JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Karen bodde på institusjon som ungdom. Som voksen vendte hun tilbake

Karen Farquhar vil takke barnevernet for at de fikk henne på rett kjøl.
Karen Farquhar synes det skrives for mye negativt om barnevernet.

Karen Farquhar synes det skrives for mye negativt om barnevernet.

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Vi hører mange historier om alle barnevernsbarna det ikke går så godt med og altfor sjelden om dem som har klart seg greit.

Karen Farquhar er blant dem som følte seg så trygg på institusjonen hun bodde på, at hun ba om å være der i praksis da hun utdannet seg til å bli barnevernspedagog.

– Jeg ville hjem.

Karen Farquhar har runda barnevernet og trives med å være tilbake der alt starta.

Karen Farquhar har runda barnevernet og trives med å være tilbake der alt starta.

Hanna Skotheim

Ringen er sluttet

Farquhar startet altså sin karriere i barnevernet på den samme institusjonen hun bodde på som ungdom. Deretter var hun innom Bufetat, Stavanger kommune og ROP, hvor hun jobbet med rus og psykiatri.

Nå, 26, år er hun tilbake der det starta, i Humana omsorg og assistane. Men denne gangen som avdelingsleder.

Farquhar understreker at hun i denne artikkelen uttaler seg på vegne av seg selv og ikke Humana.  

Ville rømme

Barnevernet tok hånd om Farquhar da hun var femten år. Da ruset hun seg og utagerte så mye at verken skolen eller moren hennes visste hva de skulle gjøre.

Det ble forsøkt hjelpetiltak, men det ville ikke unge Farquhar være med på.

– Jeg gjorde som jeg ville. Min mor alene hadde ikke sjans. Jeg tror det har vært vondt for henne å føle på at hun ikke har klart å gjøre nok.

Etter et par mislykkede flyttinger, havnet hun i en hytte med snurredo langt til skogs. Der skulle hun bo sammen med to miljøterapeuter.

Hun husker dama som spe og mannen som enda spedere. Tiden på hytta skulle fungere som en innslusing til barnevernsinstitusjonen hun senere skulle bo på.

Farquhar har aldri gått så mye på ski som da, verken før eller siden. Og hun hatet det.  

– Det var begrensa hva jeg kunne gjøre, og jeg var helt avhengig av de to voksne for å ha sosial kontakt.  

Lenge tenkte Farquhar at hun skulle rømme tilbake til sivilisasjonen så fort som mulig. Men så fant hun seg selv kortspillende i en sofa – tilfreds.

– Jeg forsto at disse folkene faktisk ville meg vel. Så ble jeg nysgjerrig på hva de kunne tilby meg og om livet mitt faktisk kunne se annerledes ut.

Min Kamilla

Den spede miljøterapeuten som var med Farquhar på hytta, het Kamilla. Hun ble hennes person. De to holdt kontakten da Faquhar flyttet hjem igjen. Hun var også i bryllupet da Farquhar giftet seg.

– Kamilla var en del av grunnen til at jeg valgte å jobbe i barnevernet. Jeg ville bli som henne, og det er ikke det dummeste valget jeg har tatt.

Kamilla var den tydelige voksne som Farquhar trengte. Hun var også forutsigbar.

– Etter hvert stolte jeg på at de voksne gjør som de sier. Det hadde vært en mangelvare i mitt liv.

Høye forventninger

Da Farquhar skulle i praksis på barnevernsstudie, søkte hun seg til institusjonen der hun bodde som ungdom. Der møtte hun flere av dem som jobbet der da hun var tenåring. Nå ble de kolleger i stedet. Hun ble også kollega til Kamilla, som var avdelingsleder der da.

Før Farquhars første dag på jobb, sa Kamilla ifra om at hun kom til å ha høye forventninger til henne.

– Hun visste hva jeg tålte av tilbakemeldinger. Kravene hun stilte har nok gjort meg til en god miljøterapeut.

Karen Farquhar trives godt som avdelingsleder, men hun vil ikke høyere opp i systemet. Hun synes det er fint å kunne ha kontakt med miljøet på institusjonene.

Karen Farquhar trives godt som avdelingsleder, men hun vil ikke høyere opp i systemet. Hun synes det er fint å kunne ha kontakt med miljøet på institusjonene.

Hanna Skotheim

Bestemmer for mye

I dag kan Farquhar si at hun satte pris på de klare rammene som de voksne la opp til på barnevernsinstitusjonen. Det var ikke rom for å si nei til å vaske huset. Ei heller hvis en voksen ville snakke med deg. Det har endret seg med årene. I dag skal ungdommene ta del i de fleste beslutninger som gjelder dem.

Farquhar synes det kan være positivt, men hun opplever også at det kan gå utover kommunikasjonen med de voksne. Nettopp fordi ungdommene har mulighet til å si at de ikke vil snakke.

Hun mener også at det er for lite rom til å utfordre ungdommene slik hun selv ble utfordret da hun måtte bo på en hytte i flere uker.

– Hvis de hadde spurt meg om jeg ville bo i en hytte i gokk, hadde det vært uaktuelt. Da hadde jeg heller markert meg i den ungdomsgruppen jeg hang med. Det var jo det jeg kunne.

Å sitte usminket i en sofa og spille kort, hadde jeg derimot aldri gjort før.

Det er ikke alltid en ungdom vet hva som er best for en, tenker Farquhar. Da kan det være fint at de voksne «pusher» på litt, synes hun.

– Mener du at barnevernet burde hatt mer mulighet til å bestemme?

– Ja, som privatperson mener jeg det. Rammen for hva vi kan gjøre i foreldrenes sted, burde ha vært videre. Farquhar mener også at lovverket i større grad burde hindre ungdom i å ruse seg.

– Det er ganske fortvilende å springe etter ungdom natt etter natt uten hjemmel i lov til å fysisk ta dem hjem igjen.

Hanna Skotheim

Flinkest til å tilpasse

Farquhar husker at de voksne på institusjonen var flinke til å fange opp det ungdommene var interessert i. Selv fikk hun ri flere ganger i uka. Som den hestejenta hun var, ga det mersmak.

De private barnevernsinstitusjonene er flinkest til å gi et tilpasset tilbud, mener Farquhar.

– Barnevernsinstitusjonene bør kunne skreddersy tiltak til hver enkelt ungdom og endre det ut ifra deres behov. Vi har ungdommer med komplekse utfordringer og må forvente at smerteuttrykket deres vil endre seg underveis. Da er det viktig at også rammene endrer seg. Det som passet i starten, vil kanskje ikke fungere underveis.

– Flere er kritiske til at private barnevernstjenester tjener penger på barnevern, inkludert barne- og familieministeren. Forstår du kritikken?

– Ja, men ville det vært mulig å ikke gjøre det? Jeg er mer opptatt av at vi skal lage tilbud som gir den enkelte muligheten til å endre seg. Men da må vi kunne gjøre individuelle tilpasninger, og det tenker jeg at det private i større grad enn det offentlige klarer.

– Hvordan opplever du kritikken som rettes mot barnevern generelt?

– Jeg er for en gjennomsiktig praksis, men jeg skulle ønske det var mer oppmerksomhet på det som fungerer og hvorfor det fungerer slik at vi kan gjøre mer av det. Jeg skulle også ønske at forslagene som kom, ikke bare handlet om at ungdommene må bestemme mer selv.

Divisjonsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Jan Kato Fremstad, skriver i en epost at eierform ikke nødvendigvis «indikerer det ene eller andre når det gjelder fleksibilitet». Bufdir styrer Bufetat, som har ansvar for det statlege barne- og familievernet. 

«Men: det er et klart skille i kvalitet mellom institusjoner som arbeider etter forløp og systematiske metoder, og de som ikke gjør det», skriver Fremstad i eposten.

Kom seg ut

Selv om Farquhar har vært heldig med menneskene hun har møtt på sin vei, så kunne det gått galt. Da hun valgte å dra hjem igjen etter å ha bodd på institusjon, fant hun tilbake til sin gamle gjeng og falt ut av skolen – igjen.

Men som mange historier, har også denne et vendepunkt.

Barnevernstjenesten sa nemlig at de kunne betale sertifikatet for henne hvis hun sluttet å ruse seg og kom seg tilbake til skolen.

– Jeg hadde et «image» å vedlikeholde da jeg kom tilbake til Stavanger. Det er drit når det handler om å utagere, ruse seg og slåss. Men da jeg fikk en unnskyldning til å gjøre noe annet, så kunne jeg si til miljøet at jeg ikke ville mer.

Problemet var bare at hun ikke hadde skoleplass. Men med litt godvilje fra skolens side og en skoleflink Farquhar, så ordnet det seg.

En fot i bakken

I dag jobber ikke Farquhar lenger ute på institusjonene. Likevel føler hun seg fortsatt hjemme.

Hanna Skotheim

Som avdelingsleder kreves det at hun er til stede der ungene bor tre ganger i uken, og det er hun glad for. Selv om hun har gått gradene, vil ikke Farquhar miste kontakten med miljøet.

– Jeg trenger den foten inn for å skape de endringene og minne meg selv på hvorfor vi gjør det vi gjør. 

Flere saker

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

Hanna Skotheim

Får beholde psykiatrisk døgnenhet: – Pasientene er lettet

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Anne Myklebust Odland

Kan musikk hjelpe ungdom som sliter psykisk? Det vil Merete finne ut

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Anne Myklebust Odland

Christine mener egen lederlønn i FO er for lav

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

Skjalg Bøhmer Vold

FO-lederen forsvarer at det ikke blir streik i staten: – Lite sannsynlig å nå fram

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Eirik Dahl Viggen

LO Stats medlemmer stemte nei til lønnsoppgjøret

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Hanna Skotheim

Fryktet å miste jobbene sine. Nå kan de bli reddet i siste liten: – Jeg tror det ikke før jeg får se det