Hanne Line Wærness

Vernepleier og førstelektor, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger

«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst». 

Kierkegaards berømte ord kunne vært et punkt på sjekklisten for psykisk beredskap.

Hvordan kan man bygge beredskap slik at man både finner den som trenger det – der den er, og samtidig lager trygg base et bestemt sted?

Bygge beredskap

Beredskap kan jo handle om å være i forkant, ha en plan, ha tenkt lure tanker om lure handlinger som kan være til hjelp når livet gynger. 

Psykisk beredskap kan handle om å tåle og stå i det uvisse – tåle å kjenne at grunnfestet skaker, og våge å være i bevegelse for ikke å falle. Vi må passe på å møte oss selv – og andre – der vi er, og føre hen til det bestemte stedet hvor vi har grunnfeste. Og samtidig være i bevegelse – i naturlig beredskap.

Beredskap kan handle om å ikke stå stille, men være i bevegelse. Våge å la seg føre av sted, selv om man ikke helt vet hvor det stedet er. Øve seg på å tåle at det svinger og bølger.

For å være i forkant må man starte i bakkant.

Beredskap kan være å lage gode grunnfester i fredstid, på en godværsdag. Være beredt og lage ankerfester før stormen kommer. Da kan man ta imot bølgene når de kommer – i bevegelse, som tangen i havet.

Tillit og grunnfester 

Vi mennesker er skrudd sammen for å kunne tåle mye. Vi tåler mye alene, men enda mer når vi har trygge rammer rundt oss. Å være en del av et fellesskap kan hjelpe oss å være beredt, både for oss selv – og ikke minst andre.

Som mennesker har vi alle behov for å være forankret. Ha et grunnfeste, ha en tilhørighet – både i oss selv og til andre. Det kan handle om noe så grunnleggende som trygghet, relasjoner – og tillit. Vi er avhengige av å stole på andre, at andre vil oss vel. At de vil møte oss der vi er og ikke føre oss på ville veier. Tillit er et grunnfeste for å være menneske. 

Men hva når det skjer hendelser som rykker i grunnfestene i oss selv?

Alvorlige livshendelser. Uhelse. Ytre og indre trusler. Livssorg. Tapsopplevelser. Plutselig gynger grunnen under oss uten av vi helt var forberedt. Når livet dytter – og fotfestet er dårlig – er det fort gjort å falle. Og mange av oss er redde for å falle – da hender det at vi fryser fast. Det er ingen god beredskap.

Når vi ikke har kunnskap og kompetanse til det uforutsette kan vi ikke være beredt på hva som skjer. Men vi kan øve oss på å være fysisk og psykisk beredt på at ting kan skje. At selv om fotfestet forsvinner så betyr ikke det at man faller ut av seg selv – man kan oppsøke andre, bli møtt av noen der man er. Og festes på nytt. 

Som tangen i havet

Jeg våger å tro på nye fester. Seige, stødige grunnfester som står imot og tar imot angrep utenfra – og innenfra. Å våge er å miste fotfeste en liten stund, heter det.

Tang og tare har gode grunnfester. De er der helt naturlig. Jeg lar meg fascinere av bevegelsen; den stille og duvende på en godværsdag, den voldsomme når det stormer. Tang i havet viser at det er mulig å være i bevegelse, og samtidig komme trygt tilbake. 

Kan det å være tang og tare i seg selv være et bestemt sted? Kan du se det for deg? Den store tangen og taren som er godt forankret i bunnen. Som følger havets strømninger og dønninger. Som tåler storm – både over og under overflaten. Og hvis festet ryker, så etableres ny tang – med nytt feste. Ren og skjær hjelpekunst.

Våger du å tro at det å være som tangen i havet kan være å føre seg selv eller andre til ett bestemt sted? Det åpner for nye forståelsesrammer som kan gi hodet en pause.

Når et angrep utenfra eller innenfra – et erfaringsminne, en trussel, en uforutsett hendelse – setter kroppen i alarmberedskap og vipper den ut av balanse, så kan man vite at man ikke blir værende der i ubalansen. Kjenne at det er mulig å velge og være i balansert ubalanse når man blir utsatt for rystelser – følge bevegelsen i tangen. Følge sin egen strøm. Komme tilbake i vater. Vite at du kan velge å være i ytterkanten av deg selv – og ta imot. Med egen forankring. Å ikke våge kan føre hen til et ubestemt sted.

Det handler om å våge og tro at man kan finne seg selv der man er – og begynne der. 

Hjelpekunst og beredskap 

Som tidligere speider lærte jeg å være «alltid beredt». Som speider fikk jeg kunnskap og ferdigheter for å være beredt, både fysisk og psykisk. Jeg innarbeidet en beredskap for å kunne bidra i situasjoner som krevde det. Tro om den beredskapen fortsatt er nettopp det – på vakt, og alltid beredt? Kan jeg bidra til felles innsats, som Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer til?

Psykisk beredskap kan handle om å finne seg selv der man er – og starte der. Føre seg selv til et bestemt sted hvor beredskapen er trygg grunn. Hvor grunnfestet er selve hjelpekunsten.

Det handler om å holde kroppen i gang. Som tangen i havet vender kroppen tilbake til utgangspunktet når havet stilner. 

For det gjør det. Helt til neste storm.

Anna Nylund

Professor og leder av forskergruppen for sivilprosess ved juridisk fakultet på Universitetet i Bergen

Glorija Grabovac

prosjektleder Forandringsfabrikken

Barn som begår kriminalitet, blir yngre og kriminaliteten grovere. Mange politikere og fagfolk ber om sterkere virkemidler for å ramme inn barna.

Samfunnet kan bruke strengere virkemidler i møte med barn som begår kriminalitet. Samtidig advarer FNs barnekomité Norge mot denne utviklingen.

Barn som begår kriminalitet har blitt sviktet av systemet fra de ble født. I mars 2025 kom rapporten «De er våre barn, om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» fra Storbergeutvalget: en tredel av barna som gjør kriminalitet er offer i voldssaker. Av de som gjør mest kriminalitet er to tredeler offer i voldssaker. Flere lever i utsatte livssituasjoner, har krigserfaring og av barna som har vært i fengsel har foreldre som har vært i fengsel. Flere av barna ble registrert som ofre første gang da de var under ett år gamle.

Ny forskning i boken «Barn, unge og straffegjennomføring» (2025) viser at lukkede institusjoner ikke bidrar til å redusere tilbakefall til kriminalitet:

● Tilbakefallet er på 78 prosent blant dem i aldersgruppen 18–20 år som har hatt flere fengselssoninger. Dette er dobbelt så mange som de som har sonet i fengsel en gang (39 prosent)

● For aldersgruppen 21–25 år er tilbakefallet 81 prosent høyere blant personer med flere tidligere fengselserfaringer.

Samtidig viser statistikk fra SSB at vold og narkotikaforbrytelser har 60-70% tilbakefall i fengsel.

Hvordan kan vi tenke om dette i praksis? Et barn på 14 år bor på institusjon og rømmer stadig fra institusjonen. Barnet blir tatt etter at hen har deltatt i et ran.

Samfunnet kan nå velge hvilke virkemidler det møter barnet med. Her gir vi eksempel på to løsninger:

Løsning 1: Strenge virkemidler blir brukt: Barnet flyttes til en institusjon med låste vinduer og dører. Der kan de voksne fotfølge barnet, det betyr at de kan følge etter barnet overalt, inne og ute. Institusjonen kan også isolere barnet inne på et kaldt og tomt rom når de mener det trengs. Institusjonen kan også tvinge barnet til å kle av seg for å ransake barnets kropp. Flere ansatte kan holde barnet fast på bakken hvis barnet prøver å komme seg unna.

Kunnskap fra forskning og kunnskap fra barn viser her det samme: Å møte et barn med disse virkemidlene kan lage stor skade i barnet. Barnet kan miste tillit til de voksne. Det kan kjenne seg innesperret, bli desperat og retraumatisert.

Institusjonen klarer bare å stoppe barnet fra å rane noen så lenge vedtaket om fotfølging er på plass, men ikke etterpå. Sinnet og hatet til samfunnet har vokst.

Når vedtaket blir opphevet er det ikke uvanlig at barn gjør flere og mer alvorlige kriminelle handlinger.

Løsning 2: Virkemidlene som brukes bygger på det barn mener virker:

Voksne på institusjon er godt kjent med at en stor andel barn som flyttes på institusjon er utsatt for vold og overgrep. Hovedfokus den første tiden er derfor på å møte barnet på en måte som gir barnet sjanse til å få tillit til de voksne. De voksne unngår bruk av fysisk makt så lenge det ikke er fare for liv. De jobber derfor i risiko for rømming eller at barnet kan begå ny kriminalitet i den første tiden. Når barnet får tillit, kan institusjonen sette grenser, fordi barnet har fått tillit. Barnet stoler nå på at de voksne vil barnet godt og kan derfor få tillit til andre voksne. Å bygge tillit bidrar til langsiktig beskyttelse av barnet og av samfunnet.

FNs barnekomité er dypt bekymret over utviklingen i Norge. Dette kommer fram i en rapport Norge nylig fikk, etter å ha blitt eksaminert av FNs barnekomité i Genève (fra merknad nummer 21 og 42):

Tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff: (...) er komiteen bekymret over nylig vedtatt lovgivning i Stortinget som utvider mandatet til lærere og omsorgspersoner til å bruke makt i skoler og institusjoner, og anbefaler at Staten:

(a) Tar tak i den økende forekomsten av voldelig og aggressiv atferd blant barn i skoler og institusjoner ved å prioritere forebyggende tiltak, blant annet ved å utarbeide beredskapsplaner i samarbeid med barn og ved å trene personalet;

(b) Sikrer at retningslinjer og praksis kun tillater fysisk maktbruk mot barn som en siste utvei i psykisk helsevern, skoler, barnevernsinstitusjoner og politiarrest;

(c) Styrker tiltak for å sikre at barn i politiarrest, i velferds- og psykisk

helseinstitusjoner ikke blir utsatt for mishandling, inkludert uforholdsmessig maktbruk, isolasjon, bruk av tvang og fastholding;

Med tanke på at Stortinget vedtok en rekke endringer i 2024 for å innføre mindre straffende reaksjoner for ungdomsforbrytere, er Komiteen likevel bekymret over: (...) (e) Overdreven bruk av makt mot barn, slik som fysisk tilbakeholdelse og immobiliseringsteknikker for å begrense bevegelse.

Samfunnet kan velge å bruke strenge virkemidler. Det vil stride med FNs barnekonvensjon, forskning og kunnskap fra barn. Norge har det siste året utvidet mulighetene for å bruke strenge virkemidler. Virkemidler som vi har brukt i veldig mange år allerede og som har vist at det ikke bidrar til å beskytte verken barn eller samfunnet på lang sikt.

Kan løsning 2 kalles naiv? Noen sier det naivt å møte barn som gjør kriminalitet med å vektlegge trygghet for å bygge tillit før innramming og grenser.

Intervjuer med barn som har begått alvorlige handlinger viser at trygghet og tillit er den eneste løsningen som fungerer. Forskningen viser det samme.

Er ikke løsning 1, strenge virkemidler, derfor det mest naive alternativet? Er det ikke mer naivt å velge strengere virkemidler som virker der og da, men som ikke bidrar til langsiktig beskyttelse?

Løsning 2 vil også være i tråd med FNs barnekonvensjon og det barn selv sier at hjelper.