Christine Antonsen Andersen

Mor som kjemper for barnet sitt i møte med barnevernet

I dag står en fortvilet mor på utsiden og savner barnet sitt. På innsiden står et barn som er blitt flyttet tre ganger på omtrent halvannet år, bort fra familie, venner og hjemsted. Hun har måttet forholde seg til nye steder, nye voksne og nye omsorgspersoner, samtidig som kontakten med mor er redusert til et minimum.

Dette er ikke bare historien om én familie. Det reiser et langt større spørsmål: Hva skjer når barnevernet ikke beskytter relasjonen mellom barn og foreldre, men aktivt bidrar til å bryte den ned?

Tilknytning kan ikke settes på pause

Barnets relasjon til mor kan ikke bevares gjennom to korte samværsperioder i året.

Barneverns- og helsenemnda fastsatte fire samvær i året. Barnevernstjenesten har likevel valgt å legge samværene to dager etter hverandre. Dermed blir fire samvær i praksis redusert til bare to perioder med kontakt gjennom et helt år.

Mellom samværene er telefonkontakten stanset. Da mor og barn fikk kontakt på barnets bursdag, uttrykte barnet sterkt savn. Kort tid etter ble mors nummer blokkert på barnets telefon.

Familien har fått beskjed om at de ikke skal omtale mor overfor barnet.

Barnet blir fortalt at mor er syk og har forlatt henne. Samtidig får hun ikke snakke med mor og høre hennes stemme, stille spørsmål eller få bekreftet at mor fortsatt finnes, elsker henne og kjemper for relasjonen deres.

Hva gjør dette med et barn? Hvordan skal hun forstå at mor ikke ringer, når hun ikke vet at mor forsøker å få kontakt? Hvordan skal hun unngå å føle seg forlatt når menneskene rundt henne ikke får snakke om mor? Og hvordan skal hun bevare sin identitet og tilhørighet når båndene til familien gradvis fjernes?

Et barn som opplever gjentatte flyttinger og samtidig mister kontakten med sine nærmeste, trenger mer trygghet – ikke mer isolasjon.

Vil ikke bruke tid

I et møtereferat opplyste barnevernstjenesten at den ikke ønsket å sette av tid til et nytt vedtak om kontakt mellom mor og barn.

Det er en alvorlig beskjed.

Kontakt mellom et barn og en forelder kan ikke avhenge av om barnevernstjenesten mener den har tid. Når kontakt begrenses eller stanses, griper det direkte inn i barnets familieliv, identitet og tilknytning. Slike avgjørelser må vurderes konkret, begrunnes og kunne kontrolleres.

Manglende tid er ikke en vurdering av barnets beste. Det er et kapasitetsproblem som legges over på et barn.

Hva er verdien av å klage?

Statsforvalteren viste til barnevernets plikt til å følge opp både barnet og foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Tjenesten ble bedt om å:

• vurdere hvordan kontakt og samvær kunne støttes i tråd med barnets beste

• informere om arbeidet mot gjenforening

• vurdere tiltakene systematisk og regelmessig

• behandle forholdene som en del av tjenestens kvalitetsarbeid

• kontakte mor innen fire uker

Likevel ble spørsmålene stående ubesvart, og den pålagte oppfølgingen ble ikke gjennomført innen fristen.

Da oppfølgingen fortsatt uteble, så mor ingen annen mulighet enn å klage til Statsforvalteren på nytt. Av den nye klagen fremgikk det at den tidligere oppfølgingen fortsatt ikke var gjennomført. Saken ble likevel igjen sendt tilbake til den samme barnevernstjenesten, med ny beskjed om å kontakte mor og følge opp forholdene.

Dette viser en svakhet som gjelder langt flere enn én familie:

Hva er verdien av tilsyn dersom en barnevernstjeneste kan unnlate å følge opp, uten at tilsynsmyndigheten undersøker hva unnlatelsen betyr for barnet?

Når Statsforvalteren avslutter sin behandling og sender saken tilbake til tjenesten det klages på, blir familien stående i en sirkel. Mor klager. Statsforvalteren ber barnevernet følge opp. Barnevernet følger ikke opp. Mor må klage igjen. I mellomtiden går månedene, og barnets relasjon til mor blir stadig svakere.

For et barn er ikke dette saksbehandlingstid. Det er barndom som forsvinner.

Sivilombudet har vært tydelig

Sivilombudet har uttalt at barnevernstjenesten har en generell oppfølgingsplikt gjennom hele prosessen. Ombudet har også slått fast at tjenestens oppfølging skal ha som formål å hjelpe foreldrene til å komme i en posisjon hvor de igjen kan ha omsorgen for barnet.

Denne plikten gjelder ikke bare når det passer tjenestens tidsplan. Den gjelder gjennom hele prosessen.

Sivilombudet understreker også at et barns reelle medvirkning er en forutsetning for å kunne avgjøre hva som er til barnets beste. Barnet skal ikke bare få uttale seg. Meningen hennes skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet.

I denne saken har barnet uttrykt savn, ønsket kontakt og sagt at hun vil hjem til mor, alternativt til mormor. Likevel står hun uten en egen tillitsperson som kan hjelpe henne med å uttrykke seg fritt og trygt.

Hun har heller ingen kjent og uavhengig person rundt seg som hun kan snakke med om mor, savnet og det hun har opplevd.

En selvforsterkende sirkel

Et barn som mister sin primære tilknytningsperson, blir flyttet gjentatte ganger og nektes normal kontakt, kan reagere med sorg, uro, utrygghet og relasjonelle vansker.

Det alvorlige oppstår dersom slike reaksjoner brukes som argument for å opprettholde avstanden til forelderen – uten at det undersøkes hvilken skade selve separasjonen, flyttingene og kontaktbegrensningen har påført barnet.

Da oppstår en selvforsterkende sirkel: Barnet mister kontakten med mor. Barnet reagerer på tapet. Reaksjonene blir registrert som problemer hos barnet. Problemene brukes deretter som begrunnelse for fortsatt avstand og mindre kontakt.

Slik kan hjelpeapparatet ende med å skape eller forsterke den skaden det senere bruker som argument for å holde familien atskilt.

Mor og barn trenger hjelp, men hjelpeapparatet arbeider imot

Denne moren ber ikke om at barnets behov skal settes til side. Hun ber om hjelp til å beskytte barnets relasjoner, trygghet og mulighet til å kjenne sin egen familie.

Hun ber om telefonkontakt. Hun ber om flere og bedre fordelte samvær. Hun ber om en tillitsperson for barnet. Hun ber om at barnet skal få ærlig og trygg informasjon. Hun ber om at relasjonen ikke skal ødelegges mens saken behandles.

Likevel møtes hun av stillhet, kontaktnekt og beskjed om at det ikke er tid til et nytt vedtak.

Barnevernet skal beskytte barn mot skade. Men hvem beskytter barnet når det er barnevernets egne valg som skaper nye relasjonsbrudd?

Et fungerende barnevern må tåle kontroll. Det må dokumentere vurderingene sine, følge opp pålegg, lytte til barnet og aktivt beskytte viktige familiebånd. Tilsynsmyndighetene må gripe inn når dette ikke skjer – ikke bare sende klagen tilbake til tjenesten det klages på.

Vi trenger et barnevern som hjelper familier før problemene vokser, og som bevarer relasjoner når et barn må flyttes.

Vi trenger et system som forstår at tilknytning ikke kan repareres med noen få timer i året.

Og vi trenger et tilsyn som handler mens barnet fortsatt har en relasjon å redde.

Vi ba om hjelp. Nå trenger både mor og barn mer hjelp enn noen gang – fordi hjelpeapparatet som skulle støtte dem, i stedet arbeider mot relasjonen deres.

Taj-Rosita Tørnquist

Terapeut/veileder v/Trondheimshjelpa, BFT Heimdal

Taj-Rosita Tørnquist har helse- og sosialfaglig bakgrunn og videreutdanning i miljøterapi, og arbeider som terapeut innen lavterskel psykisk helse for barn og unge v/Trondheim kommune. Kronikken bygger på forfatterens egen fordypningsoppgave skrevet ved RBUP.

Vi lærer mye om hvordan vi skal forstå og regulere følelsene til barn og unge som utfordrer. Men hva skjer når hjelperen selv kjenner på sinne, avsky eller et ønske om å trekke seg unna? Kanskje er ikke problemet at vi kjenner på disse følelsene. Kanskje oppstår problemet når vi ikke tør å snakke om dem.

En sen høstdag løp jeg langs en sti ved havgapet mens tårene rant. Det var en helt ordinær grå høstdag langs norskekysten, men inni meg var det alt annet enn ordinært. Jeg var nylig ansatt som miljøterapeut i en barnevernsinstitusjon og hadde hatt flere krevende vakter. Under en utagering hadde en ungdom slått meg i hodet med en fjernkontroll og lugget meg kraftig i håret. Jeg fikk kontroll på situasjonen, men etterpå brølte jeg til ungdommen at hun måtte roe seg ned. Reaksjonen kjentes nærmest instinktiv.

Det underligste kom likevel etterpå: Jeg kjente på en akutt stolthet over at jeg ikke hadde slått tilbake.

Deretter kom skammen. For hvem i all verden er stolt over å ikke slå et barn?

Jeg var jo den voksne, den profesjonelle, den som skulle forstå at atferd har en årsak, tåle sterke uttrykk og regulere meg selv når ungdommen ikke klarte det. Det burde være en selvfølge at jeg ikke slo tilbake. Likevel hadde kroppen min registrert situasjonen helt annerledes enn profesjonsrollen min tilsa.

Der, på løpeturen, oppsto det ubehagelige spørsmålet: Hvis dette er følelsene mine, er jeg da egentlig egnet til å arbeide med disse barna?

Følelser gode hjelpere ikke skal ha

Mange år senere tenker jeg at det var feil spørsmål. Kanskje burde jeg heller ha spurt: Hvorfor forventet jeg at det å være en god fagperson innebar å ikke få disse følelsene?

Vi som arbeider med mennesker, lærer å se bak atferden. Sinne kan være frykt, avvisning kan være beskyttelse, og et barn som utagerer forsøker ofte å regulere noe uutholdelig på innsiden. Denne forståelsen er helt avgjørende.

Men det finnes alltid to nervesystemer i rommet. Også hjelperen reagerer. Vi kan bli redde, sinte og oppgitte. Vi kan kjenne behov for avstand, og noen ganger kjenne på det vanskeligste av alt; at vi misliker barnet vi har ansvar for å hjelpe.

I profesjonelt omsorgsarbeid er begrepet emosjonell dissonans sentralt. Det handler om uoverensstemmelsen mellom følelsen vi faktisk har, og reaksjonen vi forventes å uttrykke. Jeg kan kjenne sinne, men må snakke rolig. Jeg kan kjenne frykt, men må utstråle trygghet.

Å regulere dette er en del av faget. Barnet skal ikke måtte bære hjelperens følelser. Men det er forskjell på å regulere en følelse og å late som om den ikke finnes. Hvis idealet om den gode hjelperen blir så trangt at normale menneskelige reaksjoner må skjules, blir følelsene raskt ledsaget av skam.

«Gi meg en klem»

Noen år senere opplevde jeg dette paradokset på kroppen igjen. Jeg hørte et knekk og kjente en intens smerte da en ungdom brakk fingeren min. Da ungdommen slapp taket, var raseriet borte. Foran meg sto en ungdom preget av skyldfølelse med øynene fulle av tårer.

«Jeg mente det ikke. Gi meg en klem», sa ungdommen.

Jeg kjente smerte og ren avsky, men snudde meg og ga ungdommen en klem.

«Jeg vet», sa jeg.

Poenget er ikke at klemmen nødvendigvis var den riktige profesjonelle responsen, eller at en hjelper skal sette egne grenser til side etter å ha blitt utsatt for vold. Poenget er hva som eksisterte samtidig i det øyeblikket: Ungdommen som hadde skadet meg trengte omsorg, og jeg hadde akkurat blitt skadet.

Det er vanskelig å finne et tydeligere bilde på den emosjonelle spagaten. To motstridende virkeligheter kunne være sanne samtidig uten å oppheve hverandre.

Hjelperen er et menneske, ikke et instrument

I arbeid med utsatte barn og unge snakker vi mye om forståelse. Men faglig forståelse får en farlig slagside dersom den brukes til å avvise hjelperens reaksjoner med setninger som «husk hva barnet har vært gjennom», «ikke ta det personlig» eller «såpass må vi tåle».

Helse- og sosialt arbeid stiller med rette høye krav til profesjonalitet. Men profesjonalitet kan ikke bety at hjelperen forventes å levere omsorg som om det som skjer i relasjonen ikke også virker inn på den profesjonelle.

Forståelsen gjør ikke at kroppen slutter å reagere når man blir slått. Kunnskap om traumer fjerner ikke frykten når man blir truet. Og hvis slike reaksjoner tolkes som tegn på manglende profesjonalitet, lærer vi oss å tie.

Da jeg etter min første voldshendelse forsøkte å ta opp dette på et kurs, ble rommet stille. Lederen min mente problemstillingen satte institusjonen i et dårlig lys. Jeg følte meg liten og lurte på om jeg var for lite robust for yrket.

I ettertid tenker jeg motsatt: Det var nettopp denne samtalen vi var nødt til å ha.

Behovet for et «backstage»

Sosiologen Erving Goffman beskrev hvordan vi i møte med andre opptrer på en «frontstage», en scene der vi fyller en forventet rolle. For en miljøterapeut kan det bety å utstråle ro, trygghet og omsorg, også når noe helt annet foregår på innsiden.

Men for å kunne stå i rollen over tid trenger vi også et trygt «backstage»; et rom der vi kan legge av oss rollen, være mindre sensurerte og bearbeide det vi har stått i. Hvis organisasjonen ikke skaper rom for et slikt backstage, eller hvis kulturen gjør oss redde for å fremstå som dårlige hjelpere, risikerer vi at masken blir sittende på.

Å gi plass til hjelperens vanskelige følelser betyr selvfølgelig ikke at personalrommet skal bli et sted hvor vi ukritisk snakker ned barn. Følelsen min er min. Den er ikke en sann beskrivelse av barnet. Hvis jeg kjenner sterk irritasjon, er ikke konklusjonen at ungdommen er irriterende.

Det interessante spørsmålet er: Hva blir aktivert i meg nå? Hva tilhører situasjonen, hva tilhører barnet, og hva tilhører meg?

Arbeidet med hjelperens reaksjoner kan heller ikke være den enkelte ansattes private prosjekt. Det er et ledelses- og organisasjonsansvar. Veiledning må handle om mer enn hva vi skal gjøre med barnet. Den må også handle om hva møtet med barnet gjør med oss.

Vi trenger fagmiljøer hvor det er mulig å si «jeg strever med å like dette barnet» og bli møtt med faglig nysgjerrighet framfor moralsk fordømmelse. Ikke fordi alle følelser skal aksepteres ukritisk, men fordi de først kan undersøkes og tas ansvar for når de tåler dagens lys. Profesjonalitet kan ikke være fravær av menneskelige reaksjoner. Profesjonalitet handler om hva vi gjør med dem.

Den dagen ved havet var ikke problemet at jeg hadde kjent på «feil» følelser. Problemet var at jeg trodde en god miljøterapeut ikke skulle ha dem.

Den profesjonelle hjelperen er ikke den som aldri kjenner på sinne, frykt eller avsky, men den som våger å oppdage reaksjonene sine, undersøke dem og ta ansvar for hvordan en handler på dem.

Vi har blitt gode til å spørre hva som ligger bak barnets atferd.

Kanskje bør vi bli like gode (og modige) når vi spør: Hva skjer i meg når jeg møter den?