Tillit eller kontroll?

I arbeid med å hjelpe mennesker snakker vi ofte om betydningen av tillit. Vi sier at vi må bygge tillit før vi kan skape endring, og at gode relasjoner er fundamentet for alt videre arbeid. Likevel kan det være nyttig å stoppe opp og spørre: Hva er det egentlig vi bygger når vi snakker om tillit? Er det alltid tillit, eller kan det noen ganger handle om noe annet?

Jeg har stadig oftere tenkt at tillit og kontroll brukes om hverandre, selv om de beskriver forskjellige prosesser. Særlig i arbeid med utsatte barn, familier og voksne med psykiske utfordringer kan denne forskjellen være viktig å forstå.

Mennesker som møter hjelpeapparatet, kommer ofte inn i relasjonen med erfaringer preget av usikkerhet, utrygghet og svik. Mange har gjennom livet opplevd at mennesker de skulle kunne stole på, ikke stilte opp når det virkelig gjaldt. Når slike erfaringer danner bakteppet, er det kanskje ikke realistisk å tenke at tillit oppstår raskt. Kanskje er det heller mer presist å snakke om en begynnende tiltro.

Tiltro handler om troen på at den andre ønsker deg vel. Ikke nødvendigvis at du stoler fullt og helt på vedkommende, men at du kan begynne å tro at hjelpen som tilbys er oppriktig. At den som står foran deg faktisk ønsker å forstå, støtte og bidra positivt. Denne tiltroen kan være den første steinen i et fundament som senere kan utvikle seg til tillit.

Samtidig finnes det en annen dimensjon som ofte overses: behovet for kontroll.

For mennesker som lever med høy grad av uforutsigbarhet, blir kontroll ofte en viktig overlevelsesstrategi. Når tilværelsen oppleves utrygg, forsøker vi alle å skape en form for forutsigbarhet rundt oss. Dette gjelder også i møte med hjelpere. Familier og barn forsøker å forstå hvem hjelperen er, hva han eller hun vil, hvilke reaksjoner som kan forventes, og hvor mye innflytelse de selv har over det som skjer.

På den måten kan det som ser ut som tillit i noen tilfeller være en opplevelse av kontroll. Relasjonen fungerer så lenge den bekrefter forventningene og gir en følelse av oversikt. Men hva skjer når situasjonen endrer seg? Kanskje oppstår det noe akutt som må undersøkes. Kanskje må barnevernet ta en beslutning familien er sterkt uenig i. Kanskje må hjelperen sette grenser eller handle på en måte som oppleves ubehagelig. Da kan relasjonen plutselig bli utfordret.

Ofte beskrives dette som et tillitsbrudd. Men kanskje handler det ikke alltid om at tilliten ble brutt. Kanskje var det først og fremst følelsen av kontroll som forsvant.

Når mennesker oppdager at de ikke lenger kan påvirke utfallet slik de trodde, kan reaksjonen bli sterk. Ikke nødvendigvis fordi den andre har sviktet, men fordi den opplevde at tryggheten var knyttet til forutsigbarhet og kontroll. Det betyr ikke at relasjonen er ødelagt, men det krever at vi som hjelpere forstår hva som faktisk skjer.

Tillit er nemlig ikke noe vi kan gi til andre. Tillit er noe som vokser fram hos den enkelte gjennom erfaringer. Vi kan legge til rette for den, men vi kan ikke skape den på vegne av noen andre. Det vi derimot kan gjøre, er å være tydelige, forutsigbare og ærlige. Vi kan avklare roller, snakke om forventninger og vise gjennom handling hva vi står for. Vi kan tåle å bli utfordret, tåle motstand og være til stede også når samtalene blir vanskelige. Stein for stein kan slike erfaringer gi grunnlag for at det utvikles en tillit.

For barn er dette særlig viktig. Det avgjørende er ikke at barnet opplever at de voksne alltid er enige eller gjør det barnet ønsker. Det viktige er at barnet erfarer at det er trygt å si fra. At vanskelige ting kan fortelles uten at barnet står alene. At også upopulære sannheter blir møtt med omsorg og ivaretakelse. Når et menneske gjentatte ganger opplever at noen står ved siden av dem i det som er vanskelig, kan det gradvis utvikles en tro på at relasjoner tåler sannhet, konflikt og sårbarhet. Først da begynner tilliten kanskje å få dypere røtter.

Men det er også viktig å erkjenne at tillit kanskje ikke alltid er mulig. Noen mennesker har opplevd så mange svik at full tillit kan være utenfor rekkevidde, i hvert fall i en gitt periode av livet. Det betyr ikke at alt arbeid er forgjeves. Det kan fortsatt være mulig å samarbeide, skape små endringer og bygge noe meningsfullt sammen.

Kanskje er det nettopp dette som er den viktigste erkjennelsen: At vi ikke alltid trenger tillit for å gjøre noe godt sammen.

Noen ganger er det nok å stå side ved side, være ærlige om hvor vi er i relasjonen, og fortsette å bygge stein for stein. Over tid kan tiltro bli til tillit. Og selv når tilliten ikke fullt ut kommer, kan relasjonen likevel være sterk nok til å bære endring. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at kontroll ikke bare er noe den som mottar hjelp søker. Også vi som hjelpere kan bli fanget inn i kontrollens logikk. I ønsket om å skape tillit kan vi iblant strekke oss svært langt. Vi gir av oss selv, blir ekstra tilgjengelige, tar et stort ansvar og gjør alt vi kan for å opprettholde relasjonen. Intensjonen er god, men risikoen er at vi gradvis gir fra oss vårt eget faglige handlingsrom.

Da handler ikke om å få mennesker til å stole på oss. Det handler om å være mennesker som er verdt å stole på.

Når relasjonen i for stor grad blir avhengig av at den andre opplever trygghet, tilfredshet eller en følelse av innflytelse, kan hjelperen bli varsom med å utfordre, sette grenser eller formidle budskap som kan oppleves vanskelig. Da oppstår det lett en ubalanse hvor kontrollen i relasjonen flyttes over til den andre parten. Paradoksalt nok kan forsøket på å skape tillit bidra til at relasjonen blir svekket. Når dette skjer, kan nødvendige beslutninger eller faglige vurderinger oppleves som et større brudd enn de egentlig er. Ikke fordi relasjonen manglet omsorg eller oppriktighet, men fordi samhandlingen over tid har blitt knyttet til en forventning om innflytelse og kontroll. Når hjelperen igjen må ta ansvar for sitt mandat, kan det oppleves som et tap for den andre.

Gode relasjoner handler ikke bare om å bygge nærhet, men også om å bevare tydelighet.

Å være varm uten å bli utydelig. Å være tilgjengelig uten å overta. Å tåle at samarbeidet iblant utfordres fordi oppgaven krever det. En relasjon som skal bære over tid må romme både omsorg og grenser, både innflytelse og ansvar.

Kanskje er det nettopp her den mest bærekraftige tilliten vokser fram. Ikke når noen har kontroll, men når begge parter vet hvor de har hverandre. Når relasjonen tåler at man er uenig, tåler ubehagelige beslutninger uten at noen har full kontroll. Da blir ikke samarbeidet et nytt tapsprosjekt når virkeligheten endrer seg, men en relasjon som kan stå støtt også gjennom usikkerhet, konflikt og nødvendige veivalg.