Sander Tore Takøy Johansen og Linda Brinchmann

Illustrasjon: Øyvind Hovland

Om forfatterne

Privat

Sander Tore Takøy Johansen har fagbrev som matros og jobber på ankerhandler.

Privat

Linda Brinchmann er vernepleier med master i samfunnsvitenskap og universitetslektor ved UiT vernepleierutdanningen.

Forfatterne har utarbeidet foredraget «Du treng ikkje være så flink» og undervist sammen i etikk og refleksjon.

Det er fem år siden vi møttes første gang da Sander kom til Linda for terapeutiske samtaler. Med dårlig erfaring fra tidligere og absolutt null tillit til terapeuter hadde han ingen tro på at det skulle bli annerledes denne gangen. Planen var derfor å gjennomføre to samtaler for så å kunne si at det ikke fungerte. Linda møtte dette unge mennesket som elsket å lese og diskuterte med kjappe replikker og humor. Temaer som havet, bøker, naturen og gaming ble snart en like naturlig del av våre samtaler som det som var vanskelig. Planen til Sander gikk i vasken, og to samtaler ble til mange. Våren 2022 ble de terapeutiske samtalene avsluttet, og vi etablerte et nytt samarbeidsprosjekt der vi ønsket å utforske hva som kan gjøre at terapeutiske samtaler fungerer.

Som en del av dette prosjektet ble vi invitert til å legge fram vår erfaring på en konferanse. Endringer i programmet medførte at vi ble bedt om å kutte ned på foredraget vårt, og Linda foreslo å kutte delen om utenomsnakk. Sander var helt uenig: «utenomsnakk var noe av det viktigste du gjorde!». På det tidspunktet overrasket det Linda at utenomsnakk hadde vært så viktig, men da også deltakerne på konferansen fremhevet utenomsnakk som sentralt, valgte vi å ha et særskilt søkelys på dette videre. Det ble derfor naturlig å fortsette samarbeidet om utforskning av temaet da Linda var tilbake som universitetslektor ved vernepleierutdanningen ved UiT.

Med fokus på bruk av utenomsnakk i terapeutiske samtaler gjennomførte vi en mindre undersøkelse. Vi intervjuet tre personer som hadde erfaring med å gå til terapeutiske samtaler og to personer som tilbyr terapeutiske samtaler. Alle fem har bred erfaring over lang tid fra sitt ståsted. I tillegg til vår egen erfaring er det disse intervjuene som danner grunnlag for artikkelen, og sitatene hentet fra intervjuene skrives i anførselstegn. Vi vil vise at bruk av utenomsnakk er viktigere enn vi kanskje har trodd.

Hvordan vi forstår utenomsnakk

Ordboka (Språkrådet) definerer utenomsnakk som «snakk som ikke vedkommer saken, likegyldig og uvesentlig snakk». Et nærliggende begrep til utenomsnakk er småprat som defineres som «uforpliktende prat, prate hyggelig om løst og fast». Småprat er altså definert mer positivt enn utenomsnakk. På engelsk brukes begrepet small talk, som i norsk dagligtale kan sidestilles med småprat. Noe av den engelskspråklige faglitteraturen bruker begrepet small talk på en måte som ligner det vi mener med utenomsnakk.

For oss er utenomsnakk ikke det samme som småprat selv om det ligner, og skillet er ikke absolutt. Småprat er det alle kan snakke med alle om, for eksempel personen i kassa på butikken eller personen ved siden av oss i køen om temaer som været og matvareprisene. Utenomsnakk tar derimot utgangspunkt i den enkeltes interesser og er mer personlig enn småprat.

Det er forsket en del på viktigheten av småprat for bygging av sosiale relasjoner i organisasjoner, men verdien av småprat på områder som jobber klinisk har fått liten oppmerksomhet (Walsh, 2007). Vi har ikke funnet forskning på bruk av utenomsnakk i terapeutiske samtaler, men vi finner beskrivelser av erfaringer fra terapeutiske relasjoner der viktigheten av å snakke om det vanlige og egne interesser fremheves som viktig (Kottler, 2018; Sundet, 2024) uten at utenomsnakk som begrep har fokus. I organisasjonsteorier beskrives småprat som limet i organisasjonen, det som bidrar til å skape tillit og skaper sosiale bånd (Ekman, 2004). Dette gjelder også i terapeutiske relasjoner. Uten tillit blir det vanskelig, og vår erfaring er at det er viktig å skape sosialt bånd også i en terapeutisk relasjon.

En tydelig definisjon eller beskrivelse av utenomsnakk som vi kan kjenne oss igjen i har vi ikke klart å finne. For å illustrere hva vi legger i utenomsnakk i vår terapeutiske relasjon har vi følgende historie der «jeg» stemmen er terapeuten Linda:

«Du fikler fortere med ringene og setter deg tilbake i stolen. Stemmen din har endret seg noe fordi du puster kun med øverste delen av kroppen. Du er alt annet enn rolig. Hvis jeg nå spør om det går bra vil du svare ja selv om det ikke stemmer. Vi snakker om noe som åpenbart er vanskelig for deg, og jeg vurderer at det snart er i ferd med å bli for vanskelig. Jeg velger å spørre om du har spilt mye Titanfall i det siste. Du svarer at du har spilt litt. «Jeg kan overhodet ingenting om det og vil gjerne høre mer», sier jeg. Du starter forsiktig, men blir snart engasjert og forteller detaljerte historier om forholdet mellom Titanene og pilotene. Oppdrag som skal løses og samarbeid basert på tillit, omsorg og respekt mellom titan og pilot, i tillegg til mye humor. Jeg forstår lite, men blir interessert fordi du er engasjert. Mens du forteller går pusten din lettere, kroppen er mer avslappet og du er mye mer rolig enn du var for litt siden. Vi kan nå snakke om det som er vanskelig igjen, der temaene fra Titanfall på et vis blir relevante i samtalen videre.»

Dette er kun ett eksempel på hvordan utenomsnakk ble brukt, og når samtalen ble avbrutt på denne måten ble Sander alltid spurt om situasjonen var riktig forstått, og vurderingen bak ble alltid fortalt. 

Vi velger å holde fast i begrepet utenomsnakk selv om vi ikke finner det brukt i faglitteratur, da vi mener det er mer beskrivende for det vi ønsker si noe om enn småprat. Dessuten liker vi begrepet.

Utenomsnakk som relasjonsbygger

Forskning er tydelig på at gode relasjoner har egenverdi, og kan være terapeutisk i seg selv (Hem & Aarre, 2024), men hva i relasjoner som virker, er det forsket mindre på (Halvorsen, 2011). For oss og personene i vår undersøkelse viser det seg at utenomsnakk er en av faktorene som er viktig, av og til aller viktigst.

Å være pasient er en passiv rolle (Langaard, 2018), og hvordan dette forstås av den enkelte varierer, men det innebærer uansett en reduksjon av den andre (Amundsen, 2023). Noen av dem med erfaring i å gå til samtaler hadde kjent på denne reduksjonen i rollen som pasient der terapeuten «var veldig opptatt av det syke i meg, og det som var feil». Dette i motsetning til samtaler der utenomsnakk var naturlig og ble «det som ga plass til hele meg». Når terapeuten bryr seg på ekte og er oppriktig interessert, oppleves det i seg selv anerkjennende, det gjør «at jeg kan tenke bra ting om meg selv», i motsetning til erfaringen der kun symptomtrykk, diagnose og det kliniske fikk fokus; «det var ikke rom for hele meg, det var bare den syke delen av meg som fikk plass».

Erfaringene med å få være noe «mer enn en pasient» var viktig, og terapeutene sier noe av det samme: «de er et helt menneske, og hvis de får lov å være det så åpner det også for en raskere relasjonsbygging». Opplevelsen av å være et betydningsfullt menneske formes gjennom anerkjennende relasjoner (Beyene et al., 2024) så når «utenomsnakk brukes terapeutisk, som samtale mellom to personer som skal bli kjent med hverandre, da er det ikke ordene som teller, men det å kjenne på hvem vi er sammen». Når søkelyset settes på det som er utenfor det vanskelige utvides rollen, og det viktige blir hva vi skaper sammen.   

Å bruke tid på å skape en god relasjon er viktig, og en god relasjon er basis for tillit. «Relationships are everything in our work and that the rest falls into line after we first taken care of the alliance» (Kottler, 2018, s. 6). Det kan for mange være krevende å vise seg sårbar til et annet menneske, selv om det andre mennesket jobber som terapeut. I en god terapeutisk relasjon bygges tillit og allianse, der dialog og gjensidighet preger relasjonen. Det handler om å bli sett og bekreftet for den man er (Brask et al., 2021). Personene i vår undersøkelse som hadde erfaring i å gå til samtaler påpeker hvor viktig det er å oppleve at noen bryr seg på ekte, å bli tatt på alvor, bli anerkjent for det menneske man er. Utenomsnakk bidro til dette.

«Et godt og virksomt møte er et møte der den hjelpesøkende blir møtt og anerkjent, ikke bare som et menneske, men som et alminnelig bestemt menneske av et annet bestemt menneske» (Halvorsen, 2011, s. 132). Styrken i bygging av relasjon ligger altså i at en person møter deg som person, i motsetning til en institusjon som møter en pasient. De som går til samtaler nevner akkurat opplevelsen av å bli møtt «som et vanlig menneske» som særlig viktig for relasjonen. Utenomsnakk bidro til dette, i motsetning til de gangene «det virket ikke som dem prøvde å bli kjent med meg» der opplevelsen var at terapeutene ikke virket spesielt opptatt av å skape en god relasjon.

Informantene med erfaring i å gå til samtaler beskriver opplevelsen av hva som skjer når utenomsnakket får en naturlig plass. Det gir en form for nærhet som gjør at «det rommet mellom oss ble et sånt fint rom», noe også terapeutene sier noe om; «det er ikke ordene vi sier, men det som skjer imellom oss». Denne nærheten beskrives som viktig og betydningsfull for relasjonen, og for å skape tillit. Mesteparten av det som skaper endring innebærer å få en nær og betydningsfull relasjon til den andre, og sosialarbeideren har små muligheter for å jobbe hvis det ikke er respekt, tillit og åpenhet (Tjersland et al., 2013). Hvis vi ikke bruker tid på å skape en god relasjon risikerer vi at folk dropper å søke hjelp: «jeg skulle ønske de prøvde å bli kjent med meg som person, da tror jeg kanskje jeg hadde fortsatt å komme», er erfaringen en sitter med. Det å åpne seg om vanskelige tema, til et menneske man ikke har tillit til er i beste fall vanskelig, om ikke umulig.

Når de med erfaring i å gå til samtaler opplever at det er tillat «å bare være» i form av å snakke om hårfargen de ønsker seg, eller filmen de har sett, oppleves det som å bli sett og møtt med respekt. I tillegg gir det viktig pusterom.

Utenomsnakk som pause

I tillegg til å bidra til å skape en god relasjon, bidro utenomsnakk som en regulator/ventil når noe begynte å bli vanskelig i samtalen, slik eksempelet vårt fra egen praksis viser. Erfaringen til terapeutene i vår undersøkelse som «bruker utenomsnakk for å komme inn i snakk» ligner erfaringene til Sundet (2024, s. 97) når han påpeker at «vi trenger ikke snakke om «det» for å arbeide med «det»». Vår erfaring er at vi arbeidet med det vanskelige selv om temaet for samtalen tilsynelatende var noe annet.

Flere av de med erfaring fra å gå til samtaler opplevde at utenomsnakk gjorde at det ble rom til å bare være til stede uten krav om å prestere. Noen ganger var det det aller viktigste: «Det er så viktig å få lov til å bare være. At jeg kan komme inn i det rommet og snakke om det som er viktig for meg. At det er rom til alle delene av meg». Denne pausen, der det ble plass til noe mer enn det som var vanskelig, bidro til opplevelsen av å bli tatt på alvor «at noen tilnærmer seg deg som en faktisk person». Og det bidro til å skape et trygt rom: «jeg klarer ikke å være i den intense emosjonelle tilstanden hele tiden, men en kreativ behandler som lot meg snakke om ting som var viktige for meg som person løste det». Det å «pause» det vanskelige med å snakke om vanlige temaer opplevdes respektfullt og bidro til trygghet.

Forholdet til utenomsnakk og unngåelse

I prosessen med dette prosjektet har reaksjonene fra omgivelsene vært varianter av «utenomsnakk» litt negativt ladet. Jeg får litt fordommer og tenker det handler om noe uprofesjonelt». Ifølge Howes (2008) er utenomsnakk i profesjonelle samtaler ofte sett på som at den som går til samtaler forsøker å unngå det vanskelige. Han mener bruk av utenomsnakk er misbruk av penger og tid da en profesjonell samtale skal inneholde kun saken man kommer for.

Vi er dypt uenig i at utenomsnakk er uprofesjonelt. Vi er heller ikke enige i at utenomsnakk nødvendigvis er unngåelse. På samme måte som man ikke kommer noen vei i terapeutiske samtaler med å kun stille lukkede spørsmål, vil man heller ikke få noe ut av terapeutiske samtaler ved å kun bruke utenomsnakk. Small talk er viktig i terapi, og i stedet for å være en type kommunikasjon man skal unngå er det en essensiell del av hele prosessen som vokser fram mellom pasient og terapeut «within which the therapy lives» (Brown, 2003). Resultatene fra vår undersøkelse, og vår erfaring, viser at utenomsnakk ikke blir oppfattet som unødvendig eller uprofesjonelt. Tvert imot, det oppfattes som særdeles viktig når det kommer i tillegg til det andre.

Utenomsnakk er en kommunikasjonsferdighet

I vår terapeutiske relasjon var utenomsnakk sentralt, selv om vi ikke var bevisste på hvor betydningsfullt det var da vi startet dette prosjektet. Som påpekt av Coupland (2003); «We tend to take our abilities to «do» small talk for granted, and it is not the usual perspective to see small talk as an accomplishment or skill». De som går til samtaler beskriver bruk av utenomsnakk som en opplevelse av å bli bekreftet, at noen bryr seg på ekte, å bli sett som noe «mer enn en diagnose». Dette oppleves veldig sterkt for den enkelte.

Utenomsnakk er en kommunikasjonsferdighet som må øves på. Du som terapeut må bry deg om den andre, være oppriktig interessert i den du møter – på ekte. Du må også være åpen for at du ikke bestemmer hvilke temaer som er viktige, i samtaler du ikke har helt kontroll på. Vi opplevde dette som en maktforskyvning mot mer likeverdighet i samtalen som skapte et godt samarbeid i den terapeutiske relasjonen.  

Utenomsnakk passer ikke alle og alltid, og skal brukes på en måte de involverte opplever som nyttig. For noen kan det tenkes at utenomsnakk oppleves useriøst. Noen ønsker en profesjonell hjelper som er eksperten (Sundet, 2024), og det skal man respektere. For informantene i vår undersøkelse var derimot utenomsnakk styrkende for relasjonen ved at det bidro til å være mennesker som møttes og skapte noe felles.

Til slutt

Vi har ønsket å få fram hvordan bruk av utenomsnakk i terapeutiske samtaler er viktigere enn mange kanskje har trodd. Utenomsnakk er relasjonsbyggende og skaper tillit. Men mest av alt gir det rom for å være et sammensatt, komplekst og levende menneske i samtalen og ikke bli redusert til en rolle som pasient/klient/bruker.

For oss var det overraskende hvor lite oppmerksomhet utenomsnakk har i teori og forskning innenfor fag som har profesjonelle samtaler som en del av sitt hovedarbeidsområde. Imidlertid er det kanskje ikke så underlig om utenomsnakk oppfattes som noe som skal unngås, eller som en ferdighet av mindre verdi?

Selv om konteksten for vår undersøkelse er terapeutiske samtaler, mener vi at betydningen av utenomsnakk er overførbar til alle profesjonelle samtaler i møter med mennesker. Så neste gang du har en samtale med noen, legg metoder og teknikker til siden en liten stund og vær nysgjerrig. Hva liker vedkommende å prate om, eller gjøre? Er det å reparere noe, lese eller strikke? Hvilken hårfarge ville vi kledd, eller hvordan skal den neste tatoveringen se ut? Hvordan lager man en god pizza og hvor i all verden ble det av rekecabareten? Det er uante muligheter for latter, nedsenkede skuldre og læring når man har lyst å bli kjent med et menneske. Trygghet, tillit og en god relasjon kan bli resultatet. Det tar ikke lang tid, men kan ha avgjørende betydning.

Vi lar en terapeut få nest siste ord: «Den dansen mellom utenomsnakk og innomsnakk er nydelig.»

Og en av de med erfaring fra å gå til samtaler får det siste:

«Jeg har møtt veldig mange behandlere og terapeuter. Det er veldig få som er fine. De som er litt kreative, tenker og er utenfor boksen, som setter seg inn i hvem jeg er og som bryr seg. De er fine.»