Elisabeth Hatlem

Generalsekretær Foreningen Mot Psykisk Vold

Cecilie Andersen

Nestleder Foreningen Mot Psykisk Vold

Mange av våre medlemmer har hatt hårreisende opplevelser med barnefaglig sakkyndige som ikke har tatt barn på alvor. Onsdag 29. oktober skrev NRK om en psykolog som er tiltalt for å ha voldtatt sin egen datter gjennom en periode på sju år – en psykolog som tidligere har vært sakkyndig i saker som omhandler incest. Han har i de to sakene NRK skriver om avfeid barnets opplevelser. 

Vi i Foreningen Mot Psykisk Vold er dessverre ikke overrasket. Vi ser altfor mange eksempler på sakkyndige som ikke har evnen til å forstå barn og ta barn på alvor. Rapportene som skrives av sakkyndige er avgjørende for barnas liv og trygghet. Det kan handle om barn som ikke blir trodd når de forteller om incest, eller det kan være barn som ikke blir trodd når de forteller om overgrep fra den ene forelderen. I mange tilfeller fører det til at barna blir boende hos en forelder som utøver vold mot barnet.

Mange varsku- lite skjer

I 2018 uttrykte Oslo tingrett bekymring for kvaliteten blant barnefaglig sakkyndige. De sendte brev til både Domstolsadministrasjonen og Barne- og likestillingsdepartementet om at mange på sakkyndiglisten ikke holdt faglig god nok kvalitet. Lite har skjedd siden. Når selv domstolene tviler på kvaliteten, er det svært bekymringsverdig. Dommer Hanne Signe Nymoen i Oslo tingrett har uttalt: «Noen ganger får man som dommer en oppfatning av at det sakkyndige arbeidet ikke holder god nok psykologfaglig kvalitet.» (Aftenposten)

Barnesakkyndigkommisjonen er opprettet for å kvalitetssikre sakkyndigrapportene, men den gjør en overfladisk vurdering av mandat og formalia, ikke en reell faglig kontroll.

Bufdir påpekte svakheter ved sakkyndigordningen i sin utredning «Ensomme eksperter», som beskriver hvordan sakkyndige arbeider alene uten systematisk veiledning, tilsyn eller etterutdanning. Denne rapporten ble et varsku om at kompetansen i systemet var utilstrekkelig.

Forskning støtter bekymringen. 

I Tidsskrift for Norsk psykologforening (2024) viser en analyse av sakkyndigvurderinger i foreldretvister at vurderingene ofte mangler vitenskapelig grunnlag, og at faglig skjønn blir brukt uten tydelig metodisk støtte.

Når barns sikkerhet, utvikling og tilknytning står på spill, må samfunnet ha mekanismer som sikrer barns rettssikkerhet.

Foreningen Mot Psykisk Vold er glade for at det kommer en ny utdanning for barnefaglig sakkyndige. Vi mener imidlertid at det ikke i seg selv er tilstrekkelig. Det haster med bedre kvalitetssikring av sakkyndiges arbeid. Høyere faglige krav er ikke i seg selv tilstrekkelig, personlig egnethet er også svært viktig. Vi mener at det må på plass et uavhengig tilsynsorgan som kan ettergå sakkyndiges arbeid. 

Vi må våge å stille spørsmålet: Er dagens sakkyndigordning til for barna, eller er det en løsning som tilsynelatende gir rettssikkerhet? 

Det er på høy tid at rettssikkerheten til barn blir tatt på alvor.

Merete Grasmo

Klinisk sosionom og veileder, nå pensjonist

I siste nummer av Fontene omtales vold mot ansatte i statlige barnevernsinstitusjoner. Ungdommene beskrives som uforutsigbare og uten selvkontroll – nærmest som utilregnelige. Det er alvorlige hendelser som skildres, og det er viktig å ta dem på alvor. Men fremstillingen mangler kontekst. Den gir ikke hele bildet, og risikerer å stigmatisere ungdommene som bor på institusjon.

Et høyt antall skademeldinger kan forstås som et symptom på at institusjonene strever med å håndtere en ekstremt kompleks oppgave. En av de ansatte som intervjues i artikkelen uttrykker at samfunnets forventninger føles overveldende. Det er ikke vanskelig å forstå.

Miljøterapeuten som menneskearbeider

Miljøterapeuter er menneskearbeidere. De bidrar til viktige utviklingsprosesser hos ungdom – prosesser som bare kan oppstå i møte mellom mennesker. Kvaliteten på disse møtene har stor betydning. Miljøterapeuten er ikke en maskin, men et menneske – med alt det innebærer.

Evne til empati, anerkjennelse og genuint engasjement er grunnleggende for jobben. Men hvordan skal man klare å holde på den empatiske interessen når man er redd for å bli slått? Vold mot seg selv eller kolleger vekker sterke følelser. Det er menneskelig.

Ungdommens posisjon

Ungdommer som har vært innlagt på barnevernsinstitusjoner forteller om maktesløshet og avmakt. Relasjonen mellom ungdom og ansatte er sterkt asymmetrisk. Mange opplever å miste kontroll og autonomi. I slike grensesettingssituasjoner kan alt settes på spissen. Trygghet og tillit – eller mistillit – er intenst til stede.

Samtidig vet den profesjonelle at ungdommens utviklingsmuligheter skapes gjennom relasjoner. Nøkkelen ligger i å gjøre regulerende erfaringer. Ungdommene har store følelsesmessige behov. De trenger voksne som tåler deres smerteuttrykk – og som har lært den krevende spisskompetansen det er å ikke avvise et menneske, men sette grenser for dets handlinger.

Hvem har ansvaret?

Forskning viser en tydelig sammenheng mellom ivaretakelse av hjelpere og kvaliteten på hjelpetjenestene. Arbeidsgivere – altså Bufetat – har et avgjørende ansvar. Arbeidsmiljøloven understreker dette. Opplæring og øvelse er nødvendig, men det må også tas høyde for sekundærbelastninger og sekundærtraumatisering.

Ivaretakelse handler først og fremst om organisering og rammer. Ledere må anerkjenne og støtte ansatte i krevende situasjoner. Faste strukturer for fagutvikling, veiledning og debrifing må være på plass. Etter- og videreutdanning gir ikke bare økt kompetanse, men også mestringsfølelse og inspirasjon i arbeidshverdagen.

Relasjonskompetanse som X-faktor

Det er på høy tid at Bufetat og Bufdir tar tak i alle rapportene og utredningene som har kommet, jf. NOU, 2023 «Med barnet hele veien» og Steneutvalget nå i høst.

Ungdommene får ikke det de trenger. Det finnes ingen enkle løsninger. Institusjonene må ha både individuelt tilpassede tilnærminger og ansatte med standardiserte metoder i verktøykassa.

Men den viktigste faktoren er relasjonskompetanse – en spisskompetanse i barnevernet som må løftes fram og verdsettes. Den gjør at ungdom kan utfordre og tøye grenser og oppleve at de blir tålt. Den gjør det mulig å møte ungdom som viser motstand og smerte, og likevel bygge en allianse: «Hei, vi har samme mål – nemlig at du skal klare deg i livet