Her får barna en pause fra krigen

Den ukrainske hovedstaden har vært gjennom et av krigens kraftigste angrep natten før vårt møte med Voices of the children – en organisasjon for og med barn i krig. På deres 12 sentre jobber psykologer, barnevernspedagoger, terapeuter, logopeder og frivillige med ett tydelig uttalt mål: Ingen barn skal møte krigen alene.

Her tilbys samtaler og gruppeterapi, sommercamper og aktiviteter. Barn i krig får et snev av barndom.

Lytter ikke til barna

Grunnlegger Olena Rozvaldovska har bakgrunn som advokat med barns rettigheter som spesialfelt. I 2014 reiste hun østover. Det som skulle bli en kort tur til frontbyene, ble fem år. Så returnerte hun til Kyiv og startet Voices of the children.

Hun forklarer det slik:

– Først tar krigen fra dem lekeplassen når den fylles med miner. Så mister de hjemmet og må tilpasse seg nytt liv og et nytt sted. Alle synes synd på dem, men ingen vil lytte til dem. De blir fratatt stemmen. Det er så urettferdig, sier Rozvaldovska når vi møter henne på hovedkontoret i Kyiv sentrum.

Inntil 2022 drev hun og mannen Azad Zafarov en ganske liten organisasjon, som stort sett besto av de to med egne finanser. Så kom fullskala krig. Hele landet ble berørt.

Organisasjonen holdt stand mens andre stengte kontorene og flyktet. Den vokste hurtig med donasjoner fra inn- og utland. I dag er mer enn 200 profesjonelle innen barnevern tilknyttet Voices of the children.

– En slitsom natt

På vei til et av sentrene flerrer luftvernsirene på nytt gjennom sommerhimmelen. Denne gangen er faren raskt over.

Faglig leder, psykolog Yulia Tukalenko møter oss på et samtalerom. Hun svelger et gjesp og beklager.

– Det har vært en slitsom natt.

Den ble tilbrakt på en metrostasjon.

Droner og missiler, krysserraketter og ballistiske raketter har lyst opp nattehimmelen over Kyiv gjennom tre bølger hele natten. Bygninger er ødelagt. Branner pågår. Ti er drept 111 meldt skadet.

Barnehender viser vei

– Hvordan reagerer barna på et slikt angrep?

– Det er rutine. Det avgjørende er hvordan foreldrene reagerer. Tar de det rolig, tar barna det rolig, forklarer Tukalenko.

Litt lenger ned i gangen sitter mødre i samtalegruppe. I andre enden av korridoren forbereder barnevernspedagog Olena Trehuld dagens aktiviteter. Barnehender med plastelina, fargestifter og papir skal snart røske oss ut av samtaler om ballistiske missiler og krysserraketter.

– De har depresjoner. De har tapt venner, hus og hjem. Når barn mister fundamentet i livet, mister de selvtillit, forteller Tukalenko.

– Hardest rammer krigen de store barna, tenåringene. Vi har en tendens til å tro at de minste er de mest sårbare, men slik er det ikke. Det er de litt eldre, det er de som sliter mest, sier Tukalenko.

På flukt alene

Blant de store barna er det én spesiell gruppe: De som har sittet fast i okkuperte områder eller Russland.

Det er dem hun nevner når vi spør om hva som sitter sterkest i minne.

De har flyktet, som oftest alene. Mange har måtte vente til de fylte 18. Noen har kommet hjem til foreldrene sine, som ikke har sett dem siden de ble sendt til slektninger eller på sommerleir i 2022. Noen er barn av foreldre som er i militæret. Andre har ingen igjen.

Barnas flukthistorier

Ifølge ukrainske myndigheter er mer enn 20.000 ukrainske barn bortført fra okkuperte områder siden 2022. Denne våren var det registrert 2150 tilbakeførte. Rundt 1.000 har søkt hjelp hos Voices of the children.

– Hvordan kom de tilbake?

– Noen får hjelp av frivillige organisasjoner, andre blir hentet av slektninger, men de fleste har reist etter at de fylte 18 år og kan bestemme selv. De må reise via andre land som Qatar og Belarus. De forteller om kraftige avhør og ydmykelser på grensestasjonene, sier hun.

De minste, de som er overført til russiske barnehjem eller adoptert bort til russiske familier, har de ikke sett ennå. Hun har ikke stort håp for dem.

– Prosessene er kompliserte og går forferdelig sakte. Barna vokser mens de proppes med russiske narrativer. Hvis de en gang kommer hjem, vet vi ikke hvem de kommer til å være.

Ingen sluttdato

Krigen har gått inn i sitt femte år, for noen har den pågått i 12 år.

– Det at det ikke er noen sluttdato. Det at vi ikke vet når krigen er over og livene kan leves normalt og repareres, er tungt. Spesielt tenåringer sliter med å forholde seg til det. Mange har foreldre ved fronten. De savner dem sterkt, men vet ikke når eller om de ser dem igjen.

Det bringer oss inn på neste spørsmål: Mødrene i rommet på andre siden av gangen.

– Vi må sørge for at barna kommer til friske foreldre. Derfor er det så viktig å ta seg godt av foreldrene også, forklarer Tukalenko.

En vanlig dag

De fleste på senteret i dag, både barn, foreldre og ansatte, har tilbrakt natta i en av Kyivs mange metrostasjoner. Der var det knapt ståplass igjen å oppdrive, da den tredje bølgen med kryssermissiler, droner og ballistiske missiler rammet byen i natt.

Men dagen går sin gang. Folk møter som vanlig. På rommet for gruppeterapi er det fullt.

Fra døra til lekerommet hører vi lavmælt, men munter diskusjon blandet med latter.

– Jobben er terapi

Barnevernspedagog Olena Trehuld er i diskusjon om plastelinafarger med Daryna.

Trehuld er fra Kherson. Hun holdt ut ni måneder okkupasjon. Da byen ble frigjort, reiste hun som flyktning til Tyskland, men kom tilbake. Nå bruker hun dagene til innsats for barna.

– Hvorfor?

Trehuld tar hånda til hjertet:

– I denne jobben finner jeg min egen terapi.

Daryna får viljen sin. Det blir blå iskrem i plastelina.