Ida Eliassen-Coker, sjefredaktør i ALTSÅ.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Maren Riis og Katrine Fjørtoft i Oslo Friomsorgskontor har i Fontene rettet skarp kritikk mot meg etter mine innlegg i sosiale medier om min venninne Kine Pedersen Aamodt og hennes erfaring som voldsutsatt. Det var et bevisst valg å bruke mine personlige kontoer i sosiale medier, siden Kine er en god venn av meg. Gjennom henne får jeg dessverre nære innblikk i realiteten for en som har overlevd grov mishandling i Norge i dag. Samtidig er jeg sjefredaktør i ALTSÅ, et magasin som følger både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten og er sitt presseetiske ansvar bevisst, og jeg vet at mine ytringer privat ikke kan skilles fra det jeg gjør på jobb. Men mitt virke som redaktør krever ikke at jeg er nøytral til vold mot kvinner. Det betyr tvert imot at det er min oppgave å bidra til samfunnsdebatt om dette utrolig viktige temaet.

Retraumatiseres for hver permisjon

Kines tidligere samboer ble dømt til 13 års fengsel for vold, overgrep og trusler mot henne og en annen kvinne. Jeg skrev om hva som skjer når han etter bare fem års soning slippes ut på permisjon. Og selv om Kine føler seg emosjonelt ivaretatt av enkeltmenneskene som ringer henne fra Kriminalomsorgen, opplever hun at systemet ivaretar den kriminelle. Når han kan bevege seg fritt i samfunnet med jevne mellomrom, oppleves det svært truende og retraumatiserende for henne. Kine har stått fram med sin historie og gjort den kjent og er kjent med innholdet i denne kronikken. Gjennom å følge hennes hverdag, har jeg lagt merke til at systemet har alvorlige feil og mangler, og at det er store glipper mellom de ulike etatene som skal holde samfunnet trygt. 

Samfunnet svikter i alle ledd

Riksrevisjonen har også undersøkt i hvilken grad hjelpeapparatet beskytter de som blir utsatt for vold i hjemmet, og konklusjonen er nedslående. Det svikter i omtrent alle ledd. Kanskje mest bekymringsfullt er hvor dårlig politiet håndhever besøksforbud og voldsalarm. Dette er beskyttelsestiltak som det ikke går an å regne med for de som lever med trusler på livet.

Demonisering 

Jeg omtalte Kines voldsmann som et monster. Kronikkforfatterne fra Oslo Friomsorgskontor mener en demonisering av seksualforbrytere er problematisk, og viser til at stigmatisering kan føre til isolasjon og manglende integrering igjen i samfunnet, og at dette heller øker risikoen for gjentakelse av kriminelle handlinger snarere enn at det reduserer risikoen. Det er nettopp denne retorikken jeg har vokst opp med og nå tar et oppgjør med.

Voldsutøver har alt ansvar

Det er vold og mishandling av andre mennesker som er hovedproblemet. Gjerningspersonen er den eneste ansvarlige. Om vedkommende gjentar slike handlinger etter å ha sonet sin dom for det, så er det fortsatt kun gjerningspersonen som er ansvarlig for det. Ansvaret kan ikke legges på samfunnets holdninger til dem. 

Enkelte kan ikke reddes

Selv om jeg er svært opptatt av psykologi og tilhenger av et velferdssamfunn som trygger oss alle og jobber for å forhindre at noen faller utenfor, ser jeg at vi noen ganger kommer til et punkt der samfunnet må beskyttes fra enkeltmennesker som ikke kan rehabiliteres. Vi har dessverre altfor mye statistikk på at enkelte mennesker er fanget i et stygt og farlig mønster som de gjentar og gjentar. Et sted må samfunnet trekke en strek og sette lovlydige og fredelige mennesker som gjør verden bedre foran de som har bevist at de ikke kan annet enn å ødelegge andre. Ja, vårt samfunn er bygget på prinsipper om likhet for loven. Men alle regler har unntak, og i media akkurat nå ser vi på et unntak som heter Anders Behring Breivik. Det virker som det er bred enighet om at han ikke skal tilbakeføres til samfunnet. De uhyrlige gjerningene hans har, heldigvis, skapt en enighet om at samfunnet må beskyttes mot ham. Jeg mener samfunnet trenger å beskyttes også mot de aller groveste volds- og overgrepskriminelle, i lang tid – kanskje for alltid.

Hva er et monster?

Min bruk av ordet monster karakteriseres som «utdaterte holdninger». Kanskje er ikke Riis og Fjørtoft klare over alvorlighetsgraden i denne mannens handlinger. Jeg vil derfor påpeke at han er dømt for «torturlignende vold» og 190 voldtekter mot Kine. Her er også et utdrag fra dommen, i et faksimile fra ABC nyheter:

I mitt hode er det bare et monster som utfører slike handlinger. Og jeg skulle ønske at vi hadde effektive metoder for å rehabilitere slike voldsutøvere. Da hadde verden sett helt annerledes ut. Men vi har dessverre ingen forskning som underbygger at slike personer slutter med vold og trusler mot kvinner etter opphold i fengsel, uansett hvor tilgivende holdninger de møter.

Syltynt kunnskapsgrunnlag

Dette bringer meg videre til kronikkforfatternes neste poeng, som er viktigheten av forskningsbasert kunnskap. Her er vi helt på linje. Problemet er at de selv bruker et svært tynt tallgrunnlag når de peker på tiltak som fungerer. Oslo friomsorgskontor innførte i 2022 Circles of Support and Accountability (CoSA), et prosjekt som lener seg på lokale frivillige (!) og så vidt jeg kan se, én studie fra 2017 med 50 deltakere og en kontrollgruppe på 50, som alle var dømt for seksuallovbrudd. Blant de 50 var det én person som ble arrestert for nye overgrep, mens det i kontrollgruppen var sju. Dette er jo lovende, og én er mindre enn sju, men det kan knapt kalles forskning og det er for tynt grunnlag til å berolige meg. (Kilde: Duwe, Grant, 2018 «Can circles of support and accountability (CoSA) significantly reduce sexual recidivism? Results from a randomized controlled trial in Minnesota» i Springer Science+Business Media B.V.)

Vi må vite at det fungerer

Det er mulig at Kriminalomsorgen har andre krav enn meg til å stole på atferdsendringer, men her ute i samfunnet har vi altfor mange bevis for at det ikke fungerer. Når skal vi begynne å innta en føre var-holdning på vegne av voldsutsatte kvinner? Jeg er glad for alle initiativene som kan forebygge eller rehabilitere, men de kan ikke brukes som grunnlag før vi vet at de fungerer. Og bak hvert eneste drap skjuler det seg mange flere kvinner som lever med vold, trusler om vold og frykt for livet sitt på daglig basis.

En farlig mann er en farlig mann

Jeg forstår at Kriminalomsorgen ikke kan holde folk i fengsel i lengre tid enn det de er dømt til. Her er det påtalemyndigheten og domstolen som eventuelt må klandres for at denne mannen ikke ble dømt til forvaring. Men å slippe en som er dømt for så grov vold ut igjen i samfunnet etter så kort tid, det er en feilvurdering av Kriminalomsorgen. Når de viser til at han slett ikke er en fri mann, så er det altså ingen av restriksjonene de nevner (meldeplikt hos politiet, spesifikke innetider og kontaktforbud) som vil kunne være til beskyttelse for Kine hvis hun skulle trenge det. Dette er taushetsbelagt informasjon som den voldsutsatte ikke får. Her er det også viktig å nevne at vi ikke har noen som er satt til å beskytte Kine når han er ute. Hvorfor har ikke politiet ansvar for å sikre henne mens han er ute?

Noen voldsutøvere kan per i dag ikke rehabiliteres, og bør derfor heller ikke tilbakeføres til samfunnet. Jeg stiller meg undrende til at jeg kritiseres for å mene dette. Som redaktør er det blant annet mitt ansvar å bidra til debatt om samfunnsaktuelle temaer. Det er akkurat det jeg gjør. Jeg ønsker å utfordre holdningene som fører til at voldsutsatte kvinner får i oppgave å passe på seg selv så fort en voldsutøver er ferdig med å sone. Og ikke minst ønsker jeg å utfordre praksisen med permisjoner for slike overgripere og mangelen på sikkerhetstiltak for de utsatte. 

Jeg forventer rett og slett bedre av dette landet. 

For ingen skal leve i frykt for å bli drept.