Elisabeth Hatlem, Cecilie, Elin og Trine-Lise, Foreningen Mot Psykisk Vold, Jeanette, Karen, Synnøve og Turid, Hjelp meg stoppe volden

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. Innlegget ble først publisert i Magasinet Psykisk helse.

Vi finner lite av den nytenkningen vi har etterlyst i våre innspill til planen og i media. Regjeringen har ikke tatt til seg vårt viktigste poeng, nemlig å synliggjøre at de fleste voldsutsatte kommer fra helt vanlige og ressurssterke familier. Ordet ressurssterk finnes ikke i planen. 

De har heller ikke fått fram at psykisk vold og vold som fortsetter etter samlivsbrudd er spesielt utfordrende voldsformer, som er lite forstått blant de som har meldeplikt, hos politi, rettsvesen og hjelpeapparat. 

Utfordringene med å hindre at volden bryter ut har de heller ikke gode nok løsninger på.

Ord er viktige. Så når planen mangler beskrivelser og gode løsninger for de største utfordringene, sitter leserne igjen med feil inntrykk av hva som er viktig. Regjeringen skriver de håper planen kan bidra til å bygge tillit hos oss voldsutsatte, men det gjør den ikke. Det hjelper lite med tiltak, om de i praksis forbeholdes de små gruppene, som fattige, innvandrere, rusmisbrukere, eldre og samer, og de som er utsatt for fysisk vold.

Gode intensjoner er ikke nok, og regjeringen må begynne å ta vår virkelighet inn over seg. Ja visst er det en høyere risiko for å bli utsatt for vold om du har lav inntekt, er innvandrer, rusmisbruker eller same, men risikoen er bare to til fire ganger høyere, og ikke 100 eller 1000, som man får inntrykk av. Vold rammer vanlige folk hardt. 

Den siste tidens tragiske drapssaker har handlet om helt vanlige mennesker. Også de som «kun» er utsatt for psykisk vold risikerer å bli drept, selv om psykisk vold oftest tar liv uten å drepe.

Heldigvis framhever regjeringen at målrettet forebygging er veien å gå, heller enn å forsøke å reparere. Men vi mener de bommer når de ser ut til å mene at politiet er rett instans til å forebygge mye av volden. Politiet har en sentral rolle i de sakene volden har gått veldig langt. Men for de resterende, anslagsvis 540.000, er det kommunene og andre man må sette sin lit til – og bevilge penger til.

Det er minst 560.000 voldsutsatte i Norge (ca 12 prosent av alle barn og 10 prosent av alle voksne), og det er urealistisk at politiet skal hjelpe alle. I dag dømmes mindre enn en prosent av utøverne.

Vold må forebygges før den bryter ut, eller stoppes mens den er i sin spede begynnelse. Det sier seg selv at fastleger, helsestasjoner, barnehager, psykisk helsevern og andre aktører er mer naturlige enn politiet.

Men ut fra antall meldinger til barnevernet med mistanke om vold (ca. 6.000 i året) og antall anmeldelser til politiet (ca. 3.000), bidrar offentlige ansatte avdekke vold mot barn i færre enn 5 prosent av tilfellene.

Det er verdt å merke seg at privatpersoner melder bekymring om vold til barnevernet to-tre ganger oftere enn offentlig ansatte, på tross av manglende opplæring. Det sier mer enn noe at det ikke er kunnskapsmangel som hindrer at meldeplikten oppfylles, og at systemene for å fange opp utsatte barn må endres. I planen framheves tiltak for å øke kunnskapen hos alle, men dette er jo langt fra nok.

Systemene må endres, og også da er ord viktige. Horten og Trondheim tenker nytt for å fange opp utsatte familier.

I dag er det eneste obligatoriske treffpunktet mellom myndigheter og barnefamilier når foreldrene skal gå fra hverandre, for da må de delta i mekling. I en ideell verden hadde alle meklere klart å identifisere om noen er utsatt for vold i familiene de mekler i, men slik er det ikke.

Det er absurd at det ikke finnes obligatoriske treffpunkter før foreldrene skal gå fra hverandre. Det er ikke bare skilsmissebarn som har rett på et liv uten vold.

I Australia har de tatt konsekvensene av at vold ikke avdekkes i mekling og har laget et digitalt verktøy for å kartlegge underkommunisert risiko for vold, i alle familier. De forventer ikke at den utsatte klarer å fortelle om vold, men tar ansvaret for å spørre – på bedre måter enn de som brukes i Norge i dag.

Ordene de bruker når de spør er viktige. Slike digitale verktøy er ikke systematisk tatt i bruk i Norge, verken av meklere eller sakkyndige i barnefordelingssaker. Det er heller ikke tatt tak i forskningen som viser at kunstig intelligens er bedre enn mennesker til å vurdere alvorligheten i informasjon om psykisk vold. 

Om det forekommer vold eller ei overlates til den enkeltes skjønn. Dette setter utsatte barn og voksnes rett til et liv uten vold i fare, noe både barneombudet, Stine Sofies Stiftelse, NKVTS og andre har påpekt overfor regjeringen.

Det blir et lotteri med både barn og voksne sin rett til et liv uten vold. Flaks avgjør om du vinner i lotteriet når du prøver beskytte barna dine mot ytterligere vold, både mens du lever i vold og etter brudd med voldsutøver. Dette er en kjensgjerning som regjeringen ikke tar tilstrekkelig tak i.

Vi er overbevist om at de manglende ordene i planen bidrar til at helt vanlige og ressurssterke voldsutsatte har små muligheter til å vinne i lotteriet. Særlig gjelder dette om de kun er utsatt for psykisk vold.

Du skal ha flaks for å være blant de fem prosentene som offentlig ansatte identifiserer.