Lars Erik Braaum

Førstelektor, Kristiania

Hilde Skjerve

Førstelektor og prodekan, Kristiania

En regntung tirsdag i oktober står en gruppe bachelorstudenter ved en boligblokk på Sagene. De ser på en liten lekeplass, en halvsliten gangvei og et nyplantet tre. Ved siden av dem står en ansatt fra bydelens nærmiljøteam og forteller om hvordan slike små tiltak kan påvirke helsa til beboerne. Noen tar notater, andre stiller spørsmål. For mange er dette første gang de ser folkehelse som mer enn teori – som et levende samspill mellom mennesker og miljø.

Slik har undervisningen i folkehelsearbeid ved bachelorprogrammet i anvendt folkehelse utviklet seg de siste årene, fra tavleundervisning og lange hjemmeeksamener til en praktisk, utforskende og samarbeidsbasert tilnærming. Resultatene er tydelige.

Eksamensformat som endret alt

Tidligere ble studentene testet gjennom en 72-timers hjemmeeksamen. Besvarelsene var sterke på kosthold og fysisk aktivitet, men manglet dybde når det gjaldt miljøets og samfunnets betydning for helse.

Fra 2016 la vi om undervisningen. Vi inviterte gjesteforelesere fra praksisfeltet, tok ekskursjoner til bydeler og ga opplæring i Kommunehelsa statistikkbank. Endringen ga raskt resultater: flere studenter begynte å inkludere miljøfaktorer, sosiale forhold og strukturelle perspektiver i eksamensoppgavene. Andelen studenter som viste god helhetsforståelse økte betydelig.

Fra tall til bilder – fotobokens kraft

Neste grep var å innføre fotobok som del av mappeeksamen. Studentgrupper fikk i oppgave å dokumentere en folkehelseutfordring i en bydel, med egne bilder og statistikk.

Oppgaven tvang studentene ut i felten. De måtte observere, snakke med folk og knytte funnene til teori. Før fotoboken var det få som koblet individuelle helsevalg til faktorer som boligstandard eller tilgang på grøntområder. Etter innføringen ble slike sammenhenger nærmest standard i de beste besvarelsene. Kvaliteten har økt for hvert kull, ettersom studentene bygger videre på de beste eksemplene fra tidligere år.

Når læring blir kroppslig

I 2022 kom et nytt virkemiddel: alderssimulerende GERT-drakter. Utviklingsmidler på 200.000 kroner ga studentene mulighet til å ta på seg en drakt som gjør at de kan erfare hvordan det føles å være eldre med redusert bevegelighet, syn og hørsel.

Oppgavene var hverdagslige: handle, lage mat og bevege seg ute i bymiljøet. På forhånd scoret studentene forventet læringsutbytte og vanskelighetsgrad til over 9 på en 0–10-skala. Etterpå lå de faktiske opplevelsene enda høyere. Tilbakemeldingene viste økt forståelse og empati for eldre – flere beskrev opplevelsen som en vekker de ville ta med seg i videre arbeid.

En ny type studentengasjement

Endringene har ikke bare påvirket læringsutbyttet, men også læringsmiljøet. Før satt studentene ofte alene foran skjermen. Nå skjer læringen sammen – på gata, i bydeler, på kjøkkenet eller i møte med fagpersoner.

Samarbeidet blir mer reelt, diskusjonene mer nyanserte, og flere deltar aktivt i å omsette teori til praksis. Evalueringene viser at studentene både husker og forstår mer når de selv får delta i prosessen.

Resultater av undervisningsendringene:

Økt helhetsforståelse: Flere studenter ser nå sammenhenger mellom individuelle helsevalg og strukturelle/miljømessige faktorer.

Bedre eksamensbesvarelser: Mer varierte, analytiske besvarelser med tydeligere bruk av statistikk.

Fotobokoppgaven: Nesten alle grupper inkluderer nå boligstandard, nærmiljø og møteplasser – dette var sjeldent før fotooppgaven ble innført.

Empati for eldre: GERT-drakter ga høyere læringsscore enn forventet (over 9 av 10 både før og etter, med økning etterpå).

Mer studentengasjement: Læringsaktivitetene omtales som «minneverdige» og «direkte relevante» for yrkeslivet.

Styrket samarbeid: Feltoppgaver i grupper gir dypere faglige diskusjoner og mer samarbeid.

Fra passiv mottaker til aktiv medskaper

Målet er ikke at studentene skal gjengi mest mulig korrekt informasjon på en eksamen, men at de skal bygge forståelse gjennom egne erfaringer. Møtene med virkeligheten gjør faget mer uforutsigbart – og nettopp derfor mer autentisk.

Koblingen av teori, praksis og refleksjon har gitt bedre resultater på tvers av temaer. Studentene står bedre rustet til å forstå folkehelse i en samfunnskontekst – og de får en smakebit på hvordan de selv kan bidra til å forbedre livene til andre.

Utdanning som gjør en forskjell

I en tid der kunnskap er tilgjengelig med et tastetrykk, gir denne undervisningen noe unikt: en ramme for å oppleve, erfare og reflektere i fellesskap.

Når studenter ikke bare lærer om folkehelse, men ser, hører og føler hva det innebærer, blir utdanning mer enn pensum. Den blir en erfaring som kan forandre både synet på faget – og på samfunnet.

Anne Riise

Seniorrådgiver KORUS nord

Aina Michalsen

Prosjektleder og spesialkonsulent KORUS Oslo

Anna Owusu Stenersen

Spesialkonsulent KORUS Oslo

Karin Gustavsen

Seniorrådgiver KORUS sør

Forebyggende arbeid har aldri vært en quick fix. I oppsøkende arbeid overfor barn og unge som ikke det ordinære hjelpeapparatet når, er det nødvendig å ha tid til å bygge relasjon og tillit. Slike investeringer får både enkeltmennesket, tjenesteyterne og samfunnet igjen for.

Den nasjonale og regionale satsingen på oppsøkende arbeid med barn og unge skal styrke det arbeidet som gjøres på feltet. KORUS (Kompetansesenter for rusfeltet) setter oppsøkende arbeid på agendaen i norske kommuner. I denne kronikken oppsummerer vi hva satsingen så langt har kommet fram til, og framhever tre grunner til at oppsøkende sosialt arbeid virker.

En brobygger mellom unge og systemet

Oppsøkende arbeid foregår på de arenaene der barn og unge er, og tar ulik form i praksisutøvelsen. Likevel er det én metodisk kjerne som går igjen: relasjonsbasert arbeid. Dette er et hovedfunn i den nylig publiserte kunnskapsoppsummeringen fra Åkerblom og kolleger (2026) ved NTNU WellFare. 

Relasjonsbasert arbeid handler om å etablere en frivillig relasjon, med utgangspunkt i ungdommens oppfatninger og situasjon. Relasjonen er fundamentet for en kontaktetablering, opplevelse av støtte, og mobilisering til endring. Når oppsøkende arbeid fungerer slik, opplever barn og unge økt trygghet, støtte, mestring og håp. Oppsøkende arbeid er viktig for å bygge tillit mellom barn og unge og systemet.

Oppsøkere får en brobyggerrolle når de setter unge i kontakt med riktige tjenester for å få den hjelpen de trenger. Dette arbeidet fungerer kun hvis oppsøker og den unge har en relasjon. Samtidig utfordres det relasjonsbaserte arbeidet av strukturelle betingelser, som målstyring og silotenkning. For å beskytte relasjonsbasert oppsøkende arbeid bør det forankres i kommunens forebyggende arbeid.

Ungdommen setter agendaen

Oppsøkende arbeid organiseres ulikt, avhengig av kommunestørrelse og lokale forhold. Ofte har store kommuner egne tjenester med oppsøkende arbeid som primæroppgave. I mindre kommuner inngår oppsøkende arbeid som en sekundæroppgave inn i andre tjenester. Ifølge KORUS’ omfangsundersøkelse (Ericson, 2026) mangler halvparten av de små kommunene tilbud om oppsøkende arbeid. Organiseringen får konsekvenser for i hvor stor grad barn og unge nås.

Det er en styrke at det oppsøkende arbeidet er fleksibelt og kan tilpasses unges behov og forhold i lokalmiljøene. Oppsøkere er til stede på gata, fritidsklubben, arrangementer og digitale plattformer, og i egne lokaler. Det unike er at det er oppsøkerne som må bevege seg inn på de unges arenaer – på de unges premisser.

Dersom dette arbeidet er utsatt for nedleggelse når kommunene må gjøre økonomiske prioriteringer, kan det få betydelige konsekvenser. Uforutsigbarhet i prioriteringen av tilbud til barn og unge får ikke bare konsekvenser for barn og unge selv. Det får konsekvenser for kommunenes ivaretakelse av de unge, uten å ha sørget for nettverk og relasjoner til dem.

KS’ utenforregnskap viser at å hindre utenforskap er viktig også for kommunens økonomiske bærekraft. Oppsøkere har oppdatert og etterspurt kunnskap om barn og unge. Slik er oppsøkere med på å sette agendaen sammen med barn og unge – overfor andre tjenester rettet mot barn og unge. Oppsøkende arbeid er derfor viktig for kommunen i nåtid og fremtid.  

Oppsøkende arbeid er forebygging

Oppsøkende arbeid skal nå bredt. Målsettinger i arbeidet er rusforebygging, forebygging av psykisk uhelse og universelt forebyggende arbeid. Forebyggingen handler om å unngå risikoer. I små kommuner tilpasses tjenestene lokale forhold og konkrete behov. I større kommuner har oppsøkerne mange arenaer å nå unge på. Oppsøkeres tilgjengelighet og fleksibilitet får betydning for hvordan de unge kan nås.

I tillegg til at oppsøkere gir individuell oppfølging av unge med uttalte utfordringer, har oppsøkende arbeid forebyggende effekt på lokalsamfunnsnivå. Oppsøkende arbeid kan rette seg mot alle, som elever på en skole, eller mot grupper med økt risiko for bruk av rusmidler. Tilstedeværende oppsøkende arbeid bekrefter at barn og unge har en plass i samfunnet. Slik er oppsøkende arbeid forebygging som får betydning – både for den unge selv, og for samfunnet.

Den nye fagboka om oppsøkende sosialt arbeid (Røkkum & Stenersen, 2026) gir kunnskap om hvordan oppsøkere kan jobbe forebyggende gjennom oppsøkende arbeid. Barn og unges oppvekstvilkår preges av nye sosiale skillelinjer, digitale arenaer og sammensatte utfordringer. Unge i målgruppa beveger seg i grenselandet mellom ulike tjenester og å føle seg utenfor. Da er det nødvendig at oppsøkere kan bevege seg sammen med dem, i randsonene mellom de unges hverdagsliv og velferdsstatens strukturer.

Oppsøkende arbeid er ikke et tillegg til velferdstjenestene – det er en forutsetning for å nå barn og unge som ellers faller utenfor. Når kunnskap viser at oppsøkende arbeid virker, handler det ikke lenger om hvorvidt oppsøkende arbeid skal på agendaen. Spørsmålet er hvordan innsatsen skal forankres i kommuner, slik at den kan være stabil og kunnskapsbasert. Det er en forutsetning for et ungdomsvennlig tilbud.