Synne Nese Skarsaune, Kristin Fugelsnes og Marte Tonning Otterlei

Barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep trenger voksne som avdekker og avhjelper situasjonen for barnet. For å sikre god hjelp må profesjonsutøvere kunne handle i tett samarbeid med andre faggrupper.

Om forfatterne

Synne Nese Skarsaune

Synne Nese Skarsaune, førsteamanuensis i pedagogikk, Institutt for barnehagelærer­utdanningen, Universitetet i Stavanger

Solfrid Rød

Førsteamanuensis i pedagogikk, Institutt for barnehagelærer­utdanningen, Universitetet i Stavanger

Kristin Fugelsnes

Kristin Fugelsnes, førstelektor i pedagogikk, Institutt for barnehagelærerutdanningen, Universitetet i Stavanger

Privat

Førstelektor i pedagogikk, Institutt for barnehagelærerutdanningen, Universitetet i Stavanger

Marte Tonning Otterlei

Marte Tonning Otterlei, førsteamanuensis i barnevern, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

Privat

Førsteamanuensis i barnevern, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

Barn og unge skal beskyttes mot vold og seksuelle overgrep (Barnekonvensjonen 1989, Art. 19). Likevel har en av fire barn i Norge opplevd minst en type alvorlig barndomsvold (Dale et al., 2023). Dette kan innebære psykisk-, fysisk- eller seksuell vold, eller å være vitne til vold (Dale et al., 2023). En av fem jenter og en av 14 gutter oppgir at de har opplevd seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene (Reneflot et al., 2020).

Vold og seksuelle overgrep kan ha alvorlige konsekvenser for barns fysiske og psykiske helse både i barndommen og i voksenlivet (Schønning et al., 2024). For å motvirke skadevirkninger er det viktig at voksne rundt barna avdekker og iverksetter riktige tiltak.

Et barn som opplever vold eller seksuelle overgrep vil kunne ha behov for støtte fra flere instanser, og tverrfaglig samarbeid er nødvendig for å løse komplekse utfordringer (Forskningsrådet, 2021; Willumsen et al., 2023). Hvordan ulike instanser virker hver for seg, men ikke minst hvordan de fungerer sammen, kan ha avgjørende betydning (Omdal & Thorød, 2021).

Velferdstjenestene har plikt til å samarbeide, både på individ- og systemnivå, og det trekkes fram som hensiktsmessig å starte allerede i studietiden (Mørland, 2022). I 2016 ba Kunnskapsdepartementet om at universitets- og høgskolesektoren tilrettela for samarbeid mellom ulike profesjonsutdanninger. Videre er det et tydelig politisk satsingsområde at utdanninger skal være praksisnære og samarbeide med arbeidslivet om innhold (Meld. St. 19 (2023-2024)).

Flere utdanningsinstitusjoner har utviklet undervisningsopplegg om vold og seksuelle overgrep mot barn (se eksempelvis Bratterud & Emilsen, 2013; Evensen & Torvik, 2022; Samo, u.å og OsloMet, u.å). I denne artikkelen skal vi presentere et undervisningsopplegg gjennomført over flere år ved Universitetet i Stavanger, UiS. Opplegget er tverrfaglig, og har fått navnet: «Barnevernuka».

Studenter fra tre studieprogram deltar; barnevern-, sosionom- og barnehagelærerutdanningen. Artikkelforfatterne er emneansvarlige og involvert i planlegging og gjennomføring av uka. Vi vil trekke fram noen erfaringer vi har gjort oss, både fra studenter og utdanningsansvarlige. Når vi målet om å ruste kommende profesjonsutøvere til å møte barn som erfarer vold og seksuelle overgrep på en hensiktsmessig måte?

Pedagogisk innramming

Didaktikk, altså teori om undervisning (Gundem, 1998) kan forstås i lys av tre spørsmål man kan rette mot planlagt undervisning; hva, hvordan og hvorfor. Spørsmålet om hvorfor vi har et undervisningsopplegg rettet mot denne tematikken er argumentert for i innledningen – det handler om å ruste framtidens profesjonsutøvere. Vi vil i det videre presentere hva som er innholdet og hvordan vi metodisk har valgt å organisere uka.  

Innholdet i uka

Studentene ved de tre involverte utdanningene har til felles at de kan møte barn i sin yrkesutøvelse. I Norge går de fleste barn i barnehage, og andelen med plass i barnehage er i dag 94,4 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2025). Barnehagelæreren møter alle barn, også de som er utsatt for vold og overgrep.

Sosionomen, og særlig barnevernspedagogen, vil møte barn som lever i sårbare situasjoner, og disse yrkesgruppene har som mandat å avhjelpe situasjonen for disse barna (Barnevernsloven, 2021, § 1-1; Sosialtjenesteloven, 2009, § 1). Selv om de tre utdanningene har ulikt utgangspunkt, er det en fellesnevner at de skal ha kunnskap om vold og seksuelle overgrep og de skal kunne samarbeide tverrfaglig med andre instanser.

En annen fellesnevner er at studentene skal utøve omsorg for barn: de skal ha kunnskap om omsorg, kunne avdekke, møte og beskytte barn i risiko for omsorgssvikt. Dette er årsaken til at vi kaller undervisningsopplegget for «Barnevernuka» – det handler om omsorg og vern av barn i sårbare situasjoner.

Nygren (2011) foreslår nettopp omsorgsbegrepet, mer spesifikt «barneomsorg», som et fellesbegrep for profesjoner som er engasjert i tverrfaglig arbeid, men hvor man gjerne savner en entydig faglig identitet på tvers. Han argumenterer for at begrepet barneomsorg er tilstrekkelig åpent til å kunne romme forskjellene i de enkelte utdanningers fagspesifikke identiteter, samtidig som det peker på det som er felles. Nygren (2011) bryter begrepet ned i ulike typer omsorg knyttet til de ulike profesjoners særegenheter, eksempelvis knyttet til pedagogisk innsats, sosial innsats eller behandling. Begrepet kan bidra til et felles prosjekt, men der ulike profesjoner likevel kan gi sine spesifikke bidrag. Begrepet barneomsorg anvendes også i nyere litteratur om samhandling som innsats for barn i sårbare situasjoner (Johannessen & Mikkelsen, 2021). Som et svar på didaktikkens spørsmål om hva som er innholdet i undervisningsopplegget, har vi altså valgt å fokusere på barneomsorg, inkludert både omsorg i det konkrete møte og de mer universelle rettigheter og lovverk som gir retning for omsorgsarbeidet.

Hovedtematikkene for undervisningen har vært hva vold og seksuelle overgrep er, symptomer og skadevirkninger, samt juridiske retningslinjer. Det undervises også i hvordan man kan snakke med barn om vold og seksuelle overgrep, barnevernets og politiets arbeid med å avdekke, samt arbeid med å behandle barn med traumer. Det er også inkludert innlegg som presenterer nyere forskning om vold og seksuelle overgrep mot barn, og forskningens betydning for faglig utvikling. Faglige bidrag fra eksterne instanser har vært blant annet fra NOVA, Politiet, Alternativ til Vold (ATV) og Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP).

Hvordan uka er organisert

Et sosiokulturelt perspektiv vektlegger læring gjennom sosiale fellesskap og aktiv deltakelse. Dette er en læringstradisjon som har inspirert den universitetspedagogiske tenkningen i stor grad (Strømsø & Wittek, 2024). En av komponentene i en slik forståelse er hvordan man sosialiseres inn i et gitt fellesskap med sine etablerte handle- og tenkemåter, såkalte «communities of practice», praksisfellesskap (Strømsø & Wittek, 2014, s. 63).

Fenomenet praksisfellesskap stammer blant annet fra Lave og Wenger (1991), og handler om fellesskap som utvikler noen felles verdier, kunnskaper og ferdigheter. Utvikling av slike praksisfellesskap gjennom samhandling mellom utdanning og praksis, er i tråd med stortingsmeldingen om profesjonsnære utdanninger (Meld. St. 19 (2023-2024)). Videre har studier som har utforsket undervisning om vold og seksuelle overgrep pekt på viktigheten av studentaktivitet (Evensen & Torvik, 2022; Svendsen & Furunes, 2022). Andre studier peker på at bruk av estetiske virkemidler kan støtte opp om læring, som eksempelvis bruk av dokumentarfilm (Vesteraas et.al 2024), eller å høre historier fra praksisfeltet, og hvor det å bli berørt bidrar til forståelse (Gundersen et al., 2021).

Denne kunnskapen og forståelse av læring har preget hvordan uka ved UiS er organisert. Vi har prioritert å hente inn eksterne forelesere som representerer ulike, sentrale instanser fra praksisfeltet. Det har vært viktig at foreleserne har god formidlingsevne, med evne til å aktivisere studenter; enten ved hjelp av digitale plattformer, bruk av summegrupper eller spørsmål underveis. Målet har vært å stimulere til utviklingen av praksisfellesskap (Lave & Wenger, 1991) hvor sentrale aktører fra praksisfeltet får treffe studentene direkte.

Ved å samles i et felles engasjement rundt en sak (her; vold og overgrep mot barn) kan et felles repertoar utvikles. Dette kan blant annet innebære at deltakerne blir kjent med hvilke lovverk som gjelder og hvilke metoder som kan anvendes i arbeidet. Slik kan man utvikle et felles språk og handlingsmønster. Vi samarbeider med Stavanger kommune om deler av opplegget, både praktisk og faglig, og ansatte i kommunen står blant annet på stand og deltar i deler av undervisningen. Et sentralt element i «Barnevernuka» er at studentene jobber sammen, på tvers av utdanninger, med ulike case i grupper. Her er intensjonen både å legge til rette for aktive læringsformer, men også å støtte opp under tverrprofesjonelt samarbeid.   

Videre har vi vektlagt at undervisningen må balansere mellom å informere, kvalifisere og berøre (Gundersen et al., 2021). Erfaringsmessig vet vi at det hos noen studenter kan vekke sterke følelser, eksempelvis knyttet til egne erfaringer. Siden dette kan være sårbart har vi valgt å prioritere tilstedeværelse av interne faglærere i undervisningen, slik at studenter som eventuelt trenger oppfølging kan ivaretas. Studentene får informasjon om ulike støttetelefoner og – instanser de kan kontakte ved behov.

Studentenes rapporterte erfaringer

Vi har bedt studenter som deltok på uka i 2024 om å delta på en nettbasert spørreundersøkelse (via Nettskjema) om erfaringer med å delta på undervisningsopplegget. Av de 287 studentene som deltok, har 152 svart på undersøkelsen. Samlet sett svarte studentene høyt på spørsmål hvor de skulle vurdere tilfredshet knyttet til erfart læringsutbytte, praksisnærhet og tverrfaglig samarbeid (median 4,2 og 4,4 av 5 på alle tematikker).

Når det gjelder erfart læringsutbytte varierer det hva studentene trakk fram, og dette speiler gjerne både at de kommer fra ulike profesjonsutdanninger og at det er variasjon i hvordan studenter lærer best. Noen trakk fram læringsutbytte knyttet til å samarbeide i grupper på tvers av utdanninger, mens andre trakk fram spesifikke tematikker som ble belyst i forelesning.

Ett aspekt går likevel igjen i flere av svarene, og det er at opplegget ble erfart til å gjøre dem mer oppmerksom på at vold og seksuelle overgrep mot barn forekommer. En student skrev at «Jeg vil uten tvil ha et større blikk og tankegang om at vold skjer. Tror ofte vi kan være naive». Flere studenter trakk fram at uka har medført aha-opplevelser og bevisstgjøring på at «dette er tema som faktisk er reelt». Denne bevisstgjøringen av forekomst medfører også mer kunnskap om hva man skal gjøre, og gir en større forståelse for hvordan det kan erfares for andre; «man blir bedre til å se barna».

Å bli bevisstgjort forekomst så videre ut til å henge sammen med det praktiske, og det var flere som vektla verdien nettopp av det praksisnære. Hva skal man gjøre om man møter disse barna? Studentene trakk særlig fram det å samtale med barn om vold og seksuelle overgrep som sentral kunnskap. Selv om de kunne tenke seg at det kan være tungt og vanskelig å få til i praksis, følte de seg tryggere på å gjennomføre slike samtaler etter undervisning. En student uttrykte seg slik; «Jeg har fått mer kunnskap som gjør at jeg tør å gå inn i samtaler med barn om vanskelige og tunge temaer».

Det var tydelig at studentene selv vurderte at de har behov for handlingsrettet kunnskap og at de kan trekke på kunnskapen til erfarne praktikere på feltet. Det ble positivt vurdert av studentene at forelesere representerte ulike erfaringer fra praksisfeltet, og de ga uttrykk av å ha fått bedre forståelse for de ulike tverrfaglige rollene. En student skrev «man får innblikk i hvordan andre jobber spesielt innenfor tverrfaglig arbeid». Samtidig ønsket studentene seg enda større oversikt over de ulike fagorganene og hvilke arbeidsoppgaver hver og en av de har knyttet til tematikken og hvor i prosessen de ulike instansene kommer på banen.

Et hovedtrekk ved erfaringene som ble rapportert var at studentene opplevde det som verdifullt å bli satt sammen i grupper på tvers av utdanningene. Det trekkes fram flere årsaker til dette, men en av de erfaringer som pekes på av flere er at man får fram det som er ulikt, men også det profesjonene har til felles. En student beskriver det slik: «man fikk samarbeide tverrfaglig. Interessant at man hadde på ulike briller – men også godt å vite hvilke briller som var felles». 

Erfaringer fra utdannings­ansvarlige

Er måten vi har adressert de didaktiske spørsmålene om barnevernukas hva og hvordan hensiktsmessige for å målet med uka? Sikrer undervisningsopplegget at fremtidens profesjonsutøvere er rustet til å møte voldsutsatte barn?

Evaluering fra studentene viser at vi i stor grad har lykkes med å sette søkelys på tematikken og bevisstgjøre studentene om at dette er noe barn og unge dessverre opplever. Et spørsmål er likevel hvorvidt vi faktisk ruster dem til faglig og handlingsrelevant kompetanse. Barneomsorg handler om å sikre samhandling rundt sårbare barn (Johannessen & Mikkelsen, 2021; Nygren, 2011).

Samtidig som studentene rapporterer at de har lært mye, ser vi også at noen etterlyser enda tydeligere hva man selv skal gjøre, og det kan virke som et nesten umettelig behov for praktiske tips og informasjon. Vi erkjenner at vi ikke vil kunne klare å orientere om alt det som potensielt kan finnes av tilbud. Det vil kunne være kommunale og regionale forskjeller alt etter hvor studentene starter sin yrkeskarriere. Et annet spørsmål er om det er mulig fullt ut å forberede kommende profesjonsutøvere på møter med barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep. Viktigere er det gjerne å bidra til bevisstgjøring, og forhåpentlig sette de i stand til å handle og vite hvor de kan søke støtte.

Vi har indikatorer på at studentene opplever at uka bringer dem sammen om et felles tema som blir vurdert som viktig for videre yrkesutøvelse. Ved å synliggjøre praksisfeltets ulike aktører for studentgruppen har vi arbeidet for å skape praksisfellesskap (Lave & Wenger, 1991). Dette fellesskapet anser vi å komme alle parter til gode, både studentene, praksisfeltet og universitetet. Studentene blir inspirert av å møte faglig sterke praktikere, de får en gryende innsikt i praksisfellesskapet, og de lærer om hvilke støttefunksjoner og tilbud som finnes for målgruppen. Vi erfarer også positive ringvirkninger ved at vi er ansatte ved tre ulike utdanningsprogram som samarbeider tett – dette bidrar til kunnskapsutvikling oss imellom og utvikling av praksisfellesskap innad i UH-sektoren.

Selv om vi har gjennomført evaluering av uka over flere år vet vi lite om hvorvidt det pedagogiske opplegget bidrar til å ruste studentene til å møte barn og unge som erfarer vold og seksuelle overgrep på hensiktsmessige måter når de kommer ut i praksis. Vi kan anta at uka har bevisstgjort, og senket terskler for samarbeid, men vi har ikke kunnskap om erfaringer etterskuddsvis. Vi er usikre på hvorvidt praksisfellesskapet vi tilrettelegger for i uka sikrer videre tverrfaglig samarbeid etter studietiden. Det kan være interessant å studere disse tematikkene i videre forskning.

Avsluttende refleksjoner

Å utøve barneomsorg er komplekst, særlig når det gjelder barn i sårbare situasjoner. Å gi studenter et godt kunnskapsgrunnlag før de skal ut i faktisk virke er sentralt, og vi vurderer det som et framskritt at det er lovfestet at studenter ved barnevern-, sosionom- og barnehagelærerutdanningen skal ha kunnskap om dette. Samtidig erfarer vi at det er et stort press på profesjonsutdanningene. Det er stadig krav om å effektivisere og det er mange ulike læringsutbytter som skal dekkes. Dette kan sette undervisningsprosjekter som beskrevet over i fare. Tidsmessig tar det forholdsvis stor plass i studentenes semesterplan, og det er logistikkmessig krevende å samordne et opplegg på tvers av program. En god faglig forankring og prioritet hos instituttlederne har vært en avgjørende faktor for å opprettholde kvaliteten i prosjektet. Videre er det viktig at undervisningen er realitetsorienterende og handlingsrelevant. Dette anser vi som avgjørende for å ruste fremtidige profesjonsutøvere til å møte krevende omsorgsoppgaver.