Ole Henrik Kråkenes

Forbundsledelsen FO

Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagsavisen.

I Sverige har regjeringen bestemt seg for å senke den kriminelle lavalderen. 13-åringer i fengsel. Det er vanskelig å få et tydeligere bilde på et samfunn som har sviktet.

Hvorfor vekker ikke dette større reaksjoner i Norge? 

I Aftenpostens A-magasin 29. mai blir det gjort et forsøk på å løfte temaet. Vi blir tatt med på innsiden av de svenske barnefengslene. Dessverre framstår saken mer som en «hjemme hos»-reportasje, enn et kritisk blikk på utviklingen i Sverige.

Utgangspunktet må alltid være barnets beste. Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.

«Vil grønt gjøre cellen mer hjemmekoselig?», spør Aftenposten. Ikke «Hva slags samfunn blir vi, når vi setter barn i fengsel?»

Det svenske linjeskiftet er dramatisk, men likevel er det urovekkende stille her til lands. Samtidig beveger Norge seg i samme retning, uten debatt.

I løpet av få år har flere utviklingstrekk fått for lite oppmerksomhet. Uten debatt har vi tredoblet antall fengselsplasser for barn mellom 15 og 18 år. I tillegg utvides både barnevernets og skolens makthjemler med den største selvfølge. 

Hver for seg kan tiltakene begrunnes. Vi må beskytte barn, ta kontroll i krevende situasjoner og trygge omgivelsene.

Samtidig vil økte makthjemler øke presset på ansatte til å ta i bruk dette som verktøy. Samlet sett tegner det seg et mønster hvor grensene flyttes for hva som er akseptable virkemidler overfor barn. 

Det enkle svaret vil ofte handle om å være strengere, sette flere grenser og ta tydeligere kontroll. Men da beveger vi oss samtidig bort fra forståelsen av hvorfor problemene oppstår.

Før vi vet ordet av det har strikken blitt tøyd så langt at vi ikke lenger tror på det som virker over tid. I stedet for å redusere behovet for bruk av tvang, har vi bare gjort tvang mer tilgjengelig.

Når barn begår alvorlige handlinger, øker presset på politikere til å handle raskt.

Da vinner ofte de mest synlige tiltakene: Mer kontroll, strengere reaksjoner og tydeligere sanksjoner.

FO har tidligere advart mot det vi kan kalle handlekraftens fristelse, når behovet for å vise styring og kontroll blir viktigere enn å investere i det som faktisk forebygger kriminalitet over tid.

Årsakene handler oftere om fattigdom, utenforskap og omsorgssituasjon. Forhold som har utviklet seg over tid, og som ikke lar seg løse av raske og inngripende tiltak.

I Sverige ble behovet for handlekraft så stort at de borgerlige politikerne overså faglige råd og grunnleggende prinsipper. 18 organisasjoner har samlet seg i protest og foreslått over 100 alternativer til å fengsle barn.

Det viser at det finnes andre veier. Spørsmålet er om vi er villige til å velge dem.

Sverige går foran som et skrekkelig eksempel på hvordan ansvaret for samfunnets svikt kan skyves over på barn. Det bør tvinge fram noen refleksjoner her hjemme:

Hvor sterkt står grunnleggende prinsipper om barn, når tilliten til velferdsstatens løsninger blir utfordret? Klarer vi holde på tålmodigheten når behovet for raske svar på komplekse problemstillinger blir påtrengende? Kanskje er vi ikke så langt unna svenske løsninger selv?

Heldigvis har vi fortsatt et valg. Vi kan forsøke å kriminalisere eller lovregulere oss bort fra det vi ikke liker, eller vi kan finne løsninger gjennom velferdssystemet som skaper faktisk endring.

FO har klart mest troa på det siste.

Men da må vi tørre å se oss selv i speilet når vi blir redde eller føler oss maktesløse. At barn begår alvorlige handlinger, skal alltid tas på alvor og møtes med reaksjoner. 

Det krever at vi har tilgang på gode verktøy som står seg over tid, som vi vet virker. Utgangspunktet må alltid være barnets beste.

Ikke vårt eget behov for å beskytte oss mot barna vi selv har sviktet.