Å melde eller ikke melde, det er spørsmålet

Som sosionom i barnevernet har jeg over mange år tatt del i mottak av barnevernsmeldinger og vurdering av dem. Jeg har vært med på undersøkelsessaker i familier og vet hvordan dette kan påvirke familien. I de siste årene har jeg arbeidet innen psykisk helsevern hvor jeg har vært med på å vurdere, skrive og sende bekymringsmeldinger til barnevernet. Jeg kjenner altså til saken fra begge sider, både der bekymringsmeldinger sendes og der de blir mottatt. Derfor tar jeg de mange problemstillinger rundt bekymringsmeldinger på et stort alvor, og jeg ønsker å belyse dette sett fra ulike sider. 

Hvis jeg i mitt arbeid ser at et barn kan være utsatt for omsorgssvikt har jeg en plikt å melde fra etter barnevernsloven §13-2 uten hinder av taushetsplikten hvis jeg er offentlig ansatt og tror at et barn er utsatt for følgende forhold:

a. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

b. når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling

c. når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring

d. når et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget skadelige handlinger

e. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Streng meldeplikt

Det er allment kjent at det å la være melde fra kan føre til alvorlige konsekvenser for barnet. Men i praksis er det ulik gjennomføring av meldeplikten. Noen arbeidssteder er kanskje for restriktive med å melde fra, noe som fører til at et barn som burde vært fulgt opp av barnevernet ikke blir det.

Andre ganger hender det kanskje at vi melder for ofte til barnevernet? Jurist Bente Ohnstad problematiserer dette i boka «Meldinger til barnevernet, er det nok å være bekymret?» (2019). Hun mener urettmessige meldinger til barnevernet utgjør et vesentlig tillitsbrudd og er en stor belastning for dem som rammes. 

Barnevernsloven av 1992 (§ 6-4) innførte en streng meldeplikt for offentlig ansatte. De plikter å gi opplysninger til barnevernet uten hinder av taushetsplikt dersom det er grunn til å tro at barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, mishandling, eller ved alvorlige atferdsvansker. Den nye barnevernsloven (gjeldende fra 1. januar 2023) opprettholder og tydeliggjør meldeplikten for offentlig ansatte og fagpersoner.

Det er viktig er at de som ser melder ifra til barnevernet. Men hva er det de ser, de som melder fra? Jeg har ofte fått spørsmål fra fagfolk som er i tvil. Når er det alvorlig nok til å melde fra?

For å belyse dette på en enkel måte, viser jeg hendene mine: Den ene hånden symboliserer barnet: Er det et lite sårbart barn som trenger kontinuerlig oppfølging av den voksne, eller er det en trygg tenåring som kan passe på seg selv? Er det et barn i familien, eller det mange? Har barna en god utvikling, eller er det barn som har egne utfordringer i form av diagnoser, atferd eller sosiale problemer?

Med den andre hånden viser jeg den voksne: Er dette en voksenperson med en god fungering til vanlig, eller er det en person som over lang tid har strevd med psykisk sykdom, rus eller sosiale problem? Har denne forelderen god støtte i ektefelle og annen familie, eller er hen alene uten sosialt nettverk og familie? Er dette et trygt barn omgitt av gode foreldre? Eller det en familie hvor barna har sosiale, psykiske eller atferdsmessige problemer og en forelder med personlighetsproblematikk? Denne enkle måten å illustrere problematikken på kan være en øyeåpner for mange. Det å se på barnets behov samtidig som vi ser på foreldrenes mulighet til å gi barnet det det trenger er beskrivende.

Grunnløse meldinger

Ofte hører jeg «det er bedre å melde fra en gang for ofte.» Jeg har også hørt uttalelser som at «disse foreldrene ville nok ha godt av litt veiledning fra barnevernet. Eller «her er ikke foreldrene bevisste på hvordan deres sykdom påvirker barnet, vi bør sende bekymringsmelding.» Jeg vil på ingen måte bagatellisere det å ikke sende melding. Jeg ønsker likevel en økt bevissthet på dette.

Noen ganger er bekymringsmeldinger fra offentlig ansatte svært dårlig begrunnet, der loven er misoppfattet, mistolket og i enkelte tilfeller misbrukt, skriver jurist Bente Ohnstad ved høgskolen i Innlandet. (Ohnstad, 2019)

Ohnstad mener det er åpenbart at det trengs mer kunnskap hos både lærere, sykepleiere, leger og andre som er underlagt taushetsplikt. Hun sier at grunnløse saker tar mye ressurser for de ansatte i barnevernet. Noen foreldre som blir meldt uten at vilkårene er oppfylt, opplever dette som et overgrep. Det å sende meldinger som rutine, uten nærmere vurdering, viser manglende bevissthet rundt personvern og skal ganske enkel ikke skje mener Ohnstad.

Å melde eller ikke melde, det er spørsmålet: Avveininger om å melde en sak er opphav til mye refleksjon. Det er den fagpersonen som har en bekymring for barnet som kanskje først bringer saken opp for diskusjon i teamet.

Mette Sønderskov belyser dilemmaet i en artikkel (Sønderskov, 2026) Hun sier at profesjonelle diskusjoner om meldeplikten er avgjørende for at barn skal få riktig hjelp. Hun påpeker også at bekymringsmeldinger kan få utilsiktede negative konsekvenser for familier som blir meldt, både emosjonelt, sosialt og rettssikkerhetsmessig.

Hun hevder at disse konsekvensene har fått lite oppmerksomhet i debatten. Som eksempel påpeker hun at en tredel av dem som søker om brukerstyrt personlig assistanse blir meldt, fordi en slik søknad uttrykker behov for hjelp.

Sønderskov beskriver hvordan skoler bruker barnevernet som «et ris bak speilet» overfor foresatte til barn med ADHD. Hun sier at hvis lovens strenge vilkår til melding ikke er utløst, vil en melding kunne utgjøre brudd på taushetsplikten. Hun mener at vi trenger mer debatt om konsekvensene av urettmessige meldinger.

Uvilje mot debatt?

Ohnstad (2019) mener myndighetene fortsatt gir villedende informasjon om hva som utløser meldeplikten. Hun har selv møtt motstand hos fagfolk. I en artikkel i Fontene 05.11.2021 forteller hun at hun ved en glipp fikk lese e-postutveksling hvor Anders Henriksen i Bufdir orienterer kommunikasjonsrådgiverne sine om at han har bedt avdeling barnerett ta initiativ til et møte med Bente Ohnstad og «hennes bande». «Så kanskje vi kan få opprettet dialog framfor å få et innlegg i media annenhver uke», skriver han. Dette skjedde etter debattinnlegg om meldeplikt i Dagsavisen.

Ohnstad uttaler at e-posten som formelt kom til henne uttalte at Bufdir synes det er bra med debatt i mediene. Men så kalte de dem inn til møte for å unngå skriverier i avisen. Det kan vel ikke forstås annerledes enn at de ikke ønsker en offentlig debatt om temaet, sier hun.

Dette vitner om en uvillighet til å ha en diskusjon i offentligheten om når man skal sende bekymringsmelding. Den samme uvilligheten har jeg møtt hos fagfolk i det offentlige som stiller spørsmål ved om det skal sendes bekymringsmelding eller ikke. Det virker som det i noen kretser råder en samstemmighet om at man sender bekymringsmelding til barnevernet hver gang man er i tvil, uten å åpne for en diskusjon rundt dette. Har det i noen fagmiljøer utviklet seg en kultur der «man sender heller en bekymringsmelding for mye enn for lite», uten at dette blir diskutert? Ansees det som uprofesjonelt å stille spørsmål ved om det er rett å sende melding?

Vi som jobber i helseinstitusjoner, skoler eller annen offentlig virksomhet har plikt til å melde hvis vi er redde for at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Loven stiller ikke krav om at vi skal være sikre på at barnet er utsatt for omsorgssvikt. Det er ikke læreren eller sykepleieren på sykehuset som skal undersøke hvordan barnet har det, det er barnevernet sin jobb. Jeg har hørt representanter for barnevernet si at det sjelden sendes barnevernsmeldinger som er dårlig begrunnet. Oftest sendes melding når det er en god grunn til bekymring.

«Men er det ikke bedre at det meldes inn for mange enn for få? Er det ikke bedre at det kommer noen grunnløse meldinger hvis det også i bunken finnes saker der barnevernet kan redde barn fra en mareritthverdag?» Dette uttrykker Erlend Moe i «forskning.no» (22.01.20)

Dom i Høyesterett

Høyesterett har nylig gitt foreldrene til et barn med medfødt sykdom rett til å vite navnet på en sykepleier som sendte bekymringsmelding til barnevernet etter en konsultasjon på legevakt i 2018. (Flugstad Eriksen, 19.02.26)

I journalen var bare initialene til sykepleieren som møtte dem, men Høyesterett har nå gitt foreldrene medhold i at de har rett til å få vite sykepleierens navn. Advokat Gry Brandshaug Dale fra KS Advokatene har prosedert saken i Høyesterett på vegne av kommunen og legevakten.

«Det er nok helsepersonell på utsatte arbeidsplasser som legevakter, som vil merke dommen mest», skriver hun i en e-post til Dagens Medisin.

Hva skjer når meldingen er sendt? Ettersom vilkårene for meldeplikt er strenge, vil det gjerne fremstå for barnevernet som at barnet befinner seg i en alvorlig omsorgssituasjon når meldingen kommer fra instanser eller personer med lovpålagt taushetsplikt. Dette selv om den som sender melding ikke har vurdert om meldevilkårene er oppfylt. Dermed kan det også skje at barnevernet setter i gang en prosess på sviktende rettslig grunnlag.

Basert på frivillighet

Hvis barnevernet beslutter å starte en undersøkelsessak skal den fullføres i løpet av tre måneder. I denne perioden er det vanlig å starte med en samtale med foreldrene. I dette oppstartsmøtet er det vanlig å informere om bekymringsmeldingen og innholdet i den. Foreldrene informeres også om innholdet i undersøkelsen og hvor lenge den skal være. Mange foreldre uttrykker i dette møtet en engstelse rundt barnevernet. Mange kjenner ikke til hvordan barnevernet jobber, men de fleste har fått med seg skrekkhistorier om det. Det å «bli undersøkt om man er gode nok foreldre» fører naturlig nok ofte til en redsel hos foreldrene for å miste barna sine.

Hvis barna er store nok snakker barnevernet også med barna. De kan videre be om opplysninger fra barnehage, helsesykepleier, skole, fastlege eller andre instanser. Det å starte en undersøkelse kan oppleves traumatiserende for noen.

Etter å ha jobbet mange år i barnevernet kjenner jeg godt til hva som skjer når familier etter endt undersøkelse får tiltak fra barnevernet. Jeg vet at barnevernet kan gjøre en forskjell for barn som trenger det, og jeg har fått mye takknemlighet fra foreldre som føler de har blitt sett og hørt. 

Som saksbehandler i barnevernstjenesten fikk jeg følge opp mange ulike tiltak, og familiene fikk hjelp både individuelt og sosialt.

Barnevernet skal sikre barn trygge oppvekstvilkår. Barnets beste er utgangspunktet for tiltak etter barnevernsloven. Dersom barnet har et særlig behov for hjelp, skal barnevernstjenesten tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene.

Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, slik det er formulert i barnevernsloven.

All hjelp fra det offentlige er basert på frivillighet, og også i barnevernet er dette hovedregelen. Hjelp beror på et uttrykt ønske om å motta hjelp fra barnevernet. Hvis offentlig ansatte kontakter barnevernet om barns omsorgssituasjon, skal det skje innen rammen av taushetsplikt.

Avslutning

Offentlig ansatte og andre med lovpålagt taushetsplikt skal imidlertid sende melding til barnevernet uten hinder av taushetsplikten i saker der det foreligger mistanke om alvorlig omsorgssvikt. I slike tilfeller er det hjemmel for inngrep uten omsorgspersonenes samtykke. En melding som ikke fyller vilkårene loven har satt for å inngi melding, er å betrakte som grunnløs. (Andersland og Ohnstad, 2025). 

Noen instanser har innført en rutine hvor de alltid sender melding til barnevernet hvis enkelte kriterier er innfridd. Et eksempel på dette er psykiatriske akuttmottak som alltid sender bekymringsmelding etter selvmordsforsøk, eller der de finner at en person med barn har ruset seg før innleggelse.

Ettersom vilkårene for meldeplikt er strenge, vil det gjerne fremstå for barnevernet som at barnet befinner seg i en alvorlig omsorgssituasjon når meldingen kommer fra instanser eller personer med lovpålagt taushetsplikt. Dette selv om den som sender melding ikke har vurdert om meldevilkårene er oppfylt. Dermed kan det også skje at barnevernet setter i gang en prosess på sviktende rettslig grunnlag. 

Avslutningsvis vil jeg understreke at det å sende en bekymringsmelding til barnevernet er svært viktig. Der hvor vi er bekymret for om barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt skal vi sende melding, også der vi er i tvil. Det er imidlertid viktig at vi som fagpersoner drøfter grundig når vi skal sende meldinger og når vi ikke skal. Vi skal sende bekymringsmelding når vi er bekymret. Men har vi ikke en alvorlig bekymring, så kanskje vi heller skal veilede foreldrene i foreldrerollen.

Referanser

Andersland, G. K. og Ohnstad, B. (2025). Barnevern – hjelp eller inngrep? Gudbrandsdølen 25.11.25

Befring, A. K og Ohnstad, B. (2019). Helsepersonelloven. Fagbokforlaget. 

Eriksen, K. F. (2026). Vil merkes mest på legevakter. Dagens Medisin 19.02.26. 

Ohnstad, B. og Gudheim, Y. (2019). Meldinger til barnevernet. Er det nok å være bekymret? Ordskifte forlag. 

Odland, A.M. (2021). De mener myndighetene gir misvisende informasjon meldeplikten til barnevernet. Fontene 03.11.2021.

Moe, E. (2020). Mange bekymringsmeldinger til barnevernet skulle ikke vært sendt. Forskning.no 22.01.20.

Sønderskov, M. (2026). Meldepliktens dilemma: Beskyttelse eller belastning? Fokus på familien.