Anne Margrethe Sønneland og Ingvild Huse, Fakultet for sosialvitenskap, VID vitenskapelige høgskole

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I Norge venter vi på resultatene av en offentlig granskning av historiske adopsjoner, etter at granskningsutvalg i andre land har funnet uetiske og ulovlige praksiser innenfor internasjonal adopsjon.

Disse granskningene og de pågående diskusjonene knyttet til internasjonal adopsjon påvirker internasjonalt adopterte og familiene deres. Noen får bekreftet at det de har trodd, stemte. Andre setter spørsmålstegn ved om den historien de har fått fortalt, er riktig. Foreldre kan oppdage at barnas bakgrunnshistorie var helt annerledes enn de trodde. For noen innebærer altså de pågående granskningene at de må revurdere og sette spørsmålstegn ved sentrale deler av hvem de er.

Granskningskommisjonene er viktige, og det er mye – og viktig – å si både om deres arbeid og om internasjonal adopsjon generelt. I denne teksten er likevel vårt hovedanliggende at både den norske staten og sosialt arbeid nå har et ansvar for å ivareta dem disse granskningene angår.

Sosialarbeidere har en rolle i internasjonal adopsjon, både i å godkjenne adoptivforeldre og i å følge opp adopsjonsfamilier. Det gir sosialt arbeid både en mulighet og et spesielt ansvar til å ivareta dem som har behov for støtte i forbindelse med granskningene.

Internasjonal adopsjon til Norge

Adopsjon innebærer at barn blir oppdratt som likeverdige familiemedlemmer av voksne omsorgspersoner som ikke er deres biologiske foreldre. Vi har hatt utenlandsadopsjon til Norge siden 1950-tallet, og til sammen 20.000 barn har kommet til Norge gjennom internasjonal adopsjon fra ulike land. I årene mellom 1998 og 2007 var Norge ett av de landene som hadde flest internasjonale adopsjoner i forhold til befolkningen (NOU 21, 2009:16). De senere årene har færre barn blitt adoptert internasjonalt, også til Norge.

På 1990-tallet så man behov for bedre regulering av internasjonal adopsjon, og Haagkonvensjonen fra 1993 vektlegger at internasjonal adopsjon skal være til det beste for hvert enkelt barn.

Hva sier granskningsutvalgene?

Nederland nedsatte det første granskningsutvalget i Europa, og var det første til å fastslå at det har skjedd uetiske og ulovlige handlinger i forbindelse med internasjonal adopsjon til Nederland (Commissie onderzoek interlandelijke adoptie, 2021).

Sist ute var den svenske utredningen. Den så på ulovlig og uetisk praksis i internasjonal adopsjon, ikke om adopsjon hadde vært til beste for det enkelte barn. Granskningen finner både ulovlig og uetisk praksis, deriblant feil opplysninger i adopsjonsdokumentene, men også handel med barn, i ti av de landene som er undersøkt (Regeringskansliet, 2021:bind 1, s. 43).

Det norske granskingsutvalget arbeider nå, og ga ut en delrapport om adopsjon fra Ecuador og Colombia til Norge i perioden 1980 -2010. Utvalget finner uregelmessigheter i adopsjoner fra Ecuador på 1980-tallet. I Colombia finner utvalget at avtaler om donasjon til enkelte barnehjem knyttet til antall fremtidige adopsjoner førte til at barn ble adoptert på grunn av barnehjemmets økonomi (Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner, 2025).

Hva trengs nå?

På politisk nivå foregår nå diskusjoner om hvorvidt internasjonal adopsjon skal fortsette, og i så fall hvordan. Mens granskningen pågår, er det behov for tiltak rettet mot internasjonalt adopterte og deres familier.

BUFDIR har opprettet et samtaletilbud til adopterte over 16 år i forbindelse med granskingen. Det er behov for å ivareta også yngre adopterte og internasjonalt adoptertes familier. Vi oppfordrer FO og sosialarbeidere til å se og møte behovet til disse gruppene i den svært spesielle og utfordrende situasjonen vi nå står i.