Jasmin Alhamedi

Hudpleier, har bodd i beredskapshjem, fosterhjem og institusjon

Kronikken er skrevet sammen med Jannet Time, støtteperson fra ett av besøkshjemmene jeg har bodd i. 

Alt handler om statistikk, økonomi og muligheter. Ingen ser på meg som et enkelt individ som faktisk lever i dette. Barnevernet skal vurdere barnets beste og verne barnet, men i mitt tilfelle har det ikke vært slik.

Barnevernssjef i Stavanger uttalte 9.12.25 at det er stor mangel på fosterhjem i kommunen. Sammen med Bufetat må de starte en kampanje for å få flere til å bli fosterforeldre. Flere barn har bodd midlertidig i beredskapshjem i lang tid, noen i over to år.

Vi, barn som er avhengig av barnevernstjenesten, blir kasteballer i systemet. Som 11-åring ble jeg plassert i beredskapshjem og lovet at oppholdet skulle vare i to uker, maks to måneder. Det endte med at jeg feiret jul tre ganger i beredskapshjemmet. Hverdagen besto av usikkerhet og håp. Hver dag tenkte jeg at kanskje i dag kommer jeg til å få en fosterfamilie.

Beredskapsfamilien fikk lite opplæring i hva det innebar å ha en liten utenlandsk jente boende hos seg så lenge, et barn som verken kunne språket eller kulturen. Jeg forstår at barnevernet tenkte at det var bedre for meg å ha dem som familie enn ingen. Men jeg synes det blir feil. Fordi hvorfor skal jeg som et fremmed barn bo i et privat hjem hos noen som ikke ønsker å ha meg der i flere år? Jeg følte meg som den stygge andungen, aldri som en skikkelig del av familien. I helger og ferier var jeg i besøkshjem, mens andre barn var sammen med familiene sine.  

Beredskapsfamilien måtte ha meg der i nesten tre år. Det var ingen annen løsning, og jeg var for liten til å bo på institusjon. Å ha meg der så lenge påvirket også barn og voksne i beredskapsfamilien.

Endelig etter nesten tre år kom nyheten, de hadde funnet en fosterfamilie til meg. Jeg bodde da i Stavanger, klar for ungdomsskolen sammen med venner fra barneskolen. I stedet måtte jeg flytte til en familie på Østlandet som jeg ikke kjente fra før, langt bort fra venner og søsken. Helt forferdelig. Barnevernet visste hvor viktig nettverket var for meg, men valgte likevel å plassere meg så langt unna. Jeg hadde egentlig ikke noe valg, og tenkte at dette var en mulighet for å komme til en familie som faktisk ville ha meg. Jeg håpet på en ekte mor og far, selv om vi ikke delte blod. Men som med alle fine drømmer, finnes det også mareritt. Fosterfamilien ble splittet, jeg måtte flytte igjen, denne gangen med fostermor. En helg i måneden var jeg i besøkshjem, og da fostermor ble syk var jeg midlertidig hos min lærer.

På ungdomsskolen hadde jeg to venninner, men ble ellers møtt med skepsis. Jeg var utlending, snakket en annen dialekt og bodde i fosterfamilie. Jeg ble mobbet for en situasjon jeg ikke selv hadde valgt. Jeg mistrivdes og ba om å få flytte tilbake til Stavanger, men barnevernet sa nei. Jeg måtte fullføre ungdomsskolen der, og det var en av de verste periodene i livet mitt.

Etter ungdomsskolen fikk jeg begynne på videregående i Stavanger. Da hadde jeg verken fosterfamilie eller noen å bo hos. Løsning ble først akuttsenter, der var det mye sykt, og deretter en privat institusjon. Overraskende nok var institusjon den beste plassen jeg har vært. Selv om ungdom ruset seg der, føltes det riktig for meg, fordi de ansatte var til stede av egen fri vilje. Det var ingen som skulle leke mor og far for meg.

Tilbake i Stavanger tenkte jeg at nå skal jeg snakke med alle mine venner igjen, men jeg var jo glemt, og en de bare husket fra fortiden. Jeg måtte finne meg nytt nettverk, og det ble både oppturer og nedturer.

Det er enormt trist at barnevernet, med sitt store ansvar ikke kan gi barna stabilitet og trygghet. Min barndom ble preget av flyttinger og usikkerhet, og det har påvirket hvordan jeg har utviklet meg både på godt og vondt. Nå er jeg voksen og er heldigvis ikke en kasteball lenger. Jeg er en plass i livet der jeg ønsker å være. På grunn av min tankegang og positivitet til livet har jeg klart meg veldig bra. Jeg har bare gått på skole, ingen rus, rømming, kriminalitet eller sykdom. Men hvis jeg hadde vært en annen unge kunne det gått helt galt.

Barnevernet lytter mest til de voksne – beredskapshjem, fosterfamilie og besøksfamilier, og tar ikke hensyn til barnets beste. De sa at jeg hadde rett til å bli hørt, men den retten tror jeg ikke har blitt innfridd. Det er først nå som jeg er voksen at jeg innser hvor mange feil de har gjort. Feil som har gått ut over mitt liv og min barndom, som jeg aldri kan få tilbake.

Det må gjøres mer: fosterfamilier må få bedre lønn og oppfølging, slik at flere vil ta på seg det store ansvaret det er å ha fosterbarn. Barn må få stabilitet og trygghet, beholde venner og familie, og unngå mobbing og psykiske vansker. Dersom dette blir prioritert, kan barna vokse opp og bli det samfunnet trenger.

Barnevernstjenesten, Bufetat og politikere må ta sitt ansvar for omsorgssvikten vi barn blir utsatt for.

Denne historien krever et svar, ikke bare til meg, men til alle barn som fortsatt venter.