Sjur Langeland

Familieterapeut og foredragsholder, driver Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon.

Trenger vi å snakke mer om det som må bæres i arbeid med mennesker, også når det ikke kan løses?

Ansatte i helse- og sosialfeltet går sjelden fra en arbeidsdag med følelsen av at alt er ferdig. Noe blir med videre. Noen ganger også hjem.

En samtale som ikke fikk noen tydelig avslutning. En familie man fortsatt er bekymret for. Et menneske man ikke helt vet om man nådde fram til. En avgjørelse som var nødvendig, men som likevel ikke kjentes god. Ikke alltid som et konkret problem som kan løses, men som en uro, et avtrykk, noe uavklart.

Slik er mye arbeid med mennesker. Det kan være meningsfullt, viktig og faglig krevende. Men det lar seg ikke alltid avslutte på en måte som gjør at man kjenner seg ferdig. Noe kan ikke ryddes bort, måles eller krysses av. Noe må bæres.

Derfor trenger vi å snakke mer presist om hva dette gjør med mennesker over tid.

I helse- og sosialfeltet finnes det mye plikt. Den må være der. Den minner oss om alt det konkrete som må gjøres for at mennesker skal få den hjelpen og støtten de trenger.

Men ved siden av plikten finnes ofte samvittigheten. Den som ikke bare spør om man gjorde det man skulle, men om man gjorde nok. Om man burde fulgt opp litt mer. Om man kunne sett noe tidligere. Om man skulle ha ringt én gang til. Om man burde strukket seg litt lenger.

Plikten kan være tydelig. Samvittigheten er ofte mer diffus og urolig.

Og midt mellom disse står fagpersonen. Ikke som en som mangler profesjonalitet, men som et menneske i et arbeid der det profesjonelle og det personlige stadig berører hverandre.

Det er her jeg lurer på om vi ofte snakker for smalt.

For det er lett å gjøre disse erfaringene individuelle. Som om belastningen først og fremst handler om den enkeltes robusthet, evne til grensesetting eller personlige mestringsstrategier.

Selvfølgelig har hver enkelt et ansvar for hvordan man står i arbeidet. Men hvis vi stopper der, gjør vi problemet mindre enn det er.

Bærekraft i arbeid med mennesker handler ikke bare om individuelle valg. Det handler også om rammer, kultur, fellesskap og språk. Det handler om hva det er mulig å dele, hva det er lov å ikke være ferdig med og hva slags rom som finnes for å tenke høyt sammen om det som ikke alltid går opp.

Mange som arbeider i helse- og sosialfeltet, har mye vilje. De skjerper seg, biter tennene sammen, strekker seg litt lenger og får mye til å fungere.

Men å fungere er ikke det samme som å vare.

Det går an å gjøre alt man skal. Svare, dokumentere, følge opp, møte, vurdere, romme og holde oversikt. Kanskje ser det helt greit ut utenfra. Likevel kan prisen være at noe i en selv aldri får landet. At man stadig går to skritt foran seg selv, videre til neste oppgave, neste menneske, neste situasjon.

Det merkes ofte først et annet sted. I hvor kort pusten blir. I hvor stramme skuldrene er på kvelden. I hvor lite som skal til før man kjenner seg irritert eller tom. Og kanskje også i hvordan man møter andre.

Når vi ikke får samlet oss litt underveis, blir det vanskeligere å være både tydelige og varme på samme tid.

Dette er ikke bare et privat anliggende. Det angår kvaliteten i arbeidet. Det angår relasjonene. Det angår hvordan vi møter mennesker som ofte allerede befinner seg i sårbare og krevende livssituasjoner.

Derfor bør samtalen om arbeid i helse- og sosialfeltet ikke bare handle om hva ansatte skal mestre, levere og tåle. Den bør også handle om hva som gjør det mulig å bevare varme, klarhet og menneskelig nærvær over tid.

Det som får oss til å vare, er ofte ganske lite og hverdagslig.

Et lite stopp før man går videre. En kollega man kan puste friere sammen med. Et øyeblikk hvor kroppen får komme etter. En kultur der det går an å si: «Dette ble sittende litt i meg.»

Slike ting er ikke luksus. De er heller ikke pynt rundt det egentlige arbeidet. De er vilkår for å kunne være menneske i arbeid med mennesker over tid.

Et viktig bidrag til bærekraft i helse- og sosialfeltet er at vi snakker mindre om robusthet som individuell egenskap, og mer om hvilke rammer og fellesskap som gjør det mulig å bære ansvar uten å bli stående alene med det.

Vi trenger språk for mer enn det som kan løses. Vi trenger også språk for det som må bæres, det som må deles, det som må få en grense, og det som gjør det mulig å vare.

Denne teksten springer ut av arbeidet med podkasten Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon, der jeg utforsker erfaringer mange som arbeider med mennesker vil kjenne igjen: plikt, samvittighet, det uavklarte, grenser og hva som får oss til å vare.

Kristin Langtjernet

Barnevernspedagog og ordfører i Folldal kommune (Ap) 

For ei tid tilbake kunne vi se overskrifter som dette i media. I tillegg leser jeg jevnlig innlegg hvor det tas til orde for å senke den kriminelle lavalderen. Jeg har tenkt mye på hvordan vi havnet der at vi omtaler våre barn og unge som Norges farligste, og at fengsler anses som egnet til å rette opp i barns skjevutvikling.

Aller først; ordene vi bruker betyr noe. Hva vil vi oppnå ved at barna/ungdommene og deres pårørende både hører, ser og leser at de er Norges farligste i nyhetene? Det setter dem i bås, og er med på å forsterke utenforskap. Har man først fått det stempelet betyr det lite hva du gjør framover. Ofte bidrar det til at den unge gir opp, kaster kortene og rett og slett gir f … De har ingen ting å tape.

Selv om vi har barn og unge som åpenbart tar svært ukloke valg og utfører handlinger som får alvorlige konsekvenser også for andre, mener jeg fortsatt det er feil å beskrive dem som Norges farligste. Barn må og skal, i takt med økt alder, ta ansvar for sine handlinger. Likevel kommer vi ikke unna at det er de foresatte og hele laget rundt barnet som må ta hovedansvaret for at de har havna der de er. Selv om de har begått alvorlige kriminelle handlinger, er 12-13-åringer for meg fortsatt barn – og skal behandles deretter. Ordene vi bruker betyr noe. 

I stedet for å sette merkelapper på 12-13-åringen, må vi undre oss sammen med hen. De fleste unge som begår alvorlig kriminalitet bærer allerede på tunge bører fra sin egen oppvekst; fattigdom, psykisk dårlig helse, rus, familievold og overgrep. Det siste de trenger er at vi skyver dem fra oss og forsterker et allerede opplevd utenforskap. Ordene vi bruker har stor betydning.

I tillegg er det vårt ansvar å ta vare på og beskytte våre barn og unge mot kyniske kriminelle nettverk. De kriminelle opererer i sosiale medier – en verden de færreste i min generasjon har måttet forholde seg til. Det krever at vi jobber mer kunnskapsbasert og forebyggende.

Mange stiller seg uforstående til hvordan organiserte kriminelle nettverk får så stort innpass og makt over de unge. Noen av svarene tror jeg ligger nettopp i følelsen av ikke å høre til eller passe inn. Men de kriminelle nettverkene tar dem imot med åpne armer. Mange sliter med lav selvfølelse, mens de ved å utføre kriminelle handlinger blir sett, anerkjent og bekreftet. De føler og opplever mestring. Mange lever i fattigdom, og det er forståelig at eksempelvis dyre klokker og penger virker forlokkende. Med «rikdom» kommer også status; noe mange tidligere ikke har opplevd. Tryggheten og tilhørigheten i nettverkene er også viktig for disse ungdommene. Spenningssøken og adrenalin-kikk nevnes av mange. Det å bli «starstruck» i møte med kjente kriminelle er også en del av bildet. Når du først har kommet inn i miljøet, er det ofte svært strenge sanksjoner for de som ønsker å forlate nettverket. Det samme gjelder tysting – det å holde tett og ikke røpe noe informasjon – det er en del av pakten de inngår med hverandre.

For meg er det stor forskjell på å forstå og forsvare unge kriminelle. Det handler overhodet ikke om å bagatellisere eller forsvare verken vold eller alvorlig kriminalitet. Det handler om å prøve å forstå mer enn å dømme. Ordene vi bruker betyr noe. 

I Norge er den kriminelle lavalder 15 år. Jeg har ikke tro på å senke den. Enten vi snakker om ordinære fengsler eller ungdomsfengsler er det mange med egenerfaring som beskriver dem som de største og mest profesjonelle opplæringsanstaltene for mer kriminalitet og alvorligere kriminalitet. Den innsatte får flere bekjentskaper og tilgang til nye nettverk. Andre har beskrevet livet innafor murene som et hierarki hvor den sterkestes rett gjelder. Der vil ingen være (redd) haren – heller løven – den råeste av dem alle.

Litt forenklet er politikk for meg å jobbe for at det blir best mulig for flest mulig, samt finne løsninger for enkeltmennesker som faller utenfor. Vi må snakke mer om sterkere fellesskap, utenforskap og det å forebygge ulikheter i samfunnet. Parallelt må det jobbes målretta med de barna og ungdommene som står for gjentakende og alvorlig kriminalitet. Det er ingen horder. Vi vet i all hovedsak hvem de unge, alvorlig kriminelle er. Det er mulig å følge de tett og ha tilpassa (sonings) alternativer for de få vi må beskytte samfunnet mot. Ordene vi bruker betyr noe. 

Barn har en særstilling både i strafferetten/straffeprosessloven og i barnekonvensjonen. Barns plass i strafferetten – hvor omsorg for barna og samfunnets frykt har et skjæringspunkt – er et stort tema som også kunne vært belyst. Det velger jeg å la ligge nå.

Utfordringene er store og mange. Hva med å starte med en annen retorikk enn fete overskrifter og politiske diskusjoner preget av enkle løsninger og svart-hvitt tenkning? Vi vet at ordene vi bruker betyr noe – ord har makt.