Joachim Waade

fontene@lomedia.no

En frustrert eksamensvakt får ikke ta med seg armbåndsuret gjennom sikkerhetskontrollen. Hvordan skal han ta tiden da? Ikke vil han ta av seg skoene heller. Men her er de ansatte vant til å motstå trass, det er ingen kjære mor.

Om det er materialene i uret eller tidtakingen i seg selv som anses for farlig, kan en jo bare undre seg over. Men det blir mange sekunder å holde orden på for dem som tilbringer mest tid bak murene på Ullersmo. Fengselet er kjent for å ha huset Stig Millehaugen, Arne Treholt og et stort knippe av landets mest beryktede og farlige menn. Og i 2024 ble rundt 30 kvinner flyttet inn for å sone på høysikkerhetsavdelingen da landets eneste kvinnefengsel på det tidspunktet, Bredtveit, ble stengt nærmest på dagen. 

De siste årene er det blitt slått alarm om forholdene for kvinner i norske fengsler.

– Vårt utgangspunkt er at kvinnegruppa i fengsel er blant de mest diskriminerte kvinnene i Norges land, sier Mimmi Kvisvik, nestleder i Norsk kvinnesaksforening og tidligere FO-leder.

Det er mye som er vanskelig med å sitte i fengsel. Og de to innsatte Fontene snakker med, mener det er verre å være kvinne i et mannsfengsel, hvor de sammenligner seg med mennenes soningsforhold.

– Vi føler oss nedprioritert og kastet inn i en krok, sier Jeanette, som ikke ønsker å stille med fullt navn på trykk.

Har kvinner det verre?

Fontene møter henne sammen med Lillan Hajna Madsen. Lillan har vært her i fire og en halv måned og skal sitte fire år. Jeanette har «mange» år igjen å sone og er den eneste av de to som også var på Bredtveit før flyttingen til Ullersmo.

– Vi er understimulerte og nedprioriterte. Når menn kommer ut, er de godt rehabilitert. Kvinner har enten de samme eller dårligere forutsetninger enn de hadde i utgangspunktet. Vi er mer innelåst og isolert. Vi får soningsskader og isolasjonsskader. Vi kommer ut med fattigere forutsetninger og som mer ødelagte mennesker enn vi allerede var, mener Lillan.

– Vi er understimulerte og nedprioriterte, sier Lillan Hajna Madsen, innsatt på Ullersmo.

Joachim Waade

De mener begge at kvinner har det verre enn menn i fengsel. Og det er det godt grunnlag for å si. Selv om kvinner utgjør rundt fem prosent av alle innsatte, står de for mesteparten av selvskadingen, selvmordsforsøkene og vedtakene om bruk av sikkerhetsceller.

Sivilombudet fastslo i 2016 at kvinnelige innsatte har dårligere soningsforhold enn menn. Året etter anbefalte FNs kvinnekomité at Norge skulle eskalere sin innsats for å få kvinnelige innsattes soningsforhold opp på nivå med mennenes, blant annet gjennom å forbedre det psykiske helsetilbudet. Og en studie fra 2023 konkluderte med at kvinner i fengsel får det stadig verre.

– Kvinner soner på mennenes premisser og på mer mannsdominerte måter å tilrettelegge på, sier Kvisvik i Kvinnesaksforeningen.

Kvinner i fengsel er blant de mest diskriminerte kvinnene i Norge, mener Mimmi Kvisvik, nestleder i Norsk kvinnesaksforening.  

FO/Sara Angelica Spilling

Hun trekker fram tre hovedpunkter: Fravær av tilrettelagt soning, et arbeidstilbud mer tilpasset mannsdominerte yrker og kvinnelige innsattes særlig tunge helseutfordringer.

Men i vår dokumenterte NRK at kvinner får mildere straffeutmåling enn menn. Og i 2023 tok forsker Ragnar Kristoffersen et oppgjør med oppfatningen om at kvinner kommer verre ut i kriminalomsorgen. Han fant at kvinner i større grad fikk sone med fotlenke og fikk mer permisjon, blant annet.

Ingrid Rindal Lundeberg er rettssosiolog og førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter. Hun har forsket på både kvinnelige og mannlige innsatte, og er enig i dette: Kvinner flest soner ute i samfunnet og kommer stort sett best ut i kriminalomsorgen. Det er annerledes når de først havner i fengsel.

– Det er så stor kjønnsforskjell på problemene de innsatte sliter med, at det er grunn til å konkludere med at soning på høysikkerhetsavdeling er mer belastende for kvinner enn for menn.

Kvinner er sykere

Den lille gruppa kvinner som faktisk sitter i fengsel, har en opphoping av levekårsutfordringer, særlig knyttet til psykisk helse.

 – Mange har erfaring med overgrep, og veldig mange har hatt rusproblemer, som de også sliter med under soning. Mange sliter med angst og depresjon, sier Lundeberg.

På toppen av dette kommer ofte gjeld og mangel på bolig, utdannelse og en jobb å gå til, supplerer Gro Solbakken, vernepleier og fengselsleder ved Bredtveit. Det gjelder for begge kjønn. Men Solbakken nøler ikke med å konstatere at kvinnelige innsatte er sykere enn de mannlige. Det merket de ansatte i Skien fengsel, da det i 2023 ble omgjort fra manns- til kvinnefengsel.  

– De ansatte sier at det er mer krevende å jobbe med kvinnelige innsatte. De har flere behov og høyere lidelsestrykk.

Tilbakeføringskoordinator Kristin Leithe (f.v.), fengselsleder Gro Solbakken og sosialarbeider Sunniva Hjelle.

Joachim Waade

En rapport fra 2024 fant at 78 prosent av kvinner i fengsel hadde en psykisk lidelse, mot 62 prosent av menn. Men det føles ikke nødvendigvis lett eller trygt å snakke om problemene sine.

– Det blir ikke oppdaget og prioritert. Hvis man har en dårlig dag, kan man risikere å bli satt i isolasjon. Da blir problemet enda større, sier Jeanette.

Det er en stor belastning å sone med mye sykdom rundt seg. Jeanette og Lillan forteller om en medfange som blir sykere og sykere, at de må «fly rundt og prøve å skaffe henne hjelp», uten at de egentlig får gjort noe. De opplever at betjentene ikke følger ordentlig med.

– Vi blir hennes støttekontakter og det går ganske heftig utover vår psyke. Plutselig prøver venninna di å henge seg på cella, så blir hun flytta og du ser henne aldri igjen, sier Lillan.

Joachim Waade

– Ikke rart at kvinner blir mer gærne

Det kan også være små ting de reagerer på, som at menn får ha lighter og barberhøvel i eget skap, mens kvinner ikke får det.

– Det er kanskje ikke så rart, gitt at det er så mye selvskading blant kvinner. Men opplever dere at utgangspunktet deres fører til mindre frihet, som ikke kompenseres med tettere oppfølging?

– Det er veldig tydelig at det er mer selvskading blant kvinner. Det kan settes opp mot mangel på stimuli og mer innlåsing. Det blir en større psykisk belastning, som fører til mer frustrasjon og avmakt. Det er ikke rart at kvinner blir mer gærne, mener Lillan.

De mener begge det må frigjøres mer penger til å prioritere psykisk helse.

– Men jeg vet ikke om problemet oppstår fordi vi er kvinner og menns tilbud er bedre, og at modellen er feil – eller om modellen er riktig, bare at vi ikke får det de får. Men vi er forskjellige. Modellen burde vært utformet annerledes.

Fengselsleder Solbakken påpeker at det finnes et system på plass for å ivareta de innsattes helse. Det er sosialarbeidere, ressursteam for å forebygge isolasjonsskader, helseavdeling fra kommunen og bistand fra spesialisthelsetjenesten.

Kasteballer

Solbakken, som har vært ute av kriminalomsorgen og kommet tilbake, ser en bedring hun kaller «fantastisk». Det går riktig vei. I Skien har de fått på plass seks spesialplasser for ekstra oppfølging av de sykeste innsatte. Ved Bredtveit har det vært færre tilfeller av selvskading og mindre bruk av sikkerhetscelle i år enn før. I Kriminalomsorgens årsrapport for 2024 fastslås det en halvering i antall selvmordsforsøk fra året før.

Men man er ikke i mål. Hvis fengselet ikke klarer å ivareta de innsattes psykiske helsebehov, skal de flyttes til en psykiatrisk institusjon. Men da oppstår en «kasteballproblematikk», sier Lundeberg.

– Når innsatte først er innlagt hos psykiatrisk, blir de veldig fort skrevet ut og ført tilbake. Ofte roer de seg og viser ikke de akutte krisesymptomene, som de har i fengsel. Det handler om at fengselet gjør at psykiske problemer kan forsterkes.

Og tilbake i fengselet, forverres problemene igjen. På spørsmål om hvor godt det rehabiliterende potensialet utnyttes, svarer Lundeberg at både hun som forsker og de på bakken i fengslene er «ganske oppbrakt».

– Det er så stort omfang av personer med alvorlige psykiske helseutfordringer. Mye ressurser blir brukt på akuttproblematikk. Det forebyggende helsearbeidet for dem som har litt mindre akutte helseproblemer, havner bak.

Joachim Waade

Ingen sømløs vei tilbake

Mens helsetilstanden preger oppholdet innenfor murene, er det også store utfordringer med rehabiliteringen og forberedelse til livet utenfor.

– Arbeidstilbudet er mer innrettet på de mannsdominerte yrkene og mindre på de kvinnedominerte. Så har det vært et grunnleggende kvinnesyn i fengsel, som burde vært parkert på 50-tallet, sier Kvisvik.

Veronica Orderud, som har sonet mange år i fengsel, satte ord på dette i debatten Kvinnesaksforeningen arrangerte i april: «De ansatte sa at de var opptatt av at vi skulle oppleve mestringsfølelse, men mestringsfølelse var ikke noe jeg fikk av å sy eller lage grytekluter nede i arbeidsstua».

Å studere i stedet var ikke noe som ble oppmuntret, og noe hun måtte få til selv. «Vasket vi en trapp, derimot, kom gjerne de ansatte bort for å skryte av oss og fortelle at det luktet rent. Sånn var holdningene den gang».

Ifølge Lillan og Jeanette, har det ikke endret seg så mye fra den gang.

– Betjentene oppmuntrer det som kommer dem til gode. Dersom du vasker og det ser flott ut, er det greit. Om du skal gjøre noe for deg selv, er det veldig vanskelig å få informasjon, sier Lillan.

– Mange sier de håper de blir uføre når de kommer ut, forteller Jeanette.

– Da er de så langt nede. Det er ikke så veldig mange fine historier, det er ikke det.

Lillan går på kokkekurs og truckførerkurs og har lyst til å studere journalistikk. Men hun er frustrert over mangelen på hjelp.

– Jeg kunne vært en solskinnshistorie, hvis jeg fikk backing. Norge sier at sånn skal vi ha det, vi skal rehabilitere og få fanger ut med flere bein å stå på. Men så blir vi møtt på den måten gang på gang. En blir så tynnslitt at det enten smeller eller at man mister motivasjonen. Jeg har begynt å grue meg, for jeg klarer ikke enda et nei. Jeg kan bli helt viljeløs og apatisk.

– Jeg kunne vært en solskinnshistorie, hvis jeg fikk backing, sier Lillian Hajna Madsen.

Joachim Waade

Prøver å tilrettelegge

Å kvalifisere seg for arbeid mens man soner er det innsatte synes er viktigst for å kunne leve et lovlydig liv etterpå, forteller forsker Lundeberg. Hun mener kvinner har færre muligheter for utdanning og fagbrev, selv om det skjer positive ting på området.

Fengselsleder Solbakken jobbet tidligere i Drammen fengsel, hvor det var samsoning mellom kvinner og menn. Der fikk menn nyttig erfaring med praktisk arbeid, som el-montering, mens kvinners situasjon lignet mer på den Orderud beskriver. Men det var i 2008 og Solbakken mener ting har endret seg siden den gang.

– Vi prøver så godt vi kan å tilrettelegge for ulike aktivisereringsformer for kvinner, som kan kvalifisere for arbeid etter løslatelsen.

De kvinnelige innsatte har vist ganske stor interesse for truckførerkurset. Det finnes gartneri, småindustri- og sømverksted.

Selv om man ikke skal legge for mye vekt på stereotypiske kjønnsdelinger, er det fremdeles slik at flere menn jobber praktisk-fysisk, mens kvinner er overrepresentert i sosiale yrker. Og for igjen å være stereotypisk:

– Det er kanskje lettere å få seg jobb som snekker enn sosialarbeider etter å ha utvist sterke former for antisosial atferd?

– Sånn det er lagt opp nå, kan det være lettere for menn å få karriere enn for kvinner, sier Solbakken.

Joachim Waade

Å vende tilbake

Om morgenen er det veldig stille i det enorme fengselsområdet. Det er ingen å se, annet enn de besøkende vi er blant.

Kvinnefengselet på Bredtveit ble i 2023 nærmest stengt på dagen, etter at det ble påvist kritiske mangler i brannsikkerheten. Siden februar 2024 har de innsatte på høysikkerhetsavdelingen holdt til på Ullersmo, på ubestemt tid. Siden stengingen er også Skien fengsel omgjort til rent kvinnefengsel. Summen av endringene har skapt kapasitetsproblemer også for mannlige innsatte, ifølge Statsbygg.

Samtidig jobber de ansatte fra Bredtveit med å tilpasse seg i et fengsel som er mest tilrettelagt for menn.

– Det å være plassert i landets største herrefengsel skaper utfordringer, sier Solbakken.

Det blir økt behov for bemanning til følgetjenester for at menn og kvinner ikke skal møtes. Situasjonen gir begrensninger for begge kjønn, forteller fengselslederen.

– Vi jobber på spreng med alle muligheter for å få til økt sysselsettingstilbud og tilpasning av lokaler.

Det er bare et drøyt års tid siden kvinnene ankom Ullersmo. Men snart blir de i enda større mindretall.

– Vi skal slåss litt om plassen med 190 menn, og det kommer 76 til, mens vi har 35 damer. Kvinner opplever nok at deres tilbud ikke klarer å fange opp de behovene vi står ovenfor, sier tilbakeføringskoordinator Kristin Leithe.

De ønsker først og fremst å returnere til de gamle arealene på Kalbakken i Oslo. Men det er mye «om» før det skjer, og de ser ut til å bli værende godt inn i 2030-tallet. Både innsatte og ansatte preges av denne uvissheten.

Ifølge med den nyansatte sosialarbeideren Sunniva Hjelle, går vi en tur for å se på en av de tomme cellene. På veien kommer vi over det hun kaller «et godt eksempel på kvinner i mannsfengsel». På merkingen for innsatt-toalettene er en papirlapp klistret over symbolets underkropp, for å utgjøre et skjørt. Det er mange midlertidige løsninger.

Joachim Waade

Omstart

Hvilke grep trengs for å bedre situasjonen? Den nevnte Veronica Orderud mener en må tenke nytt: «Nærhetsprinsippet må vike. Jeg ønsker meg et stort kvinnefengsel der vi kan gi et godt tilbud for kvinnene, ta vare på dem og gi dem arbeids- og utdanningstilbud som er relevante».

For Solbakken frister det selvsagt å samle alle fagmiljøer og få et så godt aktiviseringstilbud som mulig. Men nærhetsprinsippet, en grunnpilar i kriminalomsorgen, trumfer gevinstene. Når pårørende har mange timer reisevei, blir det en tung tilleggsbelastning for kvinner som allerede er veldig isolert fra sine nærmeste.

Et grep som kanskje er overraskende, men som alle fagpersonene Fontene snakker med, trekker fram, er å gjøre de innsatte mer digitale. «Bare tenk deg selv ikke å ha tilgang til internett og kun ringetid på 60 minutter i uka. Vi vil jo gjerne at de innsatte skal ha kontakt med sine nærmeste for å opprettholde noe normalitet. Har de ikke det, kan det føre til uhelse», mener Helga Fastrup Erik i Sivilombudet.

Sosial isolasjon er det verste for alle innsattes mentale helse. Men kanskje kvinner rammes hardere på grunn av sterkere følelser av stigma og tap av sosial kontakt, særlig ved omsorgsansvar for barn, undrer forsker Lundeberg.

Fengselssystemet er bygget opp for menn. Er det noe med soningens natur som fungerer dårligere for kvinner enn for menn?

Mens fengsler historisk sett er bygget på isolasjon fra samfunnet, er det kjent at dette ikke fremmer sosiale roller, holdninger og god psykisk helse, svarer Lundeberg.

– Den tradisjonelle oppbyggingen er at du skal sitte på cella, tenke deg om og bli en bedre person. Systemet er rigga opp for mye rundt isolasjon. Og det har skjedd veldig lite i kriminalomsorgen med det digitale utenforskapet som de innsatte opplever.

På den måten lever ikke fengsler helt opp til mandatet om å rehabilitere folk.

Lass med vafler

Fontene har stilt spørsmål til regjeringen og to partier om hva som skal gjøres for å bedre kvinners soningsforhold. Det eneste svaret vi har mottatt i skrivende stund, er at regjeringen i juni skal levere en stortingsmelding for kriminalomsorgen, hvor kvinners soningsforhold vil bli omtalt.

Mens en venter på politiske grep, handler det om å gjøre det meste ut av det en har. I Bredtveit-avdelingen på Ullersmo stekes det lass med vafler. Sunniva Hjelle påpeker at mange innsatte ikke er så vant til å oppleve kos. Sånne små ting kan gi en viktig følelse av mestring.

I dag var det ikke jobb, så da blir det vafler. Mer lufting. Mer samvær.

– Det blir godt å komme seg hjem nå? spør tilbakeføringskoordinator Kristin Leithe, mens hun følger Fontenes utsendte til porten.

Jo da, det blir jo det. Men spørsmålet har selvfølgelig en baktanke.

– Vi kan dra hjem halv fire. Det kan ikke de. De er her hele tiden. Og da må vi bare prøve så godt vi kan å gi dagene deres mening.