Gunn-Tove Minde

Artikkelen bygger på erfaringer og erindringer fra flere fjøsbesøk som har vært arrangert i et gammelt nedlagt fjøs fra 1950-tallet. Fjøset ligger i en fleretnisk bygd som er betegnet som et «tre stammers møte», der samer, kvener og nordmenn i lang tid har levd i et multietnisk fellesskap.

Fjøset er lokalisert i et gammelt samisk kulturlandskap og omgjort til et kombinert gårdsmuseum med et lokale med plass til rundt 20–25 personer, derav navnet kulturfjøs. Det er ingen dyr på gården i dag. Fjøset er innredet med gammelt fjøsutstyr. Gamle fotografier av folkelivet på gården pryder veggene. Utstyret og bildene viser til en samisk småbrukerlivsform, der menneskene først bygde fjøset og så et tilbygg der familien kunne bo inntil de fikk bygd seg eget hus. Målsettingen med fjøsbesøkene er å gi innblikk i fjøslivet tilbake til 1950-tallet, og gjenkalle datidens erfaringer og minnebilder som virker styrkende på den eldres (lokale) tilhørighet, identitet og selvfølelse.

Deltakerne kommer fra en rekke institusjoner i regionen. Det er eldre mennesker fra ulike sykehjem og omsorgssentre fra by og bygd. Deltakerne har hatt ulike funksjonsnedsettelse, både fysisk, psykisk og kognitivt. Noen ganger har pårørende også vært med. Problemstillingen er som følger: Hva slags minner og erfaringer aktiveres i møte med fjøsrommet, og hva slags preferanser kommer til uttrykk i møte med fjøset? 

Artikkelen bygger på deltakende observasjon og uformelle samtaler under fjøsbesøkene i perioden 2018–2021 (unntak i koronaperioden). Deltakere er her avgrenset til sykehjemsbeboere. Det er skrevet feltnotater etter hvert fjøsbesøk. Det er disse feltnotatene som ligger til grunn for artikkelen.

Identitet

Å kjenne seg selv, både fakta om seg selv og følelsen av hvem man er, er en viktig dimensjon ved menneskets identitet (Kitwood, 1997). Fysisk svekkelse i alderdommen, sykdom, død, sorg, flytting til sykehjem og andre tap, innebærer en trussel mot ens identitet og hvem man er. For eldre som har vokst opp på gård og/eller selv drevet gårdsbruk, kan fjøsbesøk gi opplevelse av gjenkjenning, bidra til trygghetsfølelse og føre til at den eldre kommer på tidligere hendelser der sanseopplevelsen er sentral (Magnussen, 2019). Minnene og erindringene om arbeidet, aktivitetene, tingene, husdyrene og kulturlandskapet rundt vil ha betydning for å opprettholde identiteten i eldre år, selv om de er flyttet på institusjon. Bruk av naturen, deriblant regelmessig bruk av sansehager, har vist seg å stimulere minner og bidra til at sykehjemsbeboere som besøker sansehager formidler følelsesmessig og verbalt velvære (Magnussen, 2019) Besøk i sansehager viser seg å bidra til å skape en nær og fortrolig relasjon mellom pasient og pleier i dannelsen av nærhetsrommet. Nærhetsrommet – en sansehagepasient-pleier-relasjon, oppstår etter å ha vært i en sansehage, og bidrar til å fremme ro, trygghet, tilhørighet og hjemlighet i sykehjem (Johansen & Conzales, 2018). Personer med demens kan også oppleve at sansehagen kan dempe angst og uro og stimulere til trygghet (Magnussen, 2019).

Eldre som bor fast på sykehjem har lite kontakt med naturen, hjemmet og stedet der de vokste opp, har sine røtter, tilhørighet, identitet og gode minner (Johansen & Conzales, 2018). Eldre mennesker som har levd av naturen og i tilknytning til naturen, har vært aktive brukere av natur- og kulturmiljøet der de bodde tidligere. Kontakt med naturen har gitt dem glede, meningsfulle erfaringer, aktiviteter og fellesskap med andre (Bientie, 2021). Forholdet til hjemstedet kan ha endret seg noe i alderdommen, men forskning viser at sykehjemsbeboerne har et savn etter stedet der de har sine røtter (Balteskard, 2013). Atskillelse fra hjemstedet og kulturlandskapet man har en tilknytning til, kan gi smerte og fortvilelse, og innebærer brudd i kontinuiteten i livsløpet, og dårlig trivsel på sykehjemmet (Heggestad & Slettebø, 2015). Derfor vil det å besøke hjemstedet, kunne oppveie for det savnet enkelte føler.

Reminisens

Reminisens er en aktiv og systematisk måte å uttrykke og utveksle minner, tidligere erfaringer og opplevelser i livet på (Solheim, 2015). I dag er reminisensarbeid blitt anerkjent og en viktig behandlingsmetode innen demensomsorgen (Solheim, 2015). Reminisensarbeidet blant eldre har vist gode resultater (Gjærum, et al, 2009). Reminisens og erindring er sentrale begreper i miljøskapende tiltak for eldre på sykehjem. Reminisensarbeid ivaretar sykehjemsbeboernes dypereliggende verdier, normer, væremåte og mentalitet (Minde, 2017, Minde 2021). Det bidrar til at de eldre får en forsterket opplevelsen av egen integritet og egen verdi, samtidig som reminisens gir den eldre tillit til egen mestringsevne og referanse til tidligere hendelser i livet (Heap, 2012). Den demenssyke får holde fast ved sin egen fortid, noe som helsepersonell kan bidra ved og aktivt ha en minneaktiviserende holdning til den demenssyke i hverdagen (Solheim, 2015). Gjennom reminisensarbeid kan man ved hjelp av konkrete gjenstander og sesongbasert mat gi eldre assosiasjoner til levd liv. Det kan være gamle gjenstander og kulturaktiviteter knyttet til en gitt livsform som møbler, blader, fotoalbum, og musikk fra det levde livet. Det stimulerer ulike sanser som syn, hørsel, lukt og smak. På den måten kommer ofte minnene fram. Fokuset i denne artikkelen er reminisensarbeid der aktivitetene er knyttet til fjøslivet.

De eldres identitet – knyttet til hjemstedet og kulturlandskapet

Flere har skrevet om stedets og rommets betydning i menneskers liv (Meløe, 1995, Bygdell, 2014, Eriksson, 2015). Den eldres identitet er også knyttet til det og det materielle kulturgrunnlaget, hjemmet, stedet samt de relasjonene de har hatt til menneskene som har bebodd stedet. For de fleste er hjemmet et positivt ladet ord og knyttes til verdier som trygghet, identitet, autonomi, livskvalitet og hjemmefølelse. Det er symbolske uttrykk for identiteten som igjen har påvirket folks forståelseshorisont. Stedets karakter kan handle om det å ha levd av og nært naturen. Slik fletter naturen og kulturen seg sammen og blir uatskillelige (Eriksson, 2015). Et sted er altså ikke bare en fysisk avgrenset plass, men et sted som folk har et følelsesmessig forhold til og som det er knyttet forskjellige historier til. Fjøsbesøkene kan bidra til en estetisk opplevelse der samspillet med omgivelsene er essensielt (Gjærum, et al, 2009). Opplevelsene blir derfor ikke til primært bare gjennom tankene, men også kroppslig og emosjonell. Selv om husdyra på beite mangler, er fjøsbygget og gjenstandene de samme. Fjøslukta kan ennå kjennes i veggene, selv om ku- og sauebåsene er erstattet med møbler. Fjøset er omkranset av idyllisk natur omkranset av kulturminner og levd liv.

Kort om aktivitetene i kulturfjøset

Aktivitetene i fjøset er ulike aktiviteter, levende musikk i tillegg til matservering. Aktivitetene inkluderer å vise fram redskaper som ble brukt i fjøset på 1950-tallet, og deltakernes egne fortellinger rundt bruken av disse redskapene. Kaffekverna med håndtak er en av gjenstandene som særlig kvinnene kjenner igjen. Men også børtreet, rokken og karden, vaskebrettet, ku- og sauebjeller vises fram. Børtreet ser ut til å være en vanlig gjenstand på de fleste gårdsbruk før 1950-tallet før husstandene fikk innlagt vatn. Ved synet av børtreet assosierte en mann hvordan han hadde frosset på fingrene ved å bære vatn fra elva og hjem til mora under klesvasken. En mann har vært på vannet og fisket, en annen har vært på gården i 1940 da han var smågutt. På flykt gjennom bygda stoppet de på dette stedet: «Eg var bare smågutt den gangen. Eg husker det som om det var i går», sier han.

Kaffe og mat hører med. Er det langveisfarende gjester, får de servert varm suppe i tillegg til tradisjonsmat, vafler med nyplukkede multer, blåbær eller tyttebær, lefser, samt bålkaffe. Enkelte ganger inviteres musikere og joikere for å fremkalle erindringer og skape god stemning. En av de inviterte joikerne inviterte deltakerne til å joike med på Grand Prix låten Sami Ædnan. De fleste joiket med. «Tenk at vi fikk høre joik», uttalte en kvinnelig deltaker begeistret.  

Når fjøsstunden går mot slutten, og deltakerne begynner å bevege seg tilbake mot bussen, virker de mye gladere. Smilet og latteren sitter løst. Det virker som kroppen er mjuknet. De beveger seg på en mer mjuk og stødig måte tilbake til bussen. Fjøsbesøket har ikke bare påvirket livsgleden, men det synes som om fjøsbesøket også har hatt innvirkning på mobiliteten. Samtalen tar også en ny vending ved at røtter og tilhørighet blir tema.  

Diskusjon

Det begynner å komme forskning som viser at utendørsaktiviteter er viktig i forebyggende helsearbeid (Fernee, 2023). Fjøsbesøkene kom i gang etter at Harstad kommune bestemte at alle sykehjemmene skulle bli livsgledehjem (Minde & Nydal, 2018). Et av kriteriene er å komme seg ut en gang i uka. Det kreves at det legges til rette for eldre mennesker på sykehjem kommer seg ut. Flere sykehjem har avtale med en Inn på tunet-gård der også husdyrene inngår som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Et kulturfjøs uten dyr kan også ha en funksjon i det miljøterapeutiske arbeidet. Fjøsbygget, gårdshistoria, folkene som har levd på gården, redskapene folk brukte på 1950-tallet, samt de gode historiene som følger av dette. Aktivitetene i fjøset, som å la deltakerne ta, kjenne og lukte på gamle gårdsgjenstander og redskaper, skaper ikke bare minner fra en forgangen tid. De eldre klarer også å vise hvordan de håndterer de ulike gjenstandene, men noen få unntak for de som ikke har erfaring fra gård. Det å komme til kulturfjøset er å ta dem inn i en livsform som er installert i kroppen. I møte med en likeartet barndoms-, oppvekst- og livsform aktiviseres det verbale språket som er lært i denne konteksten. Kroppen som kulturuttrykk er et subjekt som handler og erfarer (Nergård, 2019).

Aktiviteten fører til gjenkjennelse av redskaper som ble brukt fra 1950-tallet er knyttet til fjøset som sted. Børtreet, kaffekverna, rokken og så videre har tilhørt det livet de har levd og den virksomheten de har utøvd. En beboer fra demensavdelingen holdt og følte på hjemmestrikkede lester og lukte på dem. De aktiverte minner fra levd liv; blant annet om at hun hadde husdyr og antall sauer, geiter og kyr. Mens hun fortalte, mildnet hennes uttrykk. Smilet lyste opp ansiktet. Ting mennesker bruker eller har brukt i det daglige liv oppleves gjennom følesansen på forskjellige måter alt etter hva slags materiale gjenstandene er laget av. Det kalles taktile opplevelser, der hendene får en fornemmelse av gjenstandens nærvær. Forskning på hukommelse viser at menneskene husker ting de tidligere har lært når de er på et sted der de skal gjenkalle minnene senere (Engvik, 2020). Den sansemessige opplevelsen kvinnen uttrykte, samsvarer med Wittgensteins krav om å avdekke ords betydning ved å føre dem tilbake til deres opprinnelige hjem (Nergård, 2019). De hjemmestrikkede lestene, og synet av rokken og karden, utløste minner om sauene. Det stimulerte ikke bare sansene, men styrket også kvinnens identitet som småbruker.

Aktivitetene, fortellingene og gjenstandene påkaller andre sanser som lukt, lys, stemninger, et godt sted og tilhørighet (Balteskard, 2013). Flere av deltakerne viser hvordan de håndterer redskapene, noe som viser at hendene husker redskapene og dens uttrykk. Det å oppleve at gamle handlingsberedskaper er intakt, gjør at smilet kommer fram. Det å få ta på, lukte og se kan være med på å skape minner som utad virker å være tapt. Besøk til et fleretnisk kulturlandskap viser at gamle 1950-tallsgjenstander kan vekke til live minner som ligger ubevisst og som del av den eldres indre livsverden. Det er minner om et småbrukerliv mange av de eldre eller deres forfedre har erfaring med. Det er en praksis som kroppen husker og som har (hatt) betydning (Engvik, 2020). Fortellingene både skaper og gjenskaper opplevelser som de kollektivt husker, og som flere deler i fjøsrommet. At det er et ukjent fjøs har ikke noe å si. Straks de stiger inn i fjøsrommet, skaper det gjenkjennelse. Derfor blir de fort fortrolige.  

Joik som et kulturelt gjensidig samspill

De gangene deltakerne har fått høre joik under fjøsbesøkene, samt fått mulighet til selv å joike, skaper en egen stemning. Under joikesekvensene ble det invitert til allsang med joiken Samiid Ædnan. De fleste joiket med. I etterkant av joikestunden uttaler en av beboerne at hun liker samene. Det ble en merkelig stillhet etter hennes utsagn. Det er en kjensgjerning at musikk kan skape glede, mens joiken fungerer selvregulerende (Hemalainen, 2017). I joiken er uttrykket det viktigste, ikke tekst og form. Joiken er fri i formen, der enhver kan uttrykke seg på sin måte. Den bekrefter både individets identitet og den kollektive tilhørigheten. Joiken har dessuten fra langt tilbake vært markør for samisk tilhørighet. Joiken er som en fortelling som virket integrerende på de eldre, den styrker samholdet (Graff, 2004). I tillegg har joiken betydning for den psykiske helsa ved at joiken kan gjenopprette balansen og virke stressreduserende (Hemalainen, 2018) Utsagnet: «Tenk at vi fikk høre joik», forteller mer enn at deltakerne satte pris på å høre joik og muligheten til selv å joike. Det virket som om joikestunden forandret livsperspektivet til flere langt utover den fysiske verden (self-transendens). Med ett ble det samiske «spiselig». Nå fortalte enkelte at de hadde brukt samiske fottøy, at de fra langt tilbake har hatt samkvem med samer eller at de selv har samisk bakgrunn. Selv om det siste satt langt inne særlig blant byfolk. Mange eldre har opplevd på kroppen fornorskningen der de måtte legge vekk samiske uttrykksformer og symboler (språk, livssyn, klær, duodji, identitet). I fjøsrommet og under joikestunden kunne de oppleve at de kunne ta inn igjen samiske uttrykk og symboler som de måtte skjule og legge bort under den harde fornorskningstida. Joikens integrerende effekt kunne i så måte være en del av musikkterapien på sykehjemmene. På den annen side bør ansatte være kultursensitive på hvordan joiken påvirker den enkelte deltaker. Det kan være noen som har måttet skjule sin samiske identitet og dermed ikke opplevde joiken på en positiv måte. Men det kan også ha motsatt effekt. Joiken kan gjøre at mange som har måttet skjule hvem de er etnisk sett, opplever en fortrolighet til rommet.

Musikk er mye brukt i eldreomsorgen både for å skape god stemning og som terapi (Ridder, 2016). Å ta i bruk andre musikkformer som joik på sykehjemmene er en ubenyttet og innovativ måte å utvide sykehjemmets handlingsrom på.

Sluttord

Besøkene i kulturfjøset i et samisk område bidro til at eldres erfaringer fløt sammen med det levde livet på gården generelt og virksomheten i fjøset spesielt. Den personsentrerte omsorgen der nåtida forstås i relasjon til fortida, bidro til kontinuitet og virket identitetsbekreftende. Aktivitetene viste at mange ennå kjente til og mestret gamle verktøy, fjøsutstyr og kjøkkenredskaper. Besøket fikk en sansestimulerende effekt gjennom blant annet lukt, smak og visuell framstilling som vekket kroppslige minner fra det levde liv. I tillegg fikk deltakerne et møte med samisk kultur, både den materielle og immaterielle. Gjennom joiken ble minner og historier knyttet til kulturelt mangfold, røtter, identitet aktivert.

Funnene er i tråd med forskning og relevante teorier som omhandler bruk av naturen, sansehager og musikk. Kulturlandskapet har også betydning for identitet og selvfølelse for eldre som har levd av og i nær tilknytning til naturen. Fjøsbesøkene visste at innenfor kulturlandskapets rom finnes det et potensial i det miljøterapeutiske arbeid for å bedre livskvaliteten til sykehjemsbeboere.