Hanna Elise Frislid

Miljøterapeut

Teksten er inspirert av Emma Holten sin bok «Underskudd. Verdien av omsorg».

Omsorg er undervurdert. På så mange måter. Vi lever i et samfunn med en økonomi som i stor grad styres ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP), og i det regnestykket er det ikke særlig stor plass til verdier som omsorg, som ikke gir en økt produksjon eller bidrar til økonomisk vekst. Omsorg og omsorgssektoren blir tapsprosjekter, som det år etter år kuttes i. Vi mennesker er fullstendig avhengig av hverandre, og et samfunn der helse- og omsorgstjenester gang på gang blir nedprioritert, bortforklart og undervurdert, vil også være et samfunn som nedprioriterer livskvalitet.

At noe ikke har en prislapp i vår vestlige politiske økonomi, betyr ikke at det ikke har en annen type verdi og skal plasseres nederst i et feilaktig skapt hierarki. Men status, millionlønn og anerkjennelse går mest til dem som driver samfunnet opp og fram til en høyere BNP. Hvis vi ser på samfunn kun ut fra BNP, så trengs ikke omsorgsyrker, det har ikke verdi for vår fellesøkonomi. Så det blir kutt, tilsynelatende uten slutt, til de ansatte i helse og omsorg slutter helt nedbrutt. Man tror visst at omsorg er en gratisressurs som aldri tar slutt, og at de som yter den som profesjon skal tåle alt, inkludert vold og aggresjon, uten de større kompensasjoner i form av høyere lønn eller bedre arbeidstider.

At de som skal oppdra og forme den blivende menneskeheten, ta vare på de eldre, alles foreldre, de som på jobb tørker snørr og tårer, løper med syke mennesker på bårer, som profesjon gir daglig omsorg som er essensielt for utvikling av empati og nestekjærlighet – hvilken absurditet er det at disse jobbene havner langt ned i et hierarki?

Da suksessforfatter Emma Holten lå i sykesenga, innså hun hvor viktig omsorg er

I BNP-regnestykket blir omsorg i hjemmet å regne som fritid fordi det blir tungvint å inkludere. Man er uproduktiv, inaktiv og passiv, hvis man passer barn, man kunne like gjerne tatt seg en lur. Og tenk på alle de år hvor omsorg i hjemmet har blitt ansett som en gudegitt selvfølge som skal utføres uten noen form for anerkjennelse. Det er på tide å innse at tid som blir lagt i oppdragelse, gi trøst og varme klemmer, holde hender når tårene renner, er viktig, for verdien av omsorg setter dype spor og når lenger enn et par tall i et regnestykke.

Som noen så delikat sier: «Samfunnet ville vært politisk økonomisk rikere hvis vi kvinner var litt mer som menn». Ja, la oss da snakke om tapsprosjektet kvinner: Vi tar og blir i lavtlønnede jobber, bidrar, produserer ikke nok, jobber deltid, tilbringer for mye tid med barna, og bare det at vi skal produsere barn – den prisen det tar fra felleskassa! La meg si, en gang til, til disse menneskene: At noe ikke har en prislapp i vår vestlige politiske økonomi, betyr ikke at det ikke har en annen type verdi og skal plasseres nederst i et feilaktig skapt hierarki.

Et samfunn som setter penger over alt, fordekt som et ønske om utvikling, vil spise av livskvalitet, antakelig medføre økt ensomhet og gi ansattmangel i omsorgssektor, og i hvert fall ingen løsning på dagens omsorgskrise. Så la oss prise omsorg som den verdien den er; det har nemlig en unik verdi å være andre nær.

Og det er på tide å innse at heller ikke omsorg vokser på trær.

Marie Florence Moufack

Forsker, Institutt for sosialt arbeid, NTNU 

Nina Helen Aas Røkkum

Førsteamanuensis, Institutt for sosialt arbeid, NTNU 

Ian D’Armond Percy

Familieveileder

Hvorfor kalles det «frivillig hjelpetiltak»? Hva er egentlig frivillig i de tiltakene som tilbys, og kan man takke nei uten konsekvenser? Dette er spørsmål som ofte dukker opp når barnevernet diskuteres. Denne kronikken bygger på forfatteres erfaringer fra arbeid og forskning med familier med minoritetsbakgrunn.

Barnevernet skal støtte familier i vanskelige livssituasjoner, ofte gjennom frivillige tiltak som krever samtykke fra foreldre og barn over 15 år. Likevel opplever mange at de i praksis ikke har et reelt valg. Når tiltak foreslås etter en bekymringsmelding, kan det kjennes som et ultimatum: «Samarbeid – ellers …”. For mange familier, særlig med minoritetsbakgrunn, framstår frivilligheten som en selvmotsigelse. Kan man egentlig si nei uten å frykte konsekvenser?

Frivillighet i møte med makt 

Når barnevernet trer inn i en families liv, skjer det ofte i en sårbar situasjon. Barnevernet skal både støtte og kontrollere, noe som skaper et grunnleggende spenningsforhold. Selv om hjelpetiltak formelt er frivillige, skjer samarbeidet i en relasjon preget av makt og avhengighet. Det kan gjøre frivilligheten vanskelig å oppleve som reell. En forelder kan få høre at tiltakene er frivillige, men samtidig kjenne at et nei kan få saken til å «gå videre». Da blir valgfriheten mer teoretisk enn faktisk.

Frivillighet forutsetter tillit og likeverd, men når den ene parten kan gripe inn i familielivet, svekkes opplevelsen av et reelt likeverdig forhold.

Hvordan oppleves dette for familier med minoritetsbakgrunn? 

For familier med minoritetsbakgrunn kan opplevelsen av tvang være sterkere, særlig når man har erfaringer fra land der myndigheter forbindes med kontroll, sanksjoner og straff. Barnevernets inngripen kan derfor vekke både frykt og mistillit.

Språkbarrierer og kulturelle forskjeller forsterker utfordringene. Når informasjon gis på et språk man ikke behersker fullt ut, eller i en form som oppleves autoritær, kan frivillige tilbud framstå som krav. For noen føles det som press eller et overtramp. Når begrepet «frivillig» ikke samsvarer med familiens opplevelse, svekkes dermed tilliten. Tiltak som omtales som valgfrie, men ledsages av antydninger om konsekvenser, gjør det vanskelig å tro på reell frivillighet.

Tillit kan ikke pålegges, den må bygges. Den er avgjørende for et godt samarbeid med barnevernet og for at hjelpetiltak skal fungere. Når familier føler seg presset til å samtykke, kan det skape motstand, frykt og avstand. I stedet for å styrke samarbeidet, kan barnevernet ende opp med å forsterke mistillit.

Svekket tillit svekker også effekten av hjelpen. Samarbeidet blir vanskeligere, og tiltakene kan miste kraft. For barnas beste må hjelpen bygge på forståelse for hverandre.

Samtykke som juridisk dokument eller en reell prosess? 

I barnevernet dokumenteres samtykke ofte skriftlig, men en signatur er ikke nok. Reelt samtykke krever forståelse og en faktisk mulighet til å si nei. Oppleves valget som presset, blir «frivillighet» i praksis skjult tvang, særlig når språk og kulturforskjeller skaper avstand.

Samtykkekompetanse handler også om kontekst. Foreldre som er nye i Norge, kan ha begrenset kjennskap til systemet og vansker med å forstå hva barnevernet tilbyr og hvilke konsekvenser valgene har. Da må barnevernet være ekstra tydelig og tilpasset i kommunikasjonen. Foreldre trenger tid, støtte og trygghet for å kunne ta informerte valg.

Hva kreves for å formidle frivillighet på en troverdig måte? 

Når barnevernet møter familier med ulik kulturell bakgrunn, møtes også ulike forestillinger om foreldreskap, barneoppdragelse og systemer. For å forstå hva som oppleves som frivillig, må barnevernet kunne kommunisere på tvers av perspektiver, være bevisst egen maktposisjon og lytte aktivt.

Frivillighet kan ikke sees uavhengig av makt og kultur. Det som for én familie virker som et tilbud, kan for en annen oppleves som et krav. Derfor må frivillige tiltak ikke bare eksistere på papiret, men også kjennes reelle i praksis. Det krever mer enn gode intensjoner. Det krever bevissthet om makt, kultur og kommunikasjon.

Så hva kan gjøres?

Frivillighet må forstås som noe som skapes i relasjonen. For å bygge tillit og sikre samarbeid må barnevernet ta på alvor hvordan tiltak oppleves av familier, særlig de som står i en sårbar situasjon. Det forutsetter tydelig, ærlig og empatisk kommunikasjon, og en vilje til å se verden fra familiens perspektiv. Først da kan frivilligheten oppleves som et tilbud om hjelp.