Niels Erik Opdahl, cand.polit. med hovedfag i kriminologi, videreutdanning i gruppeanalyse og gestaltterapi, tidligere ansatt på KORUS Oslo, nå pensjonist og veileder på rusavdelinger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I denne artikkelen vil jeg bruke sosiologisk teori i et forsøk på å forstå de sosiale kreftene som utspiller seg i rusmiljøene, sosiale krefter som kan være livstruende og øke risikoen for selvmord. Og overdoser som i noen tilfelle kan ha vært et villet forsøk på å ta sitt eget liv.

Emile Durkheim skrev boken «Selvmordet» i 1897. Han forstår selvmord som en individuell reaksjon på manglende integrasjon i samfunnet. «Durkheims sosiologi er i hovedsak en lære om samholdet mellom mennesker», skriver Dag Østerberg (2012) i innledningen til sin egen bok «Emil Durkheims samfunnslære» Videre skriver han: «Samholdet mellom mennesker frembringer grupperinger som er mer eller mindre integrerte alt etter i hvilken grad gruppens deltakere slutter opp om det felles mål eller felles anliggende, og derfor står last og brast med hverandre». Integrasjon og samhold er en kilde til livskraft, ifølge Durkheim. Gjennom disse brillene kan vi ta et blikk på noen rusmiljøer og møteplasser for rusavhengige.  

De som oppsøker disse miljøene har et felles anliggende: kjøp og salg av dop. For langerne et sted for handel og inntjening. For brukerne et sted for livsviktig tilgang til og kjøp av rusmidler. Men ikke minst et sted som tappet dem for livskraft. Vi skal likevel ikke undervurdere betydningen av et slags fellesskap og en tilhørighet. Selv om det var et sted for «alles kamp mot alle», traff de kjente, folk å snakke med, «et sted å være.» Først når du er så svekket at du ikke lenger makter å håndtere ditt eget misbruk blir veien med dødelig utgang et alternativ. Som en rusavhengig fortalte meg: «Etter at jeg hadde fylt 18, tenkte jeg at jeg skulle ruse meg til jeg døde av det.»

«Selvmord er enten et uttrykk for at selvmorderens forhold til samfunnets livsdyrkende kraft er blitt forstyrret eller at denne kraft selv er blitt det. Dette er grunntanken i Durkheims selvmords teori». (Østerberg, side 9.) For den rusavhengige blir ikke bare den livsdyrkende kraften forstyrret, den blir over tid fullstendig borte. Det som til slutt blir igjen, er det livsdyrkende, eller kanskje riktigere uttrykt, det livstruende og svikefulle dopet.

Durkheim presenterer tre hovedtyper av selvmord. De viser til det misforhold som har oppstått mellom selvmorderen og den sosiale grupperingen han tilhører. Egoistisk selvmord kjennetegnes ved at selvmorderen har levd avsondret fra fellesskapet. Livsviljen er svekket. Dette er outsiderens selvmord, einstøingens, de ensommes selvmord, egentlig de fleste rusavhengiges selvmordsforsøk. Den egoistiske selvmorderen er svakt integrert i samfunnet.

Altruistisk selvmord kjennetegnes ved at selvmorderen er for sterkt integrert i samfunnet/gruppen han tilhører og blir mer eller mindre tvunget til å ta sitt eget liv for fellesskapet, for eksempel i tette og avhengighetsskapende rusmiljøer. Østerberg skriver: «Man kan se Durkheims samhold som et stort bål som holder samfunnsmedlemmene varme. Kommer de for langt fra bålet, fryser de i hjel (egoistisk selvmord), kommer de for nære, forbrenner de seg (altruistisk selvmord)». Med det bildet som metafor kan vi si at den rusavhengige kom for nær bålet og forbrant seg. Noen døde. Var det selvmord og en planlagt overdose? Andre overlevde med store «brannskader.»                                                                    

Anomisk selvmord: Selvmorderen bukker under for det formløse ved den gruppen han deltar i. Frykten og utryggheten i rusmiljøene er påtrengende. «Hvem kan jeg stole på. Blir jeg bøffa? Jeg er blakk. Kan jeg krite? Jeg skylder penger.» I rusmiljøer kan tillærte normer som gjaldt i går, brått være endret dagen etter. Det sosiale spillet er i en overgangsperiode uten normer, et fravær av normer, det er anomiske tilstander. Selvoppholdelsen er truet.

For den rusavhengige vil jeg tro at det egoistiske og det anomiske er to typene som best kan bidra til å forstå selvmord som en sosial handling. Når handlinger er sosiale, betyr det at de foregår i en kontekst. Det kaller vi sirkulær tenkning. I praktisk rusarbeid betyr det at vi må ha god situasjonsforståelse og evne til å se situasjoner utenfra, samtidig som vi er til stede for den enkelte der og da.

Som en klok person skal ha sagt: Det fins ikke håpløse mennesker, bare håpløse situasjoner. Men disse situasjonene må forstås. Da kan vi ta på oss de sosiologiske brillene. Fagpolitisk tror jeg sosiologer og kriminologer kan bidra betydningsfullt inn i rusfeltet. Selvsagt gjør vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer og sykepleiere en viktig jobb på det individuelle plan, men forståelse på gruppe- og samfunnsnivå er også viktig.

For bedre å kunne forstå Durkheims teori fremsetter Østerberg det synspunkt at selvmord har noe å gjøre med fiendtlighet (aggresjon). Aggresjon er noe man vanligvis retter mot noen eller noe, men kan også rettes mot en selv og føre til selvhat, selvskading og selvmordsforsøk. Dette er et interessant synspunkt. Jeg har ofte tenkt at når heroinmisbrukeren stikker nålen inn i sin egen blodåre, er det en aggressiv handling, rettet mot en selv. Handlingen er egentlig et uttrykk for håpløshet og fortvilelse, et uttrykk for sorg, savn, svik og avvisning. «Rusen ga meg et friminutt», har en rusavhengig sagt til meg. Ja, og et friminutt er et friminutt. Det varer ikke lenge. Rusmisbrukeren blir som Piken med svovelstikkene. Hun tente en fyrstikk for å holde på varmen. Det eneste som betydde noe var den varmen en enkelt fyrstikk kunne gi henne. I den lille flammen ser hun alt hun ønsker seg. Vendepunktet skjer når hun tenner den fjerde fyrstikken. Da ser hun mormor som var det eneste menneske som var snill mot den lille piken. Hun visste at også den fjerde fyrstikken vil brenne ut og slokne. Da tente hun alle fyrstikkene som var igjen i bunten. Hun ville holde på bildet av mormor. Neste dag fant de den forfrosne pike død på gaten.