Marius Pettersen

Styreleder Erfaringssentrum

Avsløringene fra barnevernet de siste dagene er alvorlige. Opplysninger om private barnevernsvirksomheter med koblinger til kriminelle miljøer, ansatte med alvorlig kriminalitet i historikken og risiko for at sårbare barn kan bli rekruttert til kriminalitet, må tas på største alvor. Barn som allerede har opplevd svikt, omsorgsbrudd og utrygghet, skal ikke møte voksne som utsetter dem for ny risiko.

Derfor er det riktig at myndighetene undersøker hva som har skjedd, hvordan det kunne skje og hvordan dette kan forhindres framover.

Men i debatten som nå følger, er det viktig å skille mellom to ting:

Det å ha en kriminell historie er ikke det samme som å ha erfaringskompetanse. Det å ha en kriminell historie, har et reflektert forhold til egen livshistorie, kan bety noe. Livserfaringene kan bli til kompetanse når de blir satt i system, reflektert og brukt der det kan være hensiktsmessig. Å ha dyrekjøpte erfaringer fra ulike deler av livet, er ikke det samme som å ha kompetanse.

Erfaring er ikke nok

En person kan bruke sin egen, levde erfaring som en del av sin kompetanse. Det kan være erfaringer fra psykisk helse, rus, barnevern, kriminalitet eller andre krevende livssituasjoner.

Men erfaring alene gjør ingen til en god ansatt. Det avgjørende er hvordan erfaringene er bearbeidet, hvilken rolleforståelse man har, og evnen til å bruke erfaringene sine på en trygg og konstruktiv måte.

Vi tar tydelig avstand fra kriminalitet og fra enhver bruk av erfaringskompetanse som inngang til eller kobling til kriminelle miljøer. Det er nettopp derfor vi trenger tydeligere rammer rundt rollen.

Ikke kast barnet ut med badevannet

Det ville være en alvorlig feil dersom denne saken fører til at mennesker med egne erfaringer generelt blir sett på som en risiko. For erfaringskompetanse kan også være en viktig ressurs i barnevernet.

Å møte en person som selv har erfart barnevern, rus, utenforskap eller andre vanskelige livssituasjoner, kan gjøre det lettere å føle seg sett, hørt og forstått. Det kan bidra til tillit mellom ungdommen og tjenestene rundt. Erfaringskompetanse skal ikke erstatte fagkompetansen, men supplere den.

Vi trenger både fagkompetanse og erfaringskompetanse

Saken bør føre til en bredere diskusjon om hva som skal forventes av en person med erfaringskompetanse som skal arbeide med barn og unge. Det finnes allerede gode utdannings- og opplæringstilbud i Norge i dag, blant annet det arbeidslivsforberedende MB-programmet i Bergen og den landsdekkende utdanningen ved KBT Fagskole, som gir 60 studiepoeng.

Samtidig mener vi ikke at én bestemt formell utdanning skal være et absolutt krav, men det bør finnes godkjente sertifiseringsordninger. Vi trenger et nasjonalt rammeverk som tydeliggjør krav til egnethet, rolleforståelse, opplæring, veiledning og oppfølging. Arbeidsgiver har et ansvar når folk med erfaringskompetanse ansettes, og hvilke krav som skal stilles når de skal arbeide med mennesker.

Det handler om å sikre at egen erfaring faktisk er reflektert og utviklet til profesjonell kompetanse, og at den brukes innenfor trygge rammer.

Myndighetene må se hele bildet

Myndighetene kan bruke denne saken til å styrke kontrollen med private barnevernsaktører, hindre at kriminelle nettverk får tilgang til helse-, sosial- og velferdstjenestene og sikre at unge møter trygge voksne, men også bidra til å utvikle erfaringskompetanse som en ressurs i tjenesten.

I Erfaringssentrum har vi over tid arbeidet for dette. Vi tilbyr veiledning til erfaringskonsulenter og arbeidsgivere, skaper landsdekkende møteplasser og driver kompetanseheving. Vi arbeider også politisk for bedre rammer rundt yrket.

Vi ønsker dialog med myndighetene om hvordan bruk av erfaringskompetanse i yrkesroller kan bli bedre. Helst skulle vi ønsket oss ett nasjonalt rammeverk for bruk av erfaringskompetanse. Det bør være mulig å stille strenge krav til hvem som får arbeide med sårbare unge, uten å diskvalifisere mennesker fordi de har en fortid.

Det avgjørende er ikke hvor kompetansen kommer fra, men om den brukes på en trygg, reflektert, ansvarlig og profesjonell måte. Denne saken bør føre til tydeligere rammer for aktører som ønsker å ansette personer med erfaringskompetanse og ikke et tilbakeslag for hele feltet.

Mona Hoff, høgskolelektor Lovisenberg diakonale høgskole

Et samlivsbrudd kan forstås som slutten på en relasjon. Men for mennesker som har levd med vold i et parforhold, er bruddet ikke nødvendigvis slutten på volden.

I nyere norsk forskning er dette beskrevet som fortsettelsesvold. I en studie av 46 voldsutsatte mødre viser Bjørnholt (2024) hvordan volden kan fortsette etter samlivsbruddet gjennom foreldresamarbeid og kontakt med ulike deler av samfunnet. Studien viser også alvorlige konsekvenser for helse og livskvalitet for de voldsutsatte mødrene.

Bjørnholts studie synliggjør hvordan fortsettelsesvolden kan strekke seg utover relasjonen mellom foreldrene. Flere av mødrene opplevde at det ble fremsatt påstander i nærmiljøet og overfor hjelpeapparatet om at de var psykisk syke eller kun hadde økonomiske insentiver.

Når slike fortellinger får feste, kan bildet som møter omgivelsene, bli et annet enn den virkeligheten den utsatte lever i. Det som for den ene oppleves som en fortsettelse av kontroll og utrygghet, kan for de som står utenfor fremstå som konflikt, dårlig kommunikasjon eller manglende samarbeid.

Fortsettelsesvold er dermed ikke bare et spørsmål om vanskelige møter mellom to foreldre. Det handler også om hva som skjer når en voldelig relasjon fortsetter å eksistere gjennom de arenaene og systemene foreldrene fortsatt må forholde seg til.

Studsrød (2026) beskriver hvordan mødre som lever med vold etter samlivsbrudd må navigere mellom å beskytte barna, forholde seg til tidligere partnere og møte profesjonelle. Samtidig kan de møte vedvarende påstander om at de er uegnede mødre. Mødrene i studien beskrev også stressende møter med profesjonelle instanser og erfaringer med at de ikke ble oppfattet som troverdige voldsutsatte.

Det er her hjelpeapparatets blikk blir avgjørende.

For hva skjer når hjelpeapparatet møter to foreldre som om de står i en konflikt mellom to likeverdige parter, uten først å undersøke hvilken relasjon de faktisk står i?

Hvem er redd? Hvem tilpasser seg? Hvem dokumenterer? Hvem forsøker hele tiden å forutse den andres reaksjon?

Det betyr ikke at alle foreldretvister innebærer fortsettelsesvold. Det betyr heller ikke at en forelder som dokumenterer mye, setter grenser eller ønsker minst mulig kontakt, nødvendigvis er utsatt for vold.

Men det betyr at de som skal hjelpe må våge å stille flere spørsmål enn hvem som samarbeider best.

Ruud og Bjørnholt (2024) viser hvordan foreldresamarbeidet etter samlivsbrudd fra en voldelig partner kan bli en arena for fortsatt vold, og hvordan møter med blant annet familievern og barnevern kan inngå i de destruktive erfaringene til voldsutsatte mødre.

Det gjør det nødvendig å spørre om mer samarbeid alltid er riktig svar.

For en mor som har levd lenge med kontroll og utrygghet, kan et krav om å møte, kommunisere mer eller samarbeide tettere oppleves som enda en belastning. Det betyr ikke at avstand alltid er løsningen. Men behovet for avstand bør heller ikke automatisk forstås som manglende samarbeidsvilje eller psykisk ubalanse. Før vi vurderer selve reaksjonen, bør vi kanskje spørre hva som ligger bak den.

Hva har gjort at hun trenger avstand? Hva har gjort henne redd?

Det samme gjelder dokumentasjonen.

Meldinger blir lagret. Datoer noteres. Hendelser skrives ned. For den som over tid har fått høre at hun husker feil, overdriver eller ikke forstår situasjonen riktig, kan dokumentasjonen være et forsøk på å holde fast i egen virkelighet. Et behov for å kunne si: Dette skjedde faktisk.

Som fagperson kan det være lett å legge vekt på det som er synlig: den engasjerte forelderen som stiller opp på fritidsaktiviteter og arrangementer, er hyggelig med andre og fremstår rolig og samarbeidsvillig.

Men fortsettelsesvold handler nettopp om at det vesentlige ikke alltid er synlig i møterommet.

For det er nettopp her forskjellen mellom å se reaksjonen og å undersøke hva den kan være en reaksjon på, blir viktig.

Når hun sier «jeg klarer ikke mer», kan spørsmålet enten være hva som er galt med henne – eller hva som har skjedd med henne. Det er to helt forskjellige spørsmål, og de leder til to helt forskjellige former for hjelp.

Og hvis hjelpeapparatet ikke ser forbi ordene «konflikt», «dårlig kommunikasjon» og «manglende samarbeid», kan vi ende med å be den som er redd om å samarbeide mer med den hun er redd for.

Da kan hjelpen, uten at det er hensikten, komme til å forsterke det den skulle avhjelpe – og den som allerede har begynt å tvile på sitt eget blikk, kan bli stående enda mer alene med sin virkelighet

Det er viktig å understreke at fortsettelsesvold ikke er et fenomen som bare rammer kvinner. Denne teksten tar utgangspunkt i mødres erfaringer fordi forskningen som omtales her i hovedsak bygger på kvinners erfaringer etter samlivsbrudd.