Roy-Arne Varsi

Sosionom og sosialantropolog

Når økonomiske virkemidler blir et språk for makt og verdsetting, svekkes den tverrfaglige grunntanken som sosialt arbeid bygger på. Rekruttering og stabilisering av helsepersonell er en av de største utfordringene i norsk helsevesen. Mange virksomheter bruker nå økonomiske virkemidler som rekrutterings- og stabiliseringstillegg (RS-tillegg). Tiltaket har hatt en viss effekt, men i psykisk helsevern har det også skapt nye faglige og organisatoriske dilemmaer.

Eldrebølgen og demografien gjør det særlig krevende å ha nok kvalifisert helse- og sosialfaglig personell. Det er særlig i distriktene at rekruttering er krevende, og enkelte steder har RS-tillegg fremstått som en nødvendig løsning for å tiltrekke og beholde personell. For arbeidsgivere kan dette være et rimeligere alternativ til bemanningsbyråer.

Røyrvik kommune gikk fra store rekrutteringsutfordringer til mange søkere etter å ha innført RS-tillegg på 200.000 kroner til sykepleiere (Sykepleien, 2024). Problemet er at slike tiltak ikke løser de underliggende utfordringene. I stedet kan de føre til lønnsgalopp og forskjeller mellom yrkesgrupper og regioner.

Ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har RS-tillegget blitt innført blant annet ved døgnpostene i psykisk helsevern. I tverrfaglige team med likeverdige oppgaver tildeles tillegget sykepleiere og vernepleiere, mens barnevernspedagoger, sosionomer og ergoterapeuter holdes utenfor. Tillegget varierer fra 25.000 til 75.000 kroner, uten krav om økt arbeidsbelastning eller utvidede oppgaver.

Erfaringene viser at selektive økonomiske ordninger kan skape spenninger i personalgruppen og utfordre opplevelsen av likeverd. Når enkelte samtidig får høyere lønn uten nye eller utvidede oppgaver, skapes ubalanse både økonomisk og faglig. Når økonomiske insentiver differensieres internt i team, svekkes prinsippene om rettferdighet, likelønn og faglig balanse. Ved en av døgnavdelingene har antallet søknader til utlyste sykepleier- og vernepleierstillinger vært lavt, noe som også kan tyde på at RS-tillegget ikke har hatt ønsket effekt.

Lønn og økonomiske virkemidler handler derfor ikke bare om rekruttering, men også om makt og verdsetting. Som den danske feministen Emma Holten (2025) uttrykker det: «Økonomi er politikkens morsmål – det er maktens språk». Dette synliggjør hvordan RS-tillegget kan bidra til å opprettholde og forsterke hierarkier mellom profesjoner. Lønnstillegg fungerer som en form for verdisetting, der bestemte kunnskaper og praksiser løftes fram som mer verdifulle enn andre.

Begrunnelsen for RS-tillegget er at de profesjonene som omfattes, ivaretar lovpålagte oppgaver knyttet til diagnostisering og medikamentell behandling. Dette gir dem økonomiske fordeler, mens andre fagtradisjoner, som også gjør verdifullt arbeid med kontekst, relasjoner og sosial forståelse, ikke belønnes økonomisk på samme måte. Resultatet er at visse kunnskapsområder og praksiser får høyere symbolsk og økonomisk status i psykisk helsevern, mens andre blir mindre synlige og verdsatt, selv om de er sentrale for pasientenes helhetlige omsorg. Dette skaper ikke bare ulik lønn, men også et makthierarki i kunnskapsproduksjonen om hva psykisk helsevern «er».

For å utfordre denne ensidige vektleggingen kan Makt – Trussel – Mening-rammeverket (Johnstone & Boyle, 2018) brukes som et perspektiv som setter pasientens erfaring og livskontekst i sentrum. Rammeverket spør «hva har skjedd med deg?» framfor «hva er galt med deg?», og viser hvordan psykisk uhelse kan forstås som meningsfulle responser på livserfaringer, snarere enn biomedisinske feil i individet.

Økonomiske virkemidler blir dermed ikke bare rekrutteringsverktøy, men normerende og disiplinerende mekanismer som styrer hvilken kunnskap som får status i praksisfeltet. Når diagnostikk og medikamentell behandling premieres økonomisk, risikerer vi at psykisk helsevern blir mer ensartet, instrumentelt og autoritetsstyrt – fordi det som kan telles, blir det som teller.

Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023:4) og Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2024–2027) understreker behovet for å bruke hele bredden av helse- og sosialfaglig kompetanse. Skal vi lykkes med rekruttering og stabilisering, må løsningene være helhetlige, rettferdige og langsiktige, ikke selektive tiltak.

RS-tillegget har ofte blitt brukt for å håndtere akutte rekrutteringskriser. Samtidig har enkelte virksomheter innført ordningen i forkant, ikke fordi krisen var der, men av frykt for å miste konkurransefortrinn. Det viser hvor presset arbeidsgivere er i kampen om arbeidskraft, men også hvor sårbart systemet blir når økonomiske virkemidler brukes ulikt og uten felles retningslinjer.

Erfaringene med RS-tillegg ved UNN illustrerer paradokset. Tiltaket kan løse akutte rekrutteringsbehov, men samtidig skape økonomiske og symbolske ulikheter mellom profesjoner. Økonomiske insentiver fremmer enkelte oppgaver, mens andre, som arbeid med relasjoner og livskontekst, får lavere verdi. Makt – Trussel – Mening-rammeverket viser at alternative kunnskaps- og praksisformer kan gis tydelig verdi, og utfordrer den ensidige vektleggingen av diagnostikk og medikamentell behandling. For å bygge et psykisk helsevern som er faglig helhetlig og sosialt rettferdig, må staten sikre bærekraftige lønnsrammer, og lokale arbeidsgivere må ta ansvar for å styrke hele teamets kompetanse og samarbeid, slik at økonomiske virkemidler ikke skaper nye hierarkier.