Roar Lillebostad

Tidligere barnevernsbarn

Jeg har levd et helt liv med konsekvensene av et barnevern som ikke alltid har vært godt nok, og nettopp derfor kjenner jeg meg igjen i ekspertutvalgets analyse av et system der ansvaret er for delt, styringen for svak og konsekvensene for store.

Derfor sier jeg dette uten forbehold: Staten må overta barnevernet i Oslo.

Dagens ordning gjør barna i hovedstaden mer sårbare enn de skal være. Oslo er alene i landet om å ha ansvar for både første- og andrelinjetjenesten. Samtidig gir staten seg selv nesten dobbelt så mye penger per barn som de gir til Oslo – og forventer at hovedstaden skal levere de samme tjenestene med halvparten av ressursene. Det er verken bærekraftig eller rettferdig, og det er til syvende og sist barna som rammes.

Når underfinansieringen nærmer seg en halv milliard kroner i året, er det ikke lenger mulig å late som om dette handler om lokale prioriteringer. Det handler om en statlig modell som ikke tar ansvar for konsekvensene av sine egne rammer. Det handler om et system som har vært villig til å la Oslo stå alene – selv når det går utover barn som allerede står i vanskelige situasjoner.

Ekspertutvalget har vært krystallklart: Oppdelingen mellom Oslo og staten svekker styringen, svekker fleksibiliteten og svekker tilbudet. Det skaper dobbeltarbeid, dårlig ressursbruk og et barnevern som ikke henger sammen.

Barn skal ikke behandles som regneark, og de skal ikke være avhengig av postnummer for å få trygghet. De skal ikke miste relasjoner fordi økonomien ikke går opp, og de skal ikke bli kasteballer mellom offentlige etater som ikke klarer å ta felles ansvar. For dette handler ikke om hvem som får makt, det handler om hvem som tar ansvar når det virkelig gjelder.

Når barn mister trygghet fordi systemet ikke fungerer som det skal, må vi gjøre det som faktisk hjelper, ikke holde fast ved en modell som allerede har sviktet. Og når barn mister trygghet fordi systemet ikke fungerer, har vi ikke råd til å vente. Da må vi endre kurs.

Barn har ikke tid til at vi voksne nøler. Ansvar må tas – ikke skyves videre.

Anonym far

Hun klarer ikke å få det til å gå opp. At barna hennes har en far som elsker dem dypt. En far som møter opp. Som holder løfter. Som er der – igjen og igjen.

For denne virkeligheten kolliderer med historien hun lever i. Identiteten hun har bygget seg. Rollen som den sympatiske solomoren. Den ensomme krigeren. Hun som ofrer seg og «står alene».

Når faren faktisk er til stede, engasjert og kjærlig, begynner noe å rakne. Da slår det sprekker i fortellingen om forlatthet. Om offer. Om moralsk overlegenhet. Og når historien sprekker, gjør identiteten det samme.

I stedet for å håndtere denne indre konflikten, skrives historien på nytt. Ikke bare ved å minimere faren – men ved å gjøre ham irrelevant. Usikker. Betinget. Og her får hjelpeapparatet en avgjørende rolle.

Familievernkontor, barnevern og BUP trer inn med et mandat om å beskytte barn. Men i høykonfliktsaker er det ofte narrativet som styrer. Den som formulerer bekymringen først, setter rammen. Den som fremstår mest sårbar, får definere virkeligheten. Og når én forelder konsekvent presenteres som den stabile, trygge – og den andre som problematisk, uforutsigbar eller «belastende» – blir det vanskelig for hjelpeinstanser å se hele bildet.

Foreldretid blir omrammet. Samvær gjøres til et spørsmål om risiko, ikke relasjon. Tiltak settes inn «for sikkerhets skyld». Og gradvis skyves en forelder ut – ikke gjennom én dramatisk avgjørelse, men gjennom mange små, tilsynelatende rimelige vurderinger.

Parallelt skjer noe som sjelden fanges opp i rapporter og journaler: Barna tilpasser seg det dysfunksjonelle. Ikke gjennom åpen fiendtlighet, men gjennom blikk. Pauser. Ordvalg. Sukk. De lærer hva som forventes. Hvilke følelser som er trygge å vise – og hvilke som skaper uro hos den forelderen de er avhengige av.

Når barn møter familievernkontor eller BUP, tar de med seg dette usynlige kompasset. De uttrykker lojalitet forkledd som bekymring. Ubehag forkledd som egne meninger. Og hjelpeinstansene, som ønsker å lytte til barnet, risikerer å høre et ekko av den voksnes frykt – ikke barnets egen erfaring.

Samtidig merkes én forelder som den eneste stabile og trygge. Den andre blir et problem som må reguleres. En relasjon som må vurderes, overvåkes, testes. Ikke fordi det nødvendigvis foreligger reell fare – men fordi fortellingen krever det.

Og tragedien er dette: Det handler ikke om barnas sikkerhet. Det handler om kontroll over fortellingen. Når en forelder opplever seg truet av at barna elsker den andre, konkurrerer hun ikke – hun kontrollerer. Og når systemene rundt ikke evner å skille mellom reell omsorgssvikt og emosjonell utrygghet hos den voksne, blir de utilsiktede medspillere.

Barna trenes – stille og gradvis – til å tvile. Til å kjenne skyld når de kjenner kjærlighet. Til å justere egne følelser for å bevare ro. Helt til den dagen de ikke lenger klarer å møte sin egen far med blikket uten å føle at de har forrådt mor.

Dette er alt annet enn god omsorg. Det er usikkerhet forkledd som beskyttelse – og et hjelpeapparat som ikke alltid har verktøyene til å se forskjellen.

Prisen betales ikke i vedtak, journalnotater eller rettsavgjørelser. Den betales i barns indre liv. I relasjoner som aldri får gro ferdig. I kjærlighet som gjøres betinget. Og i barn som lærer at de ikke har plass til hele sin egen virkelighet.

Hva gjør det med et barn når kjærlighet til begge foreldre ikke får eksistere samtidig – og når ingen hjelpeinstanser stopper opp og stiller det spørsmålet høyt?