Halvor Nordby, professor, Universitetet i Innlandet, Institutt for sosialfag og veiledning, Fakultet for helse og sosialvitenskap 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Flertallet på Stortinget har nå gått inn for å fjerne lovkravet om at ansatte i barnevernet må ha mastergrad. Når lovkravet tas vekk, kan vi risikere at svært få velger å ta mastergrad, og en del bidragsytere i debatten ser ut til å mene at masterutdanning heller ikke er særlig viktig for mange barnevernsansatte i kommunene. Etter mitt syn er dette grunnleggende feil.

Faglig dybdeforståelse

En grunntanke bak masterkravet var at masterutdanning kan gi barnevernsansatte nødvendig faglig innsikt i relevante temaer, og at det å ha dybdeforståelse er nødvendig for å møte de store kompetansebehovene i tjenestene. Ved universiteter og høgskoler kommer studenter i masterstudier tett på forskningsmiljøer over lengre tid. I tillegg til det de tilegner seg av systematisk og forskningsbasert kunnskap, lærer studentene mye om vitenskapelig, analytisk og kritisk tenkning, ikke minst når de selv skal skrive selvstendige akademiske tekster som masteroppgaven.

Det å få den type dybdeforståelser som masterutdanninger kan gi, er en helt avgjørende del av den kompetansen de aller fleste ansatte i kommunal barnevernstjeneste bør ha. Særlig kan dette knyttes til argumentasjon og beslutningsprosesser i undersøkelser og tiltak. Det er helt essensielt å kunne innhente og sortere adekvat informasjon, vurdere ulike hensyn opp mot hverandre og legge til rette for gode beslutningsprosesser til barnets beste.

Problemkompleksene ansatte i barnevernstjenestene står overfor er kanskje de mest utfordrende og undervurderte i velferdsfeltet, og det er virkelig fremtiden til barna det handler om. Gode løsninger krever grundige beslutningsprosesser. Ansatte i barnevernstjenester må ha analytiske evner til å skille mellom ‘fakta’ og ‘fortolkning’, de må fundamentalt forstå forskjellen på å ‘dokumentere’ og ‘argumentere’ og de bør vite hva det vil si å jobbe ‘forskningsbasert’ og ‘metodisk’. Vi underviser selvsagt om disse tingene på bachelor. Men studentene trenger langt mer enn det vi rekker på tre år for å møte kompetansebehovene i praksisfeltet.

I tillegg til å gi studentene en godt utviklet analytisk kompetanse, kan masterutdanninger systematisk utvikle studentenes kunnskap om relevante temaer om utsatte barn og unge, slik at de i større grad kan jobbe ut fra en kunnskapsplattform. Det gjelder også undervisningsemner om mer relasjonelle temaer som etikk og kommunikasjon, som også er akademiske disipliner der gode undervisningsopplegg kan legge til rette for helt nødvendig faglig kompetanseheving langt utover det vi klarer på bachelornivå.

Alternative kompetansemodeller?

Beskrivelsen jeg har gitt av potensialet i masterutdanninger er ikke ment å være spesielt kontroversiell. Det er heller ikke kontroversielt å mene at hvis gode masterutdanninger innen barnevern skal fungere godt, så må de i stor grad tilpasses behov og utfordringer i praksisfeltet. Sannsynligvis bør også samarbeidet med barnevernstjenestene styrkes i masterutdanningene, slik utdanningene er i dag.

Poenget er heller at selv om masterutdanningene i stor grad samarbeider med praksisfeltet, så kan de faglige målene nås så lenge utdanningsinstitusjonene har et systematisk ansvar for innholdet. Vi lever i en tid der det er spesielt viktig å holde på idealer om argumentasjon, faglighet og kritisk tenkning – også i barnevern – og dette er (heldigvis) fortsatt idealer som står sterkt og holdes oppe i høyere utdanning.

Igjen er kanskje ikke dette spesielt kontroversielt. Spørsmålet er heller hvordan det er mulig å nå disse målene på en annen måte enn gjennom deltakelse i det faglige fellesskapet masterutdanninger på universiteter og høgskoler tilbyr over tid. Hvis kompetanseutvikling skal skje på andre måter på andre arenaer, tror jeg det blir vanskelig å gi studentene det de trenger. Det blir fort også stykkevis og delt – og noen ganger kanskje ikke faglig godt nok – slik at kompetansetiltakene ikke klarer å gi studentene den faglige forståelsen de trenger for å gjøre jobben sin.

Det generelle masterkravet var kanskje for strengt. En alternativ revidering kunne vært å opprettholde kravet, men tydeligere åpnet opp for unntak for dem som ikke har de mest krevende rollene i tjenestene. Dessverre vant ikke dette alternativet fram, slik at vi nå kan risikere en bekymringsfull utvikling.

Jeg er redd forslaget om ny kompetansemodell i for liten grad anerkjenner viktigheten av master, og at det vil resultere i at altfor få søker seg til gode masterutdanninger. Vi kan bare håpe at dette ikke vil skje, at arbeidet med å utvikle gode og praksisnære masterutdanninger ikke stagnerer (arbeidet var jo bare så vidt i gang), og at mange søker seg til disse utdanningene fordi de selv og arbeidsgiver ser verdien av det – til det beste for barna.