Her vil de skille barnevernet i to spor 

Tre ansatte i barnevernet i Larvik tas ut av ordinær drift. De skal kun jobbe forebyggende. De skal være på utsiden av all saksbehandling og vedtak. I stedet vil de møte familier i levekårsutsatte nabolag og gi hjelp før noe utvikler seg til en barnevernssak.

– Dette gjør jeg med skrekkblandet fryd, sier barnevernsleder Hanne Jaerson. 

– Vi får tusen bekymringsmeldinger i året. Når jeg tar ut tre ansatte fra ordinær saksbehandling, blir trykket større på de som er igjen. Vi har tidligere ikke klart å frigjøre stillinger til forebyggende arbeid. Nå hopper vi i det. 

Måtte tenke nytt 

Kommunestyret har bedt barnevernet se på hva de kan gjøre for å hindre kostbare plasseringer og dreie innsatsen mot tidlig innsats. De vil ha mer forebyggende arbeid. 

– Dårlig økonomi i kommunen har gjort at barnevernstjenesten har måttet tenke nytt. Vi kan ikke ha dyre plasseringer på institusjon og bruke lite penger på tiltak i familier, sier Jaerson.  

Det de gjør nå er første steg til å dele barnevernstjenesten i to spor. Piloten skal prøves ut fram til sommeren. På sikt er målet en todeling der like mange jobber forebyggende som med å håndheve barnevernsloven. 

Flere kommuner gjør det samme som Larvik, blant annet Asker, Vesterålen og  Lørenskog. 

Kontrollør og hjelper 

En slik todeling betyr at Larvik trenger å få ned antall saker som meldes.

– Det blir viktig at de som jobber forebyggende klarer å hjelpe familiene såpass at det ikke utvikler seg til en barnevernssak, sier Jaerson. 

Hun ønsker at familier skal ha lyst til å få hjelp fra barnevernet.

– Vi må senke terskelen for hjelp. Hvorfor skal de måtte gå gjennom hele mølla med bekymringsmeldinger og undersøkelser før de kan få hjelp? Det er belastende. 

Om lag 60 prosent av meldingene til barnevernet blir henlagt. Prosenten som får tiltak etter en undersøkelse er liten, påpeker hun.  

– Vi må også ta inn over oss motstanden mot barnevernet. Vi oppleves som en lukket tjeneste med makt. Familier forteller at det er vanskelig å ta imot hjelp på grunn av pisken vi har. Rollen vi har både som kontrollør og hjelper er vanskelig, sier hun. 

– Smart med tydeligere skille   

– Barnevernet oppleves jo som en skummel greie, sier familieveileder Kine Markussen.  Sammen med Guro Kaupang Henriksen og Trine Skeie utgjør hun Familiestøtten. 

De har kjent på at det har vært krevende å både være hjelper og kontrollør. De tror på et tydeligere skille mellom et hjelpebarnevern og et myndighetsbarnevern. 

– Mange foreldre vegrer seg for å be om hjelp, fordi de frykter at det skal opprettes en sak som kan lede til tvang. Et tydeligere skille er smart, sier Kine Mikkelsen. 

Familieveilederne skal samarbeide med barnehager og helsestasjoner. Foreldre som strever skal oppfordres til kontakt med barnevernets hjelpeteam. 

– Familier trenger ikke henvisning eller søknad for å få hjelp. Vi kan sette i gang med en gang uten å vente på undersøkelse og vedtak som kan ta måneder, sier Trine Skeie. 

Området de skal konsentrere seg om dette året har utfordringer med levekår; det er lav inntekt, enslige forsørgere, høy andel minoriteter, mange som leier kommunale boliger. 

Vil ikke være noen man frykter 

De tre har hatt ulike stillinger i barnevernet. Nå ser de fram til å bare å være hjelpere uten å skulle gå ut med kontrollblikket eller ha ansvar for rus-testing, for eksempel. 

– Vi skal ikke lenger være dette barnevernsspøkelset. Jeg ser fram til å spørre familier om hva de trenger av støtte, og så kunne svare, "jo, det kan vi hjelpe med", sier Skeie. 

De vet at det finnes villedende informasjon om barnevernet i sosiale medier. De ønsker å dempe frykten, forklare hvordan det fungerer. 

– Målet er å få til endringer i familiens situasjon. Vi vil unngå at det eskalerer til noe verre, sier Guro Kaupang Henriksen. 

Familieveilederne skal verken fatte vedtak, rapportere eller skrive journal. 

Motivasjon for endring

Når hjelpen frikobles fra frykt for sanksjoner, øker foreldrenes motivasjon for endring, mener familieveilederne.

Det kan handle om å få på plass rutiner i hverdagen, hjelpe med grensesetting, formidle kontakt med andre tjenester, veilede i personlig økonomi, bygge nettverk og hjelpe familien ut i aktivitet. 

– Motivasjon for å takke ja tror jeg blir annerledes fordi vi ikke kommer med myndighet, sier Trine Skeie. 

Tverrfaglig gruppe 

–  Hvordan skal dere sette grenser, behovet kan vise seg å være utømmelig? 

–  Vi må prøve oss fram, finne ut hvilke familier som vi skal prioritere. Dette må evalueres underveis, sier Mikkelsen. 

To ganger i måneden skal de tre ha møter i en tverrfaglig gruppe med barnehager, migrasjonsrådgiver, helsesykepleier, politi, boligkontor og Nav.

Barnehagestyrer Lise Kathrine Bergan er med i gruppa.  

– Jeg har veldig tro på dette. Vi skal se hele familien, ikke bare barnet. Hvis jeg har en bekymring, kan jeg fremdeles ringe barnevernet og drøfte med dem. Denne Familiestøtten blir noe annet, sier hun. 

Hun mener det gir barnehageansatte en mulighet til å gjøre noe med noe som bare er en uro eller magefølelse og at familier kan tilbys lavterskel-hjelp i hverdagen. 

De har meldeplikt 

Dersom familieveilederne oppdager alvorlige forhold i en familie har de meldeplikt på lik linje som andre offentlige ansatte. 

De understreker at de ikke har mandat fra barnevernet til å undersøke saker og at de ikke skal drøfte familiene de møter med kollegaene i barnevernet.