Snart ett år med ny lov: 17 barn har fått varig fosterhjem

En ny bestemmelse i barnevernsloven gir barn rett til varig opphold i fosterhjem under visse vilkår. 

Lovendringen trådte i kraft i januar 2026. 

Fra 1. januar til 30. september i år har Barneverns- og helsenemnda fått inn 32 saker fra kommunene om varig opphold i fosterhjem. Nemnda sa ja til tiltaket i alle sakene som er behandlet hittil i år – 12 saker som gjelder 17 barn.   

Vedtak om varig opphold i fosterhjem krever at barnet har bodd i fosterhjemmet i minst to år. Barn over 12 år må samtykke. 

Flere barn kan ha behov

Tone Granaas, generalsekretær i Fosterhjemsforeningen, påpeker at varig fosterhjem først og fremst handler om barnets behov for tilhørighet og retten til et trygt familieliv. 

– Det er positivt at bestemmelsen er tatt i bruk, og at nemnda har vedtatt varig fosterhjem i alle de 12 sakene som hittil er avgjort, sier hun. 

Samtidig synes hun 32 saker på landsbasis er et lavt antall.

Hun mener det er grunn til å tro at langt flere barn kan ha behov for et fosterhjem som skal vare hele opppveksten.

– Vårt inntrykk fra kontakt med fosterforeldre er at bestemmelsen ennå ikke er godt nok kjent, og at det er usikkerhet om hvem den er ment for, sier Granaas.

Adopsjon light

Tiltaket om varig fosterhjem er regulert i barnevernsloven § 5–12 og gjelder barn som skal bo lenge i fosterhjem, og som ikke skal tilbakeføres til foreldrene.

Gevinsten for barnet ved dette tiltaket er trygghet og ro. Samtidig er det et sterkt inngrep i retten til familieliv, påpeker Ove Veum. 

Han er nemndleder og spesialrådgiver i Sentralenheten for Barneverns- og helsenemnda. Han kaller lovparagrafen for «adopsjon light».

– Vilkårene er nokså like som i adopsjonsloven, sier han. 

Dersom nemnda vedtar at barnet skal ha varig opphold i fosterhjem, er nemnda forpliktet til å ta stilling til samvær og foreldreansvar.

– Hvis nemnda bestemmer varig opphold, kan det bety mindre samvær og at foreldreretten tas bort, sier Veum.

Mange hev seg på

Da loven trådte i kraft i år opplevde han at mange kommuner hev seg på og meldte inn saker. Deretter ble en del saker trukket før de skulle opp til behandling, da de ikke var godt nok utredet. 

Det er barnevernstjenesten som fremmer sak, fosterforeldre kan ikke gå til sak selv.

– Kan hyppige bytter av kontaktpersoner ha innvirkning på om barnevernet vurderer varig fosterhjem som et tiltak?

– Det er en utfordring, absolutt. Det kan føre til at kontaktpersonen ikke har god nok oversikt over saken til at det blir fremmet en slik sak som kan være krevende. Fosterforeldre er avhengig av at barnevernstjenesten fremmer tiltaket, sier han. 

Lovhjemmelen beskriver hvilke vilkår som må være oppfylt: 

Barnevernet må argumentere for at foreldrene er varig ute av stand til å ta vare på barnet og at fosterforeldrene er egnet til å oppdra barnet som sitt eget.

Barn over 12 år må dessuten samtykke til varig fosterhjem. 

– Det vanskeligste spørsmålet er ofte hva som ligger i at foreldrene er varig ute av stand til å ta hånd om barnet. Her legger vi til grunn at «varig» betyr til barnet er 18 år.

– Hvilket råd har du til fosterfamilier som ikke får kommunen til å reise sak?

– Jeg kan egentlig ikke gi noe råd her. Men hvis barnet nærmer seg 12 år og ønsker tiltaket, så kan det være et argument som kommunen bør vurdere for å reise sak. Ett vilkår er jo at barn som er fylt 12 år må samtykke. 

11 år i fosterhjemmet 

I et fosterhjem i Rogaland bor et søskenpar på fem og elleve år. De har vært fosterbarn i familien fra de var babyer. 

Fostermor sier de ønsker å være et varig fosterhjem for barna, men at de ikke får kommunen til å fremme sak.

– Tilbakemeldingen er at det ikke er aktuelt på nåværende tidspunkt, sier hun. 

Hun er anonym kilde for å verne om barnas identitet. 

Hyppige bytter 

Hun mener det bør opplyses bedre i barnevernstjenestene om hva som ligger i tiltaket varig fosterhjem og hva som skal til for at vilkårene er oppfylt. 

– Vi bør kunne forvente at kontaktpersoner vet det og tør å fremme sak, sier hun. 

Hun beskriver hyppige bytter av kontaktpersoner, og at det tar tid hver gang de får en ny ansatt å forholde seg til, som skal forstå familien, relasjonene og dynamikken.

– Vi opplever at barnevernet holder igjen. Kanskje er de usikre på hva som ligger i den nye lovbestemmelsen og hva det vil innebær å forlate «gjenforeningsmålet». 

Gjenforeningsmålet i norsk barnevern er prinsippet om at en omsorgsovertakelse som hovedregel skal være midlertidig, og at målet er å gjenforene barnet med foreldrene så snart de er i stand til å gi forsvarlig omsorg.

36 og seks samvær i året 

Det eldste barnet har samvær med foreldrene seks ganger i året. Det yngste barnet har samvær 36 ganger. Fosterforeldrene er med på samværene, og det er tilsynsfører.

– Hvorfor vil det være viktig for dere at å få stempelet varig fosterhjem? 

– Det eldste barnet har bodd hos oss i 11 år. Vi vil si med tyngde: I familien vår skal dere vokse opp. Det er også et signal til de andre barna i familien at søskenparet hører til. 

Hun prøver likevel å signalisere trygghet og forutsigbarhet til barna. 

– Men vi har jo ikke papirer på det. Det er ikke vi som bestemmer.

Kontrakten i fosterhjemsoppdraget er for ett år av gangen. 

Lang midlertidighet 

Tone Granaas i Fosterhjemsforeningen påpeker at mange barn lever i langvarig midlertidighet. Det viser svar fra en spørreundersøkelse fra foreningen: To av tre svarte at barnet har bodd minst fem år i fosterhjemmet. En av tre oppgir minst ti år.

– Et barn kan altså ha bodd nesten hele livet i samme familie, men fortsatt leve med usikkerheten om det får bli.

Granaas mener man må slutte å omtale fosterfamilien som om den bare er et midlertidig omsorgstiltak, når den i realiteten har blitt barnets familie.

– Barnets etablerte familieliv i fosterfamilien har også krav på respekt og beskyttelse.

Flere barrierer 

Granaas mener det er nødvendig å undersøke om manglende kunnskap og ulik forståelse av vilkårene i lovanvendelsen hindrer at saker blir fremmet.

– Barn skal ikke måtte leve i midlertidighet gjennom hele oppveksten fordi de voksne ikke tar stilling til en framtid som i realiteten er avklart. Det er krevende juridiske og barnevernsfaglige vurderinger, men barnets behov for avklaring må vektlegges.

– Hva kan være grunnen til at det ikke fremmes flere saker? 

Granaas tror det kan handle om at et varig fosterhjem kan ha behov for frikjøp og omfattende støtte til fosterhjemmet og at det kan være en utilsiktet terskel. 

– Det er i så fall et alvorlig paradoks. Barn som trenger mye omsorg og oppfølging, kan være blant dem som har størst behov for varig tilhørighet.

Hun mener det også er en barriere at fosterforeldre ikke har adgang til å få saken prøvd. 

– Fosterforeldrene kan be barnevernstjenesten vurdere tiltaket, men er i stor grad avhengige av at tjenesten tar initiativ og fremmer saken.

 – Hvorfor er tiltaket varig fosterhjem så viktig?

– For barnet handler ikke varig fosterhjem først og fremst om juss eller saksbehandling. Det handler om å vite: Er dette hjemmet mitt? Er dette familien min? Og får jeg bli her?

Fosterhjemsforeningen ber Bufdir undersøke hvordan barnevernstjenestene følger opp den nye vurderingsplikten: Hvor mange barn har fått vurdert behovet for varig fosterhjem? Og hvorfor blir ikke flere saker fremmet?