Laila Rudi Aanensen

Master i psykososial helse, spesialutdannet miljøterapeut, Bufetat 

Lilly Linnea Nilsen Andersen 

Spesialutdannet barnevernspedagog, ABUP, Sørlandet sykehus 

FNs Barnekonvensjon definerer ethvert menneske under 18 år, som barn. Når en tolvåring er på vei inn i kriminalitet, er det fristende å møte barnet med strengere regler, flere kontroller og raskere sanksjoner. Men hva hvis barnet allerede har lært at kriminalitet er det som gir goder som er med på å forsørge familien, føle seg sett og inkludert? Da utgjør barnets opplevelse av ansvar, lojalitet og overlevelse en sterk motkraft til våre forsøk på endring. For hva gjør vi som samfunn når kriminalitet ikke først og fremst handler om spenning, men om fattigdom?  

I møte med barn som utvikler alvorlig normbrytende eller kriminell atferd, oppstår ofte et grunnleggende spørsmål: Hvordan bygger vi en allianse med et barn som ikke lenger har tillit til voksne, skolen eller hjelpeapparat? Den første feilen voksne ofte gjør, er å møte barnet som et problem som skal stoppes, i stedet for å se et menneske som prøver å løse et problem.

Et barn som selger narkotika, stjeler eller løper ærender for eldre kriminelle, kan samtidig være den som kjøper middag til småsøsken. Når samfunnet bare sier «stopp», uten å tilby et alternativ som er sterkere enn pengene og tilhørigheten barnet allerede får, mister vi han/henne.

Allianser bygges ikke gjennom moralisme. De bygges gjennom troverdighet. Hvis en voksen skal nå inn til en tolvåring i den situasjonen, er det viktig at den voksne ser barnets virkelighet, ikke bare lovbruddene. Barnet må oppleve at noen forstår hvorfor pengene betyr noe. At noen skjønner skammen ved å ikke ha råd til sko, matpakke eller fritidsaktiviteter. Det store ønsket om å føle seg som «alle andre».

Barn som begår kriminalitet, har ansvar for handlingene sine. Samtidig har samfunnet ansvar for å forstå hvilke livsbetingelser som øker risikoen for at barn søker mot kriminelle miljøer.

Mange barn i fattigdom blir voksne altfor tidlig. De passer søsken, beskytter foreldre og skaffer penger. Hvis hjelpeapparatet snakker til dem som små barn uten ansvarsfølelse, mister man både barnets tillit og respekt.

En allianse oppstår når voksne anerkjenner byrden barnet bærer uten å romantisere kriminaliteten. Du må kunne tilby noe konkret, ikke bare råd. Ikke bare «fritidsklubb» to timer i uka. Hvis kriminaliteten gir ekte penger og ekte status, må alternativet gi ekte trygghet. Det kan bety matordninger, fritidsstipend, hjelp til familien med regninger, arbeid til foreldre, tett oppfølging i skolen og voksne som faktisk blir værende over tid.  

Relasjoner alene er ikke nok når fattigdommen er brutal. Her ligger også et ubehagelig spørsmål til oss voksne: Hvor ofte forventer vi at barn skal være mer lovlydige enn samfunnet er rettferdig? Vi snakker gjerne om ungdomskriminalitet som et individuelt ansvar. Men barn formes av strukturer. Når familier lever med vedvarende fattigdom, trangboddhet, utenforskap og dårlig tilgang til hjelp, vil noen barn søke mot miljøer som tilbyr penger, beskyttelse og identitet. Kriminelle nettverk er ofte svært gode på akkurat dette, de tilbyr fellesskap uten ventetid.  

Ingen skal bagatellisere kriminalitet. Barn kan skade andre, true, rane og skape frykt. Det må tas på alvor. Men hvis målet virkelig er å redde en tolvåring ut av kriminalitet, holder det ikke å spørre hvordan vi stopper han/henne. Vi må spørre hva kriminaliteten gjør for barnet.

Først når vi forstår funksjonen den har i livet til barnet, kan vi bygge en reell allianse. En slik allianse krever voksne som tåler avvisning, sinne og mistillit uten å gi opp. Den krever skoler som ikke bare registrerer fravær, men jobber for å oppdage årsaken bak fraværet. Den krever politi som både setter grenser og bygger relasjoner. Den krever politikere som forstår at forebygging koster penger, men at resignasjon koster mer. Og den krever at vi tør å se fattigdom som noe mer enn bakgrunnsstøy.

For hvis en tolvåring opplever at kriminalitet er familiens mest stabile inntektskilde, da handler dette ikke bare om kriminalpolitikk. Da handler det om hvilket samfunn vi har bygget rundt barnet.  

Hvordan skape allianse med tolvåringen på vei inn i kriminalitet? Spørsmålet blir enda mer krevende når kriminaliteten ikke først og fremst handler om spenning, impulsivitet eller status, men om økonomisk overlevelse. 

Hva skjer når barnet opplever seg som en økonomisk ressurs i hjemmet, kanskje den eneste? Da er det utilstrekkelig å forstå kriminaliteten utelukkende som «problematferd». Vi må også forstå den som en mestringsstrategi i en kontekst preget av fattigdom, belastning og mangel på reelle alternativer. Barnets handlinger må forstås i sammenheng.

Barn utvikler ikke alvorlig kriminalitet i et vakuum. Forskning peker gjennomgående på hvordan vedvarende fattigdom, utenforskap, traumer, marginalisering og ustabile omsorgsbetingelser påvirker barns utvikling, tilknytning og fremtidsforventninger.

Når grunnleggende behov ikke dekkes, vil barn ofte orientere seg mot miljøer som tilbyr beskyttelse, tilhørighet, identitet og økonomiske muligheter. Kriminelle miljøer tilbyr nettopp dette; raskt, konkret og uten lange søknadsprosesser. For enkelte barn blir kriminalitet derfor ikke bare et opprør mot samfunnet, men en måte å håndtere hjelpeløshet og ansvar på.

Mange barn i vedvarende fattigdom utvikler tidlig en form for voksenposisjon i familien. De beskytter søsken, avlaster foreldre og forsøker å bidra økonomisk. Når et barn opplever at egne handlinger har direkte betydning for familiens overlevelse, vil tradisjonelle formaninger om lovlydighet ofte miste kraft. Dette betyr ikke at kriminalitet skal bagatelliseres. Men det betyr at tiltak som ensidig fokuserer på kontroll og sanksjoner, risikerer å bomme på den funksjonen kriminaliteten faktisk har i barnets liv.  

I psykososialt arbeid er allianse en grunnleggende forutsetning for endring. Men allianse oppstår ikke gjennom moraliserende budskap eller standardiserte tiltak alene. Den oppstår når barnet opplever seg forstått, respektert og møtt som et subjekt med erfaringer som gir mening i egen livsverden.

Å skape allianse med et barn på vei inn i kriminalitet krever derfor at voksne klarer å holde to perspektiver samtidig, tydelig grensesetting og ansvarliggjøring og nysgjerrighet på hva atferden representerer og løser.

Spørsmålet bør ikke bare være: «Hvordan stopper vi kriminaliteten?» men også: «Hva gjør kriminaliteten mulig for barnet?» For noen handler svaret om penger. For andre handler det om status, trygghet, fellesskap eller beskyttelse mot skam og utenforskap. Ofte handler det om flere forhold samtidig.

Innen psykososialt arbeid løftes relasjonens betydning med rette fram som avgjørende. En trygg voksenkontakt kan være viktig, men relasjon alene kompenserer ikke nødvendigvis for alvorlig fattigdom, ustabil bosituasjon eller manglende tilgang til grunnleggende ressurser.

Dersom kriminalitet gir barnet konkrete økonomiske goder, mens hjelpeapparatet hovedsakelig tilbyr samtaler og begrensede aktivitetstilbud, vil alternativet lett fremstå som lite troverdig. Forebyggende arbeid må derfor også inkludere økonomisk støtte til familier i vedvarende fattigdom, tilgjengelige fritidsarenaer uten økonomiske barrierer, stabile voksenrelasjoner over tid, tverrfaglig samarbeid mellom skole, helse, barnevern og nærmiljø, tiltak som styrker familiens samlede livssituasjon.  

Et sentralt aspekt ved alvorlig ungdomskriminalitet er ofte redusert fremtidshåp. Når barn over tid møter nederlag, økonomisk stress og sosial marginalisering, kan de oppleve at det «vanlige» livet og samfunnets etablerte muligheter ligger utenfor deres rekkevidde. Barn trenger erfaringer som viser at de kan lykkes i fellesskap utenfor kriminelle miljøer, og at voksne faktisk blir værende også når barnet avviser hjelp.

Barn trenger ikke bare å høre at de har verdi. De trenger å erfare at samfunnet faktisk bidrar til trygghet og muligheter i praksis. Skal vi lykkes med å skape allianser med barn på vei inn i kriminalitet, må vi derfor møte dem som mer enn lovbrytere. Vi må møte dem som barn som forsøker å finne trygghet, verdi og handlingsrom under krevende livsbetingelser. Først da kan forebygging bli mer enn kontroll. Først da kan alliansen bli reell. 

Terese Egelid

Barnevernspedagog, sinnemestringsterapeut og familieterapeut. Jobbet i barnevernet, på krisesenter og på Barnevernvakten.

Barn som lever med vold i hjemmet, trenger beskyttelse også etter foreldrenes brudd. Likevel opplever mange voldsutsatte mødre at hjelpeapparatet omtaler volden som «høykonflikt».

Når vold forstås som konflikt mellom to jevnbyrdige parter, risikerer kvinner og barn å stå uten den beskyttelsen de trenger.

Gjennom arbeidet mitt har jeg møtt mange mødre som har levd med vold. Historiene deres berører dypt.

Mange beskriver skyldfølelse som den tyngste smerten av alle. De klarte ikke å beskytte barna sine, samtidig som de selv kjempet for å overleve.

«Silje» på tre år leker med en figur på sengekanten mens pappa holder mamma fast. Hun forstår ikke fullt ut hva som skjer, men hun kjenner frykten.

«Ole» på fem år ser pappa ta kvelertak på mamma. Han blir stående stille. Hjertet hamrer. Han vet ikke om han skal løpe eller gripe inn.

Dette er historier som er hentet fra virkelighete, men de er anonymisert.

Konsekvensene av vold i nære relasjoner er godt dokumentert.

Margunn Bjørnholt, forsker ved VID vitenskapelige høgskole og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), har gjennom flere studier vist hvordan partnervold kan gi alvorlige og langvarige konsekvenser for helse, livskvalitet og trygghet.

Barn som lever med vold, har økt risiko for både psykiske og fysiske helseplager. Angst, mareritt, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse og kroppslige smerter er blant konsekvensene. Vold påvirker også barns utvikling, trygghet og evne til å regulere følelser.

At vold må stoppes, er de fleste enige om. Men hva skjer etterpå?

Mødrene til «Silje» og «Ole» klarte begge å bryte ut av voldelige forhold etter mange år med frykt og kontroll.

De trodde hjelpeapparatet ville bidra til trygghet og beskyttelse for barna. I stedet opplevde de å bli møtt med ord som «konflikt» og «høykonflikt».

Historier om voldtekter, kvelertak, slag og psykisk terror ble forstått som samarbeidsproblemer mellom to foreldre.

Når vold omtales som konflikt, skjer det noe alvorlig. Makt, frykt og kontroll blir usynliggjort. Konflikt forutsetter relativt likeverdige parter. Vold handler derimot om skjeve maktforhold, utrygghet og kontroll.

Mor til Ole beskriver hvordan hun gradvis begynte å tvile på sin egen virkelighetsforståelse fordi det hun fortalte, stadig ble møtt med skepsis. Hun følte seg ikke trodd.

Mor til Silje opplevde at beskrivelser hun hadde blitt møtt med under forholdet – at hun overdrev eller var ustabil – også dukket opp i møtet med systemet etter bruddet.

Bjørnholt har blant annet vist hvordan voldsutsatte kvinner etter samlivsbrudd kan bli gjort til bærere av konflikten, samtidig som voldens betydning tones ned.

– Hjelpeapparatet kan bli en del av volden

Når hjelpeapparatet bruker begrepet «høykonflikt» i saker der det foreligger vold, kan oppmerksomheten flyttes fra makt og kontroll til samarbeid mellom foreldrene.

Samtidig lever frykten videre i kroppen. Voldsalarm og besøksforbud kan gi juridisk beskyttelse, men de fjerner ikke nødvendigvis redselen.

Kroppen husker. Lyden av tunge skritt bakfra kan få hjertet til å slå raskere. Mørket kan oppleves truende. Alarmberedskapen forsvinner ikke fordi forholdet er avsluttet.

Deretter kommer spørsmålet om samvær. Mange voldsutsatte mødre beskriver dette som starten på en ny belastning. De fleste ønsker at barna skal ha kontakt med far. Fedre er viktige i barns liv. Samtidig sitter minnene igjen: kvelertakene, slagene, den psykiske terroren og barnas redde ansikter.

Hvordan skal en mor kunne kjenne seg trygg når barna er alene med en person hun selv har vært redd for gjennom flere år?

Her ligger et krevende dilemma. Barnevernet forventer at mødre beskytter barna mot vold, samtidig som barneloven og idealet om foreldresamarbeid legger stor vekt på kontakt med begge foreldre.

Dette handler ikke om å frata fedre betydningen de har i barns liv. Det handler om å forstå hva vold gjør med mennesker og relasjoner. Barn som lever med vold, trenger voksne som ser forskjellen mellom konflikt og kontroll.

Som familieterapeuter, psykologer, sosialarbeidere og andre fagpersoner har vi et særlig ansvar for å undersøke makt, frykt og vold i familier. Dersom vold usynliggjøres gjennom begreper som «høykonflikt», risikerer vi å svikte barna og de voldsutsatte på nytt.

Når barn lever med frykt i eget hjem, er det ikke konflikt vi står overfor.

Det er vold. Og vold må møtes som nettopp det.