Helene Harsvik Skeibrok

Leder i Fagforbundet

Marianne Solberg

Leder i FO

Det er en selvfølge at norske kommuner trenger både leger og sykepleiere, samt en rekke andre yrker. Når kommunekommisjonen og regjeringa foreslår fjerne lovkravet om sju konkrete helseprofesjoner i alle kommuner, ønsker vi det likevel velkommen. Dagens detaljstyring går nemlig ut over tjenestene våre, og tilliten til fagfolk.

En av de mange bestemmelsene i lovverket, er en spesifisering om sju helseprofesjoner som kommunene skal «knytte til seg». Denne formuleringen gir ingen føringer for omfang, tilgjengelighet og organisering av tjenestene. I ytterste konsekvens kan kravet om sykepleier oppfylles ved å ha én enkelt sykepleier i hvilken som helst stillingsstørrelse knyttet til kommunen, eller én psykolog i en administrativ stilling på rådhuset. Det illustrerer hvor lite treffsikker bestemmelsen er for kvalitet og pasientsikkerhet.

Kvalitet skapes gjennom samspill mellom ulike faggrupper og riktig bruk av kompetanse. Dette praktiseres allerede i gjeldende forskrifter, hvor kompetansekrav reguleres mer konkret gjennom krav til ansvar, bemanning og organisering av tjenester.

Fagforbundet og FO har lenge tatt til orde for en profesjonsnøytral lov. Det er ikke hensiktsmessig å lovfeste et utvalg av yrkesgrupper, når behovet i tjenestene er bredere. I dag omfatter lovkravet til kommunene lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog.

Det betyr at helsefagarbeidere, som er den største yrkesgruppen innen helse- og omsorgstjenestene, ikke er lovfestet. Heller ikke sosionomer eller vernepleiere er med. De er like fullt en helt nødvendig del av kommunens tjenester i dag, og vil være det framover.

Det er også verdt å merke seg at tilsvarende opplisting av profesjoner ikke finnes på sykehusene. Likevel er yrkesgrupper som sykepleiere, leger og psykologer helt sentrale der.

Kommunene er forpliktet til å sikre nødvendig kompetanse gjennom helsepersonelloven, forsvarlighetskravet og øvrig lovverk. Derfor er det direkte feil at de foreslåtte endringene går utover kvaliteten.

Når vi ønsker oss en profesjonsnøytral lov handler det om at brukernes behov og kvalitet i tjenestene er viktigere enn å verne om profesjonsinteresser. En endring av dagens lov vil bety at vi er tilbake slik det var før 2018. Det er ett skritt i retning av mindre statlig styring og mer oppgavedeling.

Begrepsbruken kan skape forvirring: Når dette omtales som et kompetansekrav, gir det inntrykk av at loven sikrer kvalitet og bemanning. Det gjør den ikke.

Vi mener denne endringen flytter fokus fra formelle krav til faktisk kvalitet og bemanning. I framtida vil det bli flere eldre. Da er innbyggerne avhengig av tilgjengelig kompetanse, god bemanning og godt samarbeid mellom fagfolk med ulik bakgrunn, ikke hvilke titler som står i en paragraf.

Ingen er tjent med å skremme folk med å fremstille forslaget som en drastisk endring. Slik lovverket er i dag, er det ikke et kompetansekrav, men et minimumskrav uten innhold.

Jan Myhre

Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)

Barnevernberørtes landsforening (BvB) har de siste årene arbeidet målrettet for å løfte spørsmål knyttet til rettssikkerhet, struktur og kvalitet i barnevernet.

Denne uken kom et viktig signal:

Basert på innspill fra BvB stilte KrFs Jorunn Gleditsch Lossius et skriftlig spørsmål til statsråden om behovet for en uavhengig, helhetlig gjennomgang av barnevernet – inkludert undersøkelsespraksis, bruk av sakkyndige, rettssikkerhet, kostnader og grunnlaget for tidligere tvangsvedtak.

Det er viktig. Ikke fordi ett spørsmål alene endrer systemet. Men fordi det viser at problemstillinger som i mange år har vært avvist eller marginalisert, nå løftes inn på politisk nivå.

Det trengs. For barnevernet er et av de mest inngripende systemene staten forvalter. Likevel vet vi overraskende lite om hvilke langsiktige konsekvenser inngrepene faktisk har – og hvor stor feilmargin systemet opererer med.

Siden år 2000 har det vært rundt 28.000 tvangsomsorgsovertakelser i Norge.

Ingen vet hvor mange som i ettertid ville blitt vurdert annerledes.

Ingen vet hvor mange som kunne vært unngått.

Samtidig har gjentatte granskinger avdekket alvorlige svakheter:

• mangelfulle undersøkelser

• svake faglige vurderinger

• manglende dokumentasjon

• og utfordringer knyttet til rettssikkerhet og etterprøving

Likevel har det aldri vært gjennomført en helhetlig og uavhengig gjennomgang av systemet.

Det burde være et politisk ansvar å spørre hvorfor.

I BvB møter vi mennesker fra hele feltet:

• barn og unge

• foreldre

• fosterforeldre

• ansatte i barnevernet

• og fagfolk

Fellesnevneren er ofte den samme:

Et system som mange opplever som for komplekst, feilorganisert og vanskelig å etterprøve – og som i for liten grad lærer av egne feil.

Det er ikke et system som svikter bare én gruppe. Konsekvensene rammer barn, familier – og også ansatte som står i et stadig mer presset system.

Dette handler ikke om å være for eller mot barnevernet. Det handler om noe mer grunnleggende:

Hvordan sikrer vi at et system med så stor makt faktisk er rettssikkert, kunnskapsbasert og etterprøvbart?

For oss handler dette ikke om å rope høyest.

Det handler om å arbeide langsiktig og seriøst for endringer som faktisk kan gjøre en forskjell.

Derfor er det viktig når Stortinget begynner å stille spørsmål.

Det er slik reell systemendring starter.