Ole Thomas Ivrig Andresen

Miljøterapeut med mastergrad i psykisk helse og klinisk spesialist i rus og psykisk helsearbeid

Jeg tror ikke problemet først og fremst handler om robuste ansatte, men om hva slags arbeidsmiljø systemet forventer at mennesker skal tåle over tid.

Vold og trusler er en kjent del av hverdagen i mange barnevernsinstitusjoner. Likevel opplevde jeg ofte at belastningen ble forstått som noe ansatte måtte tåle som en del av jobben. Gradvis skjedde det en forskyvning der ansvar som burde ligget hos organisasjonen, ble liggende hos den enkelte ansatte.

Gjennom flere år i institusjonsbarnevernet jobbet jeg i perioder preget av høy beredskap, uforutsigbarhet og gjentatte voldshendelser. Slag, spark, spytting, trusler og verbal trakassering ble en del av arbeidshverdagen. Enkelte hendelser var alvorlige. Jeg ble selv bitt til blods under en situasjon og har fortsatt arr etterpå. En kollega fikk ribbeinsbrudd og kom aldri tilbake i jobb. En annen ble truet med kniv på nattevakt og sluttet kort tid senere.

Jeg husker også en situasjon under transport av en ungdom i bil. Situasjonen eskalerte så raskt at vi måtte stoppe i en nødlomme i en tunnel for å roe ned ungdommen og få kontroll på situasjonen. Slike hendelser gjorde det tydelig hvor raskt situasjoner kunne utvikle seg til fare både for ansatte, ungdom og andre rundt.

Det mest belastende var likevel ikke alltid enkelthendelsene. Det var opplevelsen av at volden sjelden førte til tydelige endringer etterpå. Vi skrev avvik, men opplevde ofte at lite skjedde videre. Bemanningen var den samme. Risikovurderingene ble i liten grad oppdatert, og debrief uteble ofte. Mange ganger gikk man rett fra en voldssituasjon til helt vanlige arbeidsoppgaver igjen.

Når voldshendelser ikke fører til organisatoriske endringer eller tydelig oppfølging, blir belastningen lett liggende hos den enkelte ansatte. Forskning viser at høy belastning kombinert med lav støtte og liten kontroll øker risikoen for psykiske plager i arbeidslivet (Harvey et al., 2017). I institusjonsbarnevernet kan dette handle om nettopp gjentatt vold, uklare rammer og manglende støtte over tid.

Etter hvert begynte belastningen å sette seg i kroppen. Jeg sov dårligere og gikk i konstant beredskap, også utenfor jobb. På arbeid ble jeg mer opptatt av å forebygge neste eskalering enn å være miljøterapeutisk til stede sammen med ungdommene. Jeg merket at jeg ble mer skannende og mindre rolig i situasjoner som tidligere ikke hadde gjort meg urolig.

Til slutt reagerte kroppen før jeg selv forsto hvor belastet jeg var. På vei til jobb fikk jeg et kraftig panikkanfall og ble senere sykemeldt med PTSD-relaterte symptomer. For min del endte det med at jeg forlot institusjonsbarnevernet.

I debatten om vold i barnevernet handler mye om robusthet og tåleevne hos ansatte. Jeg tror vi heller må spørre hvor mye belastning en organisasjon kan forvente at ansatte skal stå i uten tilstrekkelig støtte. Når vold over tid blir møtt med stillhet, bagatellisering eller manglende oppfølging, lærer ansatte gradvis at dette bare er en del av jobben.

Det skaper også vanskelige situasjoner i møte med ungdommene. Ansatte skal balansere omsorg, sikkerhet, grensesetting og minst mulig bruk av tvang – ofte i situasjoner preget av høyt stress og uklare rammer. Jeg opplevde flere ganger at ansatte ble stående alene i krevende vurderinger. Hvis vi avsto fra å gripe inn, kunne noen bli skadet. Hvis vi grep inn, kunne vi være redde for å ha brukt for mye tvang.

Når ledelsen ikke er tydelig nok, blir slike vurderinger individualisert. Det gjør noe med tryggheten i rollen som miljøterapeut, men også med arbeidsmiljøet over tid.

Konsekvensene rammer ikke bare ansatte. Når erfarne ansatte blir sykemeldte eller slutter, mister ungdommene stabile relasjoner og forutsigbarhet. Nye ansatte kommer inn, mens relasjoner brytes opp igjen og igjen. Derfor handler arbeidsmiljø i institusjonsbarnevernet ikke bare om ansatte – det handler også om kvaliteten på omsorgen ungdommene får.

Jeg tror ikke løsningen er å finne «tøffere» ansatte. Barnevernet trenger ansatte som opplever støtte, tydelige rammer og ledere som tar belastningen på alvor. Vold og trusler vil aldri kunne fjernes helt fra institusjonsarbeid, men konsekvensene kan ikke fortsette å bli individualisert og normalisert.

Et forsvarlig arbeidsmiljø står ikke i motsetning til et godt barnevern. Det er en forutsetning for det.

Veronika Paulsen

Professor i barnevern ved NTNU, Trondheim

Øivin Christiansen

Forsker I ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Vest, NORCE AS, Bergen

Bare en tredel av undersøkelsene barnevernstjenesten gjennomfører resulterer i barnevernstiltak. Det bekymrer Svein Helland Sivertsen i KS Konsulent, og han mener det tilsier at barnevernet bruker ressurser på feil barn og familier. Vi er enige i at det bør reises spørsmål om hvorfor så mange undersøkelser ender med henleggelse. En grunn er sannsynligvis at noen meldinger ikke skulle vært sendt. De fleste meldingene kommer fra barnevernets samarbeidspartnere, og bedre kommunikasjon om hva som bør meldes er et tilbakevendende tema.

Det kan være utfordrende å vurdere dette, og det er viktig med et godt samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester for å sikre at de «riktige» meldingene kommer til barnevernet. Her er muligheten for anonyme drøftinger med barnevernstjenesten sentralt, og med riktige spørsmål kan slike drøftinger gjøre at meldinger kommer til barnevernet på et bedre grunnlag, blant annet ved at bekymringen er tydeligere beskrevet. Det er imidlertid verd å merke seg at bedre tverretatlig samarbeid like gjerne kan føre til flere meldinger som færre, noe som kommer fram i en undersøkelse om terskler i barnevernet (Ellingsen et al., 2015).

Undersøkelsene bør differensieres

I likhet med Sivertsen er vi opptatt av at barnevernets undersøkelser bør differensieres. Forskning viser at omfanget av en barnevernsundersøkelse varierer betydelig. Det skyldes blant annet at det er en relativt lav terskel for at en melding skal gå til undersøkelse, noe vi mener det fortsatt bør være for å sikre at barn med behov for bistand fanges opp. En differensiering bør innebære at omfang og intensitet i undersøkelsen vurderes tidlig – allerede etter første samtale.

Dette vil kunne redusere unødvendig belastning for både barn og foreldre, og det kan bidra til mer målrettet bruk av barnevernets ressurser. Vi har sett eksempler fra mappestudier på at det i enkelte saker innhentes «mest mulig» informasjon for å belyse saken, uten at det er tydelig hvordan denne bidrar til å belyse barnets situasjon. En mer bevisst avgrensning av hva som er relevant og nødvendig informasjon vil derfor være avgjørende for å sikre både kvalitet og forholdsmessighet i undersøkelsen.

I noen saker vil én eller få samtaler være tilstrekkelige, mens andre krever en mer omfattende undersøkelse. En slik differensiering vil kreve at barnevernsansatte gjør faglig solide vurderinger på et tidlig tidspunkt. Samtidig kan den bidra til en faglig begrunnet balansering mellom de til dels motsetningsfylte forventningene til barnevernsundersøkelsen som vi finner i loven: på den ene siden skal det gjøres en «helhetlig kartlegging av barnets omsorgssituasjon og behov», mens det på den andre siden presiseres at undersøkelsen skal gjennomføres «så skånsomt som mulig og skal ikke være mer omfattende enn formålet tilsier».

I kjølvannet av det nevnte forskningsprosjektet (Vis et al., 2020) er det flere tjenester som prøver ut en slik differensiering noe også Sivertsen viser til. Her er det behov for videre utviklingsarbeid. 

Kvalitet i undersøkelsesarbeidet: hva må styrkes?

Samtidig er kvaliteten i undersøkelsesarbeidet avgjørende for å få fram informasjon som gir et godt beslutningsgrunnlag og å sikre en best mulig prosess for involverte barn og foreldre. En viktig faktor i dette er tidsbruk. Sivertsen refererer til tall fra Helsetilsynet som viser at det tar 13 dager fra en melding er avklart og formelt sett undersøkelsen starter til første aktivitet i undersøkelsen reelt starter opp. Når den første aktiviteten ofte er en innkalling til en samtale, betyr det at det tar enda lengre tid før det første møtet mellom familien og barnevernet faktisk finner sted. Når foreldrene, og kanskje barna, vet at en melding har gått til barnevernet og det går dager og uker uten at de hører noe, føler mange en økt usikkerhet og uro, som kunne vært redusert med raskere igangsetting.

Et annet sentralt punkt for å sikre kvalitet er undersøkelsesplanen. En god undersøkelsesplan tydeliggjør formålet med undersøkelsen, hvilke tema som skal kartlegges, og hvorfor bestemte aktiviteter gjennomføres. For eksempel hva som er formålet med hjemmebesøk – er det samtale, observasjon av samspill eller å se hvordan de har det hjemme? Slike avklaringer betyr større åpenhet og forutsigbarhet for familien.

Å gjennomføre undersøkelser i reelt samarbeid med barn og foreldre fordrer samtidig at barnevernsansatte er bevisste den makten og myndigheten de forvalter. Et samarbeid preget av tillit og medvirkning forutsetter derfor at ansatte aktivt arbeider med å balansere sin myndighetsrolle med åpenhet, dialog og respekt for familiens perspektiver. Dette innebærer å være tydelig på rammer og ansvar, samtidig som man gir rom for barn og foreldre til å påvirke både prosess og innhold i undersøkelsen. En slik bevisst håndtering av makt er avgjørende for å få til et samarbeid som igjen kan bidra til tryggere relasjoner, bedre informasjon og best mulig beslutningsgrunnlag.

En henlagt undersøkelse er ikke nødvendigvis bortkastet

Sivertsen slår fast at en henlagt undersøkelse er ensbetydende med ingen form for oppfølging av barnet. Vi vil imidlertid presisere at en undersøkelse i seg selv kan utløse viktige endringer i en familie. Dette viser flere studier, for eksempel det omfattende forskningsprosjektet «Fra bekymring til beslutning» (Christiansen et al., 2019; Vis et al., 2020) hvor forskerne blant annet studerte dokumentene i 1123 undersøkelsessaker.

I mange av sakene så man at undersøkelsen hadde fått foreldrene til å gjøre noe med situasjonen hjemme, at nettverket rundt barnet var mobilisert eller at barnevernet hadde satt familien i kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Slike resultater fanges sjelden opp i statistikken, men kan likevel ha stor betydning for barn og familier. At noen undersøkelser avsluttes uten tiltak, trenger dermed ikke i seg selv å være et tegn på feil bruk av ressurser.

Like stor grunn til bekymring: færre barn får hjelp

Et ensidig fokus på henlagte undersøkelser sier altså ikke alt om aktivitetene i og utbyttet av barnevernets undersøkelser. Samtidig er det påfallende at en økende andel henlagte undersøkelser har skjedd parallelt med en betydelig nedgang i antall barn i barnevernet totalt sett. Det gjelder antallet barn som meldes til barnevernet, men i enda sterkere grad hvor mange barn som mottar hjelpetiltak eller omsorgstiltak.

Reduksjonen er såpass stor og har skjedd over såpass kort tidsperiode at det har fått flere til å rope varsku, for eksempel barnevernsforsker Marit Skivenes allerede for to år siden. I det siste har så vel Barneombudet som barnevernsansatte selv uttrykt særlig stor bekymring for de yngste barna, for at både barnevernet og de som vanligvis melder til barnevernet er blitt for tilbakeholdne med å følge opp disse barnas behov for hjelp.

Når det gjelder barn i alderen 0–5 år, viser tallene at det fra 2017 til 2024 kom 30 % færre meldinger, 42 % færre mottok hjelpetiltak og 56 % færre var under omsorg. Heller ikke når det gjelder denne utviklingen er det mulig å peke på en entydig forklaring. Likevel er det grunn til å tro at barnevernsreformen har en viss betydning. En sentral ambisjon i reformen var at lavterskeltjenester i større grad skulle gi støtte og tiltak til utsatte barn, men følgeevalueringer viser at reformen fungerer svært ulikt fra kommune til kommune og at kommunene strever med å gi rett hjelp til rett tid.

Selv om barnevernslovens terskel ikke er endret, synes det som om barnevernet i praksis har snevret inn sitt mandat og i større grad konsentrerer seg om de mest alvorlige sakene. Dette skjer samtidig som vi pr. i dag mangler forskningsbasert kunnskap om hvorvidt barna og familiene som tidligere fikk tiltak i barnevernet nå får det av andre tjenester, og hva som er konsekvensen av den nedgangen vi ser i antallet barn som mottar tiltak. Spørsmålet om hvorfor så mange undersøkelser henlegges, er dermed del av en større og mer grunnleggende diskusjon om hvordan barnevernet inngår i det samlede tiltaksapparatet for utsatte barn og familier – og hvem som faktisk får hjelp.