Her er de best i Norge på å få ukrainere i jobb

Renholder Yulia Butko vasker sitt faste område på Nord-Troms videregående skole. 

Hun har vært her nesten siden hun kom til Norge for fire år siden.

– Jeg liker jobben min veldig godt, sier hun.

Hun flyktet fra storbyen Mariupol sammen med mannen og datteren.

Jobben på skolen fikk hun først som arbeidstrening, som er en del av introduksjonsprogrammet i regi av Nordreisa kommune.

Nå har hun fast stilling. 

I Ukraina jobbet hun som kranoperatør på en stor fabrikk. Den jobben savner hun ikke. 

Det er bedre å vaske. 

I dag har Yulia fagbrev som renholder. Hun trekker særlig fram læreren som hjalp henne gjennom utdanningen.

– I Ukraina er det veldig vanskelig å være renholder. Det er en mye tyngre jobb, der det sjelden er heiser i byggene. Man tjener dårlig, og det er et yrke som blir sett ned på.

Her på Storslett føler hun seg verdsatt.

– Jeg er trives godt her, folk er veldig snille. 

Best i landet

Mer enn hundre tusen ukrainere har søkt om beskyttelse i Norge siden landet ble invadert i februar 2022.

Av disse hadde omtrent 48 prosent i alderen 20 til 66 år fått seg en jobb innen juli 2026. Det tilsvarer rundt 23 230 personer.

Foreløpige tall fra mai viser at 52,8 prosent av ukrainerne i arbeidsfør alder i Troms er i jobb. Det er den høyeste andelen av alle fylkene.

Dette er en utvikling Nav mener skyldes flere ting.

Arbeids- og tjenestedirektør i Nav, Sonja Skinnarland, påpeker at veiledere over hele landet har lagt ned stor innsats for å finne nye måter å få flere ukrainske flyktninger ut i jobb på. 

– Det viktigste har vært å komme tidlig inn og samarbeide tett med kommunene under introduksjonsprogrammet, før eventuell videre oppfølging i Nav, sier hun. 

Men det finnes ingen enkel oppskrift.

– Språk er den største barrieren. Mange har kompetansen og arbeidserfaringen som trengs, men norskferdighetene kan gjøre det vanskeligere å få brukt denne kompetansen i arbeidslivet.

Det er også en utfordring å finne riktig jobb til riktig person.

Mange ukrainere har høy utdanning og mye arbeidserfaring fra hjemlandet. Likevel er de første jobbene de får i Norge, ofte innen yrker med lave krav til formell godkjenning.

Renhold, butikk, servering og industri er blant de vanligste.

Fra assistent til fast jobb

I de samme lokalene på Nord-Troms videregående skole jobber Anastasiia Kavun som miljøarbeider.

Hun kom fra Zaporizjzja sammen med mannen sin. Familien hennes og svigerfamilien er fortsatt i Ukraina.

Anastasiia er utdannet engelsklærer. Da hun kom til Norge, hadde hun bare seks måneder i introduksjonsprogrammet. Tiden i programmet ble halvert for ukrainere for at de raskere skulle komme ut i arbeid.

Etter fem måneder fikk hun jobb på videregående.

Først som tospråklig assistent, nå er hun fast ansatt miljøarbeider.

– Jeg trives veldig godt på skolen, med elever, kolleger og ledere.

Hun bistår elever med flerspråklig bakgrunn med blant annet oversetting og lekser. På skolen er det rundt 15 ukrainske elever.

Noen bor fortsatt på asylmottaket i området, mens andre er bosatt i kommunen.

Anastasiia kjenner godt igjen mye av det elevene står i. Hun har selv lært seg norsk på kort tid. Nå har hun også fått den nordnorske dialekten på plass.

– Jeg føler at jeg blir sett og tatt vare på.

Hun og mannen har nylig kjøpt hus i Nordreisa. De ser for seg å bli værende.

Tett på arbeidslivet

At flere ukrainere finner veien inn i jobb i Nordreisa, er ikke tilfeldig, mener Nav-veilederne Hege Rollstad og Vera Kaasen Simonsen.

De kjenner både arbeidsgiverne og arbeidsmarkedet i området godt.

– Vi har god kjennskap til bedriftene her, og det lokale næringslivet snakker også sammen, sånn at vi hele tiden har god oversikt over hvor det er behov for arbeidskraft, sier Vera.

De siste to årene har veilederne ved Nav Nordreisa hatt mer direkte kontakt med arbeidsgivere, i tillegg til å bruke eksterne tiltaksarrangører.

Hege opplever at det har ført til at veien fra Nav til jobb er blitt kortere.

– Nå har du dem kortere tid i systemet, ting går raskere og samarbeidet går lettere.

Det er tett kontakt mellom Nav, flyktningtjenesten og næringslivet.

I Nordreisa har de faste møter med flyktningtjenesten. Nav får informasjon om flyktningene før de er ferdige med introduksjonsprogrammet.

– Vi blir kjent med dem før de kommer til oss, og vi kan ta dem imot. Vi har veldig gode rutiner for samarbeidet, sier Vera.

Nordreisa er ikke et sted med et enormt arbeidsmarked.

Men det kan også være en fordel.

– Store plasser har flere arbeidsmuligheter, men de er mer perifere. Her har vi færre arbeidsplasser, men et tettere forhold til dem, sier Hege.

De to veilederne har jevnlige møter med andre Nav-kontorer i fylket for å holde oversikt over hvor det finnes behov for arbeidskraft.

For det er behov for folk.

Blant annet har Lerøy på Skjervøy sysselsatt mange i Nord-Troms. Og flere bedrifter er villige til å investere i de nye arbeidstakerne.

– Mange bedrifter betaler for norskkurs og annen opplæring, utover det de får gjennom flyktningtjenesten, sier Vera.

Med førstehånds erfaring

På Storslett ligger Hills Café. Bak disken møter vi Mariia Pustovit. Hun kom til Norge fra Zaporizjzja for to og et halvt år siden sammen med datteren og moren sin.

I Ukraina jobbet hun på kontor. Nå ekspederer hun kunder og lager kaffe.

– Hun er veldig god i kafé-norsk, sier daglig leder Robert Hill.

– Men kanskje aller best i New Zealand-norsk, ler han. 

Robert er fra New Zealand, men kona er fra Nordreisa. De skulle egentlig bare prøve å bo i Norge i ett år. Det er ti år siden.

Han tok over kafeen for fire år siden og har hatt ukrainere i arbeidstrening helt siden da.

Nå har han to ukrainske kvinner inne gjennom introduksjonsprogrammet.

Han mener selv han har en fordel når han skal følge opp mennesker som er nye i Norge.

– Jeg husker hvor vanskelig det var. Du må ikke bare lære deg jobben, men også språket og kulturen. Jeg kan forstå det hvis de har en dårlig dag, jeg skjønner at ting kan være tøffe. 

Han legger stolthet i å hjelpe folk. 

Samtidig beskriver han de ukrainske arbeidstakerne som svært arbeidsomme.

– De jobber veldig hardt! Ekstremt hardt. De vil omtrent ikke ha pause, og da føler jeg nesten ikke at jeg kan ta pause selv heller, ler han.

For Robert handler arbeidstreningen om mer enn å lære en jobb.

– Her møter du mange når du står i kafeen. Du skaper relasjoner og kan få et nettverk som gjør at du også har større muligheter for å finne relevante jobber når du er ferdig i arbeidstreningen.

Det er nettopp nettverket som kan være vanskelig å bygge når man er ny i et land.

Robert mener de lokale miljøene på små steder kan være litt lukkede.

– Jeg er vant til at folk er inkluderende overfor nye mennesker i New Zealand, her er det kjøligere. Det er litt vanskeligere å komme inn i varmen.

Sårbare uten nettverk

Mariia har jobbet på kafeen i ett år. Dessuten jobber hun som vikar innen renhold.

Hun er glad for å ha fått en jobb, og særlig glad for sjefen sin.

Og hun vil gjerne bli værende.

– Jeg er veldig glad i både jobben og sjefen min, sier hun.

Likevel er språket fortsatt en utfordring

– Det er litt vanskelig med norsk, spesielt å snakke. Men jeg forstår ganske mye.

Språket er også en av faktorene Arbeidstilsynet trekker fram når de vurderer ukrainernes møte med arbeidslivet.

Men det er flere utfordringer ved å komme til et helt nytt land.

Særlig nyankomne, unge og kvinner uten nettverk kan være utsatt for utnytting.

Samtidig understreker Arbeidstilsynet at ukrainere ikke nødvendigvis er mer sårbare enn andre utenlandske arbeidstakere.

De har blant annet norskopplæring, flyktningstatus og en kobling til Nav, som gir dem mer formelle veier inn i arbeidslivet.

På Nav-kontoret i Nordreisa er kartlegging derfor viktig.

– Vi ser på hvilken kompetanse de som kommer har, og ser hvordan vi kan hjelpe dem videre, sier Hege.

Noen trenger grunnskole. Andre trenger å få godkjent utdanningen sin. Noen må studere på nytt.

– Det er så viktig med kartlegging av de som kommer, både språk, utdanning, ferdigheter og behov, og at de får det de har behov for, sier Vera.

Hun påpeker at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder samarbeidet mellom Nav og flyktningtjenesten.

Nav har ikke egne tall som viser nøyaktig hvor mange ukrainere som har fått jobb som følge av Navs bidrag. Overgangen til arbeid er et resultat av innsatsen fra flere aktører.

Men de overordnede tallene viser en tydelig utvikling.

Nordreisas metode

I Nordreisa mener Vera at de har funnet en god modell.

– Her har vi faste møter med flyktningtjenesten og er informert før de er ferdig med introduksjonsprogrammet.

Hege skal snart inn i en ny rolle som arbeidsgiverkontakt.

Oppgaven blir å bygge samarbeidsavtaler med arbeidsgivere, kartlegge behovet for arbeidskraft og samle informasjonen på tvers av kommunegrensene.

Målet er å finne riktig person til riktig jobb, også når arbeidsplassen ligger et annet sted i fylket.

For behovet for arbeidskraft er større enn mange kanskje tror.

– Vi ser at det er behov for faglært kompetanse i Troms, sier Hege.

Men det krever at Nav vet hva de som kommer til Norge, faktisk kan. Og hva de må lære seg.

– Det er viktig for oss at de skjønner hvordan arbeidslivet her fungerer, og at de får en god oversikt over hvordan samfunnet er bygd opp. At de stoler på helsevesenet, velferdssamfunnet og det offentlige, sier Vera.

Hun peker også på en utfordring som kan være vanskelig å få øye på.

Det kan mangle helseinformasjon fra Ukraina. Dermed kan Nav ha begrenset informasjon om helseutfordringer som kan påvirke veien videre mot arbeid.

En vei inn, men ikke hele veien

Arbeidstrening kan være en viktig inngang til arbeidslivet. Men det er også en fare for at folk blir gående lenge på ulike tiltak uten å komme videre.

Arbeidstilsynet har undersøkt om ukrainere som kom til Norge etter Russlands invasjon i 2022, er en sårbar gruppe i arbeidslivet.

De fant blant annet eksempler på arbeidsgivere som brukte lønnstilskudd og praksis uten å ha en reell plan om fast ansettelse. Når praksisperioden var over, ble nye praktikanter hentet inn.

Det kan i verste fall gjøre at ukrainere blir gående lenge i tiltak uten å bli ansatt. Arbeidstilsynet peker også på at praksis og lønnstilskudd i noen tilfeller kan bli en form for gratis eller svært billig arbeidskraft.

Språkbarrierer og avhengigheten av tiltaksplasser kan samtidig gjøre det vanskeligere å si fra dersom arbeidsforholdene ikke er som de skal.

Det betyr ikke at arbeidstrening i seg selv er problemet. Nav understreker at arbeidstrening skal ha et tydelig formål og følges opp underveis. Målet kan være fast arbeid, men også språktrening eller norsk arbeidserfaring.

– Arbeidstrening kan ha ulike formål. Noen ganger er målet fast arbeid, men det kan også være ren språktrening. Men det skal ikke være gratis arbeidskraft, sier Elisabeth Sevatdal Øygard, fag- og leveranseleder for integrering i Nav.

For Hege Rollstad og Vera Kaasen Simonsen er nettopp veien videre viktig.

De mener arbeidstrening fungerer best når Nav kjenner både personen og arbeidsgiveren, og når det er en plan for hva som skal skje etterpå.

Peker på tre årsaker

I Nordreisa handler det derfor ikke bare om å få folk inn på en arbeidsplass. Det handler om å få dem videre.

For Hege og Vera er det særlig tre ting som peker seg ut når de skal forklare hvorfor Troms gjør det godt:

Tidlig kartlegging, tett samarbeid mellom kommune, Nav og næringsliv – og god kjennskap til arbeidsmarkedet.

Vera mener det er nettopp kombinasjonen som gjør at de kan finne gode løsninger.

– Vi har mye kontakt med de andre Nav-kontorene i fylket, og de sier at det er veldig stor forskjell i kontakten de har med flyktningtjenesten og hvilken kartlegging de gjør. Vi opplever at et godt samarbeid med flyktningetjenesten også er en viktig faktor for å lykkes.