JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Sosialt arbeid handler også om døden

Når vi sosialarbeidere møter døden på jobb, kan vi oppleve at vi demper stemmen, går saktere og tenker på hvordan vi skal forholde oss til det som har skjedd. Snakker vi for lite om det med hverandre?

Colourbox

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Døden kan prege oss på ulikt vis. Vi kan føle usikkerhet, ensomhet, lettelse og sorg. Vi kan ønske å beholde relasjonen til den døde, eller vi kan ønske å si adjø for alltid. Døden og sorgen setter ofte store følelser, og viktige avgjørelser, i sving.

I artikkelen forteller jeg om ulike syn på døden og sorgen. Jeg gjenforteller noen historier om da fosterbarna Lea og Jan, deres fosterforeldre, fosterhjemsveileder Gro og en privatperson Åse møter døden. Jeg retter søkelyset spesielt på fosterbarn og bruker sosialarbeiderblikket og et narrativt teoretisk perspektiv. Personene i artikkelen er anonymisert.

Døden er en viktig del av livet og kan gi både sorg og lettelse for etterlatte. Begge følelsene kan være vanskelige å forstå. Mange beskriver at de opplever ensomhet i forbindelse med et dødsfall. Dette gjelder også profesjonelle som kan føle usikkerhet i møte med de etterlatte.

Gro forteller, ut ifra sin erfaring, at hun er bevisst på å snakke om døden og den døde og bruker den dødes navn. Hun er bevisst på å unngå generelle beskrivelser om forløpet til døden og tiden etterpå. Det kan være lett å la være å snakke om døden for å beskytte de etterlatte og særlig barna, men kanskje vi beskytter oss selv mest?

«The concept of 'saying hello again' to a lost loved one can transform the experience of grief. It can also assist us to see how we are carrying on the legacies of those we have loved.» (White, M. i Denborough, D., 2014 s. 207).

Fortellinger om livet

Døden aktualiserer meningen med livet. Hele livet skaper og gjenskaper vi fortellingene om livet vårt, og med dette kan meningen med livet endres. Det som tidligere har vært meningsfullt, synes ikke å være det lenger. For å skape mening med livet ordner vi opplevelser, erfaringer og hendelser i tidsmessig «rett kronologisk rekkefølge». Historien danner vår selvfortelling, en dominerende historie skapt av oss selv og andre. I dannelsen av fortellingen velger vi relevante historier, men det ligger mange historier om oss og livet vårt som ikke er blitt fortalt. Disse fortellingene kan også hentes fram og utvide våre selvfortellinger.

«Fortiden, nutiden og fremtiden konstrueres ikke bare i en lineær sekvens, der defineres ved systematiske om ikke kausale relationer. Hvordan vi fremstiller et enkelt segment, har at gjøre med vores opfattelse af helheden, som jeg vælger at oppfatte som en fortælling». (Bruner, E. i White, M., 2006, s. 54).

De andre historiene om oss og våre relasjoner, gode eller vonde, kan komme fram av seg selv, eller de kan hentes fram i dialoger med andre. Disse fortellingene kan bli formidlet og bli viktige når livet møter døden. Fortellingene kan hjelpe oss å si «hei igjen» til den døde, og noen velger å ta endelig farvel.

Gro forteller at hun i rollen som veileder møtte en gutt som bodde i fosterhjem. Hans mor var nettopp død. Omstendighetene rundt dødsfallet var uklare. Guttens selvfortelling om grunnen til morens død, var at han hadde fortalt noe om faren til sin mor – hun ble så lei seg at hun tok sitt liv. Historien var fraværende for de rundt gutten. Slike fraværende historier blir ikke alltid satt ord på, men er viktige for våre liv. I narrativ teori snakker vi om fortellinger som er fraværende men likevel implisitte, for eksempel at gutten tror han er skyld i morens død.

Sosialarbeidere og fosterforeldre vet at selv om pappa eller mamma er død, så kan de være levende i fosterbarnets indre liv. Fortellingene om livet må fortelles, re-fortelles og utvides gjennom hele oppveksten.

Å minnes de døde

I vårt protestantiske samfunn har vi ikke ritualer eller felles tenkning om at relasjonen med den døde kan vedvare lenge etter begravelsen. Mange andre trosretninger har ritualer for å minnes den døde ved flere anledninger det første året som for eksempel den ortodokse kirken og i buddhismen. Den etterlattes relasjon til den døde holdes «i live» ved at familie, venner og andre møtes, minnes og snakker om den døde og oppdaterer den døde og hverandre om hvordan en har hatt det siden sist.

For Torajafolket, som lever sør i Sulawesi i Indonesia, er livet ikke slutt ved døden. Personen er død når familien er blitt enig om dette, og når de har nok penger til å holde en passende begravelse. Dette kan ta mange år. Kroppen blir behandlet slik at den ikke skal råtne. Familien lager ritualer for å informere fellesskapet om at familiemedlemmet har startet sin overgang til Puya (etterdødenlivet). Torajafolket bevarer relasjonen med sine døde. («Funeral Tradition in Tana Toraja», Janet, K. 2018).

I vårt samfunn har vi en forventning om at mennesker som er i sorg skal «komme over det», «og komme tilbake til samfunnet i jobb og fungere som «normalt». I psykologien og medisinen, har sorg blitt til en sykdom som skal behandles av eksperter. Freud skrev i 1938 at sorg er et perfekt eksempel på en følelsesmessig fiksering på fortiden og er en komplett fremmedgjøring for nåtid og fremtid. I kodesystemet for psykiske lidelser (DSM-IV V62.82) diagnostiseres sorg som varer over to måneder, som «Major Depressive Episode». (L. Hedtke og J. Winslade, 2017 s. 22-30).

Gro forteller fra sin egen erfaring som sørgende:

«Jeg vil ikke gå til en lege der han skal vurdere om jeg trenger en sykemelding.»

Å snakke om døden har vært et tabu for mange mennesker i vårt land. Men er det også slik at ordene om døden er blitt et stort domene for de profesjonelle, og at private ikke tør å snakke om døden fordi de er redd for å skade eller ødelegge noe?

Annette Holmgren er psykolog og har i mange år snakket om at private også kan snakke med de etterlatte.

«...alle kan snakke om traumer og tap av våre kjære. Vi trenger ikke være en ekspert for å gjøre det. De aller fleste av oss vil gjøre det en eller flere ganger i løpet av livet». («Alle kan tale om traumer», Fokus på Familien, 2010, 4:273-295).

Ved at private snakker mer, kan ordene og begrepene tydeliggjøre tap av en kjær og bli brukt til å bygge relasjoner. Det vil også kunne skape nye ord og historier om våre døde, men også døden generelt.

Å stå sammen om oppdraget

Når døden kommer er det en støtte for de aller fleste å ha noen rundt seg. For forfosterforeldre er det vesentlig at barnevernstjenesten er en samtaleparter når en i fosterbarnets familie er død. Det kan være viktige spørsmål som må avklares.

Et eksempel fra min egen praksis var da en forelder til et fosterbarn døde plutselig. Flere viktige spørsmål skulle avklares, blant annet om fosterbarnet kunne være hos biologisk familie, som hadde begrenset samvær, i tiden fra dødsfallet til etter begravelsen. Et annet eksempel: Fosterforeldrene til Lea erfarte at barnevernstjenesten mente at det å ha foreldreansvar og å være fosterforeldre ikke var mulig. Fosterforeldrene var redd for å miste den støtten de fikk av barnevernstjenesten. Avklaringen tok lang tid, men heldigvis viste det seg at dette var mulig likevel.

Jeg spurte Gro hva hun trodde fostermor ville si hvis jeg spurte henne om hva som var viktig for henne i det Gro gjorde. Gro svarer at hun tror fostermor vi si:

«..at hun følte at hun ikke var alene om oppdraget som fostermor».

De to fosterfamiliene jeg har vært i kontakt med, møtte barnevernstjenester som handlet helt ulikt da mødrene til deres fosterbarn døde. En fosterfamilie hadde samtaler med barnevernstjenesten om hvordan fosterforeldrene skulle formidle dødsbudskapet til jenta. Den andre fosterfamilien erfarte at barnevernstjenesten ikke tok kontakt, men sendte blomster.

Fortellinger fra to fosterfamilier

Jans (10) fosterforeldre forteller at de ble informert om dødsfallet av søster til mor og mormor.

Fosterforeldrene og Jan satt bildet av mor i stuen og de tente lys. I starten gråt de sammen og de trøstet Jan når han ble trist i dagene og ukene etter dødsfallet. De fortalte ærlig om omstendighetene rundt morens død. De snakket mye med Jan om moren og samværene han har hatt med henne. De fortalte Jan at moren hans var glad i ham og om hvorfor han måtte flytte til fosterforeldrene. De fortalte også at de var glade i han.

De snakket sammen om sorg og savn, og selv om han var lei seg og savnet moren, kunne han også leke og være glad. Det hadde moren hans villet. Det viktige, når en blir trist, er å snakke med noen om det.

Jan og fosterforeldrene snakket også om faren og samværene med faren. De snakket også om at faren var veldig glad i han. I begravelsen satt far, Jan og søsken sammen med fosterforeldrene. Han kunne trøste Jan under seremonien. Og de fikk være med faren å heise ned kisten.

Jan fikk velge seg noen ting etter sin mor. Fosterforeldrene fikk babyklærne, som Jan hadde brukt som nyfødt. Jan og fosterforeldrene har vært på graven til moren flere ganger.

Lea (4) sine fosterforeldre fikk vite om dødsfallet av en kontaktperson. På grunn av spesielle omstendigheter var det viktig å fortelle Lea dette så fort som mulig da begravelsen allerede hadde funnet sted. Fosterforeldrene og barnevernstjenesten hadde samtaler om hvordan fosterforeldrene skulle fortelle dødsbudskapet til Lea og fostersøster. Fostersøster og begge fosterforeldrene var med da Lea fikk vite om morens død. Under samtalen søkte Lea trøst hos fostersøsteren. Lea så at hele familien var lei seg. Lea selv ble veldig lei seg, og kanskje litt sint.

Fosterforeldrene fortalte Lea at hun hadde bodd hos mammaen sin før hun kom til dem. De fortalte henne hvorfor hun flyttet til fosterhjemmet. Lea hadde flere spørsmål om dette og spørsmålene kom ofte når hun la seg. Fosterforeldrene hadde tatt bilder av Lea og mor under samvær og laget et fotoalbum, som nå ble en minnebok. «Minneboken» ble viktig for Lea i en periode etter at hun fikk vite om morens død. Den lå lett tilgjengelig for henne slik at Lea kunne se i boken når hun ville.

Lea snakket mye om døden, også med sin fostersøster. Nå kommer temaet opp mer sporadisk. Det virker som om hun har et naturlig forhold til temaet, skriver fosterforeldrene.

Det var tydelig tungt for Lea at hun ikke var i begravelsen til sin mor. Lea hadde vært med i begravelsen til fosteroldemor. Denne erfaringen gjorde det lettere for Lea å forstå hva som skjedde med hennes mor.

Det første besøket på morens grav ble en fin opplevelse for alle. De hadde med blomster og lykt til graven. Lea hadde tegnet en tegning til moren. Lea og fostersøster pyntet morens grav og vannet blomstene sammen. De minnet Leas mor sammen.

Nye historier skrives for fosterbarna

Etter mødrenes død, har det åpnet seg muligheter for at begge fosterbarna kan få kontakt med flere i sin biologiske familie. Fosterforeldrene vet at barnas biologiske familie støtter at barna skal bli boende i fosterfamilien. Fosterforeldrene er glade for at det kan bli mulig å opprette kontakt med flere i biologisk familie.

I narrativ teori snakker vi om at når andre historier fortelles enn den dominerende historien, så «fortykkes» historiene, de blir bredere, lengre og mer detaljerte.

«Dette bidrager i meget betydelig grad til et menneskes fornemmelse av at være anerkjent, til etablering av nye handlingsmuligheter i sitt liv og til spesifikke udtryk for disse muligheter». («M. White: 2006, s. 65).

Lea og Jans nye selvfortelling er blitt mer detaljert. Forståelsen for hvorfor de måtte flytte i fosterhjem blir større, og med anerkjennelse fra biologisk familie og fosterfamilien, kan de slå seg til ro i sine egne liv. Minnene og historiene om mødrene gjør at Lea og Jan kan ha indre dialoger med sine mødre, hvis dette blir naturlig for dem. Den nye fortellingen gir mødrene plass i barnas selvfortelling. Barna kan fortelle historiene om seg selv til andre, de «mørke hull» som er vanskelig å snakke om er blitt mindre og fylt med flere historier.

Vi er alle medlemmer av en gruppe, for eksempel en familie. Etter hvert som vi vokser opp blir vi medlemmer i flere grupper. Vi har våre egne foretrukne medlemmer hvor vi deler viktige verdier og felles interesser. De som har privilegert status informeres om alvorlig sykdom og død. Ofte er det viktige samtaler mellom personen og den/de viktige andre. For eksempel når familien til Jan ringer fosterforeldrene og forteller at Jans mor er død eller når Torajafolket informerer fellesskapet om et dødsfall.

«Meanings are exchanged within this club. Hence, we can claim that the meaning of a person's life exists substantially within this club.» (L. Hedtke og J. Winslade, 2017, s. 7).

Å bringe den dødes verdier videre

Åse forteller at hennes far døde hjemme med alle sine rundt seg. For Åse var det viktig å «åpne døren» for døden. De som ønsket kunne ta farvel og snakke med faren. Da døden nærmet seg sier han til Åse:

«Åse, du må ta vare på barnebarna mine og din mor».

Åse sier til meg:

«Nå skal jeg holde det løftet, jeg skal ta vare på mamma og barnebarna, som han satte så høyt og som ga han mye glede».

«The threads of a person’s influence on those around them can be gathered together and woven into a thick rope of Connection». (L. Hedtke og J. Winslade, 2017, s. 62).

Under samtalen med Åse ble det tydelig for meg at Åse viderefører farens verdier om å «ta vare på andre» og den samiske kulturen, som var en implisitt historie.

Åses far var same. De hadde ikke samiske tradisjoner hjemme. Åse forteller:

«Jeg har i voksen alder funnet familiens samiske historie, ved å ta i bruk samiske symboler, eks. tatovert den samiske sola på armen. Jeg har fått lage kofte etter min tante. Jeg har fått lage samiske bånd etter oppskrift fra oldemor. Jeg fikk et sjal av min far. Mine barn har tatt til seg sin samiske identitet på forskjellig måter, den samiske kulturen er blitt en del av verdier familien bærer med seg videre etter pappas død».

Fosterforeldrene kan bidra til at barnas medlemskap i biologisk familie kan bli reell, hvor barnet får kjennskap til biologisk families verdier og ritualer. Slik fosterforeldrene til Jan og Lea gjør ved å holde minnene etter mødrene levende og å inkludere biologisk familie i barnets liv. For Åse er det viktig å føre farens verdier og kultur videre til familien og barnebarna.

Relasjoner til levende og døde

Døden kan bidra til at fosterbarnet kan aktivere sitt medlemskap i sin biologiske familie og fortsette relasjonen både til de levende og de døde. For at fosterforeldrene skal kunne bidra med det må de ha hjelp. De viktigste støttespillerne er den biologiske familien, nettverk og barnevernstjenesten.

Det fins alltid flere historier å fortelle til barn, som gir medlemskap i biologisk- og foster-familie, men også identitet i andre kulturer. Historiene er viktige også når barnet skal ha lite eller ingen kontakt med sin foreldre/biologiske familie. Eller om fosterbarna selv velger å si «farvel» for alltid. Barns opplevelse av seg selv, sin tilhørighet og historie skal ha færrest mulig «svarte hull», implisitte historier, og/eller tabubelagte temaer. Disse «hullene» kan fylles gjennom nye fortellinger og re-fortellinger av barnets og familiens historie. Hjelpemidler i dette arbeidet kan være «Min Livsbok», «Three of life» og Narrative kart.

«Historiene i døden» finnes alltid i mange av fosterbarnas tanker og indre samtaler, fordi mange har opplevd, blitt fortalt og/eller har erfart dramatiske hendelser der foreldrene eller andre har vært døden nær. Døden kan være fraværende, men likevel implisitt.

«Life is an ongoing stream of never ending dialogues, any dialogue contains traces of other conversions in other times and places». (Bakthin 1981 in: L. Hedtke og J. Winslade, 2017).

Ann Grete Aasheim

Privat

Barnevernspedagog med hovedfag i sosialt arbeid ved NTNU: «Fanget i lyset», om barn som lever i fattigdom i Norge. Arbeider som fosterhjemsveileder i Bergen kommune.

Referanser

Bruner, E. (1986a). I Michael White s. 5, Narrativ praksis, Hans Reitzels Forlag 2006, 1. utgave, 4. opplag.

Janet, K. (2018). Funeral Tradition, i Tana Toraja, Anthropological Perspectiveson Death, februar 2018. https://scholarblogs.emory.edu/gravmatt.) Utdrag fra artikkelen og oversatt av undertegnede.

Hedtke, L. og Winslade J. (2017). Re-markering Lives, Routledge, 2. opplag.

Holmgren, A. (2010). Alle kan tale om traumer, artikkel, Fokus på Familien, 4:273-295.

White, M. (2014). Saying Hello Again When We Have Lost Someone We Love, s. 207. I Denborough, D., Retelling the Stories of Our Lives, W.W. Norton and Company 2. Utgave.

White, M. (2006). Narrativ Praksis, Hans Reitzels Forlag, 1. utgave 4. opplag, s.42.

Ann Grete Aasheim

Privat

Barnevernspedagog med hovedfag i sosialt arbeid ved NTNU: «Fanget i lyset», om barn som lever i fattigdom i Norge. Arbeider som fosterhjemsveileder i Bergen kommune.