Lars Ørjan Jonsson

Vernepleiar i Vågå kommune

Det er rart, dette med fagansvar.

Du vaknar ein dag og oppdagar at du plutseleg er han som skal vite.

Ikkje nødvendigvis alt, men nok til at folk ser på deg og seier:

«Kva tenkjer du, Lars Ørjan?»

Og då er det ikkje tida for å snakke om veret.

Då må du ha noko meir i verktøykassa enn ein penn og ein kaffikopp som har sett betre dagar.

Om rolla mi:

Eg har ikkje arbeidsgivaransvar, takk og lov, men eg har eit ansvar som ikkje kan målast i timelister.

Det handlar om kvalitet,

eit ord som høyrest klinisk ut, men som eigentleg luktar av nytrakta kaffi, tryggleik og eit levd liv.

Kvalitet, for meg, er at folk kjenner seg heime i eigen kvardag.

At brukaren får leve sitt liv, ikkje berre vårt system.

Om fag og menneske:

Fag er flott. Eg likar fag.

Men eg likar også folk.

Og når dei to møtest, ja då må ein halde tunga rett i munnen.

For når ein 70-åring med stabil diabetes får kake på torsdagar, kan du vere trygg på at nokon vil spørje:

«Er det forsvarleg, Lars Ørjan?»

Då må eg smile, ta ein slurk av kaffien, og svare:

«Ja. Det skapar glede, er både forsvarleg og føreseieleg. Og det er nettopp det som gjer det fagleg.»

Om tydeligheit og varme:

Eg prøver å vere tydeleg,

men aldri på ein måte som trugar stemninga i rommet.

For eg har lært at varme utan retning blir til kaos, og tydeligheit utan varme blir til kulde.

Så eg prøver å halde balansen,

som ein slags pedagogisk linedansar med fagperm i eine handa og samvit i den andre.

Om system og skjønn:

Vi skal jobbe systematisk, seier veileiaren.

Og eg er heilt einig.

Men system utan skjønn, det er som å ha kart utan kompass,

du veit kvar vegen går, men ikkje kvar du sjølv står.

Derfor må vi alltid hugse at bak kvart datapunkt sit eit menneske som kanskje berre treng at du lyttar fem minutt før du skriv noko som helst.

Om kollegaene:

Primærkontaktane mine er gull.

Dei ser ting eg ikkje ser, har levd med brukaren gjennom sol og regn,

og dei hugsar små detaljar som får alt til å henge saman.

Dei er dei verkelege forskarane i feltet, berre utan labfrakk og briller på snor.

Difor lyttar eg til dei før eg skriv noko som skal tolkast som «fagleg vurdering».

Om brukaren:

Han er ikkje eit tiltak. Han er eit menneske.

Han har levd eit heilt liv, med vanar, latter, tårer, traume, uro og mange små ritual.

Om eg tek frå han kaka, tek eg kanskje også frå han ein tryggleik som er større enn sukkerinnhaldet.

Så då gjer eg ikkje det.

Eg gjev han kaka,

og tek heller diskusjonen seinare, med eit lite smil og eit tungt fagkapittel i baklomma.

Om kvifor eg gjer dette:

For til sjuande og sist handlar faget mitt ikkje berre om tryggleik, diabetes og medisinlister.

Det handlar om verdigheit.

Om å vere eit menneske som møter eit anna menneske,

og forstå at begge prøver sitt beste.

Så når dagen er over, og eg sit att med kaffikoppen min, kjenner eg at dette er rett:

Tydelighet, varme, brukaren i livets vinter,

og fag frå mi side.

Det er eigentleg heile oppskrifta.

Resten er berre glasuren.

Roy-Arne Varsi

Sosionom og sosialantropolog

Når økonomiske virkemidler blir et språk for makt og verdsetting, svekkes den tverrfaglige grunntanken som sosialt arbeid bygger på. Rekruttering og stabilisering av helsepersonell er en av de største utfordringene i norsk helsevesen. Mange virksomheter bruker nå økonomiske virkemidler som rekrutterings- og stabiliseringstillegg (RS-tillegg). Tiltaket har hatt en viss effekt, men i psykisk helsevern har det også skapt nye faglige og organisatoriske dilemmaer.

Eldrebølgen og demografien gjør det særlig krevende å ha nok kvalifisert helse- og sosialfaglig personell. Det er særlig i distriktene at rekruttering er krevende, og enkelte steder har RS-tillegg fremstått som en nødvendig løsning for å tiltrekke og beholde personell. For arbeidsgivere kan dette være et rimeligere alternativ til bemanningsbyråer.

Røyrvik kommune gikk fra store rekrutteringsutfordringer til mange søkere etter å ha innført RS-tillegg på 200.000 kroner til sykepleiere (Sykepleien, 2024). Problemet er at slike tiltak ikke løser de underliggende utfordringene. I stedet kan de føre til lønnsgalopp og forskjeller mellom yrkesgrupper og regioner.

Ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har RS-tillegget blitt innført blant annet ved døgnpostene i psykisk helsevern. I tverrfaglige team med likeverdige oppgaver tildeles tillegget sykepleiere og vernepleiere, mens barnevernspedagoger, sosionomer og ergoterapeuter holdes utenfor. Tillegget varierer fra 25.000 til 75.000 kroner, uten krav om økt arbeidsbelastning eller utvidede oppgaver.

Erfaringene viser at selektive økonomiske ordninger kan skape spenninger i personalgruppen og utfordre opplevelsen av likeverd. Når enkelte samtidig får høyere lønn uten nye eller utvidede oppgaver, skapes ubalanse både økonomisk og faglig. Når økonomiske insentiver differensieres internt i team, svekkes prinsippene om rettferdighet, likelønn og faglig balanse. Ved en av døgnavdelingene har antallet søknader til utlyste sykepleier- og vernepleierstillinger vært lavt, noe som også kan tyde på at RS-tillegget ikke har hatt ønsket effekt.

Lønn og økonomiske virkemidler handler derfor ikke bare om rekruttering, men også om makt og verdsetting. Som den danske feministen Emma Holten (2025) uttrykker det: «Økonomi er politikkens morsmål – det er maktens språk». Dette synliggjør hvordan RS-tillegget kan bidra til å opprettholde og forsterke hierarkier mellom profesjoner. Lønnstillegg fungerer som en form for verdisetting, der bestemte kunnskaper og praksiser løftes fram som mer verdifulle enn andre.

Begrunnelsen for RS-tillegget er at de profesjonene som omfattes, ivaretar lovpålagte oppgaver knyttet til diagnostisering og medikamentell behandling. Dette gir dem økonomiske fordeler, mens andre fagtradisjoner, som også gjør verdifullt arbeid med kontekst, relasjoner og sosial forståelse, ikke belønnes økonomisk på samme måte. Resultatet er at visse kunnskapsområder og praksiser får høyere symbolsk og økonomisk status i psykisk helsevern, mens andre blir mindre synlige og verdsatt, selv om de er sentrale for pasientenes helhetlige omsorg. Dette skaper ikke bare ulik lønn, men også et makthierarki i kunnskapsproduksjonen om hva psykisk helsevern «er».

For å utfordre denne ensidige vektleggingen kan Makt – Trussel – Mening-rammeverket (Johnstone & Boyle, 2018) brukes som et perspektiv som setter pasientens erfaring og livskontekst i sentrum. Rammeverket spør «hva har skjedd med deg?» framfor «hva er galt med deg?», og viser hvordan psykisk uhelse kan forstås som meningsfulle responser på livserfaringer, snarere enn biomedisinske feil i individet.

Økonomiske virkemidler blir dermed ikke bare rekrutteringsverktøy, men normerende og disiplinerende mekanismer som styrer hvilken kunnskap som får status i praksisfeltet. Når diagnostikk og medikamentell behandling premieres økonomisk, risikerer vi at psykisk helsevern blir mer ensartet, instrumentelt og autoritetsstyrt – fordi det som kan telles, blir det som teller.

Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4) og Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2024–2027) understreker behovet for å bruke hele bredden av helse- og sosialfaglig kompetanse. Skal vi lykkes med rekruttering og stabilisering, må løsningene være helhetlige, rettferdige og langsiktige, ikke selektive tiltak.

RS-tillegget har ofte blitt brukt for å håndtere akutte rekrutteringskriser. Samtidig har enkelte virksomheter innført ordningen i forkant, ikke fordi krisen var der, men av frykt for å miste konkurransefortrinn. Det viser hvor presset arbeidsgivere er i kampen om arbeidskraft, men også hvor sårbart systemet blir når økonomiske virkemidler brukes ulikt og uten felles retningslinjer.

Erfaringene med RS-tillegg ved UNN illustrerer paradokset. Tiltaket kan løse akutte rekrutteringsbehov, men samtidig skape økonomiske og symbolske ulikheter mellom profesjoner. Økonomiske insentiver fremmer enkelte oppgaver, mens andre, som arbeid med relasjoner og livskontekst, får lavere verdi. Makt – Trussel – Mening-rammeverket viser at alternative kunnskaps- og praksisformer kan gis tydelig verdi, og utfordrer den ensidige vektleggingen av diagnostikk og medikamentell behandling. For å bygge et psykisk helsevern som er faglig helhetlig og sosialt rettferdig, må staten sikre bærekraftige lønnsrammer, og lokale arbeidsgivere må ta ansvar for å styrke hele teamets kompetanse og samarbeid, slik at økonomiske virkemidler ikke skaper nye hierarkier.