Maren Riis, seniorrådgiver og prosjektleder i CoSA og Katrine Fjørtoft, rådgiver og prosjektmedarbeider i CoSA, Oslo Frisomsorgskontor

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I et Instagram-innlegg 4. desember presenterer redaktør for magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker, sin opplevelse av Kine Pedersen Aamodts sak som offer for partnervold. Hennes historie om gjentatte voldtekter og alvorlig mishandling er smertefull lesning. Og hennes kamp for å finne tilbake til en tilværelse der hun igjen kan kjenne seg trygg, står det respekt av – blant annet gjennom opprettelsen av lavterskeltilbudet Du eier meg ikke.

Å bli utsatt for seksuelle overgrep er kanskje det mest inngripende og ødeleggende et menneske kan oppleve. At Eliassen-Coker kjenner et behov for å løfte fram Pedersen Aamodt og rope ut alle de følelsene som oppstår når noen vi bryr oss om har det vondt, er lett å forstå. Men når hun som redaktør for magasinet Altså, gjør dette fra sin offisielle Instagramkonto, byr det på flere utfordringer. Ikke fordi redaktører er fratatt retten til medfølelse og empati, men fordi redaktør Eliassen-Coker har et redaksjonelt og presseetisk ansvar. På nettsiden til Pressens Faglige Utvalg kan vi blant annet lese at «redaktøren skal fremme fri informasjonsformidling, og en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk».

Vi stiller oss undrende til hvilket kunnskapsgrunnlag Eliassen-Coker uttaler seg på og opplever at hun strør rundt seg med antakelser og anklager. Dersom Pedersen Aamodt føler seg «filleristet» av kriminalomsorgen, kan vi helt sikkert hente lærdom fra hennes erfaringer, hvis hun deler dem med oss. Men når redaktøren sprer faktafeil til sin følgerskare og betviler kompetansen til en hel etat, må feilene rettes opp i, og anklagene møtes. Kommentarfeltene i hennes innlegg og i andre saker med lignende tematikk, gir et bilde på hvordan samfunnet ser på mennesker dømt for seksuallovbrudd.

For det første er vi ikke enig i Eliassen-Cokers fastslåtte sannhet om at vi i Norge har et prinsipp om at alle mennesker er gode. Det vi faktisk har, er et rettsvesen som bygger på likhet for loven og et rettssystem som skal behandle alle likt. Hvorvidt mennesker er gode eller ikke, er ikke relevant i denne sammenhengen. Eliassen-Coker skriver at Kine Pedersen Aamodt ble tatt på alvor, trodd og hørt av politi og rettsvesen og at partneren ble dømt til 13 års fengsel. Nå reagerer hun med vantro på at han innvilges permisjoner og omtaler ham som en fri mann. At domfelte på permisjon etter fem år er tilbake som «en fri mann» slik Eliassen-Coker hevder, er et godt stykke fra sannheten. Domfelte på permisjon kan blant annet ha meldeplikt til politiet, spesifikke innetider, kontaktforbud og andre restriksjoner. En fri mann har ikke det.

Redaktøren etterspør kvalifikasjonene til ansatte i kriminalomsorgen. Vi er arbeidstakere som går på jobb hver dag fordi vi vil bidra til et tryggere samfunn for oss alle. Slik vi kjenner egen etat gjøres ingen vurderinger alene. Vi drar stor nytte av vår tverrfaglighet – at vi er både sosial-, fengsels- og barnevernsfaglige, jurister, statsvitere og kriminologer. Verdien av å kunne drøfte med andre når vanskelige avgjørelser skal tas, er uvurderlig. Det gjør ikke vurderingene enklere, men gir oss muligheten til å se ting fra ulike perspektiver.

Eliassen-Coker skriver at Pedersen Aamodt «er et eksempel på at veien til helvete kan være brolagt med gode intensjoner». Det er de ulike utdanningene og den kompetansen vi har bygd oss opp over tid, som er bakgrunnen for de vurderingene som gjøres – ikke de gode intensjonene.

I 2018 skapte Sylvi Listhaug overskrifter da hun omtalte personer dømt for seksuallovbrudd mot barn som monstre. At redaktøren som i 2021 ble tildelt prisen som Årets nyskaper av Oslo redaktørforening også bruker dette begrepet i sitt innlegg, er problematisk. Eliassen-Coker skriver at «noen mennesker faktisk ikke kan rehabiliteres» og at «da må staten beskytte samfunnet fra dem».

I Norge har vi verken livstidsstraffer eller dødsstraff. Han som er dømt for gjentatte voldtekter mot Kine Pedersen Aamodt skal også ut igjen. Forskning viser at mangel på støttende omgivelser ved løslatelse er en risikofaktor for at mennesker dømt for seksuallovbrudd får tilbakefall til ny kriminalitet. Ingen i vårt samfunn blir mer stigmatisert og utestengt enn akkurat denne gruppen. At offentlige, toneangivende personer kaller dem for monstre bidrar til ytterligere demonisering. De fleste domfelte skal løslates og bli noens naboer. Da må vi som samfunn ta et valg. Skal vi øke risikoen for gjentatte lovbrudd ved å isolere dem ytterligere og kalle dem for det vi frykter aller mest at de skal være eller gjøre, eller skal vi prøve en annen innfallsvinkel?

Kriminalomsorgen er kunnskapsbasert, ikke følelsesstyrt. Derfor har Oslo friomsorgskontor siden 2022 jobbet med å implementere prosjektet Circles of Support and Accountability (CoSA) i Norge. CoSA er en forebyggende modell der lokale frivillige støtter personer dømt for seksuallovbrudd ved løslatelse. I jevnlige møter bidrar frivillige til refleksjon og ansvarliggjøring av holdninger og atferd. Hvis forskning viser at demonisering og å frata domfelte en plass i samfunnet øker risikoen for nye lovbrudd, er det kriminalomsorgens plikt å tenke annerledes. Å ha tilhørighet og mulighet til å snakke med noen om utfordringer etter løslatelse reduserer risikoen for tilbakefall. Da er støttende nettverkssirkler med forankring i lokalsamfunnene – som CoSA – veien å gå.

At det er vanskelig og vil fortsette å være det for Kine, hver gang hun får varsel om at han hun frykter mest skal på permisjon, er det ingen tvil om. Kampen for å bedre ofrenes trygghet og rettssikkerhet, deltar vi mer enn gjerne i. Samtidig trenger også personer dømt for seksuallovbrudd å gjennomføre permisjoner for å øve seg i situasjoner utenfor fengselet, før de løslates.

Som fagpersoner skal vi vise vei, snakke om det som er vanskelig og ta ansvar for at de grepene samfunnet vårt gjør, er tuftet på kunnskap. CoSA rekrutterer frivillige kontinuerlig og vi oppfordrer våre fagfeller til å påta seg sin del av ansvaret – og melde seg som frivillig.