Gro Ulset

Forsker, RKBU Midt-Norge, Institutt for psykisk helse, NTNU

«Men mer tvang alene er ikke nok», skriver Storberget og Stene i kronikken Å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Dette kan tolkes som at de i utgangspunktet mener at det er nødvendig med mer tvang i barneverninstitusjonene. Jeg undrer meg imidlertid over at de ikke samtidig informerer om den kraftige økningen i bruk av tvang som er registrert ved barneverninstitusjonene de siste årene, og den bekymring som Helsetilsynet og statsforvaltere har uttrykt i denne forbindelse.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets tilstandsanalyse om barn på barneverninstitusjon, som ble publisert i juni i år viser også til en markant økning i bruk av tvang på barneverninstitusjonene. Hvordan kan dagens tilstandsbilde lede fram til argumentet «tvang virker og at det er behov for mer tvang»? 

Når det skal tas stilling til eventuelle endringer i regelverket hva gjelder makt- og tvangsbruk er det viktig å involvere barn og unge som har erfaring med å bo i barneverninstitusjon, som for eksempel Vilde Adolfsen. Jeg har vokst opp i barnevernet, jeg vet hvordan en låst dør høres ut, skriver hun i et debattinnlegg på fontene.no.

Jeg har møtt barn og unge i barneverninstitusjoner de siste 20 årene. Møtene har vært knyttet til forskningsstudier hvor jeg har søkt innsikt i barn og unges liv og oppvekst i institusjonene. Studiene har blant annet handlet om deres erfaringer med medvirkning, fritid, vennskap, skole og tvang. Når myndighetene nå vil haste igjennom tiltak om lukkede institusjoner, mulighet for mer begrensninger og bruk av tvang og dette presenteres som tiltak som skal bidra til å ivareta og trygge barna og ungdommene, så tar dette i liten grad  hensyn til hvordan erfaringer med å bli utsatt for og/eller vitne til tvang og makt beskrives og oppleves å virke.

Å vise til «omsorgsansvaret» som argument for mer bruk av tvang i barneverninstitusjonene, som kan synes å være en trend i dag, holder ikke. Det må også løftes fram hvordan tvang og makt bidrar til utrygghet, redsel, mistillit og traumer. Barn og unge på barneverninstitusjoner i dag og barn og unge som bodde på barneverninstitusjoner for femten år siden (Forandringsfabrikken 2019; Barneombudet 2015; Ulset og Tjelflaat, 2013) forteller om de samme opplevde «virkningene» av tvangs- og maktbruk. Det er ikke tvil om at «det gjør noe med» et barn/en ungdom å være i et miljø – i et midlertidig hjem (som institusjonen også skal fungerer som), hvor de opplever låste dører, isolasjon og fysisk maktbruk. Som Adolfsen påpeker: «Men for oss som har levd bak de dørene, er det vanskelig å tro på at mer makt er det som mangler».

Barn og unge jeg har møtt forteller at de kan forstå at rettighetsbegrensinger og tvangstiltak av og til er nødvendig, men mange og gjentatte tiltak bidrar utvilsomt til ulike traumereaksjoner og opplevd utrygghet. Et annet moment, som flere barn og unge forteller om, er at de har inntrykk av at tvang avler tvang; at ett inngrep gjerne fører til flere og mer alvorlige inngrep. Det blir gjerne en ond sirkel; en negativ spiral. Kan dette også være ett av flere momenter som kan bidra til å forklare den kraftige økningen i bruk av tvang som er registrert ved barneverninstitusjonene de siste årene? I så fall kan det være grunn til bekymring for hvordan dette vil slå ut om regelverket endres og det åpnes for mer bruk av tvang.

Barn og unge på barneverninstitusjon trenger stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, men i dag er det ustabil bemanning og svært høy turnover i barneverninstitusjonene. Dette faktiske forhold er det også nødvendig å bringe på bane og å snakke høyt om, når det skal vurderes endringer i regelverket som kan gjøre det mulig å utsette barn og unge på barneverninstitusjoner for mer begrensinger og tvang, enn det som er mulig i dag. En stabil og godt fungerende organisasjon vil trolig også ha betydning for å fremme beslutninger og handlinger som bygger på det grunnlaget Storberget og Stene forfekter; «Å holde hodet kaldt og hjertet varmt».

Vanessa Ånensen

Barnevernspedagog, BUP 

Som barnevernspedagog i BUP kjenner jeg på en dyp uro når jeg leser om forslaget om å halvere kulturskolen i Karmøy.

For meg handler dette ikke bare om musikk, dans og teater, det handler om barn og unges psykiske helse, om forebygging, og om samfunnets evne til å ta vare på sine unge før de havner i krise.

Vi som jobber med ungdom ser det hver dag: flere strever med psykiske vansker, utenforskap, sinne, rus og kriminalitet. Vi ser barn som mangler tilhørighet, mestring og trygge arenaer å vokse i.

Kulturskolen er nettopp en slik arena. Et sted der barn og unge får oppleve fellesskap, samarbeid og mestring, uavhengig av bakgrunn, diagnoser eller skoleprestasjoner. Det er der mange barn opplever for første gang at de hører til.

Når man kutter i kulturskole, kutter man samtidig i forebygging. Man fjerner et av de mest virkningsfulle tiltakene vi har for å bygge robuste, trygge og empatiske unge mennesker. Kulturskolen skaper ikke bare kunstnere, den skaper livsmestring, selvfølelse og sosial bærekraft.

Samtidig leser vi i VG at barne- og ungdomspsykiatrien får millionkutt (vg.no). Ansatte advarer om at liv kan gå tapt når ressurser reduseres, og hjelpen blir enda vanskeligere å få.

Når hjelpetilbudet svekkes og arenaene som forebygger utenforskap bygges ned, da kutter vi faktisk i ett av samfunnets viktigste sikkerhetsnett.

Så når vi samtidig snakker om bekymring for økende ungdomskriminalitet og psykisk uhelse, må vi tørre å se sammenhengen: Du kan ikke kutte i fellesskap, trygghet og mestring, og så bli overrasket når ungdom faller utenfor.

Kultur er ikke luksus. Hjelp er ikke luksus. Det er forebygging, beredskap og omsorg i praksis.

Jeg håper vi snart begynner å se verdien av alt det som ikke kan måles i kroner: barn som tør å være seg selv, ungdom som finner mening, og fellesskap som holder mennesker oppe når livet blir vanskelig.

For når vi kutter der det betyr mest, viser vi egentlig hva slags samfunn vi vil være, og akkurat nå sender vi et farlig signal.

Det er på tide å snu, og satse på det som faktisk virker, før prisen måles i liv og ungdommer som kunne fått et helt annet utfall.