Marie Florence Moufack

Religion spiller en viktig rolle i mange menneskers liv og fungerer ofte som kilde til mening, støtte og mestring i møte med livets utfordringer. Samtidig opererer sosialarbeidere i en sekulær velferdsstat, hvor profesjonell nøytralitet og mangfold står sentralt. Denne studien utforsker hvordan sosialfagsstudenter erfarer og reflekterer rundt religionens plass i sosialt arbeid, basert på et undervisningsopplegg hvor temaet har vært i fokus.

Marie Florence Moufack, sosiolog, sosionom, master i sosialt arbeid, universitetslektor Institutt for sosialt arbeid, studieprogramleder for bachelor i sosialt arbeid ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU, jobbet tidligere som saksbehandler i barnevernet.

Privat

Funnene viser et tydelig gap mellom utdanningens behandling av religion og de reelle utfordringene studentene møter i praksis. Religion og livssyn er et underprioritert tema i sosialarbeiderutdanningene, noe som fører til at mange studenter føler seg uforberedt på å håndtere religiøse spørsmål profesjonelt. Samtidig erfarer studentene at religion ofte spiller en sentral rolle i brukernes liv, og at manglende kompetanse på dette området kan føre til at viktige aspekter ved brukernes behov overses.

For å styrke sosialarbeideres kompetanse i møte med religiøse og livssynsmessige spørsmål, foreslås det en mer integrert tilnærming i utdanningen. Dette inkluderer økt undervisning om trosmangfold, praktisk trening i samtaler om religion, og en større bevissthet om hvordan religion kan være både en ressurs og en utfordring i sosialt arbeid. Ved å anerkjenne og tilrettelegge for religiøse behov på en profesjonell, etisk og forsvarlig måte, kan sosialarbeiderutdanningene bidra til en mer inkluderende og helhetlig forståelse av menneskers livssituasjon i et mangfoldig samfunn.

Religion spiller en viktig rolle i mange menneskers liv. Samtidig opererer sosialarbeidere i et samfunn der sekularisering og pluralisme setter premissene for profesjonell yrkesutøvelse. Hvordan kan sosialarbeidere balansere respekten for religiøse og livssynsmessige behov med prinsippene for en sekulær velferdsstat? Hvordan kan utdanningen forberede studenter på dette spenningsfeltet?

Denne teksten utforsker studenters erfaringer med religionens plass i sosialt arbeid, basert på et undervisningsopplegg hvor temaet har vært i fokus. Studentene har undersøkt hvordan religion påvirker praksisfeltet og hvordan utdanningen ruster dem for dette møtet. Funnene viser at religion ofte er et underprioritert tema i sosialarbeiderutdanningene, noe som skaper usikkerhet i møte med klienter der tro er en sentral del av deres liv. Samtidig peker studentene på at religiøse verdier og praksiser ofte overlapper med sosialt arbeids grunnleggende prinsipper, som omsorg, empati og rettferdighet.

Gjennom studentperspektiver og refleksjoner belyser teksten behovet for en mer helhetlig integrering av religions- og livssynskompetanse i sosialarbeiderutdanningene. Målet er å sikre at fremtidige sosialarbeidere er bedre rustet til å møte klienters religiøse behov på en profesjonell og respektfull måte – i tråd med både yrkesetiske retningslinjer og det moderne samfunnets krav til inkludering og mangfold.

Religion og sosialt arbeid – historisk og faglig sammenheng

Sosialt arbeid har historiske røtter i nestekjærlighet og omsorg, verdier som ofte forbindes med religion. Gjennom historien har ulike religiøse tradisjoner spilt en sentral rolle i utviklingen av sosialt arbeid. Kristendommens vektlegging av barmhjertighet, islams prinsipp om zakat (veldferdsskatt) og buddhismens lære om medfølelse har alle bidratt til ulike former for sosialt engasjement. I Europa var det i lang tid kirken som sto for organisert fattigomsorg, sykepleie og undervisning. Klostre fungerte som tilfluktssteder for de fattige, og diakonale bevegelser la grunnlaget for mange av de første velferdsinstitusjonene.

På 1800- og 1900-tallet vokste sosialt arbeid fram som en profesjon, og sekularisering førte til at statlige og frivillige organisasjoner tok over mange av de funksjonene som tidligere var drevet av religiøse institusjoner. Samtidig ble sosialt arbeid formalisert som et fagfelt med vitenskapelig forankring og profesjonsetiske retningslinjer. Til tross for denne sekulariseringen, forble mange av de grunnleggende verdiene i sosialt arbeid forankret i religiøse idealer som solidaritet, rettferdighet og menneskeverd.

Sosialt arbeid som et kall

Evetts (2003) beskriver sosialt arbeid som et «kall» med en dyp forpliktelse til å levere tjenester av høy kvalitet. Dette innebærer at sosialarbeidere må ivareta brukermedvirkning, myndiggjøring og profesjonelt skjønn i sitt arbeid. Mange sosialarbeidere opplever sitt yrke som en meningsfull livsoppgave, noe som kan sees i sammenheng med både religiøse og etiske verdier.

Opplevelsen av sosialt arbeid som et kall har paralleller til religiøse yrker, hvor tjeneste for andre står sentralt. For eksempel kan en sosionoms arbeid med marginaliserte grupper sammenlignes med diakoners og presters engasjement for sårbare mennesker. Dette betyr ikke at sosialt arbeid nødvendigvis er religiøst, men at det deler visse verdimessige likhetstrekk med trosbasert omsorg.

Religionens rolle i moderne sosialt arbeid

I dag er sosialt arbeid forankret i en sekulær tradisjon, noe som reflekterer samfunnets generelle utvikling mot en mer verdinøytral offentlig sektor. Likevel står sosialarbeidere ofte i situasjoner hvor religion spiller en vesentlig rolle i brukernes liv. Spørsmålet er da hvorvidt og i hvilken grad religion bør inkluderes i profesjonsutøvelsen.

Noen argumenterer for at sosialt arbeid bør forbli verdinøytralt og unngå religiøse dimensjoner for å ivareta et inkluderende og ikke-diskriminerende tjenestetilbud. Andre mener at en fullstendig utelatelse av religion kan føre til at sosialarbeidere overser en viktig del av brukernes identitet og ressurser. I praksis betyr dette at sosialarbeidere må balansere profesjonell nøytralitet med sensitivitet for klienters religiøse behov (Vetvik, E., 2016).

Videre er det viktig å anerkjenne at mange brukere søker støtte hos trosbaserte organisasjoner og religiøse fellesskap i møte med sosiale utfordringer. Kirkens Bymisjon, Caritas, Frelsesarmeen og muslimske hjelpeorganisasjoner er eksempler på aktører som kombinerer sosialt arbeid med en religiøs forankring. Dette viser at religion fortsatt spiller en rolle i sosialt arbeid, selv i et sekulært samfunn.

Man kan si at sosialt arbeid alltid har vært nært knyttet til etiske og humanitære verdier, mange av dem med historiske røtter i religion. I dag må sosialarbeidere navigere i et felt hvor sekularisering og mangfold utfordrer tradisjonelle forståelser av religionens plass i yrkesutøvelsen. Spørsmålet er ikke om religion skal ha en plass i sosialt arbeid, men hvordan sosialarbeidere kan håndtere religiøse spørsmål på en profesjonell, etisk og inkluderende måte.

Spørsmålet om religionens plass i sosialt arbeid kan vekke ulike reaksjoner blant studenter på bachelorprogram i barnevern og sosialt arbeid. Mens noen ser umiddelbart relevansen og viser genuin interesse, møter andre temaet med skepsis eller til og med irritasjon. Årsakene til dette varierer – noen opplever religion som et privat anliggende og mener det ikke hører hjemme i en profesjonsutdanning, mens andre hadde ønsket et annet tema for sitt prosjektarbeid.

Likevel viste erfaringene fra undervisningsopplegget at studentenes holdninger ofte utviklet seg gjennom prosessen. I oppstartsfasen ble tematikken grundig presentert, med vekt på dens relevans for sosialarbeiderprofesjonen. Dette bidro til at flere studenter fikk en dypere forståelse av hvorfor religion og livssyn er viktig å diskutere i utdanningen.

Faseinndelt undervisning – en strategi for engasjement

For å skape en konstruktiv læringsopplevelse var undervisningsopplegget strukturert i ulike faser. I første fase ble temaet introdusert gjennom forelesninger, gruppearbeid og refleksjonsøvelser, som ga studentene en kontekst for hvorfor religion kan være relevant i sosialt arbeid. Ved å koble temaet til reelle utfordringer fra praksisfeltet ble det lettere å forstå hvordan religion kan være en del av brukernes liv og påvirke deres sosiale situasjon.

En viktig faktor for å øke engasjementet var bruken av kreative prosesser i undervisningen. Gruppene fikk anledning til å utforske temaet gjennom casestudier, rollespill og diskusjoner, noe som gjorde læringsopplevelsen mer interaktiv og praksisnær. Dette bidro til at flere studenter, selv de som var skeptiske i utgangspunktet, fikk en mer nyansert forståelse av temaet.

Etter hvert som undervisningen skred fram, ble det tydelig at mange studenter begynte å se temaet i et nytt lys. De innså at religion ikke bare er et personlig valg, men også en samfunnsfaktor som påvirker menneskers verdier, identitet og mestringsstrategier. Flere uttrykte overraskelse over hvor ofte religion spiller en rolle i sosialt arbeid – for eksempel i møte med brukere som søker støtte i troen under kriser, eller i situasjoner der kultur og religion påvirker familieforhold og oppdragelsespraksiser.

Selv blant de som var kritiske til tematikken i starten, opplevde mange at undervisningen ga dem verktøy til å håndtere religiøse spørsmål på en profesjonell måte. Dette understreker at selv om religion kan være et kontroversielt tema, er det nødvendig for sosialarbeidere å ha kunnskap om det for å møte brukere med respekt og forståelse.

For å oppsummere kan man si at til tross for at studentene hadde ulike utgangspunkt, viste undervisningsopplegget at religion som tema kan være både relevant og interessant når det presenteres på en faglig og praksisnær måte. Gjennom en grundig introduksjon, kreative læringsprosesser og refleksjonsbasert undervisning ble studentene utfordret til å tenke kritisk rundt religionens rolle i sosialt arbeid. Dette illustrerer viktigheten av å inkludere religion og livssyn som en del av utdanningen, slik at fremtidige sosialarbeidere er bedre rustet til å møte et mangfoldig samfunn.

Er ikke religion noe privat og personlig?

Spørsmålet om religionens plass i offentligheten dukket tidlig opp i prosessen da studentene skulle utforme egne problemstillinger. Mange av dem stilte seg spørrende til hvorvidt religion burde være et tema i sosialt arbeid, ettersom tro ofte betraktes som en personlig sak. Dette synet gjenspeiler en utbredt oppfatning i det norske samfunnet, hvor sekularisering har bidratt til at religion i stor grad har blitt henvist til den private sfæren.

Under diskusjonene viste det seg at flere studenter selv hadde en religiøs eller livssynsmessig tilhørighet, men at de sjelden snakket om det – verken i utdanningen eller i praksis. Noen uttrykte at de følte seg ukomfortable med å dele sin egen tro av frykt for å bli sett på som annerledes. Andre så religion som et personlig valg og mente at det derfor ikke burde være et tema i utdanningene eller i profesjonsutøvelsen.

Dette henger sammen med en mer generell tendens i norsk offentlighet, hvor religion ofte blir betraktet som en privat affære som ikke hører hjemme i yrkeslivet eller utdanningsinstitusjoner (Plesner, I.T., (2006); Christensen, H.R., (2011)). Frykten for å tråkke over grenser eller fremstå forkynnende førte til at flere studenter vegret seg for å diskutere religion – selv når det var faglig relevant.

Religion i praksisfeltet – en uunngåelig realitet

Til tross for denne tilbakeholdenheten ble det tydelig at religion ikke kan ignoreres i sosialt arbeid. Mange sosialarbeidere møter brukere hvor troen er en sentral del av livet, enten som en mestringsstrategi, kilde til fellesskap eller en verdimessig ramme for deres valg og handlinger. Dette gjelder både i møte med enkeltpersoner og i arbeid med familier og grupper, hvor religionen ofte spiller en rolle innen kultur, tradisjon og sosial tilhørighet.

Studentene erfarte at religion dukker opp i praksisfeltet på ulike måter:

Brukere som søker støtte i troen under kriser – for eksempel personer i sorg eller med psykiske utfordringer som finner trøst i religiøse ritualer og fellesskap.

Familier med religiøse verdier og tradisjoner – der tro påvirker synet på barneoppdragelse, relasjoner og samfunnsdeltakelse.

Brukere med spesifikke religiøse behov – som ønske om å praktisere bønn, spesialkost eller tilgang til religiøs veiledning i møte med helse- og velferdstjenester.

Flere studenter innså at dersom sosialarbeidere ikke tar hensyn til religion der den er relevant, risikerer de å overse viktige aspekt ved brukernes liv. Dette kan føre til at hjelpen de tilbyr blir ufullstendig eller mindre treffsikker.

Hvordan kan sosialarbeidere forholde seg til religion profesjonelt?

Erfaringene fra undervisningsopplegget viste at sosialarbeidere trenger ikke å ha en personlig tro eller være religiøse for å anerkjenne og respektere religionens betydning i brukernes liv. Det handler ikke om å fremme religion, men om å møte mennesker der de er og ta deres verdier på alvor.

For å navigere profesjonelt i spørsmål om religion kan sosialarbeidere:

Lytte aktivt til brukernes behov og anerkjenne at tro kan være en viktig ressurs for mange.

Være kultur- og livssynssensitive ved å ha kunnskap om ulike trosretninger uten å dømme eller favorisere noen.

Skape en åpen dialog der brukere føler seg trygge på å dele sine religiøse behov, uten frykt for fordommer eller avvisning.

Unngå forkynnelse eller personlig involvering, men samtidig respektere og tilrettelegge for religiøse behov der det er relevant.

Selv om religion ofte betraktes som en privatsak, viser praksiserfaringene at den spiller en viktig rolle i mange menneskers liv – og dermed også i sosialt arbeid. Studentene innså at religion og livssyn ikke kan utelates fra profesjonsutøvelsen når den har betydning for brukerne. Utfordringen ligger i hvordan sosialarbeidere kan møte religiøse spørsmål på en profesjonell og respektfull måte, uten å påtvinge egne holdninger eller unngå temaet av frykt for kontrovers.

Dette understreker behovet for økt bevissthet og kompetanse i sosialarbeiderutdanningen, slik at fremtidige sosialarbeidere kan møte brukernes tros- og livssynsmessige behov med trygghet, forståelse og faglig integritet.

Konklusjon

Analysen av studentenes erfaringer og refleksjoner avdekker et betydelig gap mellom utdanningens behandling av religion og den virkeligheten sosialarbeidere møter i praksisfeltet. Religion og livssyn er for mange brukere en viktig del av deres identitet, verdier og mestringsstrategier, men likevel får temaet begrenset plass i sosialarbeiderutdanningene. Studentene rapporterer at de føler seg uforberedt på å håndtere religiøse spørsmål, noe som kan føre til at en vesentlig del av brukernes liv overses eller ikke blir tilstrekkelig anerkjent i sosialt arbeid.

Til tross for denne mangelen på undervisning møter studentene i praksis ulike religiøse situasjoner som er avgjørende for klientenes velvære. De opplever at religion kan være både en ressurs og en utfordring i sosialt arbeid, og de etterlyser en mer helhetlig opplæring i religionsforståelse. For å møte disse behovene på en etisk og profesjonell måte, foreslår studentene mer undervisning om trosmangfold, ferdighetstrening i å samtale om religion med klienter, og en tydeligere bevissthet om religionens betydning i sosialt arbeid – både på individ- og systemnivå.

I lys av dette blir det avgjørende å revurdere hvordan religion er innrammet i sosialarbeiderutdanningen. Det er nødvendig å stille spørsmål ved om dagens tilnærming i tilstrekkelig grad reflekterer realitetene i et pluralistisk samfunn. Å adressere dette kunnskapsgapet krever en utvidet læreplan som inkluderer både teoretiske og praktiske perspektiver på religiøst mangfold. Studenter må få muligheter til å lære om ulike trostradisjoner, delta i refleksjon og dialog, og utvikle ferdigheter til å håndtere religiøse hensyn på en sensitiv og profesjonell måte.

Bare gjennom en slik integrert tilnærming kan sosialarbeiderutdanningene sikre at fremtidige sosialarbeidere er rustet til å møte de komplekse behovene i dagens mangfoldige samfunn. En helhetlig forståelse av religion og livssyn i sosialt arbeid vil ikke bare bidra til økt faglig trygghet, men også styrke verdier som inkludering, respekt og kulturell sensitivitet – grunnleggende prinsipper i både sosialt arbeid og et demokratisk samfunn. Det er derfor et ønske om at de nye RETHOS, som i disse dager er på høring, styrker temaet med læringsbyttebeskrivelse som viser til kunnskap om religion, spiritualitet eller mer generell forståelse av livssynsperspektiver i sosialt arbeid.