På den andre siden av Fjorden

Filmen «Fjord» har fått både Gullpalmen og kraftig kritikk. Vi tok med studenter på kino for å lære på en annen måte enn i ordinær undervisning.

Filmen følger en religiøs rumensk familie som flytter til en liten norsk bygd. På bakgrunn av en bekymringsmelding fra skolen, iverksettes en akuttplassering av alle familiens fem barn. Noen ser filmen som et oppgjør med et system som griper for raskt og for hardt inn. Andre mener den gir familien for mye forståelse og barnevernet for lite, slik at bekymringen for barna kommer i bakgrunnen. Den rumenske regissøren Cristian Mungiu har selv sagt at han håper filmen ikke blir brukt som propaganda, verken av den ene eller den andre siden. Nettopp denne tvetydigheten gjør filmen til et godt utgangspunkt for undervisning.

Kunnskap fra kinosalen

Hvorfor bytte ut forelesningssalen med en kinosal? Som sosialarbeidere skal studentene ikke bare møte mennesker som er i kontakt med barnevern og andre sosiale tjenester. De blir også en del av et system som kan definere, vurdere og gripe inn i menneskers liv. Noen av vurderingene de gjør vil endre premissene for fremtiden til dem de møter.

Dette kan man lese om i pensum, men film gir en annen type kunnskap. Å se film kan ta oss tett på erfaringer vi sjelden møter i hverdagen, og kan minne oss om at en historie alltid har flere sider enn den vi først får øye på.

Filmer som «Fjord» kan vekke både følelser og engasjement hos publikum, og føre til gode læringsprosesser gjennom refleksjon over det man har sett. Derfor arrangerte Institutt for sosialt arbeid ved NTNU visningen av filmen «Fjord» i samarbeid med Trondheim Kino. For å sikre en faglig innrammet refleksjon etter filmvisningen, samlet vi et panel med representanter fra forskning, utdanning og praksisfeltet, som snakket om det vi hadde sett.

Satt på spissen, men ikke grepet ut av lufta

Panelet var enige om én ting. Filmen er tilspisset og inneholder flere faktafeil. Saksgangen, informasjonsflyten og måten saksbehandleren opptrer på har trekk fra barnevernets praksis, men gir et forenklet og til dels misvisende bilde. Det er gode grunner til å være uenig i deler av filmens framstilling. Likevel stoppet ikke samtalen der.

Filmen viser kanskje ikke hvordan barnevernet er, men den viser hvordan det kan oppleves. Foreldrene lever i kaos og uforutsigbarhet, og de føler seg misforstått. Uansett hva de sier, blir det fortolket inn i en risikoforståelse de ikke kommer seg ut av. Denne fortvilelsen er ikke oppdiktet. Den finnes i virkelige familier, også når saksbehandlingen er formelt korrekt.

Filmen er ingen dokumentar om barnevernet. Den er et blikk fra familiens side av bordet, og det er et blikk vi må øve oss på å se med.

Fra kultursensitivitet til familiesensitivitet

Kultur var et tema som stadig kom tilbake i samtalen. Kulturforståelse betyr noe, men kulturbegrepet kan også bli en snarvei (eller honnørord) som forklarer for mye og ser for lite.

Panelet løftet heller fram begrepet familiesensitivitet: Hva betyr denne situasjonen for akkurat denne familien? Hvordan forstår de selv det som skjer?

Makta ser annerledes ut fra den andre siden

For den som jobber i barnevernet, er et møte en del av en arbeidsdag. For familien kan det samme møtet avgjøre om barna får bo hjemme og om de selv blir trodd som foreldre. Den asymmetrien forsvinner ikke uansett om man har gode intensjoner. Makt som føles ufarlig for den som sitter på den, kan føles overveldende for den som møter den.

Det betyr ikke at barnevernet ikke skal gripe inn. Noen ganger er det nødvendig, og det raskt. Men vi må være bevisste på hva det gjør med mennesker å møte et system som potensielt har mye makt over livene deres.

Det vi håper at studentene tok med seg

Ta foreldrenes perspektiv på alvor, også når det er et annet enn ditt eget. Spør deg selv hvordan du vil framstå i møte med familier. Vær nysgjerrig før du konkluderer. Skynd deg sakte og tvil deg fram til neste steg sammen med andre.

Studentene gikk ikke ut av kinosalen med et svar på om barnevernet i filmen gjorde alt etter boka. De gikk heller ut med en bevissthet om hvordan makt kan oppleves fra den andre siden av bordet. Det vil alltid være en fjord mellom familien og systemet. Oppgaven vår er å lære oss å se hva som skjer på den andre siden.