Ann Christin Nilsen og Ove Skarpenes

Professorer i sosiologi, Universitetet i Agder

Utenforskapet vokser, sies det, og man kan falle utenfor på mange vis: Ved bekymringsfullt skolefravær, ungdomskriminalitet, psykiske helseplager, å stå utenfor utdanning og arbeidsliv, ha dårlige skoleprestasjoner, ikke være integrert eller være i risiko.

I juni kom stortingsmeldingen Tro på framtida – uansett bakgrunn. Stortingsmeldingen har som målsetting at alle barn skal få en god start på livet, gode oppvekstvilkår og gode muligheter for utvikling og læring, uavhengig av deres sosiale bakgrunn.

Her står det at regjeringen blant annet vil «styrke kunnskapsgrunnlaget om årsakssammenhenger og effekter av tiltak som er rettet mot barn og unge med lav sosioøkonomisk status, og bidra til at kunnskapen blir tatt i bruk».

Iveren etter å få på plass tiltak og utvikle metoder med sikte på å løse langvarige og komplekse samfunnsutfordringer som utenforskap er et påfallende trekk ved vår samtid. Man skal investere i barndommen – både for å sikre den enkeltes fremtidsmuligheter og nasjonens konkurranseevne.

Dette har bidratt til en utstrakt bekymringsindustri, der man ved hjelp av statistikk, sjekklister og kartleggingsredskaper skal avdekke bekymringsbarn og sette inn målrettede tiltak, gjerne allerede før problemer har oppstått.

Det etableres tiltak, prosedyrer og virkemidler ovenfor barn og unge som står i fare for å falle utenfor.

Språket beskriver på den ene siden tiltakene og barna i risikosonen, men samtidig skaper det også en bekymringskategori om barn. Ved å styrke «laget rundt barnet», rette inn innsatsen mot «de 1000 første dagene», kan man sikre at barn får «realisert sitt «potensial» og kanskje forhindre at «fattigdom går i arv» eller at unge utvikler «bekymringsfullt skolefravær». 

Med støtte fra ekspertutvalg utvikles kunnskap som legges til grunn for politiske prioriteringer, samtidig som visse fraser, som de vi har nevnt over, sementeres som etablert kunnskap.

Utenforskap har ofte økonomiske og sosiale årsaker, men i stedet for å gjøre noe med slike strukturelle årsaker blir problemer individualisert og tiltak settes inn mot barnet og familien. Vi tror ikke utenforskapet primært løses ved å fikse individer eller familier, slik mange av dagens tiltak tar sikte på.

Når utenforskap blir et problem med den enkelte eller familien, samles det inn kunnskap som brukes til å klassifisere og kategorisere. Denne kunnskapsprosessen har performativ kraft, og den får betydning for hvordan «de utenforskapte» forstås – av storsamfunnet, av profesjonelle og hvordan de forstår seg selv.

Ønsket om å hjelpe dem som kan bli, eller er utenfor, kan paradoksalt nok bidra til å skape utenforskapet. I et slikt lys er det problematisk at så mye av ressursene til forskning og kunnskapsutvikling er preget av en individrettet tiltaksiver, der målsettingen er å finne ut hva som virker. I beste fall er det kortsiktig, i verste fall skaper dette nye avvik. Skal utenforskapet bli mindre, bør man heller gjøre innenforskapet større.

Det problematiseres sjelden at kunnskap ikke bare beskriver virkeligheten, men former den. Slik kan utenforskap opprettholdes – og skapes – nettopp slik problemet beskrives og av de tiltakene som iverksettes for å forebygge utenforskapet.

I boka Det samfunnsskapte utenforskapet diskuterer vi og 13 andre samfunnsvitere sentrale spørsmål knyttet til kunnskap om ungt utenforskap. Slik vi ser det er et av problemene med tiltaksiveren er at den sjelden retter seg mot strukturer på samfunnsplan, men mot enkeltindivider og deres familier.

På mange måter er det forståelig. Strukturer er seige og vanskelige å endre. Sagt på en annen måte – og her låner vi en metafor av to kapittelforfattere i boka – det kan være enklere å samle vannet i bøtter når det drypper fra taket enn å fikse taket. Det kan riktignok være både nødvendig og nyttig på kort sikt, men man kommer ikke utenom at problemet består dersom man ikke også fikser taket.

Gro Ulset

Forsker, RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU

«Men mer tvang alene er ikke nok», skriver Storberget og Stene i kronikken Å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Dette kan tolkes som at de i utgangspunktet mener at det er nødvendig med mer tvang i barneverninstitusjonene. Jeg undrer meg imidlertid over at de ikke samtidig informerer om den kraftige økningen i bruk av tvang som er registrert ved barneverninstitusjonene de siste årene, og den bekymring som Helsetilsynet og statsforvaltere har uttrykt i denne forbindelse.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets tilstandsanalyse om barn på barneverninstitusjon, som ble publisert i juni i år viser også til en markant økning i bruk av tvang på barneverninstitusjonene. Hvordan kan dagens tilstandsbilde lede fram til argumentet «tvang virker og at det er behov for mer tvang»? 

Når det skal tas stilling til eventuelle endringer i regelverket hva gjelder makt- og tvangsbruk er det viktig å involvere barn og unge som har erfaring med å bo i barneverninstitusjon, som for eksempel Vilde Adolfsen. Jeg har vokst opp i barnevernet, jeg vet hvordan en låst dør høres ut, skriver hun i et debattinnlegg på fontene.no.

Jeg har møtt barn og unge i barneverninstitusjoner de siste 20 årene. Møtene har vært knyttet til forskningsstudier hvor jeg har søkt innsikt i barn og unges liv og oppvekst i institusjonene. Studiene har blant annet handlet om deres erfaringer med medvirkning, fritid, vennskap, skole og tvang. Når myndighetene nå vil haste igjennom tiltak om lukkede institusjoner, mulighet for mer begrensninger og bruk av tvang og dette presenteres som tiltak som skal bidra til å ivareta og trygge barna og ungdommene, så tar dette i liten grad  hensyn til hvordan erfaringer med å bli utsatt for og/eller vitne til tvang og makt beskrives og oppleves å virke.

Å vise til «omsorgsansvaret» som argument for mer bruk av tvang i barneverninstitusjonene, som kan synes å være en trend i dag, holder ikke. Det må også løftes fram hvordan tvang og makt bidrar til utrygghet, redsel, mistillit og traumer. Barn og unge på barneverninstitusjoner i dag og barn og unge som bodde på barneverninstitusjoner for femten år siden (Forandringsfabrikken 2019; Barneombudet 2015; Ulset og Tjelflaat, 2013) forteller om de samme opplevde «virkningene» av tvangs- og maktbruk. Det er ikke tvil om at «det gjør noe med» et barn/en ungdom å være i et miljø – i et midlertidig hjem (som institusjonen også skal fungerer som), hvor de opplever låste dører, isolasjon og fysisk maktbruk. Som Adolfsen påpeker: «Men for oss som har levd bak de dørene, er det vanskelig å tro på at mer makt er det som mangler».

Barn og unge jeg har møtt forteller at de kan forstå at rettighetsbegrensinger og tvangstiltak av og til er nødvendig, men mange og gjentatte tiltak bidrar utvilsomt til ulike traumereaksjoner og opplevd utrygghet. Et annet moment, som flere barn og unge forteller om, er at de har inntrykk av at tvang avler tvang; at ett inngrep gjerne fører til flere og mer alvorlige inngrep. Det blir gjerne en ond sirkel; en negativ spiral. Kan dette også være ett av flere momenter som kan bidra til å forklare den kraftige økningen i bruk av tvang som er registrert ved barneverninstitusjonene de siste årene? I så fall kan det være grunn til bekymring for hvordan dette vil slå ut om regelverket endres og det åpnes for mer bruk av tvang.

Barn og unge på barneverninstitusjon trenger stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, men i dag er det ustabil bemanning og svært høy turnover i barneverninstitusjonene. Dette faktiske forhold er det også nødvendig å bringe på bane og å snakke høyt om, når det skal vurderes endringer i regelverket som kan gjøre det mulig å utsette barn og unge på barneverninstitusjoner for mer begrensinger og tvang, enn det som er mulig i dag. En stabil og godt fungerende organisasjon vil trolig også ha betydning for å fremme beslutninger og handlinger som bygger på det grunnlaget Storberget og Stene forfekter; «Å holde hodet kaldt og hjertet varmt».