Tina Brodersen, barnevernspedagog og spesialist på sped og småbarns psykiske helse

Spedbarn har ikke et språk som gjør dem i stand til å formidle sin situasjon i møte med barnevernet, og er derfor særlig sårbare for feilvurderinger. De kan ikke beskrive hvordan de har det, protestere på mangelfull omsorg eller be om hjelp. Deres psykiske og fysiske utvikling er fullstendig avhengig av at voksne rundt dem er i stand til å tolke signalene deres riktig – og handle på dem i tide.

Tina Brodersen er barnevernspedagog og spesialist på sped- og småbarns psykiske helse 

Privat

Likevel viser både praksiserfaring og nyere tall at spedbarn ofte ikke fanges opp tidlig nok. Tall fra Barnevernsbarometeret viser at 44 prosent av barnevernslederne er mer bekymret for barn i alderen 0–3 år enn tidligere, og hele 88 prosent oppgir at de i økende grad møter familier med eldre barn med vansker som burde vært fanget opp langt tidligere. Dette peker ikke på enkeltstående feilvurderinger, men på et strukturelt problem i barnevernets arbeid med de yngste barna.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i praksiserfaringer fra arbeid med spedbarn i familier der foreldrene har kognitive vansker. Foreldrenes kognitive vansker forstås i denne artikkelen ikke som årsak til omsorgssvikt, men som en kjent sårbarhetsfaktor som forutsetter høyere presisjon i barnevernets vurderinger og tiltak. Samtidig flyttes blikket bort fra enkeltforeldre og enkeltansatte, og rettes mot systemet. Formålet er å analysere hvordan spedbarn kan leve med alvorlig omsorgssvikt uten at dette avdekkes i undersøkelsesfasen, og hvorfor dette skjer – til tross for kjent forskning, tydelige risikofaktorer og et lovverk som forplikter til tidlig innsats.

Spedbarns omsorgssvikt: vanskelig, men ikke usynlig

Omsorgssvikt hos spedbarn uttrykkes sjelden gjennom akutte hendelser eller tydelige kriser. I stedet kommer den til uttrykk gjennom reguleringsvansker, lav vitalitet, manglende mimikk, spise- og søvnproblemer og fravær av gjensidighet i samspill (Slinning et al., 2010). Disse uttrykkene er subtile og relasjonelle, og forutsetter spesialisert kompetanse for å bli tolket korrekt.

Nordanger og Braarud (2017) beskriver hvordan spedbarn er avhengige av reguleringsstøtte fra omsorgspersoner for å holde seg innenfor sitt toleransevindu. Når slik støtte uteblir over tid, vil barnet enten bli overaktivert eller trekke seg tilbake i form av hypoaktivitet og døsighet. Denne tilbaketrekningen kan i praksis feiltolkes som ro, trivsel eller et «snilt» barn.

Kvello (2015) understreker at vurdering av omsorg ikke kan baseres på fravær av konflikt eller ytre dramatikk, men på barnets faktiske utviklingsbetingelser. Når spedbarn fremstår stille, lite krevende eller mimikkfattige, kan dette være et uttrykk for manglende følelsesmessig inntoning og reguleringsstøtte – ikke for trygghet.

Foreldre med kognitive vansker – kjent risiko, svak systemrespons

Foreldre med kognitive vansker utgjør en gruppe der risiko for omsorgssvikt er godt dokumentert i forskning (Tøssebro et al., 2014). Risikoen handler ikke primært om manglende vilje eller kjærlighet, men om begrensninger knyttet til mentalisering, fleksibilitet, generalisering og forståelse av barnets utviklingsnivå (Kvello, 2015).

Mentalisering forutsetter evne til abstrakt tenkning og perspektivtaking. Når denne evnen er redusert, øker risikoen for at barnets signaler feiltolkes eller overses. Brandtzæg et al. (2019) beskriver hvordan manglende mentalisering kan føre til invaderende samspill, alvorlige mikroseparasjoner og mangelfull reguleringsstøtte – forhold som er særlig skadelige i spedbarnsalder.

Sjøvold og Furuholmen (2017) påpeker samtidig at det er diskriminerende å anta at foreldre med kognitive vansker automatisk ikke kan gi god nok omsorg. Nettopp derfor er det avgjørende at barnevernet vurderer faktisk omsorgsutøvelse gjennom systematiske observasjoner over tid. Når dette ikke gjøres tilstrekkelig grundig, blir både barnet og foreldrene skadelidende.

Undersøkelsesfasen: når vurderingene blir for grove

Barnevernloven stiller krav om forsvarlige undersøkelser. I spedbarnssaker innebærer dette at vurderingene må være sensitive for barnets alder, utviklingsnivå og totale avhengighet av reguleringsstøtte. Likevel viser både praksis og tilsyn at undersøkelsesarbeidet ofte blir for grovkalibret.

At spedbarns omsorgssituasjon ikke fanges opp tidlig nok, er ikke bare et erfaringsbasert inntrykk fra praksisfeltet, men også dokumentert på systemnivå. Helsetilsynet (2022) viser i sine landsomfattende tilsyn at barnevernstjenesten i en rekke saker ikke foretar tilstrekkelig grundige vurderinger av barns omsorgssituasjon. Svikt knyttes særlig til mangelfull analyse av informasjon, begrenset bruk av observasjoner over tid og svak sammenheng mellom bekymring, vurdering og beslutning.

Når bekymringen gjelder spedbarn, får denne typen svikt særlig alvorlige konsekvenser. Spedbarn uttrykker belastning gjennom subtile regulerings- og samspillsvansker som forutsetter både tid og spesialisert kompetanse for å bli tolket korrekt (Slinning et al., 2010; Sjøvold & Furuholmen, 2017). Når slike vurderinger uteblir eller blir for overfladiske, risikerer barnet å bli værende i en utviklingsskadelig omsorgssituasjon uten at dette fanges opp som alvorlig.

Et praksiseksempel: når omsorgssvikt ikke fremstår som alvorlig

Praksiseksempelet nedenfor er basert på erfaringer fra barnevernstjenesten, og er sammensatt for å illustrere typiske utfordringer i undersøkelsessaker som gjelder spedbarn. I en undersøkelsessak som omhandlet et spedbarn i en familie der foreldrene hadde kognitive vansker, ble barnet beskrevet som rolig og lite krevende. Under hjemmebesøk sov barnet store deler av tiden, og samspillet ble vurdert som uproblematisk, med foreldre som fremsto som sensitive og tilgjengelige i møte med barnets signaler.

Ved nærmere oppfølging i tiltaksfasen fremkom det imidlertid et annet bilde. Barnet viste lav vitalitet, begrenset mimikk og lite initiativ til kontakt. Foreldrene strevde med å lese barnets signaler og med å tilpasse tempo og regulering i samspill. Barnets behov for reguleringsstøtte ble gjentatte ganger mistolket eller oversett, og samspillet bar preg av invaderende handlinger uten respons på barnets avvisningssignaler.

I undersøkelsesfasen ble disse forholdene ikke vurdert som bekymringsfulle. Barnets ro ble tolket som trivsel, og foreldrenes samarbeidsvilje bidro til en vurdering av omsorgen som tilstrekkelig. Det ble ikke gjennomført systematiske observasjoner av samspill over tid, og vurderingene ble i stor grad basert på enkeltbesøk.

Denne typen vurderinger illustrerer hvordan spedbarns omsorgssvikt kan forbli uoppdaget når barnevernstjenesten mangler tilstrekkelig kompetanse på regulering og samspill. Ifølge Slinning et al. (2010) kan vedvarende lav vitalitet og tilbaketrekning hos spedbarn være uttrykk for utviklingsmessig omsorgssvikt. Nordanger og Braarud (2017) beskriver hvordan manglende reguleringsstøtte over tid kan føre til at barnet trekker seg tilbake som en tilpasning til belastende samspill.

Når slike uttrykk ikke forstås som risikosignaler, men som temperament eller trivsel, blir vurderingene i undersøkelsesfasen for grove. Dette samsvarer med Helsetilsynets (2022) funn om mangelfull analyse av informasjon og svak sammenheng mellom bekymring, vurdering og beslutning.

Tid er ikke nøytral i spedbarnsalder

Tid har en annen betydning i spedbarnsalder enn senere i livet. Utvikling skjer raskt, og vedvarende belastning kan få varige konsekvenser. Kvello (2017) påpeker at barnevernstjenesten ofte har for lav intensitet i tiltakene, og at tiltakene opprettholdes over tid til tross for manglende effekt.

I spedbarnssaker kan dette innebære at barnet blir værende i en omsorgssituasjon som ikke gir tilstrekkelig utviklingsstøtte, samtidig som hjelpetiltak formelt sett er etablert. Tiltak vurderes ofte ut fra foreldrenes deltakelse og samarbeidsvilje, snarere enn barnets faktiske utvikling. Når foreldrene møter opp og tar imot veiledning, kan dette skape en illusjon av fremdrift, selv om barnets regulering, vitalitet og samspill forverres.

Dette representerer en strukturell svakhet: Systemet belønner aktivitet, ikke effekt.

Organisatoriske rammer og personavhengige vurderinger

At slike feilvurderinger oppstår, kan ikke forstås isolert fra de organisatoriske rammene barnevernet arbeider innenfor. Allerede i NOU 2017:12 (Svikt og svik) beskrives store variasjoner i kvaliteten på barnevernets undersøkelser, og det pekes på at barns rettssikkerhet i betydelig grad påvirkes av lokal kompetanse, organisering og tilgjengelige ressurser. Utredningen viser hvordan vurderinger kan bli personavhengige, og hvordan manglende systematikk øker risikoen for at alvorlige forhold ikke avdekkes i tide.

Samtidig understreker NOU 2017:12 at svikten i barns sikkerhetsnett ikke var begrenset til barnevernstjenesten alene. Manglende utforskende samtaler med barn ble identifisert også i andre sentrale tjenester, som helsestasjon, skole og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Dette peker på strukturelle svakheter i hvordan tjenester med ansvar for barns sikkerhet samhandler og ivaretar barns stemme.

Innenfor denne tverrsektorielle konteksten blir vurderinger av spedbarn ofte gjort under rammer som gir lite rom for den grundigheten og spesialiseringen slike saker krever. Det handler ikke om manglende vilje eller kompetanse hos ansatte, men om strukturer som gjør det vanskelig å arbeide slik fagkunnskapen tilsier. Feilvurderinger i slike saker må derfor forstås som et resultat av systemet, ikke av enkeltpersoner.

Manglende tilpassede tiltak for foreldre med kognitive vansker

Forskning viser at foreldre med kognitive vansker har behov for konkret, strukturert og tilpasset veiledning (Thronsen & Young, 2016). Tiltak som Parenting Young Children (PYC) er utviklet nettopp for denne gruppen og har dokumentert effekt. Samtidig viser forskning og praksiserfaring at implementeringen av slike tiltak har vært ujevn og i stor grad avhengig av lokal prioritering og kompetanse (Tøssebro et al., 2014; Gundersen, 2022).

Manglende tilgang på tilpassede metoder innebærer at foreldre tilbys veiledning de ikke har forutsetninger for å nyttiggjøre seg. For barnet kan dette bety at omsorgssvikten vedvarer, samtidig som tiltak formelt sett er på plass. Dette er ikke et problem som kan forstås som foreldresvikt, men som et systemansvar.

Avslutning

Tallene fra Barnevernsbarometeret, Helsetilsynet og NOU 2017:12 peker i samme retning: Barn fanges opp for sent. Dette er ikke et resultat av manglende engasjement hos ansatte eller manglende kjærlighet hos foreldre, men av strukturelle begrensninger i hvordan barnevernet er organisert.

Skal barnevernet lykkes bedre med å beskytte de yngste barna, kreves det: systematisk kompetanseheving i sped- og småbarns psykiske helse spesialisert opplæring i samspillsobservasjon tilgang til evidensbaserte og tilpassede tiltak for foreldre med kognitive vansker organisatoriske rammer som gir reelt rom for faglig forsvarlige vurderinger.

Spedbarn kan ikke vente. Når de først blir synlige, er det ofte fordi skaden allerede har begynt å utvikle seg. Derfor er tidlig, presis og systematisk innsats ikke et ideal, men en forutsetning