Nina Helen Aas Røkkum

Førsteamanuensis, Institutt for sosialt arbeid ved NTNU

Lisa Elisabeth Hepsøe

Familieveileder, Østbyen barnevernstjeneste

Når barns stemme filtreres gjennom krav til dokumentasjon, kontroll og effektivitet, kan barnevernet risikere å oppfylle lovens bokstav, men samtidig svikte dens intensjon.

Medvirkning er ikke et valg, men en rettighet for barnet og en plikt for barnevernet. En gjennomgående utfordring er at retten til medvirkning ofte forstås som et prosedyrespørsmål: «Har barnet blitt snakket med?» Mindre oppmerksomhet rettes mot hvordan barnet har fått uttrykke seg, og hvilken betydning barnets perspektiv har hatt for videre vurderinger og beslutninger.

Samtaler på voksnes premisser?

Forskning viser over tid at barn i møte med barnevernet ofte blir sett, men ikke nødvendigvis hørt. Samtalene preges gjerne av voksnes språk, tempo og problemforståelser. Spørsmålene rettes i stor grad mot informasjon som passer inn i eksisterende kategorier, snarere enn å skape rom for barnets egen fortelling. Resultatet kan bli formell deltakelse, der barnet svarer på voksnes spørsmål, men i liten grad får definere hva som er viktig for dem, eller hvordan egne erfaringer skal forstås.

Barnevernet stiller store krav til barn. De forventes å fortelle om livet sitt, om det som er vanskelig, om relasjoner og erfaringer de ofte mangler språk for. Samtidig er det de voksne som setter rammene for samtalen. I et slikt landskap risikerer barnets stemme å bli tilpasset voksnes forventninger, heller enn å komme til uttrykk på egne premisser.

Disse samtalepraksisene er ikke tilfeldige, men tett knyttet til institusjonelle krav om dokumentasjon, risikovurdering og beslutningsgrunnlag. Barns stemme blir ofte verdsatt i den grad den lar seg oversette til systemets logikk, ikke nødvendigvis i den formen barnet selv uttrykker seg. Dette bidrar til et vedvarende spenn mellom intensjonen om medvirkning og hvordan medvirkning faktisk praktiseres.

Over flere tiår har det blitt utviklet en rekke metoder for å styrke barns medvirkning, fra strukturerte samtaleverktøy til ulike visuelle hjelpemidler. Selv om disse har bidratt til økt oppmerksomhet rundt barns perspektiver, viser både forskning og praksis at metoder lett kan reduseres til teknikker, løsrevet fra relasjonelt arbeid, refleksjon og maktbevissthet. Dermed risikerer de å reprodusere nettopp det de var ment å motvirke.

Metoder som brukes i arbeid med barn må derfor ta hensyn til de asymmetriske maktforholdene som preger møtet mellom barn og voksne. Barn må oppleve støtte, respekt og rom for eget tempo innenfor trygge og troverdige rammer, der de får nødvendig informasjon, forutsigbarhet og tillit. Dette ansvaret ligger ikke hos barnet, men hos den voksne.

Tegneseriedialogen

Tegneseriedialogen ble utviklet nettopp i spennet mellom barns rett til medvirkning og barnevernets institusjonelle rammer, som del av mitt doktorgradsarbeid (Røkkum, 2023; Røkkum og Serbati, 2025). Metoden er senere brukt med barn i ulike aldre og kulturelle kontekster, og er nå under implementering i barnevernstjenesten.

I sin kjerne er tegneseriedialogen enkel, men prinsipielt krevende. Det stilles ikke konkrete eller ledende spørsmål. Barnet inviteres til å lede samtalen. Den voksne er til stede for å sikre trygghet, gi emosjonell respons og tåle barnets uttrykk, enten de kommer i ord, streker eller stillhet. Samtalen foregår gjennom samskaping av en tegneserie om barnets hverdag, der situasjoner og relasjoner visualiseres. Målet er ikke å lage «fine» tegninger, men å etablere et felles tredje som bærer samtalen og gjør barnets perspektiv synlig.

Erfaringene viser at metoden kan redusere både språklige og asymmetriske barrierer. Når dialogen forankres visuelt og konkret, får barnet større handlingsrom til å uttrykke seg på egne premisser. Samtidig er dette betinget av at den voksne er villig til å gi fra seg kontroll over tempo, innhold og fortolkning. Uten denne viljen risikerer også tegneseriedialogen å miste sitt medvirkningspotensial.

Barns stemme som initiativ

Barns rett til å bli hørt handler ikke bare om å stille spørsmål, men om å ha reell mulighet til å ta initiativ, forme fortellingen og påvirke forståelsen av egen situasjon. Dette forutsetter praksiser som gjør det mulig for barn å uttrykke seg på måter som gir mening for dem. Våre erfaringer viser at tegneseriedialogen kan bidra til en slik forskyvning, ved å gi barnet større definisjonsmakt og muligheter til å korrigere voksnes forståelser underveis.

En avgjørende forutsetning er at barnets initiativ faktisk får konsekvenser. Når barnets stemme anerkjennes i samtalen, men marginaliseres i videre saksbehandling, reduseres medvirkning til et symbolsk ideal. Den største utfordringen ligger derfor ikke i metoden i seg selv, men i barnevernets vilje og evne til å gi barns uttrykk reell betydning. Spørsmålet er ikke om vi har tid og ressurser til dette, men om vi har råd til å la være.

Camilla Nordal

Leder i profesjonsutvalget for barnevernspedagoger i FO Vestland

Vi liker å tro at dagens ungdom er «robuste», digitale og mer bevisste enn tidligere generasjoner. Samtidig ser vi en utvikling som bør bekymre langt flere enn den gjør: Det er i økende grad blitt normalisert at ungdom selger nakenbilder, sexvideoer eller tilgang til egen kropp, ofte forkledd som «valg», «selvstendighet» eller «kontroll over egen seksualitet».

Dette er ikke et marginalt fenomen. Ifølge Medietilsynets Barn og medier 2022 svarer nær halvparten av ungdom i alderen 13–18 år at de har mottatt nakenbilder, og en betydelig andel oppgir at de har blitt spurt om å sende nakenbilder selv. Rundt ni prosent sier at de faktisk har delt nakenbilder av seg selv det siste året. Tallene viser at seksualisert bildedeling og press er en reell del av mange unges digitale hverdag, ikke et avvik.

For mange ungdommer inngår salg av bilder eller kropp i en hverdag der økonomisk press, sosial status og bekreftelse veves tett sammen med seksualitet. Når dette møtes med skuldertrekk eller bagatellisering av alvoret fra voksne, er det ikke et uttrykk for åpenhet, det er et svik.

Ungdom befinner seg i en fase der identitet, kropp og grenser er under utvikling. Samtidig lever de i en digital virkelighet der seksualitet er konstant tilgjengelig, målt i «likes», betalinger og oppmerksomhet. Plattformene er designet for å belønne synlighet, og pornofilmer og seksualisert innhold gir snevre, og ofte skadelige, forestillinger om hva som gir verdi. I dette landskapet blir kroppen en valuta også for mindreårige.

Det er avgjørende å være tydelig: Når ungdom selger nakenbilder eller kropp, skjer det sjelden i et fritt rom. Det skjer i et krysspress av økonomiske behov, sosial forventning, gruppepress og manglende alternativer. Å omtale dette som «empowerment» uten samtidig å snakke om makt, alder og konsekvenser, er å legge et voksent narrativ over unges sårbarhet.

Normaliseringen gjør noe farlig med grensene våre. Når det blir «vanlig» at ungdom deler eller selger seksualisert innhold, forskyves også forståelsen av hva som er akseptabelt å etterspørre. Presset øker, særlig på jenter, men også på gutter og spesielt unge som allerede står i en utsatt livssituasjon. For noen starter det med et bilde. For andre utvikler det seg til trusler, utpressing og tap av kontroll over eget materiale. Konsekvensene kan være alvorlige: angst og depresjon, skolefravær, sosial isolasjon og i noen tilfeller selvskading, selvmordstanker og involvering i kriminalitet.

Konsekvensene stopper ikke der. Mange unge rapporterer om skam, angst, tap av selvfølelse og frykt for at bilder skal dukke opp igjen i nye sammenhenger. Likevel er det ofte ungdommene selv som blir sittende med ansvaret for å ha «delt», for å ha «valgt», for å ikke ha forstått rekkevidden. Voksne, systemer og plattformer slipper for lett unna.

Dette er ikke et argument for moralpanikk eller strengere kontroll av ungdoms seksualitet. Det er et argument for tydelige voksne. Voksne som tør å si at ikke alt som kan deles, bør deles. At ikke alt som gir penger eller bekreftelse, er uproblematisk. Og at barn og unges seksualitet ikke er et marked.

Skole og seksualundervisning må ta denne viktigheten inn over seg. Det holder ikke lenger å snakke om prevensjon og biologi. Ungdom trenger kunnskap om digitale grenser, samtykke i praksis, bildedeling, økonomisk press og maktforhold. De trenger voksne som anerkjenner deres virkelighet, uten å romantisere den.

Også foreldre må rustes bedre. Mange står rådville i møte med en digital seksualkultur de selv ikke har vokst opp med. Taushet og usikkerhet skaper ikke trygghet. Åpenhet, tydelige verdier og vilje til å ta de vanskelige samtalene gjør.

Til slutt fortjener én stemme særlig anerkjennelse. Ungdommen som har delt sine erfaringer og refleksjoner om porno og seksualitet i offentligheten, gjør det mange voksne ikke tør: setter ord på hvordan denne kulturen faktisk oppleves fra innsiden. Det krever mot å være ærlig i et landskap som raskt bagatelliserer, seksualiserer eller avviser unges erfaringer. Slike stemmer er avgjørende for at debatten ikke skal føres om ungdom, men med dem.

Nå må vi våkne. Vi voksne, både profesjonelle og foresatte, må tørre å snakke med ungdom om dette. Ikke bare i etterkant, når noe allerede har gått galt, men i forkant. Taushet beskytter ingen. Åpen, ærlig og tydelig samtale er ikke farlig for ungdom, det er fraværet av voksne stemmer som er det.