Merete Grasmo

Klinisk sosionom og veileder, nå pensjonist

I siste nummer av Fontene omtales vold mot ansatte i statlige barnevernsinstitusjoner. Ungdommene beskrives som uforutsigbare og uten selvkontroll – nærmest som utilregnelige. Det er alvorlige hendelser som skildres, og det er viktig å ta dem på alvor. Men fremstillingen mangler kontekst. Den gir ikke hele bildet, og risikerer å stigmatisere ungdommene som bor på institusjon.

Et høyt antall skademeldinger kan forstås som et symptom på at institusjonene strever med å håndtere en ekstremt kompleks oppgave. En av de ansatte som intervjues i artikkelen uttrykker at samfunnets forventninger føles overveldende. Det er ikke vanskelig å forstå.

Miljøterapeuten som menneskearbeider

Miljøterapeuter er menneskearbeidere. De bidrar til viktige utviklingsprosesser hos ungdom – prosesser som bare kan oppstå i møte mellom mennesker. Kvaliteten på disse møtene har stor betydning. Miljøterapeuten er ikke en maskin, men et menneske – med alt det innebærer.

Evne til empati, anerkjennelse og genuint engasjement er grunnleggende for jobben. Men hvordan skal man klare å holde på den empatiske interessen når man er redd for å bli slått? Vold mot seg selv eller kolleger vekker sterke følelser. Det er menneskelig.

Ungdommens posisjon

Ungdommer som har vært innlagt på barnevernsinstitusjoner forteller om maktesløshet og avmakt. Relasjonen mellom ungdom og ansatte er sterkt asymmetrisk. Mange opplever å miste kontroll og autonomi. I slike grensesettingssituasjoner kan alt settes på spissen. Trygghet og tillit – eller mistillit – er intenst til stede.

Samtidig vet den profesjonelle at ungdommens utviklingsmuligheter skapes gjennom relasjoner. Nøkkelen ligger i å gjøre regulerende erfaringer. Ungdommene har store følelsesmessige behov. De trenger voksne som tåler deres smerteuttrykk – og som har lært den krevende spisskompetansen det er å ikke avvise et menneske, men sette grenser for dets handlinger.

Hvem har ansvaret?

Forskning viser en tydelig sammenheng mellom ivaretakelse av hjelpere og kvaliteten på hjelpetjenestene. Arbeidsgivere – altså Bufetat – har et avgjørende ansvar. Arbeidsmiljøloven understreker dette. Opplæring og øvelse er nødvendig, men det må også tas høyde for sekundærbelastninger og sekundærtraumatisering.

Ivaretakelse handler først og fremst om organisering og rammer. Ledere må anerkjenne og støtte ansatte i krevende situasjoner. Faste strukturer for fagutvikling, veiledning og debrifing må være på plass. Etter- og videreutdanning gir ikke bare økt kompetanse, men også mestringsfølelse og inspirasjon i arbeidshverdagen.

Relasjonskompetanse som X-faktor

Det er på høy tid at Bufetat og Bufdir tar tak i alle rapportene og utredningene som har kommet, jf. NOU, 2023 «Med barnet hele veien» og Steneutvalget nå i høst.

Ungdommene får ikke det de trenger. Det finnes ingen enkle løsninger. Institusjonene må ha både individuelt tilpassede tilnærminger og ansatte med standardiserte metoder i verktøykassa.

Men den viktigste faktoren er relasjonskompetanse – en spisskompetanse i barnevernet som må løftes fram og verdsettes. Den gjør at ungdom kan utfordre og tøye grenser og oppleve at de blir tålt. Den gjør det mulig å møte ungdom som viser motstand og smerte, og likevel bygge en allianse: «Hei, vi har samme mål – nemlig at du skal klare deg i livet

Roar Lillebostad 

Erfaringskonsulent

Ensomhet blant barn og unge er et av de største, men minst synlige samfunnsproblemene vi har i dag. Stadig flere barn føler seg utenfor – de mangler nære venner, trygge voksne og en følelse av å høre til. Det burde bekymre oss alle.

Jeg vet hvordan det føles. Jeg vokste opp med en konstant følelse av å være på utsiden, av å ikke passe inn. Jeg var usikker, og det jeg egentlig trengte, var gode rollemodeller og voksne som hadde tid til å se meg. Jeg trengte fellesskap der barn skal høre hjemme, i fritidsaktiviteter, på skolen, på trygge møteplasser. Men ressursene var for få, og de voksne som kunne gjort en forskjell, hadde ikke tid.

Når man ikke blir sett i de trygge fellesskapene, søker man andre steder etter å høre til. For meg førte det til stier som ikke bygget meg opp, men som i det minste fikk meg til å føle at jeg hørte til. Det er en farlig form for fellesskap. Det gir varme et øyeblikk, men etterlater deg kaldere enn før.

Derfor kjenner jeg uro når jeg ser at Oslo-byrådet nå vil kutte nær en halv milliard kroner i bydelenes budsjetter. Det er i bydelene de viktigste fellesskapene skapes – gjennom fritidsklubber, ungdomstiltak og trygge møteplasser. Å kutte her, samtidig som man sier at man «satsar på barn og unge», er som å tisse på seg selv for å holde varmen: Det gir en midlertidig følelse av lettelse, men gjør situasjonen langt verre på sikt.

Ja, kuttene gir en budsjettbesparelse her og nå, men de langsiktige konsekvensene vil koste oss mye mer, både økonomisk og samfunnsmessig. For når barn og unge mister tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å oppleve mestring, øker risikoen for utenforskap, psykiske vansker og kriminalitet. Og det koster – i penger, i mennesker og i livskvalitet.

Jeg sier ikke dette for å peke finger, men fordi jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvordan det føles å ikke bli sett – og hvor galt det kan gå når fellesskapet svikter.

Derfor må vi stille oss et ærlig spørsmål: Vil vi være et samfunn som lar barn finne tilhørighet på gata – eller et samfunn som sørger for at alle barn har et sted å høre til?

For trygghet, tilhørighet og psykisk helse bygges ikke med budsjettkutt. Det bygges av mennesker, tid og fellesskap.