Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Rikke Solås, Ronny Berstad og Jeanine Tindslett, vernepleierstudenter

ROP-pasienter, personer med samtidig ruslidelser og psykiske lidelser, utgjør en sårbar gruppe som ofte faller mellom to stoler i helsevesenet. Mangelen på helhetlige og koordinerte tjenester gjør det utfordrende å gi dem den oppfølgingen de trenger. Til tross for årelange debatter om behovet for bedre samhandling mellom rus- og psykisk helsevern, ser vi fortsatt lite handling.

Disse pasientene omtales ofte som vanskelige, men hvem er det som egentlig svikter? Er det ikke vi som helsepersonell, politikere og samfunnsborgere som har et ansvar for å sikre at de får den hjelpen de trenger?

Vi tenker at en av de mest avgjørende faktorene for å lykkes i oppfølgingen av ROP-pasienter er relasjonsbygging. Tillit tar tid å etablere, men for denne pasientgruppen er det avgjørende. Gjennom relasjoner kan vi ikke bare skape trygghet, men også bygge bro mellom pasientenes behov og systemets muligheter.

Til tross for dette viser erfaringer at mange pasienter opplever en kald og fragmentert behandling. De møter helsevesenet i biter. Rusbehandlingen tar seg av det ene problemet, psykisk helsevern tar seg av det andre. Men hva skjer når helheten aldri adresseres? Vi står igjen med pasienter som faller ut av begge systemene.

I vår utdannelse som vernepleiere har vi lært betydningen av relasjon, profesjonalitet og helhetlig oppfølging. Miljøterapi, som setter mennesket i sentrum og ser hele situasjonen, er et viktig verktøy. Dessverre opplever vi ofte at ressurser og prioriteringer går i andre retninger.

Riksrevisjonen slo i 2025 fast at tilbudet til ROP-pasienter er preget av «alvorlige svakheter». Rapporten peker på manglende koordinering, dårlig oppfølging og uforutsigbarhet i tjenestene, til tross at dette er en av de gruppene som trenger mest trygghet og stabilitet. Når selv Riksrevisjonen må bruke så sterke ord som «rystende», bør vi som samfunn lytte. Vi har ikke råd til å lukke øynene lenger. Selv om rapporten trekker fram noen mindre forbedringer, understrekes det at arbeidet med å etablere helhetlige tjenester fremdeles er langt fra mål.

For å møte utfordringene foreslår vi konkrete tiltak:

• Etablere team: samlokalisering av rus- og psykisk helsevern for å sikre bedre samhandling og kontinuitet

• Styrke relasjonskompetansen: Tilby helsepersonell opplæring i relasjonsbygging som en grunnleggende del av behandlingstilbudet

• Prioritere miljøterapi: Utvide bruken av miljøterapeutiske tiltak som fremmer helhet og stabilitet.

• Løpende evaluering: Implementere systemer for årlig vurdering av hvordan tjenester for ROP-pasienter fungerer, med fokus på pasientens opplevelse.

Er det akseptabelt at en av de mest sårbare gruppene i samfunnet stadig må kjempe for å bli sett og hørt? Når vi vet at bedre relasjoner og samhandling kan redde liv, hvorfor lar vi da systemet svikte?

Det er på høy tid at vi endrer kurs. Vi trenger ikke flere handlingsplaner eller konferanser. Vi trenger handling. Gi pasientene det de trenger: stabile relasjoner, tverrfaglig kompetanse og helhetlig oppfølging.

Gjennom intervjuene i vår bacheloroppgave ble det tydelig at det ikke bare er pasientene som kjemper, også fagpersoner opplever å stå i et system som motarbeider kontinuitet. Det som kommer fram er at relasjoner bygges over tid, men rives ned av skiftende vedtak, manglende kontinuitet og dårlig samhandling. Dette gjenspeiler en gjennomgående utfordring: Når systemet ikke henger sammen, er det relasjonen som ryker først.

Samtidig så vi et paradoks: Pasienter med de mest alvorlige utfordringene får ofte tilgang til tverrfaglig og spesialiserte tjenester, mens de som fortsatt har en viss funksjonsevne, faller mellom alle stoler. I møte med praksis har vi sett hvordan pasienter sendes fram og tilbake mellom instanser uten fast plass, forutsigbarhet eller helhetlig oppfølging. De som ennå ikke er «helt ute å kjøre», får ikke den hjelpen de trenger, før det er for sent.

Vi utfordrer politikere, ledere og helsemyndigheter: Prioriter ROP-pasientene! Gi plass til vernepleiere! La fagpersoner som evner å se hele mennesket, få gjøre jobben sin. ROP-pasienter trenger ikke bare behandling, de trenger å bli sett. Som samfunn har vi et ansvar for å støtte denne gruppen gjennom en helhetlig og verdig tilnærming. ROP-pasientene har ventet lenge nok. Nå er det vår tur til å handle.