Jan Myhre

Styreleder i Barnevernberørtes Landsforening (BvB) 

Filmen Fjord har knapt rukket å komme på kino før de gamle frontene i barnevernsdebatten igjen blir synlige. På den ene siden står barnevernsberørte som kjenner igjen frykten, maktesløsheten og møtet med et system de mener ikke lyttet eller undersøkte godt nok. 

På den andre står barnevernsansatte som opplever at filmen gir et urettferdig bilde av arbeidet deres og frykter at enda svakere tillit vil føre til at familier som trenger hjelp, ikke tør å be om den. 

I Fontene skriver to barnevernsarbeidere at de ikke arbeider for å splitte familier, men for at familier skal holde sammen. De frykter at Fjord vil svekke tilliten til barnevernet ytterligere.  

Jeg tror dem når de sier at de går på jobb for å hjelpe familier. Men jeg tror også de mange familiene som forteller at møtet med barnevernet utviklet seg helt annerledes. 

Det er nettopp derfor skyttergravskrigen bringer oss så lite videre. 

Begge sider har rett 

En stor del av barnevernets arbeid handler om hjelp. Mange familier får god hjelp. Mange ansatte gjør en viktig jobb under krevende forhold. 

Samtidig finnes det familier som opplever alvorlige feil, sviktende undersøkelser og svært inngripende beslutninger. 

Dette er ikke nødvendigvis to gjensidig utelukkende virkeligheter. 

Problemet oppstår når den ene brukes til å avvise den andre. 

Når ansatte svarer på kritikk av alvorlige inngrep med å fortelle om all den gode hjelpen barnevernet gir, snakker man delvis forbi kritikken. 

Og når barnevernsberørte omtaler hele tjenesten ut fra de alvorligste sakene, forsvinner tilsvarende den hjelpen som faktisk fungerer. 

Vi diskuterer epler og pærer – og blir stadig sintere fordi den andre siden ikke forstår poenget. 

Det avgjørende skjer før barna flyttes 

Fontenes omtale av Fjord oppsummerer utgangspunktet for saken slik: Skolen mistenker at foreldrene bruker fysisk avstraffelse, det tas affære og barna flyttes ut av familien.  

Det interessante spørsmålet for BvB er hva som skjer mellom mistanken og inngrepet. 

Hvordan undersøkes mistanken? Hvilke opplysninger innhentes? Hvordan vurderes kildene? Undersøkes alternative forklaringer? Hvordan håndteres kulturelle forskjeller? Og hvor grundig må faktagrunnlaget være før staten anbefaler et av de mest inngripende tiltakene den kan gjøre overfor en familie? 

Det er her BvB mener debatten bør flyttes. 

For problemet løses verken ved å erklære barnevernet godt eller dårlig. 

Det løses ved å bygge bedre beslutningssystemer. 

Vi må slutte å diskutere hvem som er de gode 

I flere tiår har norsk barnevernsdebatt vært preget av fronter. 

Barnevernsansatte opplever seg utsatt for generalisering, hets og urimelig kritikk. 

Barnevernsberørte opplever på sin side at dokumenterte feil og egne erfaringer bortforklares, individualiseres eller møtes med forsvar av systemet. 

Resultatet er forutsigbart. 

Tilliten synker. Frontene hardner. Og alle blir stående og diskutere hvem som har den riktige virkelighetsbeskrivelsen. 

Hva om vi i stedet spør: Hvordan kan vi organisere barnevernet slik at familier får bedre hjelp – samtidig som beslutningene blir sikrere når staten må gripe inn? 

Det er spørsmålet BvB forsøker å svare på. 

Hjelp før tvang 

Barnevernberørtes Landsforening har nylig presentert reformprogrammet Hjelp før tvang for Barne- og familiedepartementet og stortingspolitikere. 

Det består av tre sammenhengende reformer: 

Anbefalingsmeldingen. Kommunale familieteam. Barnevernutredningstjenesten. 

Prinsippet er enkelt: 

Hjelp skal være førstevalg i praksis – ikke bare første punkt i loven. 

Vi ønsker en tydeligere organisatorisk forskjell mellom frivillig familiehjelp og barnevernets undersøkelses- og myndighetsoppgaver. 

Familier som trenger hjelp, skal få en tydeligere vei inn til hjelp. 

Samtidig foreslår vi at mottak av bekymringsmeldinger, undersøkelser og myndighetsutøvelse samles i større og bredere tverrfaglige fagmiljøer. I alvorlige saker mener vi blant annet at etterforskningsfaglig kompetanse bør inngå.  

Dette handler ikke om å fjerne barnevernsfaglig kompetanse. Det handler om å supplere den og kvalitetssikre svært alvorlige beslutninger med flere faglige perspektiver.  

En reform også for de ansatte 

Dette er viktig: Hjelp før tvang er ikke en reform mot barnevernsansatte. 

Dagens organisering stiller enorme krav til den enkelte ansatte. Den samme tjenesten skal motta bekymringsmeldinger, undersøke, vurdere opplysninger, gi hjelpetiltak og samtidig kunne fremme svært inngripende forslag overfor familien.  

BvB mener organiseringen har strukturelle svakheter som rammer begge sider av bordet. 

Derfor ønsker vi et bedre barnevern for barn, foreldre, familier og ansatte. 

Vi trenger ikke velge mellom å lytte til ansatte og å lytte til barnevernsberørte. 

Vi må klare begge deler. 

Fjord kan bli en mulighet 

Regissør Cristian Mungiu sier selv at han ikke ønsker å ta side. Han ønsker diskusjon. Han sier også at filmen er fiksjon, samtidig som den springer ut av virkelige hendelser og etter hans syn er relevant som grunnlag for debatt.  

Da bør vi ta ham på ordet. 

Ikke bruk Fjord til enda en runde der den ene siden skal bevise at barnevernet er forferdelig og den andre at barnevernet egentlig er godt. 

Bruk filmen til å stille vanskeligere spørsmål. 

Hvorfor oppstår frykten? Hvorfor opplever ansatte seg stadig mer utsatt? 

Hvorfor forteller familier og ansatte så forskjellige historier om det samme systemet? 

Og hvordan kan vi organisere det annerledes? 

BvB inviterer fagbevegelsen, fagmiljøene, barnevernsansatte, barnevernsberørte – også forfatterne av innlegget i Fontene – til dialog om forslagene våre. 

Vi trenger ikke flere skyttergraver. Vi trenger løsninger. Tidlig hjelp når hjelp er mulig. Bedre beslutninger når inngrep er nødvendig. Sterkere rettssikkerhet når staten bruker makt. 

Det er vårt forslag til et sted å begynne. 

Aina Holmberg og Linda Siem

Jobbar med barnevern og miljøterapi, men skriv som privatpersonar

Vi hadde eit håp om at filmen Fjord skulle framstille eit nyansert bilete av ei kompleks barnevernssak. Vi hadde eit håp om ein film som ville framstille ei realistisk historie. Dessverre har vi no atter ein gong opplevd at Barnevernet blir framstilt som ein instans utan fagleg integritet.

I dagens samfunn er det norske barnevernet allereie sett på som ein instans ein ikkje kan stole på. Dette er den allmenne oppfatning til folk både i inn- og utland. Det norske barnevernet har fått eit rykte som skaper ein fryktkultur, noko som igjen fører til at sårbare barn og familiar ikkje tør å be om og å ta i mot hjelp. Fjord har no bidratt til å styrke denne forutinntatte (mis) forståelsen, fri frå nyansar og heilskapleg kunnskap og informasjon om korleis barnevernet jobbar.

Fjord har gitt innbyggjarane i Noreg ein stadfesting på at barnevernet er ein farleg instans som berre er ute etter å utøve makt. Fjord har bidratt til å styrke den aukande tanken om at barnevernet manglar fagleg kompetanse, kunnskap og tyngde for å gjere ein jobb i tråd med norsk lovverk.

Resultatet av dette er enda meir svekka tillit, enda fleire som ikkje får eller tør å ta i mot den hjelpe dei har rett på og erfarne og engasjerte tilsette i barnevernet som sluttar i jobben fordi motstanden og kritikken blir for tung å stå i over tid. Personleg sjikane mot tilsette i barnevernet er eit allereie utbreidd problem, og med ein film som Fjord, vil ikkje dette avta.

Kven skal tørre å stå opp for barnevernet? Kven tør å framsnakke barnevernet? Kven fortel om dei suksessfulle sakene kor så mange barn og familiar får den hjelpa dei skal ha og får det betre? Korleis kan ein film om ei sak frå 2015 belyse barnevernet i 2026? Utan å ta omsyn til endring i både lovverk og prosedyrar?

Som regissør av ein film med denne tematikken har ein eit stort samfunnsansvar med tanke på det ein formidlar ut til sjåarane sine. Ein film om barnevernet trekkjer til seg eit stort publikum. Om filmen då er feilaktig i si framstilling av partane i saka, om der er noko som helst tvil om det er rett eller urett framstilling av ei sak av så stor betydning, så bør dette òg stå i klartekst i filmens introduksjon.

Som barnevernsarbeider arbeider ein ikkje for å splitte familiar, ein arbeider for at familiar skal halde saman. Utan dette hadde ingen klart å stå i jobben.

Så; historier om barn og familiar som blir skadelidande og ikkje får den hjelpa dei treng, fordi dei føler frykt og ikkje tillit til barnevernet, dei historiene kan no både regissøren, Graver og Ottmar ta del i å bere på sine skuldrer. Saman med aviser og medier, som deler same haldning: clickbait er målet, ikkje å få fram eit realistisk innhald.

Vi har sett filmen og kan rose den for flott naturfilming og fine menneskemøte, men elles er vi særs urolege for den historia som vert presentert. Ikkje berre på vegner av barnevernet men også skule og korleis det norske samfunnet vert presentert.

At regissør Mungiu ikkje tek side er noko han formidlar munnleg, for det er lite tydeleg i filmen. Og ja, eit kritisk blikk på vår eigen praksis og at vi ikkje alltid har rett og at det kan skje feil og overtramp er viktig. Det har skjedd og skjer mykje på forsking og fokus på kvalitet i feltet vårt og vi blir aldri utlært.

Nei, gi oss Pørni! Den serien gir eit mykje meir realistisk bilete på kva saker vi kan stå i. Mungiu sa frå innlegget sitt på scena i Ålesund at han gjerne vil ha tilbakemelding på Instagram. Dette blei for langt til å legge inn der, så vi deler heller våre synspunkt her.