Kronikk av Laila Rudi Aanensen

Spesialutdannet miljøterapeut med master i psykososial helse, Barne-, ungdoms- og familieetaten

Barn som lever med erfaringer preget av omsorgssvikt, uforutsigbarhet og relasjonelle brudd, bærer ofte med seg strategier for å overleve. De kan være på vakt, trekke seg unna eller reagere med uro og motstand.

Disse barna blir ofte først og fremst forstått gjennom det som er vanskelig. Det er viktig og både forstå og anerkjenne dette. Men barn er mer enn sin historie. De er mer enn sine vonde opplevelser og traumer. De er også ressurser, interesser, talenter, humor, vilje og håp. Hvordan vi ser barna påvirker hvem de får mulighet til å bli. Når vi ser barns ressurser, styrker det selvfølelse og identitet. Et ressursorientert blikk kan styrke utvikling, relasjon og selvforståelse hos sårbare barn.

Barn utvikler sin identitet nettopp i møte med blikket fra betydningsfulle voksne. Ifølge tilknytningsteorien til John Bowlby (1997), formes barns indre arbeidsmodeller av hvordan det blir møtt og forstått. Barn som gjentatte ganger får erfare at de er «vanskelige», «utagerende» eller «bakpå», kan begynne å definere seg selv gjennom mangler.

Når vi derimot løfter fram det barnet mestrer, enten det er omsorg for andre, kreativitet, humor, utholdenhet eller evne til å lese situasjoner, bidrar vi til å bygge en mer positiv og trygg identitet. Barn som opplever å bli sett for sine styrker, utvikler en dypere opplevelse av egenverdi. De lærer at de ikke bare er noe som skal repareres, men mennesker med iboende ressurser.

Mestring og motivasjon er drivstoff for utvikling. For barn med belastende erfaringer kan troen på mestring og det å håndtere utfordringer, være svekket.

Når voksne aktivt synliggjør barnets ferdigheter og små seire, styrker det barnets egen mestringstro. Opplevelsen av «jeg fikk det til» skaper motivasjon til å prøve igjen, også når motstanden er stor. Et ressursorientert blikk betyr ikke å overse utfordringer, men å balansere dem med bevisst oppmerksomhet på det som fungerer.

Barn med erfaringer fra omsorgssvikt kan ha utrygge eller desorganiserte tilknytningsmønstre. De kan teste, avvise eller holde avstand. I slike situasjoner er relasjonen selve fundamentet for utvikling.

En trygg relasjon er en av de sterkeste beskyttelsesfaktorene vi kjenner til. Når voksne ser hele barnet, ikke bare reguleringsvanskene eller atferden, så opplever barnet seg forstått og verdsatt. Det skaper tillit.

I tråd med traumebevisst omsorg handler det om å forstå at atferd ofte er uttrykk for erfaringer, og samtidig lete etter barnets intensjoner, ønsker og styrker bak reaksjonene. På den måten kan relasjonen få en reparerende funksjon ved at barnet blir møtt med anerkjennelse framfor avvisning.

Forskning på resiliens, det som også kalles motstandskraft, viser at barn som har minst én stabil og støttende voksen i livet sitt, har betydelig bedre forutsetninger for en positiv utvikling, selv etter alvorlige belastninger eller traumatiske erfaringer. Det er viktig å fremme betydningen av opplevelse av sammenheng, at livet er forståelig, håndterbart og meningsfullt.

En ressursorientert praksis og tilnærming bidrar til nettopp dette. Når barnet får hjelp til å forstå egne reaksjoner, samtidig som styrker og interesser løftes fram, øker opplevelsen av sammenheng. Barnet får erfaring med at det finnes noe i dem som bærer, også når livet har vært urettferdig.

Ingen barn er bare «sårbare». De er også søsken, venner, fotballspillere, historiefortellere, problemløsere og drømmere. En ensidig problemforståelse risikerer å redusere barnet til en diagnose, en sak eller en bekymring. En helhetlig og rettferdig tilnærming innebærer å se barnet i kontekst, familie, kultur og nettverk, og anerkjenne både sårbarhet og potensial. Å se styrkene er derfor ikke et pedagogisk tillegg, men en faglig og etisk forpliktelse.

Sårbare barn trenger voksne som forstår traumene deres. Men de trenger like mye voksne som tror på dem. Som legger merke til latteren midt i alvoret. Som ser omsorgen de viser andre. Som anerkjenner motet det krever å møte hverdagen.

Når vi ser sårbare barns styrker, gir vi dem mer enn støtte i utfordringer. Vi gir dem erfaringen av å være verdifulle. Vi gir dem språk for egne ressurser. Vi gir dem tro på at de kan vokse, ikke bare på tross av sin historie, men med hele seg.

Å se barnet er å gi barnet en opplevelse av verdi, trygghet og håp. Det er selve fundamentet for utvikling og livsmestring.