Terese Egelid

Barnevernspedagog, sinnemestringsterapeut og familieterapeut. Jobbet i barnevernet, på krisesenter og på Barnevernvakten.

Barn som lever med vold i hjemmet, trenger beskyttelse også etter foreldrenes brudd. Likevel opplever mange voldsutsatte mødre at hjelpeapparatet omtaler volden som «høykonflikt».

Når vold forstås som konflikt mellom to jevnbyrdige parter, risikerer kvinner og barn å stå uten den beskyttelsen de trenger.

Gjennom arbeidet mitt har jeg møtt mange mødre som har levd med vold. Historiene deres berører dypt.

Mange beskriver skyldfølelse som den tyngste smerten av alle. De klarte ikke å beskytte barna sine, samtidig som de selv kjempet for å overleve.

«Silje» på tre år leker med en figur på sengekanten mens pappa holder mamma fast. Hun forstår ikke fullt ut hva som skjer, men hun kjenner frykten.

«Ole» på fem år ser pappa ta kvelertak på mamma. Han blir stående stille. Hjertet hamrer. Han vet ikke om han skal løpe eller gripe inn.

Dette er historier som er hentet fra virkelighete, men de er anonymisert.

Konsekvensene av vold i nære relasjoner er godt dokumentert.

Margunn Bjørnholt, forsker ved VID vitenskapelige høgskole og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), har gjennom flere studier vist hvordan partnervold kan gi alvorlige og langvarige konsekvenser for helse, livskvalitet og trygghet.

Barn som lever med vold, har økt risiko for både psykiske og fysiske helseplager. Angst, mareritt, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse og kroppslige smerter er blant konsekvensene. Vold påvirker også barns utvikling, trygghet og evne til å regulere følelser.

At vold må stoppes, er de fleste enige om. Men hva skjer etterpå?

Mødrene til «Silje» og «Ole» klarte begge å bryte ut av voldelige forhold etter mange år med frykt og kontroll.

De trodde hjelpeapparatet ville bidra til trygghet og beskyttelse for barna. I stedet opplevde de å bli møtt med ord som «konflikt» og «høykonflikt».

Historier om voldtekter, kvelertak, slag og psykisk terror ble forstått som samarbeidsproblemer mellom to foreldre.

Når vold omtales som konflikt, skjer det noe alvorlig. Makt, frykt og kontroll blir usynliggjort. Konflikt forutsetter relativt likeverdige parter. Vold handler derimot om skjeve maktforhold, utrygghet og kontroll.

Mor til Ole beskriver hvordan hun gradvis begynte å tvile på sin egen virkelighetsforståelse fordi det hun fortalte, stadig ble møtt med skepsis. Hun følte seg ikke trodd.

Mor til Silje opplevde at beskrivelser hun hadde blitt møtt med under forholdet – at hun overdrev eller var ustabil – også dukket opp i møtet med systemet etter bruddet.

Bjørnholt har blant annet vist hvordan voldsutsatte kvinner etter samlivsbrudd kan bli gjort til bærere av konflikten, samtidig som voldens betydning tones ned.

– Hjelpeapparatet kan bli en del av volden

Når hjelpeapparatet bruker begrepet «høykonflikt» i saker der det foreligger vold, kan oppmerksomheten flyttes fra makt og kontroll til samarbeid mellom foreldrene.

Samtidig lever frykten videre i kroppen. Voldsalarm og besøksforbud kan gi juridisk beskyttelse, men de fjerner ikke nødvendigvis redselen.

Kroppen husker. Lyden av tunge skritt bakfra kan få hjertet til å slå raskere. Mørket kan oppleves truende. Alarmberedskapen forsvinner ikke fordi forholdet er avsluttet.

Deretter kommer spørsmålet om samvær. Mange voldsutsatte mødre beskriver dette som starten på en ny belastning. De fleste ønsker at barna skal ha kontakt med far. Fedre er viktige i barns liv. Samtidig sitter minnene igjen: kvelertakene, slagene, den psykiske terroren og barnas redde ansikter.

Hvordan skal en mor kunne kjenne seg trygg når barna er alene med en person hun selv har vært redd for gjennom flere år?

Her ligger et krevende dilemma. Barnevernet forventer at mødre beskytter barna mot vold, samtidig som barneloven og idealet om foreldresamarbeid legger stor vekt på kontakt med begge foreldre.

Dette handler ikke om å frata fedre betydningen de har i barns liv. Det handler om å forstå hva vold gjør med mennesker og relasjoner. Barn som lever med vold, trenger voksne som ser forskjellen mellom konflikt og kontroll.

Som familieterapeuter, psykologer, sosialarbeidere og andre fagpersoner har vi et særlig ansvar for å undersøke makt, frykt og vold i familier. Dersom vold usynliggjøres gjennom begreper som «høykonflikt», risikerer vi å svikte barna og de voldsutsatte på nytt.

Når barn lever med frykt i eget hjem, er det ikke konflikt vi står overfor.

Det er vold. Og vold må møtes som nettopp det.

Farhia Mohamed

Masterstudent i interkulturelt arbeid, VID vitenskapelige høgskole

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Offentlig sektor snakker mye om mangfold. Vi sier at vi trenger ansatte med ulik bakgrunn. Vi sier at språk, kulturforståelse og livserfaring er viktige ressurser. Vi sier at tjenestene skal speile befolkningen.

Det er jeg enig i.

Men spørsmålet er ikke bare om minoriteter får jobb i offentlig sektor. Spørsmålet er hva som skjer med oss når vi først er der.

For mange minoritetsansatte finnes det en erfaring som sjelden snakkes høyt om. Det er følelsen av å være ønsket som ressurs, men ikke alltid anerkjent som fagperson med autoritet.

Vi blir ofte løftet fram når systemet trenger språk, kulturforståelse og tillit inn mot minoritetsfamilier. Samtidig kan vi måtte kjempe mer enn andre for å bli sett som likeverdige fagpersoner blant kolleger, ledere og samarbeidspartnere.

Det er en krevende dobbeltrolle.

Jeg har jobbet lenge i barnevernet og i offentlig tjeneste. Jeg kjenner verdiene vi bygger arbeidet vårt på: respekt, likeverd, rettssikkerhet, tillit og faglig forsvarlighet. Jeg tror på disse verdiene. Nettopp derfor gjør det noe med meg når jeg ser at de ikke alltid praktiseres likt.

Som minoritetsansatt lærer man tidlig å lese rom. Hvem blir lyttet til med en gang? Hvem får snakke ferdig? Hvem får være tydelig uten å bli kalt vanskelig? Hvem får være uenig uten at det blir gjort til personlighet? Hvem får gjøre feil uten at feilen kobles til navn, hudfarge, språk eller bakgrunn?

Dette er en ekstra jobb. Den står ikke i stillingsbeskrivelsen. Den gir ikke høyere lønn. Den telles sjelden som belastning. Men den følger mange av oss gjennom møter, samarbeidsrom og beslutningsprosesser.

Diskriminering i arbeidslivet er ikke alltid høylytt. Den kommer ikke alltid som grove ord eller åpen avvisning.

Ofte kommer den i små forskjeller. I tone. I forventninger. I hvem som får tillit først. I hvem som må forklare seg mer. I hvem som blir trodd med en gang, og hvem som må få andre til å bekrefte sin opplevelse før den tas alvorlig.

Fontene skrev nylig om sosionom Johanna Obilie, som har erfaring fra Nav. Hun fortalte at brukere ikke ville ha henne som saksbehandler fordi hun er mørkhudet. Hun beskrev også hvordan hun som mørkhudet sosialarbeider har kjent på behovet for å bevise at hun er kvalifisert.

Dette traff meg.

Ikke fordi hennes erfaring er helt lik min, men fordi den sier noe viktig om hvordan hudfarge, navn, språk og bakgrunn kan påvirke hvordan en sosialarbeider blir møtt. Det gjelder ikke bare i møte med brukere. Det kan også gjelde i møte med kolleger, ledere og samarbeidspartnere.

Johanna Obilie peker også på en dobbel forventning mange minoritetsansatte kjenner igjen.

På den ene siden kan vi bli sett på som ekstra nyttige fordi vi antas å ha kulturkompetanse. På den andre siden kan vi møte høyere krav til å forstå kultur, forklare minoritetsmiljøer og håndtere vanskelige situasjoner på vegne av systemet.

Det er her noe skurrer.

Vi blir brukt som ressurs når bakgrunnen vår er nyttig for tjenesten. Samtidig må vi ofte bevise vår faglige tyngde mer enn andre.

Noen ganger blir minoritetskompetanse behandlet som noe systemet kan hente fram når det passer. Når en familie ikke har tillit. Når kommunikasjonen låser seg. Når det trengs noen som kan forklare kultur, språk eller religiøse normer. Da blir bakgrunnen vår viktig.

Men når vi selv setter ord på urett, rasisme eller usynliggjøring, blir den samme erfaringen ofte møtt med usikkerhet. Da kan vi høre at vi overtolker. At det sikkert ikke var vondt ment. At vi må se det fra den andre siden.

Dette er en stor del av belastningen. Det handler ikke bare om å oppleve forskjellsbehandling. Det handler også om å måtte forklare at den finnes.

Offentlig sektor må tåle mer ærlighet hvis den mener alvor med mangfold.

Representasjon er viktig, men representasjon alene er ikke nok. Det hjelper lite å ha ansatte med ulik bakgrunn hvis de samme ansatte ikke får reell innflytelse. Det hjelper lite å si at vi trenger kulturkompetanse hvis den bare verdsettes når den er praktisk nyttig for systemet.

Dette handler også om hvordan vi utvikler sosialt arbeid som fag og profesjon.

Sosialt arbeid kan ikke bare utvikles i pensum, planer og forelesningsrom. Det må også utvikles i praksisfeltet, der studenter ser hvordan makt, språk, kultur og tillit faktisk virker i konkrete situasjoner.

Når studenter er ute i praksis, lærer de ikke bare metoder og lovverk. De lærer også hva som blir regnet som faglighet. De lærer hvem som får autoritet. De lærer hvordan kolleger møter hverandre. De lærer hvordan ledere håndterer ubehagelige temaer. De lærer om rasisme og makt, også når ingen sier ordene høyt.

Derfor må sosialarbeiderutdanningene ta erfaringer fra minoritetsansatte mer på alvor. Ikke som personlige historier på siden av faget, men som kunnskap fra praksisfeltet.

Hvis vi mener alvor med å utdanne sosialarbeidere som skal møte et mangfoldig samfunn, må studentene lære å gjenkjenne usynliggjøring, rasisme og ulike forventninger i profesjonelle rom.

Ikke bare i møte med brukere, men også i arbeidsmiljøet og i samarbeidet mellom tjenester.

Dette bør være en del av profesjonsetikken. Det bør være en del av praksisveiledningen. Det bør være en del av hvordan vi snakker om faglig skjønn, makt og relasjoner.

Praksisfeltet sitter på kunnskap som utdanningene trenger. Minoritetsansatte har erfaringer med å stå mellom system og befolkning, mellom tillit og mistillit, mellom forventning og tvil. Den kunnskapen bør brukes til å utvikle utdanningene, ikke bare til å løse enkeltsaker når tjenestene står fast.

Offentlig sektor trenger minoritetsansatte. Men ikke som alibi. Ikke som pynt. Ikke bare når en familie trenger noen som forstår kulturen.

Vi trengs som fagpersoner. Som veiledere. Som ledere. Som kolleger med erfaringer og perspektiver som kan styrke tjenestene.

Hvis vi bare er synlige når bakgrunnen vår er nyttig, men mindre synlige når tillit, makt og faglig autoritet fordeles, da har vi ikke reelt mangfold.

Da har vi bare mangfold på papiret.

Patricia får bare vikariater: – Hva er galt med meg?