Heidi Jøndahl Nilsen

Illustrasjon: Øivind Hovland

Forfatteren har fått fagstipend av FO ved seksjon for sosionomer

Heidi Jøndahl Nilsen

Privat

Sosionom med mastergrad i innovasjon og ledelse, seniorrådgiver for kommunale tjenester, Nav Vest-Viken. Tidligere saksbehandler i barnevernet, medforsker i barnefattigdomsprosjektet SIMBA, koordinator for Kompetanseteam Levekår Drammen kommune og avdelingsleder i Nav

Jeg forstår nå at jeg ikke har gjort en god jobb. Jeg vet helt ærlig talt ikke hvordan jeg skal spørre bruker om barn og familieforhold. (Sitat fra veileder i Nav).

Å se barn i Nav handler om mer enn å utmåle størrelsen på sosialhjelp ut ifra hvor mange fødselsnummer som står på en søknad. Utviklingen i samfunnet og i verden gjør at stadig flere blir drevet ut i fattigdom. Med ettervirkninger av pandemien, dyrtid og krig vet vi at tallene på familier som strever økonomisk øker i et høyere tempo enn tidligere. I flere norske kommuner er økonomien under sterkt press, og kostnadene til de sosiale tjenestene er oppadgående. Både antallet som mottar sosialhjelp og størrelsen på utbetalingene er ifølge SSB (Ulstein, 2024) stigende.

Å fange opp sårbare barn i Nav skjer i stor grad gjennom dialog med foreldrene. Barn er i de fleste tilfeller sekundærbrukere i Nav, og vi ser dem sjelden i møter eller på kontoret. Det å kunne snakke med foreldre om barna er derfor helt sentralt for om vi klarer å fange opp barn som er i en vanskelig eller sårbar livssituasjon, og for om vi klarer å ivareta barnas rettigheter. For barn har selvstendige rettigheter til å få sin situasjon og sine behov vurdert i alle saker som berører dem. Dette er forankret som en menneskerettighet i FNs barnekonvensjon som Norge ratifiserte i 1991. I grunnlovens §104, kan vi lese:

• Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling

• Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn

• Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie (Lovdata).

I min jobb som rådgiver møter jeg både veiledere som jobber med arbeidsrettet oppfølging og avklaring og med sosiale tjenester. Fellesnevneren i møtene er ofte helhetlig oppfølging, og hvordan vi har et barneperspektiv med i arbeidet vi gjør, uavhengig av hvilket fagområde man jobber med.

Sitatet innledningsvis kom fra en veileder i forbindelse med en samling jeg ledet hvor vi jobbet med barneperspektivet i Nav, og nettopp hva det innebærer for oss i praksis. Utsagnet var for meg litt overraskende, men jeg tenkte også at det var fint at vedkommende turte å rekke opp hånda og si rett ut det kanskje flere i salen tenkte. Og ganske riktig viste det seg at denne veilederen satte ord på noe flere kjente seg igjen i. Allerede ved neste samling skjedde det igjen. En veileder kunne fortelle at hun har jobbet mange år i Nav, men at hun aldri har tatt opp barna som tema i samtale med bruker. Hun sa: «Barn og familie er så veldig privat, det føler jeg at jeg ikke har noe med. Jeg kan fint spørre om rus og psykisk helse, men barn, nei det blir for nært…».

Oppvekst i lavinntekt

En oppvekst i lavinntekt har stor innvirkning på barns livssituasjon her og nå, men også for deres fremtidige muligheter for utdanning, arbeid og voksenliv. Forskning på området, både nasjonalt og internasjonalt, bekrefter hvor alvorlige konsekvenser det har for barn og unges liv og utvikling å vokse opp i vedvarende lavinntekt.

Disse barna har det dårligere enn barn i høyinntektsfamilier på flere viktige livsområder. De har dårligere boforhold, dårligere fysisk og psykisk helse, og de presterer dårligere på skolen. De er også mer utsatt for mobbing og utestengelse (Hyggen mfl., 2022; Gustavsen, 2023). Å vokse opp i lavinntekt påvirker også sannsynligheten for overgang til arbeid i voksen alder negativt. Dette viser seg å være likt i hele Europa (Hyggen mfl. 2018:11).

Selv om det nå er flere som søker sosialhjelp har det, ifølge SSB, vært en svak nedgang i antall barn som lever i vedvarende lavinntekt fra 2020–2022. Dette kan sees i sammenheng med at barnetrygden til de minste har økt (Ulstein, 2024). Det at barnetrygden og således inntektene har økt er likevel ikke ensbetydende med at det faktisk er en nedgang i antall familier som lever i fattigdom. Tallene som viser antall barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt viser nettopp bare inntekt. De tar ikke hensyn til utgiftene. Det betyr at selv om det nå er færre barn som vokser opp i familier som kommer inn under betegnelsen lavinntekt, er det med dagens utgiftsnivå overveiende sannsynlig at det faktisk er flere barn som vokser opp i fattigdom (Normann, 2024).

At vi i Nav er rustet til å snakke med brukerne om barn og familieforhold, er viktig både for å fange opp barn som lever i, eller står i fare for, å vokse opp i fattigdom her og nå, men også i et forebyggende perspektiv.

Bedre samhandling

Familier som lever i vedvarende lavinntekt, gjør ofte det av mer enn én grunn. Det handler sjelden om at de bare mangler penger. Problemene familiene har er ofte både sammensatte og komplekse (Bufdir, 2023). Denne type utfordringer går på tvers av ulike ansvarsområder, og på tvers av ulike sektorer. Slike komplekse og sammensatte problemer kalles ofte «wicked problems», eller gjenstridige problemer. Dette er problematikk det kan være vanskelig å løse opp i fordi det krever innsats fra flere ulike tjenester og instanser (Fløtten mfl., 2020).

Som nevnt ser vi ikke så ofte barna direkte i Nav, og mye av arbeidet rundt de mest sårbare familiene foregår i andre tjenester i kommunene. I disse tjenestene er det barnet som er primærbrukeren (Kipperberg mfl. 2019). Det kan være helsestasjon, barnehage, skole, barnevern, PPT, BUP og andre.

Dette er tjenester som naturlig er nærmere barna i yrkesutøvelsen, og som i større grad er i posisjon til å fange opp de sårbare barna enn det vi naturlig kan fra Nav-kontoret. Derfor er det så viktig at vi i Nav er i stand til å samarbeide godt med de andre tjenestene.

Å jobbe for å bygge tillit mellom fagområder og mellom etater, kan vise seg å være en god investering. Vi må ha tillit til at samarbeidende kollegaer i andre etater, som står nærmere barna og familien, kanskje ser utfordringene familien har fra et annet perspektiv. Det blir da viktig at vi lytter til det de forteller oss, og at vi sammen bidrar til helhetlig oppfølging av hele familien. Klarer vi ikke dette, står vi i fare for at de ulike tjenestene «spenner bein» for hverandre og legger opp løp det vil være alt fra vanskelig, til umulig for familiene å følge.

Fra strategi til praktisk veiledning

I Navs virksomhetsstrategi 2030 kan vi lese at «Sammen finner vi løsninger for de som trenger det mest». Tydelige føringer fra Arbeids- og velferdsdirektoratet har kommet. Vi skal ha et barneperspektiv med oss i det vi gjør. Det gjelder i alle ledd, også i den arbeidsrettede oppfølgingen (Mål og disponeringsbrev, 2024). I den forbindelse er det utarbeidet en Barnets beste-veileder som sier noe om hvordan dette skal gjøres i praksis (Barnets Beste, 2024). Det at man velger å løfte barneperspektivet høyt er et organisatorisk verdivalg. Men hva betyr det egentlig for den enkelte veileder?

For en del veiledere vil det å spørre om barn og familieforhold være ukjent og nytt. Og for noen vil det kunne oppleves som å stikke hånda i et vepsebol. Hvordan skal jeg spørre? Hvordan reagerer vedkommende hvis jeg spør? Hva får jeg vite, og hva gjør jeg med den informasjonen jeg får? At veiledere kvier seg handler ikke nødvendigvis om at de ikke ønsker å bidra til at barn skal ha det godt. Det kan snarere ses som et uttrykk for usikkerhet, manglende kunnskap om hvordan man skal gå fram, og hva som er forventet at man gjør med den informasjonen man får. Og sist, men ikke minst, hvordan i all verden skal jeg finne tid til følge opp det jeg får vite i samtalen om familien, når jeg strever med å rekke de oppgavene jeg allerede har? For når vi først tar steget og åpner opp og spør, bør vi jo også være i stand til å gjøre noe med de utfordringene vi får presentert. Og her tenker jeg vi treffer noe av kjernen i det som kan gjøre det vanskelig for veiledere å gå inn i denne barne- og familieorienterte sfæren.

Tradisjonelt sett har det å snakke med brukere om barn og familieforhold, eller å snakke direkte med barna der det har vært aktuelt, vært noe de som jobber med sosiale tjenester har gjort. For andre fagområder i Nav har det tidligere ikke vært stilt en tilsvarende forventning til at veiledere i særlig grad skal etterspørre familiære forhold. Dette gjenspeiles også i regelverket. Der formålsparagrafen til de sosiale tjenestene har et tydelig barneperspektiv, ser man ikke tilsvarende formuleringer i formålsparagrafen til Nav-loven. Også i rundskrivet til sosiale tjenester er det regler for behandling av saker som angår barn. Men vi ser ikke tilsvarende regler for den statlige delen i Nav (Kipperberg mfl. 2019).

Tillitsreformen

Velferdstjenestene i Norge var fram til 1980-årene i stor grad basert på tillit til at fagfeltene utøvde tjenester til det best for innbyggere og samfunn. Denne måten å drive offentlige tjenester ble etter hvert sett på som for ressurskrevende. Det var behov for nye måter å tenke rundt hvordan tjenestene skulle drives, og New Public Management (NPM) ble det nye styringsidealet. Her var konkurransepreget mål- og resultatfokus førende for hvordan offentlig sektor skulle bli mer kostnadseffektiv.

Denne måten å styre på har også påvirket hvordan Nav som organisasjonen har hatt fokus på resultater knyttet til hva som kan telles og måles. «Raskeste vei til jobb» var nærmest et mantra i mange år. Det kan mulig ha ødelagt for mange gode oppfølgingsløp, og flere kan ha havnet i en evig runddans av tiltak som ikke har ført fram. Både fordi kursene har vært standardiserte og lite tilpasset den enkeltes ressurser, kunnskap eller ferdigheter og fordi bruker har hatt krevende familieforhold som ikke har vært avdekket. Noe som kan ha ha gjort det alt fra vanskelig til umulig å stå i løpene vi har lagt opp til.

Også rommet for å utøve faglig skjønn ble krympet under NPM. Å ha rom for å utøve skjønn er helt vesentlig når man jobber med mennesker som er i sammensatte og komplekse livssituasjoner. Som veiledere skal vi være i stand til å vurdere hva som er viktig og uviktig ved ulike sider av sammensatte og komplekse situasjoner, og foreta valg der ingen løsninger egentlig sikrer et godt utfall. Det er skjønnet som gjør at de som kommer for å få hjelp får den best tilpassende og personlige hjelpen som trengs når de står i fare for å havne på utsiden av samfunnet (Haga, 2024:51).

I 2022 ble ny tillitsreform innført. Formålet med reformen er å øke handlingsrommet og gi mer faglig frihet til førstelinjen i staten og kommunene. Dette er ment å skulle gjøre offentlig sektor mer brukervennlig og mer lyttende overfor innbyggerne (Regjeringen, 2022). Denne dreiningen er nok etterlengtet i tjenestene, samtidig vil den kunne utfordre rammebetingelsene.

Mestring og håndterbarhet

Veilederrollen i Nav er kontinuerlig under utvikling, og oppgavene som ligger til en veileder blir stadig tillagt nye dimensjoner. Mange saker og høyt tidspress er en realitet. I Nav jobber vi i spenningsfeltet mellom organisasjonens formål og brukernes behov. Tidspress, forventningspress og ressursmangel kan påvirke kvaliteten på hjelpen (Haga, 2024:51). Dette påvirker ikke bare hjelpen brukeren får, men det påvirker også veilederen. Dette er en posisjon det kan være krevende å være i.

Gjennom påvirkning vil vår yrkesidentitet bli utfordret. Og vi må kanskje erkjenne at slik vi har gjort det til nå, enten ikke fungerer lenger eller ikke er forenlig med virksomhetens verdier og mål. Når vi utvikler yrkesidentiteten betyr det at vi kan identifisere oss med yrkesfunksjonens mål, metoder, verdier, tenkning og handlingsgrunnlag (Tveiten, 2024:81).

Når barneperspektivet nå løftes så høyt i Nav, vil det kunne vokse fram et behov for at rammene også blir utvidet, slik at veiledere får en reell mulighet til å møte disse føringene på en god måte.

I mine møter med veiledere har jeg erfart at barn treffer midt i følelsesregisteret. Veiledere gir uttrykk for at det oppleves som viktig og riktig at vi skal ha en helhetlig tilnærming og at vi skal bidra til at barn har det godt. Dette er en grunnleggende iboende verdi, dypt forankret i oss mennesker. Barn rører og engasjerer.

Hvordan rammene for faktisk å utøve denne siden av jobben er og blir, vil være av betydning for brukeren og barna, men også for den enkelte veileder. Hvis det blir stor avstand mellom veiledernes verdier, holdninger, og tanker om hvordan de bør følge opp brukere og barn og hva det faktisk er mulig å gjøre innenfor de gitte rammene, vil det kunne gi noen uheldige utslag. Det vil for noen kunne oppstå det som kalles kognitiv dissonans.

Kognitiv dissonans er en tilstand som oppstår når måten vi oppfører oss på ikke stemmer overens med verdiene våre, og hva vi egentlig mener er riktig. Vi får en indre konflikt rundt det vi mener og det vi gjør (Dalsklev & Eimot, 2018). Dette kan oppleves som en ubehagelig tilstand som gjør at vi får behov for å gjøre endringer for at den ubehagelige følelsen skal gå over. For å få bort ubehaget kan vi enten endre holdning eller endre forklaringen på hvorfor vi gjør noe annet enn det vi mener er det rette. Man rasjonaliserer bort betydningen av egne holdninger og «blir en del av systemet» (Hem, 2013).

Dette er en mestringsstrategi som vil kunne være uheldig for barna og familiene som da kanskje ikke får den oppfølgingen de kunne hatt behov for. Men også for den enkelte veileder og for arbeidsmiljøet og organisasjonen. Kognitiv dissonans kan føre til økt likegyldighet og mistrivsel. I ytterste konsekvens vil det kunne føre til sykmeldinger, utbrenthet og at noen slutter. Kognitiv dissonans kan også beskrives som dårlig samvittighet. Det antas å være en sammenheng mellom dårlig samvittighet og utbrenthet (Glasberg, 2007 i Tveiten, 2013:54). For Nav som organisasjon vil det å gi en så tydelig føring om å ha et barneperspektiv, uten å gi tilstrekkelige rammer, potensielt få store konsekvenser.

For at veiledere skal oppleve mestring og håndterbarhet, bør noen betingelser være til stede. Veiledere vil kunne ha behov for tid til å jobbe med hva barneperspektivet innebærer i praksis. Det kan være behov for å styrke kunnskapen om barns rettigheter, hvilke muligheter som finnes, hva som forventes av veileder, og hva andre tjenester kan tilby.

Barn og familie vil kunne utfordre veiledere på andre måter enn tidligere. Dette er nære temaer som kan tilføre samtalene nye og helt andre dimensjoner og problemstillinger. Dette kan utfordre oss også på det mellommenneskelige planet.

Veiledning og veiledningskompetanse blir derfor enda viktigere. Å oppleve sammenheng, mening, forståelse og håndterbarhet er viktig for å føle mestring. Gjennom veiledning kan veiledere oppdage dette, gjennom å dele erfaringer, noe som igjen bidrar til håndterbart. (Tveiten, 2023:68).

Oppsummering

Den største utfordringen vi står overfor er ikke mangel på vilje eller engasjement, men at nødvendige endringer ikke blir satt ut i livet. Beslutninger er tatt, og mål er formulert, men uten tilstrekkelige rammer og forutsetninger risikerer vi at føringene glir stille bort og forsvinner i det daglige presset.

Et av de viktigste virkemidlene Nav har for å motvirke at barn vokser opp i fattigdom, er å bidra til at foreldrene kommer i arbeid. Men vi har også en viktig rolle i å forebygge at fattigdommen går i arv. Gitt muligheten, er vi Nav i posisjon til å bidra til å legge til rette for at barn og unge får hjelpen de har rett på, slik at de kan delta på de arenaer de skal være på som skole, fritidsaktiviteter, og andre fellesskap. For det er på disse arenaene barn får muligheten til å oppleve tilhørighet, mestring og tiltro til egne ressurser. Det er her hverdagsmagi skjer, og fremtiden skapes. nBarn er i de fleste tilfeller
sekundærbrukere i Nav. Når barneperspektivet nå løftes så høyt i Nav, vil det kunne vokse fram et behov for at rammene også blir utvidet.Uten tilstrekkelige rammer og forutsetninger risikerer vi at føringene glir stille bort og forsvinner i det daglige presset.