Turid Wangensteen og Martine Kihle Dalsrud, forfatterne av boka «Når foreldre ruser seg»

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Onsdag skrev sosionom Liv Torgunn Røhr et debattinnlegg hvor hun skrev at hun ble forundret over at Martine Kihle Dalsrud gir uttrykk for at man i stedet for å hevde at foreldre er syke, bør si rett ut at «mamma ruser seg». Takk for ditt engasjement for barn som har foreldre med rusproblemer. Vi har derimot noen kommentarer til debattinnlegget ditt.

Boka «Når foreldre ruser seg» handler om familier hvor en eller begge foreldrene har et rusproblem, uavhengig av om de har fått en diagnose eller ikke. I vår forståelse foreligger det et rusproblem når inntak av rusmidler (alkohol, vanedannende legemidler og alle andre rusmidler) gjør at foreldrene ikke klarer å ivareta barnas grunnleggende behov for blant annet trygghet, forutsigbarhet og emosjonell og sosial støtte.

Vi ønsker å understreke at det ikke finnes en typisk «rusproblemfamilie», foreldrene er ulike og barna er ulike. De strever med forskjellige typer rusmidler, de er ulike blant annet med hensyn til psykisk og somatisk helse, og sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Fagpersoner som møter disse familiene må derfor bli kjent med hver enkelt person, og foreldre og barn skal møtes med respekt og åpenhet.

Vi vet ikke på forhånd hva de strever med, og hva som eventuelt er grunnen til problemene deres. Det finnes altså ikke en sannhet om disse familiene, og heller ingen fasit på hva som er god hjelp og støtte.

Les intervjuet med forfatterne her.

Noen foreldre har utviklet en rusmiddelavhengighet, de har fått en sykdomsdiagnose. Noen opplever å bli mindre stigmatisert ved at problemene deres er definert som en sykdom. Andre har problematisk bruk av rusmidler, men har ikke fått en diagnose. Noen av disse ønsker heller ikke å definerer seg selv som syke, fordi de opplever at selve diagnosen er stigmatiserende.

For noen barn er det viktig å vite at foreldrene har en avhengighetsdiagnose og sykdom, for andre barn er det ikke viktig eller de blir redde når de hører at foreldrene er syke. Eksempelet i intervjuet i Fontene handler om de barna som har opplevd at voksne rundt dem har bortforklart rusproblemet eller ikke har villet snakke om det. De har savnet voksne som har sagt på en direkte måte at mamma eller pappa ruser seg. Uavhengig av hvilke ord man bruker og hvordan man forklarer problemene; det viktigste er å la barnet få snakke om sine opplevelser, tanker og følelser.

Samtalene skal være til for barna, og ikke for de voksne. I boka understreker vi også at det viktig å ha samtaler der både foreldre og barn er til stede, når det er mulig, og at man sammen finner ut hvilke ord det er lurt å benytte og hvordan problemene skal forklares.

Ord og begreper er viktige, det er vi helt enige om. Og der kan sikkert også vi bli bedre, så vi takker for innspill på det. Det å bekjempe stigma og skam er helt avgjørende for at både barn og foreldre skal få nødvendig hjelp og støtte, og det tror vi er godt formidlet gjennom boka.

Vi håper du tar deg tid til å lese boka, og takk igjen for ditt engasjement. Det er helt avgjørende for disse familiene at det er mange som ser dem, lytter til dem og forsøker å hjelpe og støtte.