Du skal bestemme selv. Men først må du logge inn

Vi snakker mye om selvbestemmelse i helse- og omsorgstjenestene. Om retten til å ta egne valg, delta i samfunnet og leve et liv på egne premisser. Samtidig har vi utviklet et samfunn der stadig flere deler av voksenlivet forutsetter at du kan identifisere deg digitalt.

Vil du lese digital post? Logg inn.

Vil du sjekke saldoen? Logg inn.

Vil du bruke offentlige og private tjenester? Logg inn.

Du skal bestemme selv. Men først må du ha en personlig digital nøkkel. For de fleste av oss er dette blitt en selvfølge. For enkelte mennesker med utviklingshemming og andre kognitive funksjonsnedsettelser kan den samme nøkkelen bli en barriere mot selvbestemmelse, deltakelse og likeverdig tilgang til samfunnet.

Når retten til å bestemme ikke er nok

Selvbestemmelse er et grunnleggende prinsipp i vernepleierfaglig arbeid. Det handler om å anerkjenne menneskers rett til å ta beslutninger om eget liv, uavhengig av funksjonsevne og bistandsbehov. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) understreker blant annet retten til tilgjengelighet (artikkel 9), likhet for loven og støtte til å utøve rettslig handleevne (artikkel 12), og retten til et selvstendig liv og deltakelse i samfunnet (artikkel 19).

Disse rettighetene har én viktig forutsetning: De må også kunne utøves i praksis. Å ha behov for bistand til å gjennomføre en beslutning er ikke det samme som å mangle evnen eller retten til å ta den. Likevel ser vi at denne forskjellen kan bli vanskelig å ivareta i møte med digitale løsninger.

En person kan selv bestemme at han ønsker å betale en regning, sjekke kontoen sin eller lese et brev fra det offentlige. Han kan forstå hva beslutningen innebærer, men ha behov for praktisk bistand til å gjennomføre den. Da oppstår et dilemma. Digitale identitets- og sikkerhetsløsninger er med god grunn personlige. Ansatte skal ikke bruke tjenestemottakeres BankID eller opptre som om de er personen de bistår. Dette handler om personvern, rettssikkerhet og beskyttelse mot misbruk. Men behovet for bistand forsvinner ikke fordi samfunnet digitaliseres. Når systemene forutsetter at den som tar en beslutning, også må kunne gjennomføre alle digitale handlinger selv, risikerer vi å gjøre praktisk funksjonsevne til en forutsetning for reell selvbestemmelse.

Et selvstendig voksenliv – med begrenset digital tilgang

I helse- og omsorgstjenestene møter vi voksne mennesker som arbeider, bor i egen bolig, har egne penger og tar beslutninger om hverdagen sin. Likevel kan de møte betydelige begrensninger i tilgangen til nettbank, betalingstjenester, digital post og andre tjenester som resten av samfunnet tar for gitt. Noen har behov for støtte til å forstå informasjon. Andre forstår informasjonen, men trenger hjelp til å navigere i digitale løsninger eller gjennomføre konkrete handlinger.

Dette er ulike bistandsbehov som krever ulike former for tilrettelegging. I praksis kan alternative ordninger bli tungvinte, personavhengige eller lite fleksible. Fullmakter og disposisjonsrett kan løse enkelte utfordringer, men er ikke nødvendigvis tilgjengelige eller hensiktsmessige i alle situasjoner.

Tenk deg at bilen din trenger nye dekk. Du har penger på konto. Du har bestemt at dekkene skal skiftes. Du vet hva det koster, og du ønsker å betale. Likevel blir betalingen vanskelig fordi du ikke kan benytte den digitale løsningen på egen hånd, og fordi den som bistår deg, ikke har en egnet og sikker måte å hjelpe deg på. Da er det ikke beslutningsevnen som begrenser selvbestemmelsen. Det er systemet rundt deg.

Digital tilgjengelighet er også universell utforming

Vi ville reagert dersom inngangen til et offentlig bygg bare besto av en trapp. Vi ville ikke sagt til en rullestolbruker at løsningen var å øve mer på å gå i trapper. Vi ville stilt spørsmål ved utformingen av bygget. Digitale barrierer bør møtes med det samme perspektivet.

Digital inkludering handler ikke bare om tilgang til internett, teknisk utstyr eller opplæring. Det handler også om at tjenester må kunne benyttes av mennesker med ulike kognitive, kommunikative og praktiske forutsetninger. Opplæring og tilrettelegging er viktig. Mange kan utvikle større digital selvstendighet med riktig støtte.

Men ikke alle bistandsbehov kan fjernes gjennom opplæring. Når et menneske har et varig behov for støtte, kan vi ikke basere samfunnsdeltakelsen på en forventning om at vedkommende til slutt skal mestre alt selv. Da må vi også utvikle løsninger som gjør det mulig å få bistand på en trygg, lovlig og verdig måte.

Universell utforming handler ikke om at alle skal gjøre alt likt. Det handler om å redusere barrierer og sikre likeverdige muligheter til deltakelse.

Beslutningsstøtte må også fungere digitalt

Innen vernepleierfaget er beslutningsstøtte et sentralt begrep. Det innebærer å gi mennesker den støtten de trenger for å forstå informasjon, vurdere alternativer, uttrykke egne ønsker og gjennomføre beslutninger. Målet er ikke at andre skal overta beslutningene, men at personen selv skal ha størst mulig innflytelse over eget liv.

Den 21. oktober lanserte Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) nye temasider om CRPD og rettighetsopplæring. Dette er et viktig bidrag til å styrke kunnskapen om rettigheter, både hos personer med utviklingshemming og hos dem som skal bidra til å ivareta rettighetene.

Men rettighetsopplæring alene er ikke nok. Ansvaret for at rettighetene faktisk blir oppfylt, ligger hos myndighetene og tjenestene. Det er nettopp her utfordringene med digital identifikasjon blir tydelige.

Vi kan gi mennesker kunnskap om retten til selvbestemmelse. Vi kan støtte dem i å forstå alternativer og ta egne beslutninger. Men hva hjelper det dersom de digitale løsningene ikke gjør det mulig å gjennomføre beslutningene med nødvendig bistand? Dette perspektivet må få større plass i utviklingen av digitale tjenester.

Hvordan kan vi sikre at en person kan få hjelp til å gjennomføre en digital handling, uten å måtte dele personlig innloggingsinformasjon? Hvordan kan vi skille mellom den som tar beslutningen, og den som gir praktisk bistand? Og hvordan kan vi utvikle løsninger som både ivaretar sikkerhet og reduserer risikoen for digitalt utenforskap?

Arbeidet med digital representasjon og fullmaktsløsninger er derfor viktig. I juni 2026 startet Digitaliseringsdirektoratet en nasjonal pilot for digital representasjon. Målet er å utvikle løsninger som gjør det mulig å representere andre digitalt innenfor tydelige rammer, uten å benytte deres personlige elektroniske identitet. Det er et viktig skritt i riktig retning, men løsningene må være tilgjengelige, forståelige og fungere på tvers av tjenestene mennesker faktisk bruker. Det hjelper lite å kunne få bistand i én offentlig tjeneste dersom man fortsatt møter stengte dører i banken, betalingsløsningen eller andre nødvendige deler av hverdagslivet.

Selvbestemmelse må være mer enn et faglig ideal

Vernepleiere og andre ansatte i helse- og omsorgstjenestene har et ansvar for å fremme selvbestemmelse, tilrettelegge for deltakelse og identifisere barrierer. Men vi kan ikke løse strukturelle utfordringer gjennom individuell tilrettelegging alene. Ansvaret må også ligge hos myndigheter, banker og utviklere av digitale tjenester.

Sikkerhet og selvbestemmelse er ikke motsetninger. Utfordringen er å utvikle løsninger som ivaretar begge deler. For rettighetene forsvinner ikke fordi et menneske trenger hjelp til å utøve dem. Vi må derfor slutte å betrakte digital mestring som en selvfølgelig forutsetning for et selvstendig voksenliv. Selvbestemmelse handler ikke bare om retten til å velge. Det handler også om muligheten til å få valget gjennomført.

Det er lett å skrive selvbestemmelse inn i lovverk, planer og faglige mål. Det er vanskeligere å realisere den når døren til stadig større deler av samfunnet har fått digital lås. Derfor bør vi stille oss et enkelt spørsmål:

Hvor selvbestemt er du egentlig hvis du først må logge inn?

For mennesker som trenger bistand i hverdagen, er ikke dette bare et retorisk spørsmål. Det er en konkret utfordring som krever løsninger.