Ture E. Ringereide

Tidligere ansatt-barn ved et norsk barnehjem

De siste 10-årene har tidligere misjonærbarn stått fram med sterke vitnesbyrd om oppvekst på internat, langt fra foreldrene, med omsorgssvikt, mobbing, vold og andre krenkelser. Gjennom støttegruppen Sendt Bort – bygget på mange års arbeid fra tidligere misjonærbarn og organisasjonene IBAN og NORUT – har misjonærbarna oppnådd noe helt grunnleggende: offentlig erkjennelse av urett, økonomisk oppreisning og ordninger for videre oppfølging.

Jeg skriver dette som ansatt‑barn ved Stifinga Voss barnehjem. Jeg bodde på det kristne barnehjemmet i 10 år i to perioder fra 1972 fram til 1987 sammen med min mor som arbeidet der. Barndommen min utspilte seg inne i institusjonen: Jeg delte hverdag, rutiner og rammer med barna som var plassert der, men uten at noen så eller regulerte min situasjon som noe eget. Jeg hadde lite privatliv, levde med stor grad av emosjonell utrygghet og befant meg i en konstant lojalitetskonflikt mellom mor, arbeidsplass og institusjonssystem.

Det fantes ingen særskilt regulering eller tilsyn som tok hensyn til at jeg både var barn av en ansatt og samtidig en del av institusjonsmiljøet. Ingen spurte hva dette gjorde med meg som barn, hvordan det preget relasjonen til moren min, eller hvilke belastninger det skapte å vokse opp på stedet der hun skulle være «profesjonell omsorgsperson» for andres barn. Ansatt‑barn falt mellom alle stoler: Vi var ikke formelt plasserte barnevernsbarn, men heller ikke beskyttet som vanlige barn i et privat hjem.

Barnehjemmene var ofte eid av stiftelser med tydelig kristent livssyn og tilknytning til indremisjonsarbeid. Parallellene til misjonærbarns oppvekst på internat er derfor slående: langvarig institusjonsopphold, svakt eller ufullstendig tilsyn, sterke lojalitetskonflikter og mangelfull juridisk beskyttelse. Forskjellen er at misjonærbarna har fått et samlet, offentlig oppgjør. Ansatt‑barn har ikke vært et tema.

Mange av de ansatte på barnehjemmene var enslige kvinner med stort ansvar og begrenset støtte. De sto i en kryssild mellom forventninger fra eier, tilsynsmyndigheter, barnevern og lokalsamfunn – og egne barn som bodde på arbeidsplassen. Det er ikke rart at grenser ble uklare, og at noen barn – som meg – ble sittende igjen med dype sår som ingen har tatt ansvar for.

I dag finnes det heldigvis ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn som har lidd overlast, og misjonærbarn har fått egne opplegg for erstatning og oppfølging gjennom avtaler med blant annet NLM, NMS, Normisjon og Pinsebevegelsen. Men intet oppgjør for ansatt‑barn på norske barnehjem. Vi har ingen offentlig erkjennelse, ingen særskilt kompensasjonsordning og ingen målrettet oppfølging, til tross for tydelige paralleller til gruppene som allerede har fått oppreisning.

Jeg vil derfor løfte tre konkrete krav:

• At Bufdir, Barne- og familiedepartementet og aktuelle stiftelser/institusjonseiere offentlig erkjenner ansatt‑barn som en egen gruppe med særskilte belastninger.

• At det utredes en nasjonal eller kommunal oppreisningsordning som også omfatter ansatt‑barn ved barnehjem, på linje med tidligere ordninger for barnevernsbarn og misjonærbarn.

• At det etableres lavterskeltilbud for samtale, bearbeiding og eventuell juridisk veiledning for tidligere ansatt‑barn.

Jeg håper dette innlegget kan være en start. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har vokst opp på denne måten. Til andre som kjenner seg igjen: Dere finnes, og dere har rett til å bli sett og tatt på alvor.

Elia Otero

25 år i flyktningarbeid, har representert Høyre i kommunestyret i Bærum

I over 25 år har jeg jobbet tett på flyktninger i Bærum kommune. Jeg har møtt mennesker som har mistet alt, men som likevel reiser seg igjen – bit for bit – gjennom språk, arbeid og fellesskap. Derfor kjenner jeg meg lite igjen i mediebildet som ofte hevder at integreringen «ikke virker», at «flyktninger står utenfor», eller at kommunene «ikke får folk i arbeid».

Ja, integrering er krevende. Men det bildet som blir tegnet offentlig, gir et svært ufullstendig inntrykk. I praksis skjer det et enormt arbeid hver dag – et arbeid som aldri blir synlig i overskriftene. Og de virkelige resultatene ser vi ikke i kommentarfeltene, men i små og store gjennombrudd: familier som blir selvhjulpne, ungdom som fullfører videregående, voksne som får sin første jobb, og eldre som endelig kan sette ord på livet sitt på norsk.

Jeg skriver dette fordi jeg mener at det mangler uttalelser fra dem som faktisk gjør jobben.

Fulltid, helår og plikt

Det snakkes ofte som om flyktninger «går hjemme», «ikke deltar» eller «ikke vil jobbe». Sannheten er det motsatte.

Introduksjonsprogrammet – grunnpilaren i norsk integreringspolitikk – er på fulltid og helårsbasis. Deltakerne har plikt til å møte opp hver dag, følge individuell plan, levere fraværsdokumentasjon og gjøre det samme som vi forventer av arbeidstakere. Fravær gir trekk. Manglende innsats gir konsekvenser. Det er ikke et «frivillig tilbud»; det er et krav, forankret i loven.

I tillegg skal nyankomne betale skatt av introduksjonsstønaden. De mottar ingen syke- eller dagpenger. På papiret kalles dette «stønad», men i praksis fungerer det som en startlønn for et fulltids kvalifiseringsløp.

Derfor reagerer jeg sterkt når politikere snakker om «å innføre aktivitetsplikt» som om det ikke finnes i dag. Flyktninger har allerede aktivitetsplikt – og den er langt strengere og mer konsekvent enn for noen annen gruppe som mottar offentlige ytelser.

Hvis man virkelig ønsker likebehandling, kan man jo spørre:

Hvorfor har bare flyktninger aktivitetsplikt på fulltid for å motta ytelser?

Hvorfor innføres ikke samme krav for alle som mottar kommunale og statlige stønader?

Sekundærflytting – en misforstått del av debatten

Et annet område som ofte blir fremstilt feil, er sekundærflytting. Mange tror at flyktninger bare «flytter som de vil», og at kommunene sitter igjen med regningen. Virkeligheten er langt mer regulert:

Sekundærflytting er et begrep som brukes hvis flyktninger flytter fra bosetningskommune før det har gått fem år. Det godkjennes nesten aldri i Bærum kommune, med mindre det er alvorlige sikkerhetsgrunner.

Flytter en person eller familie uten avtale mellom kommunene, mister de retten til introduksjonsprogram, og de voksne kan miste rett til gratis norskopplæring, grunnskole og videregående (de må i så fall søke på nytt).

Dette er informasjon som sjelden omtales offentlig, men som har stor betydning for å forstå hvorfor mange flyktninger faktisk blir værende – og hvorfor «sekundærflytting som problem» ofte er en myte.

Når økonomi og kapasitet kveler gode intensjoner

Jeg har stor respekt for politiske ambisjoner. Men ambisjoner uten ressurser blir fort hindringer. Slik er det også i integreringsfeltet.

Kommuner over hele landet står i dag med betydelige økonomiske utfordringer. Det påvirker alt: norskopplæring, praksisplasser, Nav-tiltak og muligheten til å følge opp deltakere individuelt. Når man samtidig legger flere krav på kommunene, uten å styrke verktøykassen, blir resultatet at tiltak flyttes, utsettes eller faller bort.

Og da kan man ikke samtidig kritisere integreringen for å ikke levere.

Politikere snakker mye om dem som «ikke kommer i jobb etter fem år». Men de snakker svært lite om alle dem som faktisk gjør det. Og de snakker nesten aldri om den samfunnsøkonomiske gevinsten.

Når jeg var leder av prosjektet Ny Sjanse i Bærum, viste våre beregninger at dersom én deltaker kom i arbeid innen to år, finansierte gevinsten hele prosjektet. Hvorfor er ikke dette tallene som preger debatten? Hvorfor snakker vi om hvor mye kommunene sparer når deltakere får jobb etter bare et eller to år?

Hva vi trenger – fra de som arbeider med dette hver dag

Jeg skulle gjerne sitte i møter med beslutningstakere og forklare hva vi faktisk trenger. Her er mine klare anbefalinger:

1. Ikke kutt i tiltakspengene

Tiltakspenger er limet mellom Nav, kommunen og arbeidsgivere. De er helt avgjørende for å få folk fra kurs og praksis over i arbeid. Spesielt lønnstilskudd som er en spleise avtale mellom deltakere, nav og arbeidsgivere.

2. Skap flere jobbløp med norskopplæring på arbeidsplassen

Gi arbeidsgivere lønnstilskudd for å ansette deltakere mens de får språkopplæring integrert i arbeidshverdagen. Også stimulere til bransje kurs på voksenopplæring! Det virker – og det gir varige arbeid!

3. Ikke differensier ytelser etter opprinnelse

Å gi flyktninger dårligere vilkår enn andre grupper bryter med prinsippet om likebehandling og skaper utenforskap med loven i hånd.

4. Godkjenn kompetanse raskere

Hundrevis av mennesker sitter på utdanning og arbeidserfaring som Norge desperat trenger. Jo lenger vi bruker på å godkjenne kompetansen deres, jo mer tapt arbeidskraft og tapte skatteinntekter.

En advarsel – og et håp

Hvis kommunene fortsetter å stå i økonomisk krise, og hvis vi gjør det stadig vanskeligere for mennesker å bosette seg, vil det ikke bare gå utover flyktninger. Det vil gå utover oss alle.

Vi står foran en fremtid der vi trenger flere varme hender i helse, oppvekst og omsorg – ikke færre. Hvis vi ikke klarer å integrere folk som både vil og kan bidra, må vi forberede oss på et samfunn med dårligere tjenester, større forskjeller og lavere bærekraft.

Integrering handler ikke om godhet. Det handler om klokskap. Og det handler om å sikre fremtiden for oss alle.