Mari D. Herland, professor, VID vitenskapelige høgskole, forskningssenteret Pathways og Aleksandra Bartoszko, professor, VID vitenskapelige høgskole, forskningssenteret Pathways

Trygghet i institusjoner for barn og unge er et grunnleggende tema, både for ansatte og for ungdommene som bor der. I 2025 gjennomførte vi en kvalitativ studie med ungdom og ansatte i barnevernsinstitusjoner, og vi har undersøkt hvordan ungdom opplever hverdagen i institusjon, og hvorfor noen velger å rømme. Rømning fra institusjon har tradisjonelt blitt sett på som et individuelt problem eller risikofylt atferd som må kontrolleres (Bowden et al., 2018). Mye av forskningen har hatt fokus på personlige risikofaktorer og på farene knyttet til selve rømningen, mens det har vært mindre oppmerksomhet mot prosessene rundt det å dra, være borte og komme tilbake. I stedet for å forstå rømning som problematisk eller avvikende atferd, så vi i vårt prosjekt heller på hvilke prosesserer og trekk ved institusjoner som skaper behov for rømning (Bartoszko & Herland, 2025a; Bartoszko & Herland, 2025b; Herland & Bartoszko, 2025). I dette arbeidet har vi blitt opptatt av de paradoksale sider ved institusjonsomsorg og hvordan fenomenet trygghet arter seg i praksis.

Trygghet, tilhørighet og det å føle seg hjemme

Trygghet kan forstås både som kontroll over trusler og som en subjektiv opplevelse av å være beskyttet og ivaretatt (Nilsen et al., 2004). Barn og unge plasseres i institusjon fordi de har levd i en utrygg situasjon, og institusjonens mandat er å gi dem trygge rammer og bygge opp tryggheten tilbake. Mange av barna og ungdommene har med seg erfaringer med vold, overgrep, omsorgssvikt og uforutsigbarhet. Når de opplever sosial utrygghet, reagerer kroppen ofte med stress, noe som kan komme til uttrykk gjennom sinne, uro eller utagerende atferd.

Slike reaksjoner kan lett bli misforstått av ansatte til tross for økende kompetanse iblant annet traumebevisst omsorg (TBO) og spisskompetanse- og grunnopplæring i trygghet og sikkerhet (Bufdir, 2016). Forskning viser at både hjernen og immunforsvaret reagerer sterkt på sosial utestengelse, og at mangel på tilhørighet kan oppleves like truende som fysisk fare (Slavich, 2020). Likevel har trygghet i institusjonsomsorg ofte blitt forstått som beskyttelse mot ytre risikoer som kriminalitet, rus og utnyttelse. Studien vår utfordrer dette synet og stiller spørsmålet om trygghet bør defineres av systemene som styrer institusjonene, eller av ungdommene som faktisk lever der.

I våre samtaler med ungdom har vi reagert på de ulike uttrykkene for utrygghet de brukte og viste, men også at risikabel atferd som rømning var deres forsøk for å skape trygghetsfølelse. For enkelte ungdommer kan usikkerheten utenfor institusjonen oppleves som tryggere enn livet i et strengt regulert institusjonsmiljø (Bartoszko & Herland, 2025). Når institusjonen oppleves som utrygg, kan det å oppsøke venner, naboer eller kjente steder – eller også tvert imot, ukjente omgivelser – gi en følelse av ro, kontroll og sammenheng (Herland & Bartoszko, 2025). Livet i institusjonen oppleves for mange som brudd i denne sammenhengen og mangel på etterlengtet tilhørighet blir forsterket. Trygghet fremstår dermed ikke som et fast mål, men som en dynamisk prosess som formes i relasjoner og konkrete situasjoner.

Å bo handler ikke bare om fysisk tilstedeværelse, men om å oppleve stedet som et hjem. Et hjem, slik ungdommen uttrykte det, er et sted hvor man kan senke skuldrene, være seg selv og slippe konstant beredskap. Men også et sted hvor man kan kontrollere sine livsomstendigheter. For Broch, symboliserer huset «grenser som tillegges verdi knyttet til atferd og forventninger. Hjemmets symbolske betydning kan knyttes til menneskers grunnleggende behov for, og drøm om, en trygg havn og beskyttelse fra det truende og ukontrollerbare utenfor» (2020, s. 10). 

Denne idealiserte forestillinger av hjemme er kritisert (Mallett, 2004), og den er særlig ambivalent i kontekst av barn på institusjoner som kommer fra «utrygge hjem». Likevel, resonnerer den med normative forståelser beskrevet av både ungdom og ansatte i institusjoner. I en annen studie understreker Bartoszko med kollega at «hjemmet er et tilfluktssted, et sted for familie, et sted som er privat, og et sted som er atskilt fra offentlig innsyn og overvåking» (Bartoszko & Woll, 2023). Mange ungdommer i institusjon mangler denne følelsen. Selv når de kommer fra utrygge hjem, er det noe kjent og hjemlig de blir frarøvet ved plassering.

Opplevelsen av tilhørighet er skjør, og den har både følelsesmessige og en strukturelle dimensjoner. Tilhørighet handler om å føle seg hjemme, men også om hvem som har makt til å avgjøre hvem som hører til. Når ungdom plasseres i institusjon, mister de ofte innflytelse over eget liv (kontrollen de forsøker å gjenskape blant annet ved å rømme). Andres forskning viser at ungdom selv peker på stabile relasjoner, mulighet til medbestemmelse og det å bli lyttet til som avgjørende for å føle seg trygge (Turcotte & Fenchel, 2024). For å forstå trygghet bedre i institusjonsomsorg, ser vi derfor nødvendig å inkludere perspektiver knyttet til tilhørighet og det å føle seg hjemme.

Forestilt trygghet

Vårt inntrykk fra studien er at institusjoner heller preges av forestilt trygghet, der idealer om sikkerhet ikke nødvendigvis samsvarer med ungdommenes faktiske erfaringer. Økt kontroll, overvåking og rigide rutiner kan gjøre ungdom mer utrygge. Flere ungdommer beskrev at de følte seg tryggere når de rømte enn når de oppholdte seg i institusjonen. For mange opplevdes det tryggere å være hos venner eller naboer enn i institusjonen, selv om disse stedene ble vurdert som risikofylt fra et institusjonelt perspektiv. Lina uttrykte det på denne måten:

«Det er jo veldig mye med det å ikke være trygg på plassen man bor, da. Jeg har jo stukket av her, veldig ofte når det er ansatte jeg er veldig utrygg på.»

Dette viser at rømming ikke nødvendigvis handler om «problematisk atferd», men om en reaksjon på utrygghet og institusjonen et sted man vil bort fra. Det er det paradoksale ved institusjonsomsorg, at tiltak ment å skape trygghet i stedet kan føre til økt motstand og sårbarhet. Ellen sa:

«Jeg følte meg mye mer trygg når jeg stakk av.»

Dette sitatet snur på mange måter hele trygghetsforståelse på hodet. For denne ungdommen var det tryggere å være ute i det «farlige» enn inne i institusjonen. Det sier noe om de utilsiktede virkninger av kontroll, struktur og voksentetthet.

Relasjonell trygghet

Ungdommene beskrev også trygghet som noe som oppstår i relasjoner, gjennom det de kaller «å bli hørt» og «forstått». Ustabile personalgrupper, mange vikarer og hyppige utskiftninger bidro til økt utrygghet selv med tilsynelatende strukturer og institusjonelle rutiner. Det var en tydelig spenning mellom hva selve rutinen kunnen bidra med og hvordan relasjonen med ansatte kunne hindre eller fremme rutinens virkning og dens tolkning og betydning for ungdom.

Når ungdom ba om å slippe enkelte ansatte fordi de følte seg utrygge, opplevde de ofte at dette ikke ble tatt på alvor. Små hverdagslige detaljer kunne også ha stor betydning. Lars fortalte at det å ha noe eget ga en følelse av trygghet og tilhørighet.

«Jeg hadde min egen sjokolade … og jeg følte meg trygg og følte at dette kom til å bli mitt hjem. Men den tryggheten gjorde at all smerten som hadde vært inni kroppen min kom ut, og jeg var ikke konstant på vakt. Og da jeg slapp skuldrene, men så kom det en bølge av følelser, som førte til at ting skjedde, og de voksne rundt meg ble redde.»

Og da rømte han.

Lars sine ord reflekterer noe som tilsynelatende er enkelt, å ha egen sjokolade. Likevel symboliserer dette lille objektet eierskap, komfort og en slags hjem. Å ha noe av eget tillot ham å føle seg trygg, å forestille seg institusjonen som et sted hvor han kanskje kunne tilhøre. Dette illustrerer hvordan hverdagslige små gester, gjenstander og symboler, selv så beskjeden som sjokolade, kan fremme emosjonell anerkjennelse og en følelse av hjemlighet. Lars tanker viser at trygghet ikke bare handler om fravær av fare, men om rom for å føle, reagere og bli møtt med forståelse, og om voksne som «tåler meg», som en annen sa.

Samtidig viser dette eksempelet et viktig paradoks for når denne ungdommen følte seg trygg, kunne samtidig sterke og smertefulle følelser komme til overflaten. Dette kan oppleves skremmende for ansatte, særlig dersom trygghet forstås som fravær av uro, stillhet og regulerte atferdsuttrykk. For ungdom kan opplevde trygghet også innebære friheten til å vise alt det som forventes å regulere ellers. Tryggheten, for Lars, ikke bare beskyttet ham, den skapte rom for sårbarhet.

For ansatte kan det være vanskelige å manøvrere, og det kan være en grunn til at ungdommen opplever å bli møtt med kontroll eller frykt. Flere ungdommer beskrev at når de uttrykte utrygghet, i ord eller handling, ble dette tolket som et behov for mer kontroll, ikke mer omsorg. Ønsker om tryggere relasjoner, som tålte de vanskelige følelsesutbruddene deres, ble i noen tilfeller møtt med isolasjon eller strengere tiltak. Andre forskere så også at dette fører til økt ensomhet og forsterket følelsen av ikke å høre til (Slavich, 2020). Som Harald påpekte:

Harald: Jeg ønsket en familie, men jeg bodde i en institusjon … Jeg ville ikke ha den typen liv, vet du. Men jeg ville heller ikke bo med familien min … Jeg ønsket sikkerhet … Jeg følte meg ikke trygg.

Intervjuere: Ja, så du opplevde, hvis jeg forstår deg riktig, at du ikke ville bo med familien din, men at institusjonen ikke ga den beskyttelsen du trengte?

Harald: En institusjon er ikke det rette stedet for barn.

Det ligger ambivalensen i Haralds fortelling. Det er i den spenning mellom ønske om familie og bort fra familie, mellom hjem og ikke-hjem, at utryggheten sniker seg inn. Det er i dette spennet mellom behovet for beskyttelse og behovet for hjemlighet og relasjonell trygghet, ansatte trenger å navigere sammen med ungdommen.

Avslutning

Denne studien inviterer til å tenke videre at trygghet i institusjonsomsorg ikke kan reduseres til kontroll og risikohåndtering. Tryggheten fremstår som en relasjonell og følelsesmessig prosess, som utvikles over tid og i samspill med andre, og kan bære paradoksale trekk ved seg. Vi argumenterer derfor for en bredere forståelse av trygghet i institusjonsomsorg, der tilhørighet, stabilitet, emosjonell anerkjennelse og behov av å være hjemme-utenfor-hjem står sentralt. For praksisfeltet innebærer dette å bevege seg litt mer bort fra kontrollbaserte trygghetsforståelser og i større grad utvikle omsorgsformer som bygger relasjoner, reduserer angst og tåler ungdommers følelsesmessige ofte sterke uttrykk.