Anders Midtsundstad

Anders Midtsundstad

Privat

Sosionom med master i sosialt arbeid fra NTNU. Leder Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for barn og unge med funksjonsnedsettelser (NKBUF) og det nasjonale knutepunktet Fritid for alle. Har skrevet fagbøker og ledet forsknings- og utviklingsprosjekter innenfor fagfeltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse som ansatt i Kristiansand kommune, som førstelektor ved VID og som ansatt ved Valnesfjord Helsesportssenter.

Mange barn, ungdom og voksne har behov for bistand for å kunne delta sammen med andre på fritiden. Støttekontakt er den lovpålagte tjenesten i kommunene som kan gi en slik støtte, og har utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen blant annet ved at brukermedvirkning har blitt styrket (Midtsundstad, 2022). Tjenesten skal gis innenfor følgende hovedløsninger: individuell støttekontakt, deltakelse i en aktivitetsgruppe og et individuelt tilbud i samarbeid med frivillige organisasjoner (Prop. 91 L (2010-2011))

For å få et innblikk i hvordan kommunene arbeider ble det høsten 2024 gjennomført fokusgruppeintervjuer i åtte kommuner i fem fylker. I denne artikkelen presenteres og diskuteres funn fra undersøkelsen.

Hvordan organiseres støttekontakttjenesten i dag?

Kommunene som deltok, ble valgt ut for å få et representativt utvalg av kommuner i forhold til innbyggerantall, noe som har betydning for hvordan en kan organisere og tilrettelegge støttekontakttjenesten. Problemstillingen som belyses i denne artikkelen er: Hvilke muligheter og utfordringer møter kommuner når fritidsaktiviteter skal være selvvalgte?

Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført med en intervjuguide. Det deltok to til fire kommunalt ansatte. I alle fokusgruppeintervjuene deltok det ansatte som følger opp vedtakene om støttekontakt. I kommuner hvor dette arbeidet utføres av én person deltok det i tillegg en ansatt fra tjenesten som fatter vedtak om støttekontakt eller en kommunal enhet som samarbeider tett opp mot tjenesten støttekontakt. Målet har ikke vært å generalisere svarene, men i svarene fra de ansatte kommer det flere ganger fram en rekke felles forståelser av deres arbeidssituasjon (Kvale & Brinkmann, 2015).

For å analysere de transkriberte intervjuene har jeg brukt en kvalitativ innholdsanalyse som gir en systematisk tilnærming til å klassifisere og identifisere temaer og mønstre i dataene (Fauskanger & Mosvold, 2014). Det finnes ulike tilnærminger til innholdsanalyse, men inspirert av Fauskanger & Mosvold (2014) kan den tilnærmingen som her er brukt beskrives som summativ. Summative innholdsanalyser setter søkelys på ord som brukes, og utvikler kategorier for koding av transkripsjonene (Fauskanger & Mosvold, 2014: 130). Prosjektet ble innmeldt og godkjent av SIKT. Undersøkelsen ble finansiert og gjennomført av knutepunktet Fritid for alle. Fritid for alle har som mål å følge opp nasjonalt feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse i nært samarbeid med Helsedirektoratet (Helse- og sosialdirektoratet, 2007).

I det følgende redegjøres det for funn fra denne undersøkelsen.

Er det plass til alle?

Et gjennomgående tema i intervjuene er at de ansatte er opptatt av deltakelse på fritiden som en rettighet. De sier det finnes et mangfold av fritidsaktiviteter i deres kommune. Det pekes samtidig på utfordringer. Flere beskriver det som utfordrende å etablere et samarbeid med fritidsorganisasjoner for dem som trenger tilrettelegging. Aktiviteter for barn og ungdom organiseres ofte av pårørende, mens aktiviteter for voksne drives av personer som er opptatt av å delta i aktivitetene selv.

Når organisasjonene ikke selv signaliserer at de ønsker å tilrettelegge for enkeltpersoner sammen med en kommune, opplever mange saksbehandlere det som en barriere å invitere til et slikt samarbeid. I alle kommunene peker en samtidig på godt samarbeid med noen organisasjoner. Disse organisasjonene har ledere eller medlemmer som ofte beskrives som ildsjeler. De har til felles at de representerer organisasjoner som tydelig signaliserer et ønske om å tilrettelegge for nye medlemmer. Når en har etablert en slik kontakt, bærer samarbeidet preg av at en sammen kan støtte enkeltpersoner inn i en aktivitet hvor en tar hensyn så langt det er mulig til den enkeltes forutsetninger, ønsker og behov. En annen utfordring som flere peker på er kravet til ferdigheter til den som skal starte opp i en aktivitet. Dette eksemplifiseres slik av en ansatt: «Når det kommer en gutt eller jente på 12 år som ønsker å delta på fotball eller et annet lagspill, er det utfordrende hvis de ikke har noen forkunnskaper.»

Ansatte som har erfaringer med å tilrettelegge for deltakelse i fritidsorganisasjoner ønsker seg flere aktiviteter hvor det er plass til alle. De drømmer ikke om flere segregerte tilbud, men at flere ordinære tilbud gjøres tilgjengelig for alle. De ansatte snakker om dette som lavterskeltilbud.

Utførertjenestens mulighetsrom

De ansatte er opptatt av å motivere, informere og følge opp dem som får et vedtak om støttekontakt. De arbeider forskjellig, men har til felles at de ønsker å støtte den enkelte til deltakelse på fritiden. Når et aktivitetstilbud er målet, legges det vekt på åpenhet i møte med dem som mottar et vedtak. I en kommune reflekterer de slik rundt første samtale med en ny deltaker som har mottatt et vedtak:

«Det er lett å anta at personen for eksempel trenger en støttekontakt med utgangspunkt i det vi har lest om personen i vedtaket. Det vil passe ypperlig kan en tenke, men det erfarer vi er en felle som vi kan gå i. Vi må bruke tid til å lytte og til å fortelle om hva vi kan tilby.»

Kommunene organiserer tjenestetilbudet forskjellig. Alle forsøker å gi et tilbud i tråd med det den enkelte ønsker seg, men ingen av dem opplever å ha tid nok til å følge opp enkeltpersoner i tråd med målsettingene i støttekontakttjenesten. I en kommune beskrives deres arbeidshverdag slik:

«Når vi følger nye deltakere inn i en aktivitet i regi av kommunen eller en frivillig organisasjon, ser en hvor viktig det er at deltakeren gis trygghet ved at vi blir med noen ganger i starten. Vi følger opp 100 deltakere hver. Hadde vi hatt 70 deltakere ville vi kunne følge opp på en helt annen måte. Evaluert på en annen måte, og av og til fjerne etter en stund støttekontakten fordi de blir inkludert inn i et fellesskap som tar vare på hverandre.»

De ansatte i utførertjenesten mener at økte stillingsressurser kan gjøre det mulig å følge opp dem som får et vedtak om støttekontakt tettere. Det vil også gjøre det mulig å styrke samarbeidet bedre med kollegaer i egen kommune, spesialisthelsetjenesten og fritidsorganisasjoner. Flere peker på at tidlig innsats og tettere oppfølgning vil redusere kostnader ved at flere kan gis støtte til å delta i aktiviteter sammen med andre med tidsbegrenset individuell støtte.

I større kommuner pekes det på viktigheten av å ha et nettverk med ansatte som har god kjennskap til fritidsorganisasjoner i eget lokalmiljø. Det krever at ansatte får både tid og anledning til å etablere slike relasjoner internt i kommunen og med aktører i frivillig sektor. I kommuner hvor det bor få innbyggere, må en tenke alternativt når støttekontakttjenesten følges opp av en ansatt i en liten deltidsstilling. En ansatt beskriver dette slik:

«Jeg jobber egentlig ikke så mye med å veilede eller støtte inn i selvvalgte fritidsaktiviteter, men kontaktes for å gi svar på hva en kan være med på. Noen har i vedtaket sitt at de skal få komme seg til for eksempel riding eller andre aktiviteter. I vår kommune kan ansvarsgrupper og andre ansatte også følge opp dette.»

Når de ansatte peker på organiseringen av tjenesten støttekontakt, peker de på behov for å styrke oppfølgningen av vedtakene, men at dette kan gjøres på ulike måter. I kommuner med mange innbyggere legges det vekt på at dette kan gjøres ved å engasjere flere saksbehandlere i tjenesten som følger opp vedtakene. I kommuner med få innbyggere hvor oppfølgningen av en slik tjeneste ofte gjøres av én person pekes det på behov for å styrke det tverrfaglige samarbeidet tilsvarende internt i kommunen.

I kommunene opplever de ansatte at flere av dem som får innvilget tjenesten støttekontakt har større og mer omfattende bistandsbehov enn tidligere. Det utfordrer dem i arbeidet med å tilrettelegge for deltakelse inn i selvvalgte aktiviteter. Det pekes også på en endret praksis i flere kommuner for hvem som skal følge opp vedtak om støttekontakt. De som bor i leilighet hvor en får oppfølgning av egen personalgruppe har ofte i sitt vedtak at denne personalgruppen skal følge opp aktiviteter på fritiden. Sykdom blant ansatte og hendelser som oppstår der ansatte følger opp flere kan føre til at den enkelte ikke kommer seg til aktiviteter. En ansatt beskriver også en annen utfordring knyttet til personalet som tilretteleggere:

«Boligpersonalet forteller ofte at beboere ønsker å komme ut og bort fra dem. Tjenesten som vurderer søknadene om støttekontakt, vurderer bare om det er nok personale til å dekke fritidstilbud.»

De ansatte som følger opp vedtak om støttekontakt må med dagens nasjonale målsettinger bruke mer tid til oppfølgning av deltakere, og samarbeid med dem som organiserer aktivitetene i frivillig sektor og egen kommune. Klarer en lokalt å finne fram til hvordan en i fellesskap kan samarbeide for at flere kan delta i aktiviteter basert på egne ønsker, behov og forutsetninger, kan en frigjøre mange av de midlene som i dag er knyttet til bruk av individuelle støttekontakter.

Utfordringer rundt saksbehandling og vedtak

Analysene viser at ingen kan velge aktiviteter helt fritt. Utvalget av aktiviteter, transport, kostnader og funksjonsnivå begrenser muligheter for mange. Ansatte som arbeider i kommuner som følger opp aktivitetsgrupper og som støtter enkeltpersoner inn i aktiviteter i samarbeid med frivillige organisasjoner, peker på viktigheten av å komme tidligere inn. De ønsker økt oppmerksomhet om støttekontakt som et forebyggende tiltak for å sikre mulighet til deltakelse for personer som trenger ulike former for bistand til å kunne delta i aktiviteter sammen med andre.

I flere av intervjuene blir det reflektert over innholdet i vedtakene for barn og ungdom. I aktiviteter som svømming, turn og ulike ballspill forventes det at en møter opp i aktiviteten flere ganger i uken. Når en person trenger individuell oppfølgning, blir det ikke bevilget nok timer til trening flere ganger i uken. Dette gjelder alle åtte kommunene. Flere av de ansatte er opptatt av at dette er utfordrende. Det begrenser mange barn og unges mulighet til å ta del i i selvvalgte fritidsaktiviteter. De ansatte opplever ikke at de med dagens praksis har forutsetninger til å gi like muligheter til deltakelse i aktiviteter for alle barn og ungdom.

I intervjuene i større kommuner blir behandlingen av søknader problematisert. Hovedutfordringen er at ansatte i utførertjenesten opplever å komme for seint inn i prosessen. Flere peker på et mangelfullt samarbeid mellom de som behandler søknader og de som arbeider i utførertjenesten. I en kommune beskrives dette slik:

«Den første samtalen foregår i enheten som behandler søknader etter helse- og omsorgstjenesteloven. Den samtalen er vi i utførertjenesten dessverre ikke med på. Vedtak fattes, og det er litt utfordrende å ikke være med fra start. Vi får ikke stilt de gode spørsmålene eller snakket om våre muligheter til å støtte inn i en fritidsaktivitet.»

I samtaler hvor behandlingen av søknad foretas uten at de som arbeider i utførertjenesten er representert, blir møtet fokusert på om personen skal innvilges et vedtak og rammene for vedtaket, som gjerne handler om omfang i timer pr. måned. Når en representant for utførertjenesten blir med på møtet, gir det også mulighet for å informere dem som får et vedtak om hvordan tilbudet kan organiseres.

I halvparten av kommunene hvor det ble gjennomført fokusgruppeintervjuer følges vedtakene opp av en tjeneste organisert under kultur- og fritidssektoren. Utfordringen med en slik organisering er at utførertjenesten ofte først kommer inn etter at et vedtak er fattet av den tjenesten som behandler vedtak om støttekontakt. Når de møter deltakeren første gang har det allerede blitt gjennomført en kartlegging. Alle saksbehandlere som arbeider i kultur- og fritidssektoren, legger vekt på at de ved å bli involvert tidligere vil kunne gi bedre tjeneste og få tilbud på plass raskere. I kommunene med mange innbyggere er det mer utfordrende å få til et godt samarbeid mellom enheter. I kommunene som deltok i fokusgruppeintervjuene med under 15.000 innbyggere er det lettere å få til en god dialog mellom saksbehandlere som gjerne arbeider på samme rådhus.

Gjennom bedre samhandling og organisering rundt oppfølgning av vedtak om støttekontakt kan kommunene styrke sine ressurser til å følge opp og støtte deltakelse, inn i aktiviteter for de som ønsker deltakelse sammen med andre. Det trengs også økt oppmerksomhet rundt viktigheten av å tilrettelegge inn i selvvalgte aktiviteter. Saksbehandlerne i kommunene har kjennskap til verktøyene som trengs for å få dette til, men samhandling internt i kommunene og med frivillig sektor er det behov for å styrke.

Morgendagens muligheter og utfordringer

I løpet av de siste 25 årene har det blitt gjennomført mange prosjekter og tiltak i kommunene hvor en har tatt i bruk metoder og modeller som kan støtte enkeltpersoner inn i aktiviteter basert på den enkeltes ønsker og behov (Midtsundstad, 2003; Soldal, 2005; Kristiansen mfl., 2018; Lorentzen, 2020 og Herland & Syrstad 2024). Dette arbeidet har bidratt til at innholdet i tjenesten støttekontakt har endret seg i tråd med anbefalingene til Helse- og omsorgstjenesteloven, men måten en organiserer tjenestetilbudet har i mange kommuner ikke fått den samme oppmerksomheten.

Undersøkelsen viser store forskjeller i hvordan tjenestetilbudet kan organiseres. Det er derfor ikke mulig å finne fasitsvar på utfordringene som det pekes på. Hvordan en skal sikre tilstrekkelig med ansatte i utførertjenesten, hvordan tjenesten bør organiseres og hvordan en best kan etablere samarbeid internt i en kommune og sammen med frivillig sektor har ikke enkle svar. Kommunene har ulike forutsetninger.

Arbeidet med å inkludere i aktiviteter er tidkrevende, men kostnaden med å følge opp dem som blir del av et nettverk er rimeligere enn bruk av individuelle støttekontakter. Økte lønnskostnader til ansatte som følger opp dem som mottar vedtak, vil derfor i mange kommuner kunne dekkes gjennom reduserte kostnader når deltakelsen sammen med andre bidrar til at mange ikke trenger en individuell støttekontakt. Skal kommunene velge å prioritere å bruke økte ressurser på dem som organiserer tjenesten støttekontakt må de forstå viktigheten fritid har i habiliterings- og rehabiliteringsprosesser (Kristiansen mfl., 2018).

I 2007 inviterte Helsedirektoratet alle landets kommuner til å delta i regionale nettverk for å styrke og videreutvikle tjenestetilbudet innenfor sin støttekontakttjeneste. Gjennom et treårig prosjekt møttes ansatte fra 63 kommuner til halvårlige samlinger i seks regionale nettverk. I sluttrapporten fra dette prosjektet pekte kommunene på at videreutvikling av støttekontakttjenesten krever at en forsterker organiseringen rundt denne tjenesten, styrker bemanningen i utførerleddet og etablere samarbeid med nabokommuner (Midtsundstad, 2011). 15 år senere viser denne undersøkelsen mange av de samme utfordringene.

De ansatte peker på utfordringer som handler om hvordan tjenesten støttekontakt er organisert. Dagens anbefalinger i denne tjenesten krever økte stillingsressurser blant dem som følger opp vedtak. Samarbeidet med frivillig sektor må klargjøres bedre og en må sammen forsøke å etablere flere arenaer hvor det er plass til alle. Hvordan en best kan styrke og videreutvikle tjenesten støttekontakt må en finne svar på i hver enkelt kommune. For å få et bedre grunnlag for å ta beslutninger vil det være nyttig for ansatte i kommuner og frivillig sektor å dele kunnskap og erfaringer. De regionale nettverkene som ble etablert i 2007 er nå kommunedrevne og vil kunne gi nyttig råd rundt organisering av den lovpålagte støttekontakttjenesten for alle som arbeider innenfor feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse.