Helene Ulvund

Miljøterapeut i Stendi

Gjennom den siste tiden har Fontene publisert en rekke artikler om Stendi Midt. Sakene inneholder alvorlige beskrivelser av arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av krevende situasjoner. Jeg ønsker ikke å bagatellisere opplevelsene til dem som har valgt å stå fram. Dersom noen har opplevd kritikkverdige forhold, er det viktig at de blir hørt.

Samtidig opplever jeg at ett viktig perspektiv har manglet i dekningen – erfaringene til ansatte som fortsatt arbeider ved institusjonen. Som ansatt i Stendi siden 2023 kjenner jeg meg ikke igjen i det samlede bildet som er tegnet gjennom artiklene, og derfor ønsker jeg å bidra med mine erfaringer og noen faglige refleksjoner.

Jeg kan naturligvis ikke uttale meg om enkelthendelsene som er omtalt i mediene. Det eneste jeg kan gjøre, er å beskrive mine egne erfaringer. Etter at artiklene ble publisert har jeg også snakket med flere kollegaer med ulik ansiennitet og fra ulike avdelinger. Mange av dem uttrykker det samme som meg – de kjenner seg ikke igjen i den samlede framstillingen av arbeidsmiljøet.

Gjennom mine år i Stendi har jeg opplevd en ledelse som er tilgjengelig, støttende og opptatt av faglig kvalitet. Jeg har flere ganger tatt opp faglige og organisatoriske spørsmål hvor jeg har hatt et annet syn enn ledelsen. Min erfaring er at det har vært rom for slike diskusjoner, selv om jeg ikke alltid har fått gjennomslag. For meg har uenighet vært en naturlig del av en faglig arbeidsplass, ikke noe som har gjort meg utrygg.

Noe av det jeg savner mest i dekningen, er en bredere forståelse av hva institusjonsarbeid faktisk innebærer. Vi arbeider med ungdommer som ofte har opplevd alvorlige traumer, omsorgssvikt og relasjonsbrudd. Mange uttrykker frykt, frustrasjon og smerte gjennom sinne, trusler eller utagering. Det gjør ikke slik atferd akseptabel, men det er en del av virkeligheten når man arbeider med noen av samfunnets mest sårbare ungdommer.

Derfor bruker vi mye tid på opplæring, veiledning og faglige refleksjoner. Vi trener på konflikthåndtering, risikovurderinger, sikkerhet og traumebevisst omsorg. Målet er å ivareta både ungdommene og de ansatte. Som miljøterapeut er min oppgave å være en trygg voksen som setter grenser, bygger relasjoner og hjelper ungdommene med å regulere følelsene sine, også når situasjonene er krevende.

I en av artiklene har det vært stor oppmerksomhet rundt håndteringen av vold, trusler og bruk av politi. Jeg ønsker å være tydelig på at ansatte skal være trygge på jobb. Vold og trusler skal tas på alvor, og politiet skal kontaktes når situasjonen krever det.

Samtidig mener jeg at det må være rom for faglige refleksjoner rundt slike vurderinger. Jeg opplever ikke at det er et motsetningsforhold mellom å ivareta ansattes sikkerhet og å diskutere hvordan ulike situasjoner best håndteres. Tvert imot er slike refleksjoner en naturlig del av det faglige arbeidet. Som miljøterapeut har jeg et ansvar både for sikkerheten og for omsorgen. Begge deler må ivaretas samtidig.

Det samme gjelder oppfølgingen av ansatte etter alvorlige hendelser. Mange vil naturlig nok ønske å avslutte arbeidsdagen etter en belastende opplevelse, og det kan være den riktige løsningen. Samtidig finnes det ikke én fasit som passer alle. Noen kan ha behov for å komme hjem og få ro, mens andre kan ha nytte av å bli værende, få støtte fra kollegaer og bearbeide hendelsen i trygge rammer. Min erfaring er at slike vurderinger gjøres individuelt, med hensyn til både den ansatte og ungdommens behov.

Jeg har selv opplevd alvorlige hendelser på jobb. Min erfaring er at jeg har fått støtte, veiledning og oppfølging når jeg har hatt behov for det. Det er disse erfaringene som gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i det samlede bildet som er tegnet gjennom Fontenes artikler. Dette betyr ikke at andre ansatte ikke kan ha hatt helt andre opplevelser enn meg. Nettopp derfor mener jeg det er viktig at også ansatte med andre erfaringer får komme til orde. Når et fagblad over tid omtaler en arbeidsplass gjennom en rekke alvorlige historier, mener jeg leserne også er tjent med å få innblikk i bredden av erfaringer.

Mitt ønske med dette innlegget er ikke å svekke varslernes rett til å bli hørt eller betydningen av kritisk journalistikk. Tvert imot mener jeg at kritikkverdige forhold skal undersøkes grundig. Men en god faglig debatt forutsetter også at flere perspektiver får plass.

Et mer nyansert bilde gagner ikke først og fremst ledelsen eller de ansatte. Det gagner den faglige samtalen om hvordan vi best kan ivareta noen av samfunnets mest sårbare ungdommer.

Laila Rudi Aanensen

Master i psykososial helse, spesialutdannet miljøterapeut, Bufetat 

Lilly Linnea Nilsen Andersen 

Spesialutdannet barnevernspedagog, ABUP, Sørlandet sykehus 

FNs Barnekonvensjon definerer ethvert menneske under 18 år, som barn. Når en tolvåring er på vei inn i kriminalitet, er det fristende å møte barnet med strengere regler, flere kontroller og raskere sanksjoner. Men hva hvis barnet allerede har lært at kriminalitet er det som gir goder som er med på å forsørge familien, føle seg sett og inkludert? Da utgjør barnets opplevelse av ansvar, lojalitet og overlevelse en sterk motkraft til våre forsøk på endring. For hva gjør vi som samfunn når kriminalitet ikke først og fremst handler om spenning, men om fattigdom?  

I møte med barn som utvikler alvorlig normbrytende eller kriminell atferd, oppstår ofte et grunnleggende spørsmål: Hvordan bygger vi en allianse med et barn som ikke lenger har tillit til voksne, skolen eller hjelpeapparat? Den første feilen voksne ofte gjør, er å møte barnet som et problem som skal stoppes, i stedet for å se et menneske som prøver å løse et problem.

Et barn som selger narkotika, stjeler eller løper ærender for eldre kriminelle, kan samtidig være den som kjøper middag til småsøsken. Når samfunnet bare sier «stopp», uten å tilby et alternativ som er sterkere enn pengene og tilhørigheten barnet allerede får, mister vi han/henne.

Allianser bygges ikke gjennom moralisme. De bygges gjennom troverdighet. Hvis en voksen skal nå inn til en tolvåring i den situasjonen, er det viktig at den voksne ser barnets virkelighet, ikke bare lovbruddene. Barnet må oppleve at noen forstår hvorfor pengene betyr noe. At noen skjønner skammen ved å ikke ha råd til sko, matpakke eller fritidsaktiviteter. Det store ønsket om å føle seg som «alle andre».

Barn som begår kriminalitet, har ansvar for handlingene sine. Samtidig har samfunnet ansvar for å forstå hvilke livsbetingelser som øker risikoen for at barn søker mot kriminelle miljøer.

Mange barn i fattigdom blir voksne altfor tidlig. De passer søsken, beskytter foreldre og skaffer penger. Hvis hjelpeapparatet snakker til dem som små barn uten ansvarsfølelse, mister man både barnets tillit og respekt.

En allianse oppstår når voksne anerkjenner byrden barnet bærer uten å romantisere kriminaliteten. Du må kunne tilby noe konkret, ikke bare råd. Ikke bare «fritidsklubb» to timer i uka. Hvis kriminaliteten gir ekte penger og ekte status, må alternativet gi ekte trygghet. Det kan bety matordninger, fritidsstipend, hjelp til familien med regninger, arbeid til foreldre, tett oppfølging i skolen og voksne som faktisk blir værende over tid.  

Relasjoner alene er ikke nok når fattigdommen er brutal. Her ligger også et ubehagelig spørsmål til oss voksne: Hvor ofte forventer vi at barn skal være mer lovlydige enn samfunnet er rettferdig? Vi snakker gjerne om ungdomskriminalitet som et individuelt ansvar. Men barn formes av strukturer. Når familier lever med vedvarende fattigdom, trangboddhet, utenforskap og dårlig tilgang til hjelp, vil noen barn søke mot miljøer som tilbyr penger, beskyttelse og identitet. Kriminelle nettverk er ofte svært gode på akkurat dette, de tilbyr fellesskap uten ventetid.  

Ingen skal bagatellisere kriminalitet. Barn kan skade andre, true, rane og skape frykt. Det må tas på alvor. Men hvis målet virkelig er å redde en tolvåring ut av kriminalitet, holder det ikke å spørre hvordan vi stopper han/henne. Vi må spørre hva kriminaliteten gjør for barnet.

Først når vi forstår funksjonen den har i livet til barnet, kan vi bygge en reell allianse. En slik allianse krever voksne som tåler avvisning, sinne og mistillit uten å gi opp. Den krever skoler som ikke bare registrerer fravær, men jobber for å oppdage årsaken bak fraværet. Den krever politi som både setter grenser og bygger relasjoner. Den krever politikere som forstår at forebygging koster penger, men at resignasjon koster mer. Og den krever at vi tør å se fattigdom som noe mer enn bakgrunnsstøy.

For hvis en tolvåring opplever at kriminalitet er familiens mest stabile inntektskilde, da handler dette ikke bare om kriminalpolitikk. Da handler det om hvilket samfunn vi har bygget rundt barnet.  

Hvordan skape allianse med tolvåringen på vei inn i kriminalitet? Spørsmålet blir enda mer krevende når kriminaliteten ikke først og fremst handler om spenning, impulsivitet eller status, men om økonomisk overlevelse. 

Hva skjer når barnet opplever seg som en økonomisk ressurs i hjemmet, kanskje den eneste? Da er det utilstrekkelig å forstå kriminaliteten utelukkende som «problematferd». Vi må også forstå den som en mestringsstrategi i en kontekst preget av fattigdom, belastning og mangel på reelle alternativer. Barnets handlinger må forstås i sammenheng.

Barn utvikler ikke alvorlig kriminalitet i et vakuum. Forskning peker gjennomgående på hvordan vedvarende fattigdom, utenforskap, traumer, marginalisering og ustabile omsorgsbetingelser påvirker barns utvikling, tilknytning og fremtidsforventninger.

Når grunnleggende behov ikke dekkes, vil barn ofte orientere seg mot miljøer som tilbyr beskyttelse, tilhørighet, identitet og økonomiske muligheter. Kriminelle miljøer tilbyr nettopp dette; raskt, konkret og uten lange søknadsprosesser. For enkelte barn blir kriminalitet derfor ikke bare et opprør mot samfunnet, men en måte å håndtere hjelpeløshet og ansvar på.

Mange barn i vedvarende fattigdom utvikler tidlig en form for voksenposisjon i familien. De beskytter søsken, avlaster foreldre og forsøker å bidra økonomisk. Når et barn opplever at egne handlinger har direkte betydning for familiens overlevelse, vil tradisjonelle formaninger om lovlydighet ofte miste kraft. Dette betyr ikke at kriminalitet skal bagatelliseres. Men det betyr at tiltak som ensidig fokuserer på kontroll og sanksjoner, risikerer å bomme på den funksjonen kriminaliteten faktisk har i barnets liv.  

I psykososialt arbeid er allianse en grunnleggende forutsetning for endring. Men allianse oppstår ikke gjennom moraliserende budskap eller standardiserte tiltak alene. Den oppstår når barnet opplever seg forstått, respektert og møtt som et subjekt med erfaringer som gir mening i egen livsverden.

Å skape allianse med et barn på vei inn i kriminalitet krever derfor at voksne klarer å holde to perspektiver samtidig, tydelig grensesetting og ansvarliggjøring og nysgjerrighet på hva atferden representerer og løser.

Spørsmålet bør ikke bare være: «Hvordan stopper vi kriminaliteten?» men også: «Hva gjør kriminaliteten mulig for barnet?» For noen handler svaret om penger. For andre handler det om status, trygghet, fellesskap eller beskyttelse mot skam og utenforskap. Ofte handler det om flere forhold samtidig.

Innen psykososialt arbeid løftes relasjonens betydning med rette fram som avgjørende. En trygg voksenkontakt kan være viktig, men relasjon alene kompenserer ikke nødvendigvis for alvorlig fattigdom, ustabil bosituasjon eller manglende tilgang til grunnleggende ressurser.

Dersom kriminalitet gir barnet konkrete økonomiske goder, mens hjelpeapparatet hovedsakelig tilbyr samtaler og begrensede aktivitetstilbud, vil alternativet lett fremstå som lite troverdig. Forebyggende arbeid må derfor også inkludere økonomisk støtte til familier i vedvarende fattigdom, tilgjengelige fritidsarenaer uten økonomiske barrierer, stabile voksenrelasjoner over tid, tverrfaglig samarbeid mellom skole, helse, barnevern og nærmiljø, tiltak som styrker familiens samlede livssituasjon.  

Et sentralt aspekt ved alvorlig ungdomskriminalitet er ofte redusert fremtidshåp. Når barn over tid møter nederlag, økonomisk stress og sosial marginalisering, kan de oppleve at det «vanlige» livet og samfunnets etablerte muligheter ligger utenfor deres rekkevidde. Barn trenger erfaringer som viser at de kan lykkes i fellesskap utenfor kriminelle miljøer, og at voksne faktisk blir værende også når barnet avviser hjelp.

Barn trenger ikke bare å høre at de har verdi. De trenger å erfare at samfunnet faktisk bidrar til trygghet og muligheter i praksis. Skal vi lykkes med å skape allianser med barn på vei inn i kriminalitet, må vi derfor møte dem som mer enn lovbrytere. Vi må møte dem som barn som forsøker å finne trygghet, verdi og handlingsrom under krevende livsbetingelser. Først da kan forebygging bli mer enn kontroll. Først da kan alliansen bli reell.