Farhia Mohamed

Barnevernskonsulent

Jeg har sett flere av Bufetats annonser om behovet for fosterhjem til barn med minoritetsbakgrunn.

En av dem har blitt sittende hos meg. Der står det at Oslo trenger et mangfold av fosterhjem, og at mange av barna som venter har minoritetsbakgrunn. I annonsen står det også: «Jabriil (10) trenger et trygt hjem der bariis somali er et alternativ til fredagstaco.»

Det er en enkel formulering, men den sier mye.

For dette handler ikke bare om mat. Det handler om gjenkjennelse. Om språk, kultur, tradisjoner og følelsen av at noe av barnet fortsatt får være med videre når livet ellers er blitt revet opp.

I debatten om minoritetsbarn i fosterhjem blir spørsmålet ofte for enkelt. Det høres noen ganger ut som om alt står og faller på om barnet plasseres i et minoritetshjem eller i et norsk hjem.

Som om et norsk fosterhjem automatisk betyr at barnet mister en del av seg selv.

Jeg mener det blir for snevert.

Det barnet trenger, er ikke nødvendigvis et hjem som speiler barnets bakgrunn fullt ut, men et hjem og et hjelpeapparat som tar barnets bakgrunn på alvor.

Når et barn må flytte ut av hjemmet sitt, er det allerede et stort brudd. Da må vi være varsomme med å gjøre tapet enda større enn nødvendig.

Samtidig må vi tørre å si det som det er: Det viktigste i et fosterhjem er trygghet, stabilitet og omsorg. Barn trenger voksne som tåler dem, står i det og blir.

Et hjem med samme språk, religion eller landbakgrunn er ikke automatisk et godt hjem. På samme måte er ikke et norsk hjem automatisk et dårligere hjem for et barn med minoritetsbakgrunn.

Men språk, kultur og religion er heller ikke småting. Det er ikke pynt rundt barnet. Det er en del av barnet. Det ligger i språket barnet tenker på når det er redd. I maten som smaker hjem. I høytidene som gir rytme og mening. I måten man hilser, trøster, ber og forstår verden på.

Derfor blir det feil når vi gjør dette til et valg mellom omsorg og tilhørighet. Barn trenger begge deler.

Problemet er at dette ofte høres fint ut i teorien, men blir for svakt i praksis.

Det holder ikke å si at barnets kultur er viktig. Det må merkes i hverdagen. Det må planlegges. Det må følges opp. Det må tas på alvor.

Før et barn flytter i fosterhjem, må det kartlegges hva som faktisk betyr noe for akkurat det barnet. Hvilket språk bruker barnet når følelsene blir store? Hvilke høytider er viktige? Har religion en sentral plass i livet? Hvilken mat, hvilke tradisjoner og hvilke mennesker gir barnet gjenkjennelse og ro?

Deretter må dette inn i en konkret plan.

Ikke bare som fine formuleringer om at man skal ta hensyn til kultur, men som reelle spørsmål: Hvordan skal morsmålet holdes levende? Hvordan skal høytider markeres? Hvordan skal religiøse behov ivaretas? Hvem rundt barnet kan bidra? Hva trenger fosterforeldrene av støtte for å få dette til?

For mange minoritetsfamilier er det nettopp slik språk, kultur og religion holdes levende. Barn går på koranundervisning. De lærer morsmålet sitt. De deltar i eid-feiring og andre samlingspunkter. De spiser mat som bærer minner. De er sammen med mennesker som kjenner språket, kodene og referansene deres.

Slik holdes tilhørighet levende.

Da tenker jeg også at vi må tørre å stille et helt enkelt spørsmål: Hvorfor skulle ikke norske fosterforeldre kunne bidra til dette videre?

Hvorfor kan ikke de ta med barnet til moské når det er en viktig del av barnets liv? Hvorfor kan ikke de melde barnet inn på koranundervisning, legge til rette for morsmål eller sørge for at religiøse høytider blir markert?

Hvis fosterforeldre kan følge barn til fotball, bursdager og tannlege, kan de også følge opp religiøs og kulturell tilhørighet når det er viktig for barnet? Det handler ikke om at fosterforeldrene må bli noe de ikke er. Det handler om å respektere hvem barnet er.

Ja, vi trenger flere fosterhjem med minoritetsbakgrunn. Det er viktig. Men vi kommer ikke langt hvis det blir det eneste svaret.

For noen barn vil det beste hjemmet være et norsk hjem som møter dem med respekt, åpenhet og et reelt ønske om å ivareta det som betyr noe.

Det er her hjelpeapparatet må ta større ansvar. Dette kan ikke overlates til fosterforeldres tilfeldige kunnskap eller gode intensjoner alene. De må få tydelige forventninger, konkret veiledning og støtte underveis. Hvis språk, kultur og religion virkelig betyr noe for barnet, må det også synes i oppfølgingen.

Ikke som pynt. Ikke som symbol. Men som en del av omsorgen.

Barn som plasseres i fosterhjem, har allerede opplevd et brudd. Da må ikke systemet skape et nytt ved å gjøre språk, kultur og religion til noe sekundært.

Et godt fosterhjem handler ikke bare om hvem fosterforeldrene er. Det handler om hvilke voksne barnet møter, hva de er villige til å lære, og om hvor vidt hjelpeapparatet tar hele barnet på alvor.

Barnets bakgrunn må ikke bare anerkjennes i ord. Den må beskyttes i praksis.

Sammia Naz Zaeem

Familieveileder og parterapeut, forfatter av Hemmeligheten til et godt parforhold

Vi snakker mye om ungdomskriminalitet.

Om utenforskap.

Om barns psykiske helse.

Men vi snakker altfor lite om noe som ligger helt i bunnen av mange av disse utfordringene: relasjonen mellom foreldrene.

Som familieveileder møter jeg ofte foreldre som elsker barna sine høyt, men som står midt i konflikter, stress og relasjonelle utfordringer de ikke helt vet hvordan de skal håndtere. Mange beskriver følelsen av å stå alene i foreldrerollen, uten språk eller verktøy for å håndtere det som skjer i parforholdet.

Når voksne mister fotfeste i relasjonen til hverandre, merker barna det først.

Barn lever ikke bare i familien.

De lever i stemningen i familien.

Barn lærer respekt før de lærer ord.

Ikke gjennom regler, men gjennom hvordan voksne snakker til hverandre.

De lærer kjærlighet når de ser hvordan mor og far møter hverandre etter en lang dag.

De lærer empati når de ser hvordan vi lytter.

De lærer trygghet når de opplever at uenighet kan håndteres med ro.

Barn observerer alt.

Derfor starter et godt foreldreskap ikke med barna.

Det starter mellom de voksne.

Konflikt mellom foreldre er også et barneperspektiv

I sosialt arbeid er vi vant til å se helheten rundt barnet. Vi vet at barn påvirkes av relasjoner, økonomi, bolig, skole og nettverk. Men en faktor blir ofte undervurdert i praksisfeltet: foreldrekonflikt.

Forskning viser at hyppige konflikter mellom foreldre kan påvirke barns psykiske helse og føre til økt risiko for blant annet angst, depresjon og atferdsproblemer.

Når konflikter mellom foreldre blir vedvarende eller fastlåste, påvirker det barnets opplevelse av trygghet.

Noen barn reagerer med uro og utagering.

Andre trekker seg tilbake.

Noen blir «de flinke barna» som forsøker å holde fred i hjemmet.

For barnet er ikke dette en konflikt mellom voksne.

Det er hverdagen.

Vi snakker mye om barn – men for lite om foreldrene

I møte med barn og unge rettes oppmerksomheten ofte mot barnet selv: atferd, skolefravær eller psykisk helse.

Men spørsmålet vi kanskje oftere burde stille er:

Hvordan har foreldrene det sammen?

Har de støtte i relasjonen til hverandre?

Har de språk for konfliktene de står i?

Har de hjelp til å bygge et samarbeid rundt barnet?

I mange familier er ikke problemet mangel på kjærlighet.

Problemet er mangel på støtte, forståelse og verktøy.

Jeg får ofte spørsmålet:

Hva er det viktigste jeg kan gjøre for barnet mitt?

Mange forventer et komplisert svar.

Men ofte er svaret enkelt:

Ta vare på forholdet mellom dere som er voksne.

Et godt foreldreskap starter nemlig ikke først og fremst med barna.

Det starter mellom de voksne.

Barn merker stemningen lenge før vi sier et ord.

De kjenner tonen, stillheten og blikkene.

Når voksne snakker med respekt, lærer barn respekt.

Når uenighet håndteres rolig, lærer barn at konflikter kan løses.

Når kjærlighet vises i hverdagen, blir det barnas normal.

Et trygt parforhold gir trygge barn.

Ikke fordi foreldre er perfekte, men fordi barna vokser opp i et hjem der voksne tar ansvar for relasjonen sin.

Der de voksne står støtt sammen,

der kan barn senke skuldrene.

Familien som et tre

Et tre kan bare blomstre når stammen er sterk.

Vanner du treet litt hver dag –

gir det næring, omsorg og tid –

vil det vokse seg sterkt nok til å stå gjennom både sol og storm.

Slik er det også med en familie.

Ekteskapet er stammen i treet.

Når den er solid, kan grenene vokse og barna blomstre.

Å vanne treet hver dag kan være små ting:

et vennlig ord,

en anerkjennelse,

tålmodighet i en travel hverdag.

For barna våre lærer hvordan kjærlighet ser ut

ved å se hvordan vi møter hverandre.

Roser og torner

Rosen er et symbol på kjærlighet.

Vi gir roser til mennesker vi er glad i.

Men den vakre blomsten har også torner.

Slik er også livet – vakkert, men fullt av små og store utfordringer.

Roser og torner hører sammen.

De er en del av hvordan blomsten overlever.

Slik er det også i relasjoner.

Uenighet, frustrasjon og vanskelige perioder er en del av livet sammen. Spørsmålet er ikke om tornene finnes – men hvor vi velger å ha fokuset.

Velger vi å se bare tornene, mister vi lett synet av blomsten.

Men hvis vi også ser rosene, kan vi finne tilbake til det som holder oss sammen.

Sosialarbeiderens blikk

Sosialarbeidere møter familier i mange livssituasjoner: i barnevern, Nav, psykisk helsevern, skole og kommunale tjenester.

Felles for oss er blikket for sammenhenger.

Vi vet at barns utfordringer sjelden oppstår i et vakuum. De formes i relasjoner, livssituasjoner og strukturer rundt barnet.

Derfor bør også relasjonen mellom foreldrene få en tydeligere plass i arbeidet med barn og familier.

Ikke fordi sosialarbeidere skal drive parterapi.

Men fordi vi vet at barn sjelden kan forstås uten å forstå relasjonene rundt dem.

Et spørsmål vi må våge å stille

Når vi diskuterer ungdomskriminalitet, utenforskap og psykisk helse blant barn og unge, stiller vi mange spørsmål om skole, fritid og nærmiljø.

Men kanskje må vi også våge å stille et vanskeligere spørsmål:

Hvordan har foreldrene det sammen?

For noen ganger begynner de største utfordringene i samfunnet vårt i de minste rommene – hjemme rundt kjøkkenbordet.