Bente Jensen og Monica Røsnes

Illustrasjon: Øivind Hovland

Hvordan kan vi «vugge» eldre barn og møte deres behov for trygghet, omsorg og emosjonsregulering?

Målet vårt er å utvikle en dypere forståelse som gjør oss bedre rustet til å møte det indre, forlatte, lille barnet som kan være skjult bak en 12-årings ytre. Selv om eldre barn har ungdomskropper, kan de fortsatt ha behov for den omsorgen som normalt gis til små barn.

De tidlige årenes betydning

Forskning viser hvor viktig de første leveårene er for barnets utvikling. Tiden fra unnfangelse til toårsalder har blitt kalt «de 1001 kritiske dager». (The best start for life, 2021). Da skjer det rask utvikling av hjernen og store endringer når det gjelder regulering av følelser og atferd, kognitiv og språklig utvikling samt tilknytning. For å utnytte dette potensialet er barnet avhengig av et psykologisk tilgjengelig omsorgsmiljø som er sensitivt og responsivt overfor dets signaler og behov.

Samspillet mellom barn og omsorgsperson er avgjørende for barnets emosjonsregulering. Omsorgspersonen regulerer spedbarnets emosjonelle tilstand ved å tolke signaler, gi passende stimulering, modulere emosjonell aktivering og speile og forsterke barnets reaksjoner. (Moe, Slinning og Hansen, 2010). Over tid skal barnet lære å håndtere følelser og forstå kroppens signaler. Denne informasjonen må struktureres og integreres for at barnet skal bli mest mulig selvregulert, noe som krever relasjon til sensitive voksne. (Siegel, 2012, ref. i Steinkopf/Bræin/Nordanger, 2020)

Circle of Security (COS) (Powell et al., 2015) gir en teoretisk ramme for å forstå omsorgspersoners rolle som en trygg havn. Et trygt tilknyttet barn, for eksempel en toåring som faller og slår seg, vil aktivt søke trøst ved å sende tydelige signaler, som gråt eller gestikulering. Derimot vil et barn med utrygg tilknytning ha reduserte forventninger til omsorgspersonens tilgjengelighet og respons. I slike tilfeller fungerer ikke omsorgspersonen som en sikker havn, og barnet kan uttrykke villedende signaler, som å trekke seg bort fra relasjonen eller signalisere at trøst ikke er nødvendig.

La oss se for oss at toåringen har blitt 12 år og fortsatt ikke har utviklet et indre veikart for emosjonell regulering i samspill med andre. Mangelen på erfaring med å få sine følelser og behov møtt har resultert i en strategi preget av villedende signaler som avleder oppmerksomheten bort fra relasjonen. I stedet for å søke trøst, kan barnet utvikle en avvisende strategi.

To gutter – to ulike uttrykk

I oktober 2020 intervjuet vi en erfaren beredskapsmor om traumatiserte barn som avviser omsorg. Hun fortalte om en 12 år gammel gutt som flyttet inn hos dem, og beskrev ham som «full av avvisning». Gutten investerte betydelig energi i å avvise henne, inkludert bruk av kniv for holde henne fysisk unna. Etter tre måneder med intens motstand endret dynamikken seg gradvis. En kveld satte gutten seg gradvis nærmere henne mens de så på TV, til slutt la han hodet i fanget hennes. Der lå han og så opp i hennes ansikt, som et spedbarn som speiler seg i en omsorgsperson. Resten av tiden gutten bodde i beredskapshjemmet, satt de to i en slik symbiose i timevis hver dag.

I dette eksempelet møter beredskapsmor gutten med traumebevisst omsorg (TBO), som bygger på en grunnleggende forståelse av hva utviklingstraumer er og hvordan de kan påvirke barns utvikling. Hun ser guttens behov bak hans smerteuttrykk, og møter det lille spedbarnet i den store guttekroppen. Når gutten etter flere måneders kamp mot å knytte seg til et annet menneske, endelig klarte å søke beredskapsmors trygge havn, gikk han tilbake til der det hele startet: Med å fylle hullene som ble skapt da han var spedbarn. Beredskapsmor forsto at det var på dette spedbarnsstadiet de to måtte være sammen.

Perry har utviklet en modell som synliggjør både forventet utvikling og kritiske perioder for utvikling, men også hvilke deler av barnets utvikling som blir forsinket og eller skadelidende ved traumer. Modellen viser hvor viktig det er å gå tilbake i utviklingen og «tette hull» eller reparere utviklingsskader fra de tidlige leveårene. Den er en viktig påminnelse om at vi må møte barnet ut fra barnets viste fungering, og ikke ut fra forventninger knyttet til fysisk alder. (Steinkopf, Bræin og Nordanger, 2017).

Basert på guttens fysiske alder, ville det vært naturlig å fremme selvstendighet og løsrivelse. Men en traumebevisst omsorgstilnærming ga en annen forståelsesramme. Jørgensen og Steinkopf (2013) bruker metaforen «huset» for å beskrive TBO, hvor huset vi bygger opp rundt barnet og omsorgspersonene er grunnpilaren som alt omsorgsarbeid og behandling hviler på. «Interiøret» i huset symboliserer metodene, verktøyet og intervensjonene som benyttes i huset. Vi kan også si at dette er hvordan vi «vugger» barna.

Leo flyttet til beredskapshjem som 12-åring etter å ha bodd sammen med en voldelig mor som uttrykte at han var et uønsket barn. I starten tilbrakte han all tid med beredskapsmor, hvor de levde i en symbiose preget av nærhet og trygghet. Han lå i fanget hennes når de satt i sofaen, og gikk stort sett baklengs foran henne for å alltid se ansiktet hennes. Da hverdagen kom og Leo begynte på skole, fikk han ikke like mye tid alene med beredskapsmor, samtidig som det ble økt fokus på struktur og grenser. Leo begynte å utagere verbalt og fysisk, samtidig som han strevde med regulering av mat, hygiene og søvn. Beredskapsmors uttrykk endret seg fra bare mildhet til også å kunne vise frustrasjon og stress. Leo forsvant inn i sin egen verden på rommet, hvor han satt apatisk i senga og avviste kontakt. Han vekslet etter hvert mellom tilbaketrekking og utagering, inkludert truende atferd og snakk om selvskading og vold. Guttens behandler tolket atferden som et uttrykk for et «lite barn som forsøker å unngå følelsen av å være forlatt».

Toleransevinduet er en del av «interiøret» i huset. Modellen er forankret i tilknytningspsykologien og belyser hvordan barn regulerer sine følelser og hvilke behov de har for støtte fra omsorgspersoner. Toleransevinduet brukes for å forstå hvor mye stress et barn tåler før det trenger hjelp til regulering. Hos et spedbarn aktiveres stress-respons-systemet lett, for eksempel ved sult eller høy lyd. (Nordanger og Braarud, 2020). Hvis barnet ikke får støtte, kan det gå inn i en tilstand av over- eller underaktivering. Barnet vil oppleve seg forlatt. Midtsand (2020) sammenligner dette med en «nær døden-opplevelse» med mye emosjonell smerte. Et barn som har slike erfaringer som spedbarn vil senere i livet lettere komme tilbake til denne tilstanden ved motgang. Da er det naturlig at barnet vil gjøre mye for å komme seg bort fra denne tilstanden og dermed havne i overaktivering.

Leo hadde behov for spedbarnslignende omsorg fra beredskapsmor, og da hverdagen reduserte muligheten for det, ble hans grunnleggende behov ikke lenger møtt. Dette førte til at han havnet utenfor toleransevinduet sitt og inn i hyperaktivering, tilsvarende et spedbarns utrøstelige gråt. Når et barns første opplevelser med alvorlig stress og trusler mot dets eksistens kommer så tidlig i livet at det blir overveldet og ute av stand til å flykte eller kjempe, blir dets eneste mulighet å gjøre seg usynlig, krølle seg sammen og rope på hjelp (Perry og Szalavitz, 2021). Denne dynamikken ble nå gjenskapt hos Leo, der han selvregulerte og trakk seg tilbake til en kjent følelse av forlatthet.

Å vugge en som ikke vil bli vugget

Beredskapshjem beskriver ofte avvisning som en av de største utfordringene i arbeidet med traumatiserte barn. Slike avvisninger er ofte et resultat av tidligere tilknytningserfaringer og utviklingstraumer, der frykt står sentralt. Når barn forventer at verden er farlig, kan avvisning bli en beskyttelsesmekanisme for å unngå selv å bli avvist, og de utvikler «pigger» for å holde andre på avstand (Bræin, 2018).

Herman hevder at «det som skades i relasjon, må heles i relasjon» (Bræin, 2018). Gjennom trygge relasjonelle erfaringer kan barn gradvis lære at andre kan være til hjelp. I eksempelet med beredskapsmoren ser vi hvordan hennes tilgjengelighet og barnets mulighet til selv å regulere avstanden styrker relasjonen. I kontrast viser det andre eksempelet hva som skjer når piggene blir for skarpe og lange, og hvordan de i møte med ubevisste «pigger» hos omsorgspersonen kan øke avstanden og forsterke barnets følelse av forlatthet.

For å «vugge 12-åringen» er samregulering sentralt. Små barn er avhengige av omsorgspersoner for å utvikle emosjonell regulering. Gjennom gjentatt møte med sine fysiske og psykiske behov lærer barnet at verden er trygg, noe som danner grunnlaget for selvregulering. Dersom denne læringen uteblir i tidlig alder, kan ferdigheten utvikles senere, da hjernen beholder plastisitet for slike tilpasninger gjennom livet (Schore, 2003). Eldre barn trenger derfor adekvat reguleringsstøtte fra voksne som tilpasser omsorgen til barnets mentale og emosjonelle alder.

For at et eldre barn med utviklingstraumer skal bli møtt med adekvat reguleringsstøtte, må vi møte det lille spedbarnet i den store kroppen. Dette kan se unaturlig ut, og vi som omsorgspersoner må tåle å gå over egne grenser. Fordi den ytre fysikken til barnet har forandret seg, forandrer våre indre mekanismer seg. Vi er ikke på samme måte programmert til å «vugge» store barn.

De fleste 12-åringer med trygg tilknytning opplever reguleringsstøtte gjennom en vennlig dult, et smil eller en kopp kakao som tilstrekkelig. For 12-åringer med utviklingstraumer kan slike handlinger derimot være et signal om fare eller minne om manglende emosjonell kontakt. Endring hos disse barna skjer via gjentatte korrigerende erfaringer som påvirker hjernens dypere strukturer.

For å «vugge» barn som har det vanskelig, må vi fokusere på smerten bak deres uttrykk. Jo eldre barna blir, desto mer intense og voldsomme kan disse uttrykkene være. I stedet for å fokusere på atferdsregulering og grensesetting, bør vi møte barnet med forståelse for situasjonen. Dette innebærer ikke aksept for atferden, men å jobbe med regulering først, og la refleksjon komme når barnet er tilbake i sitt toleransevindu.

Reparerende vugging

I lys av kunnskapen om hjernen vet vi at for å gi utviklingsstøttende omsorg, må vi begynne nedenfra og opp; sanse, føle og tenke. I TBO settes hjernens utvikling og bruk i sammenheng med regulering gjennom toleransevinduet, og benytter seg av de tre nivåene regulere, relatere og reflektere. Dersom vi også ser dette i sammenheng med Howard Baths (2008) tre traumepilarer trygghet, relasjon og regulering, som er «huset» i TBO, får vi tre rader som sammen gir oss fullverdig forståelse når vi skal «vugge» de traumeutsatte barna:

1.    Tenke                                           Reflektere                                  Regulering

2.    Føle                                               Relatere                                      Relasjon

3.    Sanse                                            Regulere                                     Trygghet

Når vi leser dette nedenfra og opp, slik vi forstår hjernen, ser vi at vi i den nederste kolonnen skaper trygghet, og regulerer gjennom bruk av sanser. Deretter setter vi ord på følelser og relaterer dem i relasjon. Til slutt skaper vi endringer, vi regulerer våre handlinger og uttrykk gjennom å tenke og reflektere sammen.        

For å hjelpe 12-åringen må vi velge å se det lille barnet, og vi må ha kunnskap om hva dette barnet trenger. Vi må innrede «huset» med nødvendig verktøy og bruke tilknytningsfremmende omsorg for å møte barnets signaler med passende sansestimulerende eller reduserende støtte. Det er viktig å være bevisst på egne signaler, og hvem vi blir i møte med barn som utfordrer.

For å hjelpe barnet innenfor sitt toleransevindu, må vi bruke strategier som sansestimulering, regulering og trygghet. En viktig forutsetning er evnen til å gjenkjenne og forstå barnets følelser og knytte disse til atferd og uttrykk. Endring og læring kan først fremmes når barnet er innenfor sitt toleransevindu.

For å «vugge» utviklingstraumatiserte barn, må vi være bevisst på vårt kroppsspråk, ansiktsuttrykk, bruk av berøring, sansestimulering og sansereduserende strategier. Videre må vi være oppmerksomme på hvordan transaksjoner påvirker oss som omsorgspersoner, for eksempel hvordan vårt ansiktsuttrykk kan endres når et barn avviser oss.

Et omsorgsmiljø bør baseres på forståelsen av både strukturell og relasjonell makroregulering. Forutsigbare rutiner, som en lesestund, bidrar til trygghet og effektiv «vugging». Når relasjonell regulering kombineres med strukturelle rutiner, kan barnet knytte reguleringen til omsorgsgiveren og ikke bare de strukturelle rammene. Relasjonell makroregulering støtter prinsippene i COS-sirkelen, særlig konseptene om en trygg base og en sikker havn, som fremmer barnets tilhørighet og emosjonelle trygghet.

Vuggestua

Vi har referert til Jørgensen og Steinkopfs (2013) metafor om huset som en grunnpilar for omsorgsarbeid og behandling. Vi har videreutviklet denne tanken, med utgangspunkt i hvordan vi som omsorgspersoner best kan gi traumebevisst omsorg, altså hvordan vi best kan «vugge en 12-åring». Modellen vi har laget, har vi valgt å kalle «Vuggestue».

Vuggestua kan forstås som en metaforisk struktur med tre nivåer: Kjeller, stue og loft. Disse representerer ulike aspekter av arbeidet med utviklingstraumatiserte barn.

I «kjelleren» arbeides det med konkreter for å skape trygghet og regulere barnets alarmresponser. Utviklingstraumatiserte barn har ofte et forhøyet stressnivå og trenger stimulering som beroliger nervesystemet. Når stressresponsene reduseres, blir det lettere for barnet å dra nytte av relasjonelle og kognitive erfaringer (Bræin, 2016). Bræin beskriver hvordan bruk av hengekøyer, husker eller vugging kan gi samme beroligende effekt og stimulering som små barn opplever gjennom tidlige omsorgshandlinger. Her brukes begrepet «vugge» som en konkret strategi for reguleringsstøtte. Andre reguleringstiltak kan inkludere aktiviteter som kakao, ballspill eller gaming, samt mer akutte alarm-dempende tiltak som pusteteknikker, avledning, berøring og bevisst bruk av stemme.

1.1. «Vuggestua», Jensen og Røsnes.

Jensen og Røsnes

I «stua» er fokuset på å utvikle et godt følelsesspråk, tilby gjentatte relasjonelle erfaringer og anerkjenne barnets smerteuttrykk. Målet er å bygge relasjoner og etablere en felles forståelse og et felles språk mellom barnet og omsorgsgiveren. Her ligger vektleggingen ikke bare på de praktiske handlingene, som å servere kakao, men på relasjonens betydning og intensjonen bak omsorgshandlingene. Smaken, lukten og varmen i koppen fungerer som en ramme for den relasjonelle støtten som skapes i situasjonen.

På «loftet» finner vi alle de oppsamlede skattene man har fått gjennom arbeidet i kjelleren og stua. Dette er et sted hvor opplevelser settes sammen til helhetlige fortellinger, og det reflekteres over det som har skjedd og det som kan eller skal skje. Emosjonelle uttrykk får mening ved å bli knyttet til situasjoner, triggere og oppmerksomhetsfokus. «Loftet» rommer også de symbolske kartene med veier til nye måter å håndtere triggere på. Dette åpner opp muligheten til å oppdage nye veier, samtidig som gamle hull på veien kan repareres. Den symbolske kakaokoppen følger også med, nå som en del av den strukturelle reguleringen og som en ramme for reflekterende samtaler.

Hver etasje innredes i tråd med sitt bruksområde og de behovene som gjør seg gjeldende. Dette inkluderer blant annet bruk av kartleggingsverktøy og metoder, anvendelse av den teoretiske tilnærmingen som er beskrevet, tilpassede aktiviteter og leker, samt ivaretakelse av egenomsorg hos dem som støtter barnet. Det er viktig at vi er bevisste på hvilken etasje vi banker på i, og at vi møter barnet der det oppholder seg.

Vi har som mål at denne modellen skal fremme en felles forståelse, et felles begrepsapparat og en faglig fundamentert tilnærming i arbeidet med traumatiserte barn og unge. Modellen kan fungere som et praktisk og konkret verktøy i møte med de barna som ikke har fått dekket sine grunnleggende behov i tidlige leveår. Fundamentet for arbeidet, selve grunnmuren for vuggestua, bygger på prinsippet om helende omsorg, der «vugging» forstås som en metafor for utviklingsfremmende omsorg gitt gjennom nære, trygge og støttende relasjoner.Selv om eldre barn har ungdomskropper, kan de fortsatt ha behov for den omsorgen som normalt gis til små barn.Beredskapshjem beskriver ofte avvisning som en av de største utfordringene i arbeidet med traumatiserte barn.For at et eldre barn med
utviklingstraumer skal bli møtt med adekvat reguleringsstøtte, må vi møte det lille spedbarnet i den store kroppen.