Hans Tau Hatlestad, cand.scient. og Eivind Meland, professor emeritus

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

FHI presenterer på sin hjemmeside en studie om botid og konflikt. Studien spiller på den etter hvert klassiske forvekslingen av delt bosted (felles juridisk bestemmelsesrett) og praktisk delt omsorgstid. Fast bosted, som «delt bosted» avledes fra, er en ren juridisk term som bare sier noe om hvem som skal ha juridiske særretter. Lik botid er en praktisk term.

Det er tydelig at studiens begrepsbruk har rettet seg inn mot et internasjonalt publikum. Internasjonalt er «shared physical custody» definert som mer enn 35 prosent av botiden hos begge foreldrene. FHIs valg av definisjoner er derfor tilpasset internasjonal norm for botidsklassifisering.

I Norge har det i lengre tid vært slik at over 2/3 av barna har både «shared physical custody» og «shared legal custody» (felles foreldreansvar).

Det spesielle i Norge er at man har en tredje kategori, nemlig såkalt «fast bosted». Denne særnorske juridiske konstruksjonen (mer presist kalt bostedskompetansen) ble innført i barneloven, mot barnelovutvalgets anbefaling, for å kunne knytte noen særfordeler til den ene forelderen, selv om man gjennom felles foreldreansvar delte på det juridiske ansvaret. Det er nettopp disse særfordelene som i de fleste tilfeller skaper konflikt mellom foreldrene før de eventuelt kommer til enighet. 

Det er hovedsakelig to ting, utenom de økonomiske fordelene, som gjør bostedskompetansen attraktiv:

1. At den gir immunitet fra straff ved tilbakehold av barnet, der samværsforelder kan straffes med fengsel i inntil to år for samme forseelse.

2. At bostedsforelder kan flytte til en annen kant av landet uten den andre forelderens samtykke. Å gi den ene forelderen denne «atomknappen», som kan ødelegge relasjonen med den andre, er meningsløst, konfliktskapende og ikke minst skadelig for barnet.

Vi vil hevde at å lage en studie om botid og konflikt er en avledningsmanøver. Forfatterne flytter oppmerksomheten bort fra kampen om juridisk makt til botid. Det er også en avledning fra det faktum at kampen om kontrollen over barnets hverdag er noe av det mest skadelige for barn. Det skaper fremmedgjøring og traumer som kan prege barn i mange år.

Konflikt har lenge vært brukt som et middel i seg selv for å hindre at foreldrene blir likestilt i forhold til barnets hverdagsliv. Eller, rettere sagt, å sikre at den ene får fullstendig kontroll, basert på en for lengst tilbakevist påstand om at delt bosted krever ekstra godt samarbeid og mye kontakt. 

I artikkelen fra FHI, snikes dette også inn som en falsk premiss. De skriver:

«While practicing shared residence may decrease the risk of conflicts over child residence because parents have equal status regarding their parental rights and rights to spend time with the child, it may increase the risk of other types of interparental conflicts. The frequent contact between parents with shared residence may provide them with more opportunities to engage in conflict, and shared childcare may also provide new and frequent topics on which to disagree, such as care cycles, parenting practice, and equipment for the child. We have no obvious explanations as to why we do not find any differences between the groups regarding interparental conflict.»

Dette er udokumenterte spekulasjoner. Å praktisere 50/50 botid vil i de fleste tilfeller bety to bytter i løpet av to uker i motsetning til vanlig samvær, som normalt har seks bytter av hjem. Normalt vil likestilte foreldre holde sin egen garderobe og annet utstyr til barnet.

Det er ikke noe grunnlag for å påstå at dette gir verken mer kontakt, større behov for samarbeid eller større grunn til å krangle om verken samværsmønstre eller omsorgspraksis. Tvert imot ble samværsforeldre i 1997 likestilt som omsorgspersoner. Introduksjonen av samværsforeldres selvbestemmelsesrett over den direkte omsorgen har kanskje vært det mest konfliktdempende som har skjedd i revisjoner av barneloven.

Om FHI-forskningen viser noe, så må det være at det ikke er botid, men kampen om kontroll for egen vinning, som skaper konflikter og som skader barna i vår tid. Konflikten mellom foreldre i samlivsbrudd handler som oftest nettopp om hvem som skal få den juridiske makten over barnets hverdag, samt økonomiske fordeler knyttet til dette, ikke så mye om botid. Å tilsløre det egentlige motivet bak det å få barnet boende fast hos seg, nemlig makt, kontroll og penger, med botid, har lange tradisjoner i vårt land. I rapporten «Barneloven blir til» fra 1984, bestilt av justisdepartementet, skrev Lise Gundersen ved UiB:

«Når ønsket om å unngå konflikter ble fremhevet så sterkt, skyldtes det sannsynligvis en særlig omtanke for moren, som i de fleste tilfellene hadde barnet boende hos seg. Kristelig Folkepartis kvinners nøytrale uttalelse er karakteristisk for den måten de etablerte kvinneorganisasjonene tilslørte de rene kvinneinteressene i spørsmålet. KrF-kvinnene var redd for at prinsippet om felles foreldreansvar kunne skape store vanskeligheter for den foreldrepart som har barna boende hos seg og dermed komme til å skade istedenfor å ivareta barnas interesser.»

Å knytte konflikt til botid istedenfor bosted er en tilsløring i samme stil. Tidligere leder for stortingets familiekomité,

Gunn Karin Gjul, var mindre tilslørt på Foreningen 2 Foreldre (F2F) sitt politikermøte i 2013:

«Noe av det som blir veldig styrende den dagen man går fra hverandre, er økonomi. Hvem er det som skal få den doble barnetrygden, særfradraget, […] Og så lenge det er mor som har jobbet deltid, som har den laveste inntekten, og per definisjon i utgangspunktet har den svakeste økonomien, så blir det enda viktigere for mor at hun blir hovedomsorgspersonen.»

Aldri før har vi hatt en situasjon der flere foreldre søker å oppfylle idealene i de Castbergske barnelover om at fedre skulle ha et ansvar utover det økonomiske. Likevel kommer motstanden like sterkt nå som både i forkant av de Castbergske barnelovene i 1915 og Lov om barn og foreldre av 1981.

At Folkehelseinstituttet fletter inn slik motstand i sin forskningsrapport er beklagelig og kritikkverdig.

Istedenfor å bidra til slik motstand, burde både FHI, ansatte i familievernet og andre relevante ressurser arbeide for å fjerne denne konfliktdriveren som uavklart fast bosted ved samlivsbrudd er.

Husbanken og Nav ga i 2021 sine bidrag ved å fjerne delt bosted som hinder for å tildele bostøtte og å innvilge stønad som enslig forsørger.