Jan Myhre

Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)

Barnevernberørtes landsforening (BvB) har de siste årene arbeidet målrettet for å løfte spørsmål knyttet til rettssikkerhet, struktur og kvalitet i barnevernet.

Denne uken kom et viktig signal:

Basert på innspill fra BvB stilte KrFs Jorunn Gleditsch Lossius et skriftlig spørsmål til statsråden om behovet for en uavhengig, helhetlig gjennomgang av barnevernet – inkludert undersøkelsespraksis, bruk av sakkyndige, rettssikkerhet, kostnader og grunnlaget for tidligere tvangsvedtak.

Det er viktig. Ikke fordi ett spørsmål alene endrer systemet. Men fordi det viser at problemstillinger som i mange år har vært avvist eller marginalisert, nå løftes inn på politisk nivå.

Det trengs. For barnevernet er et av de mest inngripende systemene staten forvalter. Likevel vet vi overraskende lite om hvilke langsiktige konsekvenser inngrepene faktisk har – og hvor stor feilmargin systemet opererer med.

Siden år 2000 har det vært rundt 28.000 tvangsomsorgsovertakelser i Norge.

Ingen vet hvor mange som i ettertid ville blitt vurdert annerledes.

Ingen vet hvor mange som kunne vært unngått.

Samtidig har gjentatte granskinger avdekket alvorlige svakheter:

• mangelfulle undersøkelser

• svake faglige vurderinger

• manglende dokumentasjon

• og utfordringer knyttet til rettssikkerhet og etterprøving

Likevel har det aldri vært gjennomført en helhetlig og uavhengig gjennomgang av systemet.

Det burde være et politisk ansvar å spørre hvorfor.

I BvB møter vi mennesker fra hele feltet:

• barn og unge

• foreldre

• fosterforeldre

• ansatte i barnevernet

• og fagfolk

Fellesnevneren er ofte den samme:

Et system som mange opplever som for komplekst, feilorganisert og vanskelig å etterprøve – og som i for liten grad lærer av egne feil.

Det er ikke et system som svikter bare én gruppe. Konsekvensene rammer barn, familier – og også ansatte som står i et stadig mer presset system.

Dette handler ikke om å være for eller mot barnevernet. Det handler om noe mer grunnleggende:

Hvordan sikrer vi at et system med så stor makt faktisk er rettssikkert, kunnskapsbasert og etterprøvbart?

For oss handler dette ikke om å rope høyest.

Det handler om å arbeide langsiktig og seriøst for endringer som faktisk kan gjøre en forskjell.

Derfor er det viktig når Stortinget begynner å stille spørsmål.

Det er slik reell systemendring starter.

Ole Thomas Ivrig Andresen

Miljøterapeut med mastergrad i psykisk helse og klinisk spesialist i rus og psykisk helsearbeid

Jeg tror ikke problemet først og fremst handler om robuste ansatte, men om hva slags arbeidsmiljø systemet forventer at mennesker skal tåle over tid.

Vold og trusler er en kjent del av hverdagen i mange barnevernsinstitusjoner. Likevel opplevde jeg ofte at belastningen ble forstått som noe ansatte måtte tåle som en del av jobben. Gradvis skjedde det en forskyvning der ansvar som burde ligget hos organisasjonen, ble liggende hos den enkelte ansatte.

Gjennom flere år i institusjonsbarnevernet jobbet jeg i perioder preget av høy beredskap, uforutsigbarhet og gjentatte voldshendelser. Slag, spark, spytting, trusler og verbal trakassering ble en del av arbeidshverdagen. Enkelte hendelser var alvorlige. Jeg ble selv bitt til blods under en situasjon og har fortsatt arr etterpå. En kollega fikk ribbeinsbrudd og kom aldri tilbake i jobb. En annen ble truet med kniv på nattevakt og sluttet kort tid senere.

Jeg husker også en situasjon under transport av en ungdom i bil. Situasjonen eskalerte så raskt at vi måtte stoppe i en nødlomme i en tunnel for å roe ned ungdommen og få kontroll på situasjonen. Slike hendelser gjorde det tydelig hvor raskt situasjoner kunne utvikle seg til fare både for ansatte, ungdom og andre rundt.

Det mest belastende var likevel ikke alltid enkelthendelsene. Det var opplevelsen av at volden sjelden førte til tydelige endringer etterpå. Vi skrev avvik, men opplevde ofte at lite skjedde videre. Bemanningen var den samme. Risikovurderingene ble i liten grad oppdatert, og debrief uteble ofte. Mange ganger gikk man rett fra en voldssituasjon til helt vanlige arbeidsoppgaver igjen.

Når voldshendelser ikke fører til organisatoriske endringer eller tydelig oppfølging, blir belastningen lett liggende hos den enkelte ansatte. Forskning viser at høy belastning kombinert med lav støtte og liten kontroll øker risikoen for psykiske plager i arbeidslivet (Harvey et al., 2017). I institusjonsbarnevernet kan dette handle om nettopp gjentatt vold, uklare rammer og manglende støtte over tid.

Etter hvert begynte belastningen å sette seg i kroppen. Jeg sov dårligere og gikk i konstant beredskap, også utenfor jobb. På arbeid ble jeg mer opptatt av å forebygge neste eskalering enn å være miljøterapeutisk til stede sammen med ungdommene. Jeg merket at jeg ble mer skannende og mindre rolig i situasjoner som tidligere ikke hadde gjort meg urolig.

Til slutt reagerte kroppen før jeg selv forsto hvor belastet jeg var. På vei til jobb fikk jeg et kraftig panikkanfall og ble senere sykemeldt med PTSD-relaterte symptomer. For min del endte det med at jeg forlot institusjonsbarnevernet.

I debatten om vold i barnevernet handler mye om robusthet og tåleevne hos ansatte. Jeg tror vi heller må spørre hvor mye belastning en organisasjon kan forvente at ansatte skal stå i uten tilstrekkelig støtte. Når vold over tid blir møtt med stillhet, bagatellisering eller manglende oppfølging, lærer ansatte gradvis at dette bare er en del av jobben.

Det skaper også vanskelige situasjoner i møte med ungdommene. Ansatte skal balansere omsorg, sikkerhet, grensesetting og minst mulig bruk av tvang – ofte i situasjoner preget av høyt stress og uklare rammer. Jeg opplevde flere ganger at ansatte ble stående alene i krevende vurderinger. Hvis vi avsto fra å gripe inn, kunne noen bli skadet. Hvis vi grep inn, kunne vi være redde for å ha brukt for mye tvang.

Når ledelsen ikke er tydelig nok, blir slike vurderinger individualisert. Det gjør noe med tryggheten i rollen som miljøterapeut, men også med arbeidsmiljøet over tid.

Konsekvensene rammer ikke bare ansatte. Når erfarne ansatte blir sykemeldte eller slutter, mister ungdommene stabile relasjoner og forutsigbarhet. Nye ansatte kommer inn, mens relasjoner brytes opp igjen og igjen. Derfor handler arbeidsmiljø i institusjonsbarnevernet ikke bare om ansatte – det handler også om kvaliteten på omsorgen ungdommene får.

Jeg tror ikke løsningen er å finne «tøffere» ansatte. Barnevernet trenger ansatte som opplever støtte, tydelige rammer og ledere som tar belastningen på alvor. Vold og trusler vil aldri kunne fjernes helt fra institusjonsarbeid, men konsekvensene kan ikke fortsette å bli individualisert og normalisert.

Et forsvarlig arbeidsmiljø står ikke i motsetning til et godt barnevern. Det er en forutsetning for det.