Ellen Jørgensen Bakke

Veileder for ansatte i barnevernet, studenter, foreldre og fosterforeldre, medeier og veileder i samspille.no

Et økende antall barn og unge venter på fosterhjem. En del familier gir opp fordi belastningen blir for stor. Få fosterhjem blir fosterhjem på nytt. Mange vil ikke anbefale andre å bli fosterhjem.

Kan vi snu denne trenden? Jeg mener bestemt, ja, det kan vi.

Jeg, og andre med meg, erfarer at forutsigbar, stabil og tilpasset oppfølging og veiledning av fosterhjem er som et Kinderegg. Det gir trippel positiv effekt:

1. Den umiddelbare 

Familier som får god støtte og oppfølging klarer i større grad å stå i utfordrende situasjoner og perioder, og forebygger unødvendige flyttinger som utløser behov for rekruttering av nytt fosterhjem for barnet.

2. Den langsiktige 

Familier med god erfaring med å være fosterhjem, vil ofte ønske å bli fosterhjem på nytt. Som Fosterhjemsforeningen sier det; fosterhjem er en fornybar ressurs!

3. Smitteeffekten

Familier som trives med å være fosterhjem, vil snakke med andre om gleden og det meningsfulle med å være fosterhjem, og anbefale andre å bli fosterhjem. Den beste og billigste formen for nyrekruttering!

Så hva ligger i ivaretakelse av fosterhjemmene? Det er nettopp at det ikke er ett svar på dette, som er løsningen. Familier er ulike, barn er ulike, og det er ulike behov i hverdagen. Men vi må hjelpe nok, og vi må hjelpe målrettet.

Noen barn og familier vil trenge lite, noen vil i perioder trenge mye. Det kan være behov for frikjøp, støttesamtaler, kurs, veiledning, økt tilgjengelighet hos noen som kjenner dem, hjelp til samarbeid i et komplekst hjelpeapparat, støtte i krevende rettssaker og uforutsigbare perioder, samtaler til egne barn når familien utfordres, deltakelse i gruppetilbud for fosterforeldre, eller annet.

Når vi finner og gir den hjelpen og støtten som trengs, når den trengs, utløses Kinderegg-effekten.

Jeg mener Norge har kompetansen, kunnskapen og erfaringen som skal til for å sikre en god ivaretakelse av flere, og helst alle, fosterhjemmene våre, og dermed løse den såkalte fosterhjemskrisen. Det er ganske enkelt, ganske billig, og veldig effektivt. Mange kommuner og private og ideelle aktører gjør dette allerede. Jeg har selv erfaring med det. Det fungerer, og vi kan gjøre mer av det.

Barn og unge i Norge som må flytte, trenger å raskt komme til et godt ivaretatt, trygt og stabilt hjem. Jeg er overbevist om at vi kan klare det sammen. Jeg og mange andre er her for å bidra. Jeg mener vi trenger myndighetene enda mer og raskere både på banen og på ballen. For da kan vi klare dette sammen. For barna. For familiene. Og for samfunnet.

For dette er vel ikke akkurat «rocket science», eller?

Lill Stella Høslom

Samtaleterapeut i psykosyntese

Denne kronikken er basert på Agder lagmannsretts dom LA-2025-83569 og retter seg mot barnevernsledere, myndigheter og politikere.

Det finnes dommer som avslører mer enn en konflikt mellom foreldre. De avslører hull i systemet. Lagmannsrettsdommen LA-2025-83569 gjør nettopp dette. Den viser et barn som gradvis mister skolegang, venner, trygghet og en stabil forelder – mens barnevernet og hjelpeapparatet står på sidelinjen.

Hovedproblemet er manglende begreper, manglende kompetanse og manglende tiltak.

Når vi ikke har språk for psykologisk vold mot barn som skjer gjennom emosjonell manipulering og foreldrefiendtliggjøring, kan vi heller ikke handle riktig.

Kort om dommen

Lagmannsretten konkluderer med at barnets motstand mot mor ikke er et uttrykk for et fritt og selvstendig ønske, men et resultat av vedvarende påvirkning fra far. Retten finner ingen holdepunkter for at mor har utøvd vold eller omsorgssvikt, og avviser påstandene som er fremsatt mot henne. Samtidig fastslår retten at fars handlinger har bidratt til å svekke barnets relasjon til mor, og at dette har fått alvorlige konsekvenser for barnets skolegang, sosiale fungering og emosjonelle utvikling. På denne bakgrunn slår retten fast at barnets beste tilsier tilbakeføring til mor, og at barnets uttrykte mening ikke kan tillegges avgjørende vekt når den er formet under påvirkning.

Barnevernet sviktet fordi de tolket manipulasjon som barnets «mening».

I dommen beskrives et barn som hadde en god relasjon til mor gjennom hele oppveksten. Det fantes ingen tegn til vold, frykt eller omsorgssvikt.

Likevel begynte barnet, etter påvirkning hos far, å hevde at mor var farlig. Disse påstandene ble avvist av politiet, av sakkyndig psykolog og av søsken. Retten fant ingen holdepunkter for at mor hadde utøvd vold.

Til tross for dette valgte barnevernet å legge barnets uttrykte frykt til grunn – og behandlet den som autentisk.

Det betyr i praksis: Manipulasjon ble oppfattet som barnets stemme.

Denne feiltolkningen fikk enorme konsekvenser. Mor ble feilaktig fremstilt som potensiell voldsutøver, barnet ble værende under skadelig påvirkning, samværssabotasje ble ignorert, skolefravær og isolasjon ble bagatellisert

Dette er ikke enkeltsvikt, dette er systemsvikt.

Ignoransen gjør barna rettsløse

Norsk hjelpeapparat har i dag ingen faglig plattform for å identifisere eller håndtere foreldrefiendtliggjøring og manipulasjon av barn.

Når vi ikke anerkjenner fenomenet, skjer tre ting; Vi baserer praksis på ignoranse, ikke erfaring. Hvis fenomenet ikke får navn, får det heller ikke faglig utvikling. Vi kan ikke utvikle teori eller tiltak. Vi står uten verktøy for å beskytte barn mot denne formen for psykisk vold.

Vi bedriver ufrivillig vitenskapelig sekterisme. Vi låser oss til et verdensbilde hvor «høykonflikt» er forklaringen på alt, og dermed overser de relasjonelle dynamikkene som faktisk skader barn.

Hvordan skal vi som land kunne etablere gode, generaliserbare teorier og trygge tiltak når fenomenet systematisk overses? Hvordan skal barnevernet kunne hjelpe når virkeligheten ikke passer inn i manualene?

Samværssabotasje blir usynlig

Retten beskriver en rekke handlinger fra far som svekket barnets relasjon til mor, som negativ omtale, brudd på avtaler, press på barnet og undergraving av mors omsorgsrolle. Dette er velkjent i mange land som samværssabotasje.

Men i Norge mangler vi begrepet og tiltakene. Barnevernet tolket i stedet barnets reaksjoner på sabotasje som uttrykk for, mors manglende evne til å «nå inn», mors manglende foreldrekompetanse og mors manglende forståelse for barnets behov. Dermed skjedde det som aldri skal skje: Sabotøren ble usynlig. Den som ble sabotert, ble problemet.

Mor ble feilbehandlet som voldsutøver uten grunnlag. Dommen er tydelig. Det finnes ingen beviser for at mor har utøvd vold.

Likevel ble mor behandlet som om hun var det, hun fikk tiltak beregnet på volds utøvere, hun ble møtt med veiledning knyttet til «skadefølgen hun hadde påført barnet», barnets påførte frykt ble gjort til hennes ansvar, og farens manipulasjon ble ignorert.

Dette er ikke bare feil. Dette er systemets reproduksjon av utøverens narrativ. Når en riktig tolkning av situasjonen mangler, ender hjelpeapparatet med å gi makt til den manipulerende parten, og belastning til den som er utsatt.

Når sakkyndige har sett alt, men systemet ikke følger opp

Den sakkyndige psykologen var tydelig: Barnets negative holdninger og frykt fremsto påvirket, ikke selvstendige. Dette burde vært nok til å endre kurs for barnevernet. Det skjedde ikke. Når sakkyndig kompetanse ikke påvirker praksis, er det ikke individfeil. Det er institusjonell rigiditet.

Det største problemet er at Norge ikke har tiltak for denne formen for vold. Barn som utsettes for emosjonell manipulasjon og foreldrefiendtliggjøring trenger, spesialisert gjenforeningsstøtte, tiltak for relasjonsreparasjon, traumebevisst veiledning, oppfølging ved påført frykt og støtte til forelder som er utsatt «ikke mistenkeliggjøring».

Ingen av disse tiltakene finnes i dag i norsk barnevern. Det betyr at selv om vi ser problemet, står vi uten verktøy for å løse det. Det er myndighetenes ansvar.

Lagmannsretten forstår dynamikken, den identifiserer manipulasjon, påpeker risiko for barnet, og ser behov for å styrke relasjonen til mor. Retten gjør alt barnevernet skulle gjort – men ikke gjorde.

Hvis en domstol klarer å avdekke det barnevernet ikke ser, er det et tegn på strukturell svikt. Dette krever politisk handling, ikke rapportskriving.

Hva må gjøres?

Dette bør være minimumskrav for et moderne barnevern og familievern, å anerkjenne foreldrefiendtliggjøring som en form for psykisk vold, uten et begrep kan vi ikke utvikle praksis. Det krever:

• Nasjonale tiltak for å håndtere samværssabotasje og emosjonell manipulasjon, barn må ikke overlates til lokale tolkninger.

• Kompetanseheving i barnevern, familievern og helsevesen, inkludert lojalitetskonflikt, manipulasjonsdynamikk og påført frykt.

• Styrket foreldrestøtte til den utsatte forelderen, ikke tiltak som legger ansvar der ansvaret ikke ligger.

• Krav om barnevernets oppfølging når sakkyndige avdekker påvirkning.

Barnets rettigheter kan aldri være avhengig av systemets blikk. Hvis et barn i Norge kan miste en trygg forelder fordi hjelpeapparatet ikke forstår manipulasjon, så har vi et systemproblem – ikke et familieproblem.

Lagmannsretten løftet dette fram. Nå må politikere og ledere ta det videre. Barn skal ikke miste en forelder, fordi systemet ikke ser den psykiske volden som tok den fra dem.