Makala Felarise, familieveileder i barnevernstjenesten, master i sosialt arbeid fra USA, flyttet til Norge for ett år siden og bor i Kristiansund

Mye av det vi hører om barnevernet i offentligheten er negativt. Medieoppslag og debatter fokuserer ofte på saker der systemet har sviktet, eller der familier opplever urett. Slike historier er viktige å ta på alvor, men de kan også bidra til et ensidig bilde av barnevernstjenesten.

Jeg flyttet til Norge fra USA for ett år siden og har nå jobbet i barnevernstjenesten i sju måneder. Med en mastergrad i sosialt arbeid fra USA var jeg både nysgjerrig og spent da jeg søkte jobb. Jeg visste at barnevernet har et omdømme som ikke bare er utfordrende i Norge, men også internasjonalt.

Likevel ønsket jeg å bidra. Da jeg fikk tilbud om en fast stilling, takket jeg ja – og gikk inn i jobben med et åpent sinn og et ønske om å forstå hvordan systemet faktisk fungerer.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at bildet jeg hadde møtt i offentligheten, ikke stemte med virkeligheten jeg opplevde i arbeidet.

Som nyansatt får man grundig opplæring gjennom blant annet Visma Veileder. Her lærer man om dokumentasjon, barnevernsrett, saksbehandling og barns medvirkning. Det er omfattende, men også nødvendig. Det som særlig gjorde inntrykk på meg, var hvor sterkt rettsvernet til både barn og foreldre står.

Barnevernstjenesten er ikke en instans med ubegrenset makt. Tvert imot er den regulert av et omfattende lovverk, med tydelige krav til vurderinger, dokumentasjon og begrunnelser. For meg ble det tydelig at dette er et system som først og fremst skal hjelpe og støtte familier – ikke kontrollere dem.

Jeg ble også imponert over hvor grundig arbeidet er strukturert. Barnevernsloven og tilhørende rundskriv gir detaljerte føringer for hvordan arbeidet skal utføres. I tillegg får nyansatte tett oppfølging gjennom førsteårsveiledning, der man både bygger faglig kompetanse og får støtte i krevende vurderinger.

Hver sak i barnevernet er unik. Det som er riktig for én familie, er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Nettopp derfor er refleksjon, faglig utvikling og samarbeid helt avgjørende.

Et viktig poeng som ofte forsvinner i debatten, er hvor mye som skal til før det settes inn inngripende tiltak. I de aller fleste tilfeller er barnevernstjenesten avhengig av samtykke fra både foreldre og barn. Unntak gjelder kun i alvorlige saker, som ved mistanke om grov vold eller seksuelle overgrep – og selv da kreves det et solid grunnlag før tiltak kan iverksettes.

Når en bekymringsmelding kommer inn, tas det ikke forhastede beslutninger. Dersom vilkårene er oppfylt, åpnes det en undersøkelse som kan vare i opptil tre måneder. I løpet av denne tiden innhentes informasjon fra relevante instanser, foreldre og barnet selv. Målet er å få et helhetlig bilde før det tas en avgjørelse. Utfallet kan være alt fra henleggelse til frivillige hjelpetiltak, eller i noen tilfeller videre behandling i barneverns- og helsenemnda.

Arbeidet styres også av grunnleggende prinsipper, som det minste inngrep og det biologiske prinsippet. Dette betyr at tiltak aldri skal være mer omfattende enn nødvendig, og at det alltid skal vurderes om barnet kan bo hos sine foreldre. Målet er ikke å skille familier, men å styrke dem.

Jeg jobber som familieveileder her i Norge. Å arbeide som familieveileder gir meg den samme følelsen av mening som fikk meg til å velge sosialt arbeid som yrke. Jeg valgte sosialt arbeid fordi det gir mulighet til å hjelpe mennesker på tvers av systemer og livssituasjoner.

I USA er det ofte større krav og færre ressurser, og helseforsikring er en gjennomgående utfordring som hindrer mange i å få den hjelpen de trenger. En av de mest gjennomgående utfordringene jeg møtte som sosialarbeider, var nettopp manglende eller utilstrekkelig helseforsikring. Jeg har jobbet i ideelle organisasjoner som tilbyr tjenester til mennesker som lever i fattigdom, og som enten mangler eller har begrenset tilgang til helseforsikring. En vanskelig konsekvens av dette var at vi noen ganger måtte avslå å gi hjelp, fordi behovene var større enn ressursene vi hadde tilgjengelig.

Siden jeg begynte å jobbe i barnevernstjenesten i Norge, har jeg aldri opplevd at vi må avslå hjelp fordi noen mangler helseforsikring. Familieveiledning er et gratis og frivillig hjelpetiltak for foreldre og familier som ønsker det. Selv familier som ikke har en sak i barnevernet, har tilgang til flere andre gratis tjenester, som for eksempel Barneblikk og familievernkontoret. Slike tjenester kan være svært kostbare i USA, selv for personer med helseforsikring.

Jeg opplever at jeg i større grad kan nå mitt fulle potensial som sosialarbeider her i Norge, nettopp på grunn av systemene og rammene som er på plass.

Som en som kommer utenfra, er jeg stolt av å jobbe i barnevernstjenesten i Norge. Systemet er ikke perfekt – det er ingen systemer som er det. Vi som jobber i barnevernet er mennesker, og mennesker kan gjøre feil.

Det jeg har sett, er likevel et system med høye krav til kompetanse, sterke rettssikkerhetsgarantier og et genuint ønske om å hjelpe familier som har det vanskelig. I min arbeidshverdag innebærer dette blant annet forberedelse, bruk av faglige metoder og verktøy, samt kontinuerlig søken etter nye og bedre måter å støtte familier på.

Jeg mener dette er avgjørende, fordi hver familie er unik og har behov for ulike typer ressurser og oppfølging.

Det er dette jeg ønsker å formidle: Barnevernstjenesten er ikke bare historiene vi leser i overskriftene. Den er også et viktig støtteapparat for barn og foreldre som trenger hjelp.

Jeg håper flere kan få et mer nyansert bilde – og ikke minst at færre skal være redde for å ta kontakt når de trenger det.

Hanne Line Wærness

Førstelektor, vernepleierutdanningen, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger

Marianne I. Haugland

Studieleder, vernepleierutdanningen, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger  

Tidligere i vår ble det arrangert et åpent møte om «Forsvarlige helse- og omsorgstjenester til personer med funksjonsnedsettelse» i vår kommune. Temaer som forståelse av menneskerettigheter og riktig og uriktig saksbehandling ble berørt.

Den siste tiden har vi lest om foreldre som har små barn, ungdommer og voksne barn med funksjonsnedsettelse. Foreldre har vært kritiske til tomme vedtak uten innhold, og mange har mistet tilliten til kommunen sin. Manglende tillit er en utfordring for at tjenester skal oppleves som forsvarlige og bærekraftige.

Bærekraft – en balanseøvelse

Bærekraft er et begrep som brukes både om det grønne skiftet og om helse- og omsorgstjenester. Bærekraft kan forstås som balansen mellom å dekke dagens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoner. Hvordan skal vi sikre bærekraftige helsetjenester når aldringsbølgen slår inn for alvor og vi er færre unge enn eldre?

I hvilken grad skal samfunnet avhenge av pårørende for å dekke dagens behov? Det er naturlig for pårørende å gi hjelp og støtte til sine nærmeste når livet gjør det nødvendig. Samtidig må vi stille spørsmål ved hvor mye pårørende skal bidra når hverdagen lugger. Hvordan kan vi som samfunn sikre både bærekraftige tjenester og bærekraft hos den private part?

I sentrale styringsdokumenter diskuteres det hvordan helse- og omsorgstjenestene skal prioritere for å sikre likeverdige tjenester av god kvalitet, og på en måte som skaper tillit og åpenhet. Det er en kjensgjerning at politikere og de som styrer pengesekken kan ha et annet syn på hva som er gode og likeverdige tjenester enn de som mottar tjenestene, som eksempelvis pårørende og barn i ulike aldre med ulike hjelpebehov. Spørsmålet som kan stilles er hva det er vi ser når vi snakker om likeverdighet.

En menneskerettighet

Den sosiale dimensjonen i et bærekraftig samfunn kan handle om å sikre at alle mennesker har et rettferdig grunnlag for å leve et anstendig liv. Menneskerettighetene er kanskje det viktigste utgangspunktet for sikre dette. Retten til likeverdige tjenester av god kvalitet gjelder alle mennesker – både like og ulike mennesker. Pårørende til små og store barn med funksjonsnedsettelser trenger likeverdige, ulike tjenester med høy kvalitet som gir bærekraft i hverdagen.

Det erkjennes at enkelte personer må bære med mer kraft, og over lengre tid. Hva gjør det med dem som bærer? Hvordan kan vi som fagmiljø og samfunn bære sammen med pårørende? Hvordan finner vi en god balanse mellom den bærekraft som kan gis og den som etterspørres? Vi må anerkjenne den utrygghet og sårhet som pårørende står i, når en gir slipp og ber om hjelp til å ta vare på sitt eget barn, for at de slik kan fortsette å bære, men med mindre kraft. Det betyr at samfunnet anerkjenner at mennesker er ulike, og at noen mennesker bærer mer gjennom livet enn andre. Å bære med kraft er å yte omsorg, og omsorg krever krefter – som trenger energi. Energi fornyer seg ikke av seg selv, den trenger en kilde eller en ladestasjon. Når energinivået er på bristepunktet kan det sitte langt inne å be om ladehjelp – som for eksempel avlastning. Men noen ganger må man bare laste av for å kunne laste på igjen, og ha kraft nok til å bære videre på en forsvarlig måte.

Pårørende viser til «tomme vedtak» fra kommunen, og statsforvalteren har påpekt brudd på forsvarlig saksbehandling ved tildeling av helse- og omsorgstjenester til barn og voksne med funksjonsnedsettelser. Ventelister uten endepunkt er en av konsekvensene. For pårørende innebærer det at de må fortsette å bære alene med egen kraft, også etter at de har bedt om støtte. De vet heller ikke hvor lenge de må bære. På et tidspunkt går dette utover bæreevnen. Er det forsvarlig?

Å bære sammen i faglig forsvarlighet

For mange pårørende er det et stort dilemma å komme dit hen at man trenger bærehjelp til sitt eget barn – uansett alder. Det er en kraftanstrengelse å være pårørende, for man vet aldri hva som rører på seg. Som pårørende til barn med funksjonsnedsettelser skal man ha kraft til å bære 24/7. Og veldig mange bærer tungt, langt og lenge. Hvor lenge har man kraft til å bære? Når skal man bære sammen?

Bærekraftige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester må innebære at man anerkjenner og oppfyller lovkrav til de som bærer tungt, og at alle mennesker skal kunne leve anstendige liv. Kommunen må fylle vedtakene med innhold som er forsvarlige, som gjør det mulig å bære sammen på en verdig måte. Som samfunn må vi gi nok kraft til de som bærer slik at de ikke knekker ryggen. Hele rygger gir bedre bæreevne både for utfordringene i dag – og for de som kommer.

Det burde gi mening hos politikere og de som fatter beslutninger.