Anne M. Odland

anne@lomedia.no

– Hudfargen betyr noe, slår hun fast.

Johanna Obilie er sosionom med master i sosialt arbeid og jobber som seniorrådgiver i studieadministrasjonen ved OsloMet.

I sin masteroppgave skrev hun om hva sosialarbeidere mener hudfarge betyr i møte med brukere i Nav.

– Som mørkhudet sosialarbeider føler jeg på en måte at jeg må bevise at jeg er kvalifisert, forteller Obilie om egne erfaringer.

Ubehagelig å snakke om

Informantene i Obilies master var både etnisk norske og ikke etnisk norske ved ulike Nav-kontor.

Intervjuene avdekket at sosialarbeidere med minoritetsbakgrunn har opplevd diskriminering knyttet til hudfarge, etnisitet og religion.

Sosialarbeidere med majoritetsbakgrunn sa også at de opplevde at hudfarge betyr noe.

De var redde for å ordlegge seg feil overfor brukere med annen hudfarge enn dem selv, særlig hvis de skulle gi avslag på et vedtak til en som ikke er etnisk norsk.

– Det var ubehagelig for informantene å gjenfortelle hva de har opplevd. Å ha et møte med kollegene om hudfargens betydning er ikke noe man gjør. Vi har en vei å gå for å tørre å snakke om det, sier Obilie.

Høyere forventninger

Obilie har nesten ti års erfaring som saksbehandler i Nav, hvor hun blant annet har jobbet med tiltak for å få folk i jobb og utdanning.

Der hørte hun fra brukere at de ikke ville ha henne som saksbehandler fordi hun er svart.

Men hun opplevde også det motsatte, at noen var glad for å ha henne som saksbehandler fordi de selv er minoritet. De mente at hun ville forstå dem bedre enn en etnisk norsk saksbehandler.

– Kan det være fordeler for sosialarbeideren å ha annen hudfarge enn hvit?

– Absolutt. Både brukere og etnisk norske kolleger kan tenke at vi bringer med oss en ekstra kulturkompetanse som det ikke er mulig å lese seg opp på.

Dette fant hun støtte for i arbeidet med masteren: Sosialarbeidere med majoritetsbakgrunn har en idé om at kollegene med minoritetsbakgrunn er mer kulturkompetente.

– Men undersøkelsen min viser at det ikke alltid er tilfelle. De opplever derimot høyere forventninger og krav om at de skal forstå kulturen bedre, sier Obilie.

Språket er avgjørende

I jobben i Nav skjedde det flere ganger at klienter stusset på at det var Johanna Obilie de hadde en avtale med når de traff henne.

– Jeg heter Johanna, men for mange samsvarer ikke hudfargen med navnet. Dessuten snakker jeg flytende norsk og av og til litt svensk.

Hun er født i Ghana. Hun kom til Sverige da hun var litt over et år og har bodd i Norge fra hun var 12 år.

– Flere har sagt «jeg antar at du er adoptert, for du snakker så godt norsk».

Hun mener språkferdighetene er avgjørende for hvordan man blir oppfattet. De som ikke mestrer språket godt, mottar nok mer hets, mener hun.

– Hvem sitt ansvar er det å ta opp sosialarbeiderens språkutfordringer?

– Det er lederens oppgave å si fra. Hvis sosialarbeideren mestrer de sosiale kodene og språket, dempes hudfargens betydning.

Må bevise faglighet

Obilie har hørt rasistiske utsagn fra mennesker som sliter med rus og psykiatri; kommentarer som «din jævla n … du fortjener ikke være her i landet».

– Det er lettere å riste av seg når det kommer fra folk i ubalanse enn oppegående brukere. Men dette er ikke noe man skal tåle. Ledere må være tydelige på at det ikke er akseptabelt, sier Obilie.

Hun mener det bør være gode systemer for å skrive avviksmeldinger. Hets, sjikane og rasistiske utsagn skal rapporteres.

– Men hvilke konsekvenser det får, vet jeg ikke. Vi må snakke mye mer om det.

– Hvordan har du opplevd hudfargens betydning blant dine kolleger?

– Jeg har merket det spesielt i møter med samarbeidspartnere som jeg ikke jobber med i det daglige. Jeg føler jeg må bevise at jeg er faglig dyktig og kompetent på lik linje med etnisk norske kolleger.

– Hvordan da?

– Det kan være utsagn som: «Dette må det være utfordrende for deg å vite». Det kan være at de som sier det tenker på andre ting enn hudfarge, som alder for eksempel, men det stikker likevel. Hvorfor skulle det være utfordrende for meg? Jeg er utdannet sosionom, faglig kompetent og utfører jobben min godt. Det er ingenting som tilsier at det skulle være utfordrende for meg å vite, sier hun.

Stort tabu

Man vet lite om omfanget av rasisme på arbeidsplasser der sosialarbeidere jobber, mener Ariana Guilherme Fernandes og Marianne Rugkåsa.

De er ansatt ved Institutt for sosialfag ved OsloMet og skrev i 2023 boka «Antirasistisk sosialt arbeid».

De forteller at det er forsket på hva rasistiske utsagn gjør med folk, men ikke på forekomsten blant sosialarbeidere.

– Å bli utsatt for rasisme og snakke om det er et av våre største tabu. Det forbindes med svakhet, sier Fernandes og fortsetter:

– Noen som er utsatt for rasisme har erfaringer med ikke å bli trodd, og noen har opplevd at uakseptable utsagn fra brukere er blitt avfeiet med at vedkommende var påvirket av rus eller sint fordi hen fikk avslag på et vedtak.

Noen opplever at det de forteller om blir bagatellisert og bortforklart fra leder og kolleger.

– Det kan gjøre at man unngår å ta det opp. Det er sårt og vondt å snakke om. Noen kvier seg for å gå inn i det som kan oppfattes som en offerrolle, sier Rugkåsa.

Begge påpeker at det er forpliktelse hos sosialarbeidere til å fremme sosial rettferdighet og at det ligger i profesjonsmandatet.

Opplevd rasisme på jobb

I en undersøkelse Fontene har sendt til FOs medlemmer, forteller flere at de har blitt kalt stygge ting på grunn av hudfarge, religion eller legning.

Flere forteller om utsagn og slengbemerkninger fra både kolleger og brukere.

Av de som har opplevd å bli utsatt for rasisme på jobb, er det like mange som svarer at det er fra en kollega som fra en bruker.

– Spiller det noen rolle hvem rasistiske utsagn kommer fra?

– Det svir uansett, men det kan være vanskeligere å håndtere hvis det kommer fra en kollega eller leder, sier Fernandes.

Kolleger skal man forholde seg til hver dag. Når det kommer fra klienter kan man kanskje distansere seg på en annen måte, mener hun.

– Er det vanskelig å innse at sosialarbeidere kan utsette andre for rasisme?

– Ja, absolutt. Sosialt arbeid er en godhetsprofesjon, vi skal gjøre godt. Derfor er det vanskelig å innse at man selv er del av det, sier Rugkåsa.

– Hvordan kan man være del av det uten å vite det?

– Det er mye ubetenksomt som sies. Heller ikke sosialarbeidere vet nok om hvordan rasisme kan komme til uttrykk. Alle har blindflekker.

Rugkåsa og Fernandes har flere eksempler på utsagn som kan oppfattes rasistiske.

«Liker du deg her i Norge?» «Hvor lenge blir du?» «Hvor er du fra egentlig?»

– Mange stiller disse spørsmålene. Kanskje er det godt ment, men vi må ha bevissthet om hva slike spørsmål gjør med andre, sier de.

Snever forståelse

De mener det er for lite kunnskap blant sosialarbeidere om hva rasisme er. Den klassiske forståelsen bygger på biologiske forestillinger om at mennesker kan deles inn i raser og at disse har ulik verdi.

– Det er en snever forståelse. Man må være klar over at rasisme kommer til uttrykk på flere måter, mener de.

Det kan være utsagn som tilsynelatende er ubetydelige og trivielle, men som viser at den andre ikke hører til: «Så bra norsk du prater». 

– Det gjør deg ikke til en ideologisk rasist å si noe slikt, men man plasserer folk i en kategori og gjør noen antakelser om hva de kan og ikke kan, sier Fernandes. 

Hun har jobbet i sosialtjeneste og har selv hørt skjellsord og hatt klienter som ikke ville ha henne som saksbehandler.

Hun sier at hun også er blitt omtalt som «et alibi».

– Det er blitt hentydet at jeg har fått en stilling fordi jeg er mørk i huden. Det har gitt meg følelsen av å ha blitt kvotert inn som en slags maskot.

– Hva gjorde det med deg?

– Man opplever seg strippa, at folk ikke ser deg for den du er, men som noe annet. Man føler seg ikke god nok.

Hun tror mange blir på vakt for hva som sies. Man utvikler en beredskap og spør seg selv: Er det jeg som er hårsår?