Anne Katrine Folkman, Førsteamanuensis i sosiologi og emneansvarlig, IS, UIS. anne.k.folkman@uis.no

Heidi Lie Eriksen, Førsteamanuensis og studieprogramleder for sosialt arbeid, IS. heidi.l.eriksen@uis.no

Joakim Finne, PhD i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Forsker II, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet – Storbyuniversitetet, Førsteamanuensis 2, IS, Universitet i Stavanger. joakimfi@oslomet.no

Vi har tidligere argumentert for arbeidsintegrert læring (AIL) som grunnlag for kvalitetsutvikling av høyere utdanning. AIL kombinerer teoretiske og praktiske læringsaktiviteter basert på samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv. AIL er en form for læring studenter oppnår gjennom arbeidsintegrert utdanning (AIU). Å iverksette kvalitetsutvikling i samsvar med kriterier for AIL krever en systematisk gjennomgang av utdanningene basert på konkrete kriterier.

Kriterier for arbeidsintegrert utdanning (AIU)

Tradisjonelt har yrkeskvalifisering vært tilskrevet et av de sentrale samfunnsoppdragene til høyere utdanning. Det gjelder særlig profesjonsutdanninger der koblingen mellom utdanning og arbeidsliv har vært eksplisitt og regulert gjennom rammeplaner, akkrediteringskrav og forskrifter (NOKUT u.å.). Dette oppdraget suppleres og delvis utfordres av forventninger om bredere kompetanseutvikling, livslang læring og sterkere arbeidslivsrelevans ( (Meld. St. 14, (2020-2021); Meld. St. 16 a (2020-2021); Meld. St. 19 (2023–2024)). Nærere samspill mellom praksis, forskning og utdanning skal forsterke hverandre og bidra til kvalitetsutvikling av utdanningene (Meld. St. 19 (2023–2024).

Praksisfeltet trenger tilgang til oppdatert kunnskap og støtte til kunnskapsbasert praksis. Lettere tilgang til forskning og fagstoff, mer praksisnær forskning og offentlige doktorgrader er noen satsingsområder som kan styrkes, basert på sentrale kriterier for AIL (Snis et al., 2025). Vi vil understreke at å videreutvikle studieprogrammene slik at de kan bli karakterisert som arbeidsintegrerte ikke handler om å foreta revolusjonerende endringer, men heller om å arbeide systematisk for å forbedre og tydeliggjøre allerede eksisterende samarbeid med praksisfeltet. Arbeidsintegrerte utdanninger kjennetegnes av følgende, fire kriterier (Kvalitetsramverk för arbetsintegrerat lärande (AIL) i högre utbildning och arbetsliv, KAILU, 2026):

• Studieprogrammet baseres på en pedagogisk filosofi der sammenhengen mellom teoretisk og praktisk kunnskap motiveres og drøftes i forhold til programmets mål og innhold.

• Integrering av teori og praksis skal på et overordnet nivå systematisk gjennomsyre og støtte progresjonen i programmet.

• Studenten skal, gjennom praksisrelaterte aktiviteter, gis mulighet til å utvikle en læringsprosess der praktiske / erfaringsbaserte og teoretiske kunnskaper problematiseres, utfordres og integreres ved hjelp av kritisk refleksjon.

• Utdanningsprogrammet inkluderer praksisrelaterte aktiviteter som utformes og implementeres i samarbeid med aktører i det omkringliggende samfunnet, og disse utvikles på en måte som styrker integreringen av teoretisk og praktisk kunnskap.

Sosionomutdanningen kan og bør bli mer arbeidslivsrelevant

Integrering av ulike kunnskapskilder for å oppnå kunnskapsbasert praksis

En viktig målsetting med AIL i høyere utdanning er å integrere teoretisk og praktisk kunnskap (Billett, 2024; Jackson, 2015). Forskning gir grunn til bekymring når det kommer til sosialarbeideres integrering av ulike kunnskapskilder i praksis. Forskning viser at 42 % av sosialarbeidere leser forskning kun et par ganger i året, mens 22 % nesten aldri leser forskning. Videre anses forskningsbasert kunnskap for å være en mindre viktig beslutningskilde i praksis, sammenlignet med informasjon fra brukere, egen og kollegers arbeidserfaring (Finne et al., 2020). Få år etter endt utdanning vurderer også sosialarbeidere sin erfaringsbaserte kunnskap som høyest og sin akademiske kunnskap som lavest (Voll et al., 2022). Dette kan ses både som et paradoks og en mulighet for videreutvikling av utdanninger som mer profesjonsspesifikke og arbeidslivsrelevante. Det kan også ses som et tegn på at sosialarbeidere jobber i en kompleks og hektisk arbeidssituasjon, som stadig er i endring, og som gir lite rom for faglig videreutvikling i et yrke som krever kontinuerlig kunnskapsoppdatering (Meld. St. 14 (2019-2020); Meld. St. 16 (2020-2021)). Utfordringene er imidlertid også reflektert i praksisfeltet. Norsk barnevern er i liten grad kunnskapsbasert (Finne & Malmberg-Heimonen, 2023), og det er estimert at kun 4 % av veiledningsprogrammene er evaluert ved bruk av effektstudier (Lauritzen et al., 2025).

Studiene over understreker paradokset i sosialfagene og forventningene om kunnskapsbasert arbeid fra myndighetene. De tyder også på et behov for å avklare ulike roller og ansvarsområder mellom høyere utdanning i sosialfagene (her avgrenset til sosionom- og barnevernspedagogutdanningene) og praksisfeltet. Det trengs avklaringer om hvordan profesjonell praksis i sosialt arbeid har vært og fortsatt er, organisert og utført i lys av nye utfordringer i praksisfeltet (Folkman et al., 2025). Smeby og Mausethagen (2017) problematiserer en dikotomi (et motsetningsforhold) mellom teori og praksis, som historisk har preget utviklingen av alle de sosialfaglige profesjonene (barnevernspedagog, sosionom og vernepleie) (Messel & Smeby, 2017). Samlet gir dette grunnlag for en diskusjon om videreutvikling av målsettingene med studieprogrammene på et pedagogisk grunnsyn som samsvarer med AIL, og som forutsetter en tettere kobling mellom teoretisk og praktisk kunnskap (KAILU, 2026).

Læring hele livet

«Lære hele livet» ble lansert som slagord i Meld St. 14, (2019-2020), Kompetansereformen. Også profesjonsmeldingen (Meld. St. 19 (2023–2024) understreker behovet for kandidater med analytiske ferdigheter, som kan reflektere kritisk og anvende forskningsbasert kunnskap i komplekse tjenestefelt i rask utvikling og endring. Universiteter og høgskoler skal videreutvikle arbeidslivsrelevante utdanninger som gjør sosialarbeidere i stand til å forstå innholdet i tiltak som leveres, kunne lese og vurdere ny forskning i feltet og anvende denne på en faglig forsvarlig og effektiv måte i møte med brukere og komplekse praksissituasjoner. For å imøtekomme dette, må undervisningen i forskningsmetode organiseres slik at sosialarbeiderstudenters forutsetninger for å arbeide forsknings- og kunnskapsbasert når de kommer ut i praksisfeltet, ivaretas.

I 2017 gjennomførte NOKUT tilsyn med bachelorutdanningene i barnevernspedagogikk, sosialt arbeid og vernepleie. I ettertid ble det anbefalt en tydeligere integrering av vitenskapelig tenkning og forskningsmetode i utdanningene (NOKUT, 2018). Siden den gang har utdanningsinstitusjonene gjort endringer, og nyere NOKUT-rapporter viser at vitenskapsteori og forskningsmetode inngår i studieprogrammene. Rapportene viser også at studieprogrammene i liten grad er innrettet mot å vurdere kvaliteten på opplæringen. Rapportene viser ikke i hvilken grad kompetansen faktisk anvendes i profesjonsutøvelsen (NOKUT, 2022a; 2022b). En nyere studie av Nav-veiledere som arbeider med oppfølging av unge sosialhjelpsmottakere viser for eksempel at profesjonsutøvere unngår å utøve faglig skjønn som en mestringsstrategi (Michaela et al., 2025).

Å utøve faglig skjønn er noe studentene lærer gjennom utdanningen sin, og å foreta skjønnsmessige vurderinger basert på et bredt kunnskapsgrunnlag er nødvendig for at tjenestetilbudet til brukere skal være forsvarlig. Å lære om faglig skjønn i utdanningene og å praktisere det senere i profesjonsutøvelsen handler om å forstå og å kunne argumenter for sammenhengen mellom teori og praksis. Det foreligger imidlertid ingen oversikt over hvordan integreringen av teori og praksis på et overgripende nivå (KAILU, 2026) systematisk gjennomsyrer og understøtter progresjonen i vitenskapelig tenkning og metodeanvendelse i de ulike programmene.

Studier viser at både høyere utdanning og praksisfelt der sosialfaglige profesjoner arbeider vektlegger kvalifisering i praksis framfor akademisk utdanning. Det er også problematisk at sosialarbeidere vektlegger erfaringsbaserte kunnskaper, framfor en kombinasjon av forskningsbasert kunnskap og andre elementer av kunnskapsbasert praksis (Finne et al., 2020; Hannan & Teater, 2024; Voll et al., 2022). Praksisbasert undervisning som ikke bygger på systematisk kunnskap, men i hovedsak viderefører etablerte praksiser uten faglige begrunnelser, imøtekommer ikke kravene om forsvarlighet. Dette er det Gambrill (1999) omtaler som autoritetsbasert praksis, der vurderinger og beslutninger primært baseres på tradisjon, erfaring eller autoriteters oppfatninger framfor systematisk kunnskap. En slik tilnærming kan være uheldig både for studentenes faglige utvikling og for kvaliteten på oppfølgingen av enkeltpersoner, barn og familier i tjenestene.

Pedagogiske implikasjoner

Å trene på forskningsspesifikke ferdigheter er et startpunkt til mer aktiv bruk av forskningsbaserte kunnskaper i praksis i tråd med generelle utdanningspolitiske retningslinjer (Meld. St. 16 (2016–2017)). Våre erfaringer tilsier at denne treningen bør foregå i tettere samarbeid med praksisfeltet i sosialfaglige studenters praksisperioder. Å integrere undervisning om vitenskapsteori og forskningsmetode på utdanningene med studentenes erfaringer i praksisperioder vil kunne styrke studenters forståelse og anvendelse av kunnskapsbasert praksis i tråd med AIL.

Omlegging til litteratur- og dokumentstudier i bacheloroppgaven gir studenter mulighet til å gå dypere inn i et fagspesifikt felt og utvikle en kritisk analytisk forståelsesramme, som er spesifikk for faget de studerer. Sosialfaglige studenter trenger å bli sosialisert inn i en forskningskultur som bidrar til å øke kunnskapene deres om egen disiplin og livslang læring i sin profesjon (Bruno & Dell'Aversana, 2018). Å trene på forskningsspesifikke ferdigheter er et startpunkt (Folkman et al., 2022). Litteraturstudier gir økt kompetanse i å forstå forskning og å systematisere kunnskap fra skriftlige kilder. Skriving av bacheloroppgavene gir også studenter mulighet til å utvikle mer generiske ferdigheter, som evne til kritisk tenkning, analytisk vurdering og kontinuerlig læring (Jackson, 2017). Kapasiteten til å forstå og systematisere forskning er vesentlig sett i lys av utbredelsen av «fake news». Det gjelder også publisering av pseudovitenskap som angir seg for å være forskning i sosiale medier (Folkman et al., 2022).

Systematisk bruk av «Journal Club» (lesesirkel) og studentaktivt samarbeid mellom høyere utdanning og praksisfeltet om hvordan sosialfaglig forskning vurderes og anvendes, er egnet til å imøtekomme behovet for tettere kobling mellom utdanning, forskning og praksis (Sadeghi et al., 2025). Journal Club har som målsetting å utvikle studentenes kritiske vurderingskompetanse og evne til å anvende forskning og faglige refleksjon i konkrete beslutningssituasjoner (Folkman et al., 2022). Kritisk refleksjon og vurderingskompetanse gir studenter også grunnlag for å identifisere styrker og svakheter, samt egne fremtidige behov for læring (Bruno & Dell'Aversana, 2018; Jackson, 2015). På sosionom- og barnevernspedagogutdanningen praktiseres Journal Club både på bachelor- og masternivå, på master i barnevernsarbeid i samarbeid med praksisfeltene studenter har prosjektpraksis i. Dette er et eksempel på en praksisrelatert aktivitet (KAILU, 2026). Journal Club kan videreutvikles i tettere samarbeid mellom utdanning og praksisfeltet for å sikre integreringen av teoretisk og praktisk kunnskap, både på utdanningene og i praksis. 

Praksisfelt der sosialarbeidere jobber trenger tilgang til oppdatert kunnskap og støtte til kunnskapsbasert praksis. Journal Club representerer en av flere mulige tilnærminger til å operasjonalisere kunnskapsbasert praksis i utdanningene og praksisfeltet, og kan være et strategisk satsingsområde også for å styrke relevansen og kvaliteten i praksisfeltet. Dette er i samsvar med kriteriene for å utvikle sosialfaglige, arbeidsintegrerte utdanninger.

Konklusjon

Det foreligger ingen oversikt over hvordan integreringen av teori og praksis understøtter progresjonen i vitenskapelig tenkning og forskningsmetode i de to sosialfaglige studieprogrammene. En målsetting med AIL er å kombinere teoretiske og praktiske læringsaktiviteter og kunnskapsutvikling basert på samarbeid mellom utdanning og praksis. Vi har gitt flere eksempler på hvordan kriterier for AIL kan bidra til å videreutvikle kunnskapsbasert praksis i sosionom og barnevernspedagogutdanningene for å gjøre dem mer arbeidslivsrelevante. Å iverksette kvalitetsutvikling av og med AIL krever imidlertid systematisk gjennomgang av de to utdanningene basert på de fire kriteriene som har blitt nevnt og drøftet i denne artikkelen.

Forventninger om bredere kompetanseutvikling, livslang læring og sterkere arbeidslivsrelevans aktualiserer et tettere samarbeid mellom praksis, forskning og utdanning, som gjensidig kan forsterke hverandre og bidra til kvalitetsutvikling av utdanningene. En forutsetning for dette er at studenter ved utdanningene får verktøy til å kunne jobbe kunnskapsbasert. Kvalitetsutviklingsarbeid basert på AIL kan bidra til at utdanningene i større grad enn i dag svarer på forventningene om arbeidslivsrelevant yrkeskvalifisering til et felt preget av kompleksitet, utvikling og som er i stadig endring.