Vibeke Rogne og Kristin Rylandsholm

Stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) er et behandlings – og kompetansesenter på vold i nære relasjoner. Stiftelsens hovedmandat er behandling, kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling.

I perioden 2017–2020 utviklet ATV Stavanger en voldsfokusert oppfølgingsmodell for fosterfamilier gjennom fagutviklingsprosjektet Voldsutsatte barn som bor i fosterhjem. ATV fikk tilbakemeldinger fra deltakende fosterforeldre om at barnets skole burde få samme type oppfølging. ATV søkte Bufdir om midler til å videreutvikle modellen til å inkludere barnets skole gjennom prosjektet Voldspregede barn i skolen. Med voldspreget mener vi hvordan barnet er preget av å ha vokst opp med vold i nære relasjoner. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2021–2023.

Mats går i 4. klasse. For et år siden flyttet han i fosterhjem, i den anledning måtte han bytte skole for tredje gang.

Nei, Ikke nå igjen, tenker lærer Kristine da Mats løper ut klasseromsdøren. Hun vet hva som venter. Ute løper Mats til lekestativet. Når han får øye på Kristine blir han mørk i blikket, finner en stein og kaster i hennes retning.

Kristine opplever at hun ikke har fått god kontakt med Mats, han virker utrygg på henne og medelevene. Når noe blir vanskelig, faglig eller sosialt, velger han ofte å løpe ut av klasserommet. Kristine har hver torsdag en avtale om å ringe fostermor Lise. Dette for at Lise skal få ukentlig oppdatering på hvordan Mats har fungert på skolen. Ofte er det mye negativt Kristine må fortelle. Mats sliter faglig, strever med å få venner og tilpasse seg rutiner i skolehverdagen.

Lise gruer seg til telefon fra skolen. Akkurat nå vet hun ikke om hun orker å høre mer negativt knyttet til Mats. Han har blitt utsatt for vold og levd under grov omsorgssvikt. Lise vet ikke alt Mats har opplevd, og han sier lite om det selv. Lise vet at kontaktpersonen fra barnevernstjenesten har snakket med skolen om Mats' historie, men skolen virker rådvill på hvordan de kan møte Mats best mulig. Lise har forstått at Mats er involvert i mange konflikter, strever med konsentrasjon, har mye uro i kroppen og kan få plutselige raseriutbrudd.

Denne fiktive historien om Mats er ikke uvanlig. Vi ønsker å belyse viktige faktorer i arbeidet med voldsutsatte barn som strever i skolen.

Et afrikansk ordtak lyder «Det trengs en landsby for å oppdra et barn». Mange barn i fosterhjem har behov for en landsby der alle har god kunnskap om hvordan vold og overgrep kan påvirke barn.

Hvorfor et skoleprosjekt?

Barnevoldsutvalget understreket i rapporten Svikt og svik at et fremtredende sviktområde der barn har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt var at vansker som sterk uro eller atferdsproblemer på skolen ikke ble forstått som uttrykk for stressbelastninger, men ble behandlet ut fra andre perspektiver (NOU 2017:12). Vi mener det er behov for flere tiltak i skolen som kan bidra til å bedre forståelsen for barn utsatt for vold i nære relasjoner. ATV har bidratt til dette gjennom fagutviklingsprosjektet Voldspregede barn i skolen, rettet mot barn i fosterhjem spesielt (Rogne & Rylandsholm, 2023).

Mange barn i fosterhjem strever på skolen. De har ofte flere flyttinger bak seg som har medført skolebytter (biologisk familie, beredskapshjem, fosterhjem). Samarbeidsklimaet mellom skole og fosterhjem kan være anspent, da det noen ganger er ulik forståelse for hva barnet har behov for i sin skolehverdag. Flere av de fosterfamiliene som deltok i prosjektet ga uttrykk for at det manglet et felles språk mellom skole og fosterhjem på hvordan de kan forstå og møte barnet best mulig, skolene beskrev samme utfordring.

Vold og overgrep mot barn har ikke tidligere vært et obligatorisk tema på lærerutdanningen. Først i 2016 ble denne kunnskapen tatt inn i rammeplanen. Som en konsekvens av dette opplever mange skoleansatte seg mindre rustet til å møte barn som har opplevd vold i nære relasjoner på en god måte, og ønsker økt kunnskap på fagfeltet.

Kunnskap om konsekvenser av vold, traumeveiledning og støtte til skolepersonell er viktig for å gi skolen mer trygghet i møte med sårbare elevers ulike vansker. Dette ble godt beskrevet av en rektor som deltok i prosjektets ressursgruppe «skolen er en unik arena hvor fellesskapet kan bidra med kollektiv heling og reparasjon for voldsutsatte barn. Det er viktig med kunnskap om følgene av vold for å kunne lage et helende fellesskap».

Hva kan barnet vise?

Voldsutsatte barn bærer ofte på vonde opplevelser de ikke har kontroll på. Væremåten kan være uttrykk for en smerte eller frustrasjon. Barn kan ha ulike strategier for å uttrykke eller regulere ubehagelige følelser og dempe en smerte. Uforståelig, uakseptabel eller vanskelig atferd hos utviklingstraumatiserte barn betegnes ofte som et smerteuttrykk (Solhaug & Andersen, 2021).

Voldsutsatte barn som har vokst opp i kaos, søker ofte kaos, og kan skape kaos rundt seg – en tilstand som er kjent for dem. Barna kan utfordre skolen på ulike måter. Dette kan for eksempel vise seg i form av fysisk eller verbal utagering, de kan forstyrre undervisningen, havne i konflikter i friminuttene, stikke av fra skole/SFO eller streve med å innordne seg regler. Andre har problemer med å stole på voksne, eller er usikre med et kontinuerlig behov for bekreftelse. Noen kan avise all form for omsorg for å beskytte seg i redsel for å bli avvist igjen, mens andre er ukritiske til hvem de søker omsorg hos. Andre strever med motivasjon for skolearbeid eller vegrer seg for å gå på skolen. Reaksjonsmønstre er individuelle fra barn til barn, og endrer seg ofte over tid. Listen over smerteuttrykk vil derfor være utømmelig.  

Den voldspregede barnehjernen

For å tilegne seg læring og lykkes på skolen, må eleven inneha flere kognitive ferdigheter. Den må være i stand til å fokusere, forstå, organisere tanker og bruke materialet som blir presentert i undervisningen på en konstruktiv måte. Traumer kan forstyrre den normale utviklingen av disse ferdighetene (Johannessen et al., 2020). Ferdigheter som er avgjørende for skoleprestasjonen er dermed svekket eller manglende. Når barn opplever vold kan dette føre til at kroppen settes i spenning og inntar en beredskapstilstand, hvor barnet til enhver tid er klar for å beskytte seg mot fare. Barnehjernen blir trent på å være i konstant alarmberedskap i stedet for å være orientert inn mot utforskning og læring.

Forenklet sett kan vi si at en oppvekst med vold og utrygghet fører til at noen områder av hjernen blir overutviklet (eksempelvis områder knyttet til fare og beredskap), mens andre områder blir underutviklet (områder knyttet til forståelse og logisk tenkning).

Det kreves systematisk innsats og mange repetisjoner av gode opplevelser for at hjernen skal få mulighet til å reparere seg. Gjentatte erfaringer av å bli hjulpet fra utrygghet til trygghet, og erfare at tryggheten varer over tid, bidrar til bygging av nye nevrale nettverk.

Hva trenger voldsutsatte
barn i skolen?

Traumebevisst omsorg består av et rammeverk som bygger på elementene trygghet, relasjon og følelsesregulering (Bath, 2008). Traumebevisst omsorg er en holdning som er viktig i møte med voldsutsatte barn, med mål om å etablere en opplevelse av trygghet hos barnet. Trygghet er grunnlaget for all utvikling.

Traumeforståelse er nødvendig for å forstå hva det utviklingstraumatiserte barnet trenger. Voksne rundt barnet trenger å bli bevisst på at de vonde hendelsene kan ha ført til at eleven opplever og forstår situasjoner på en annerledes måte, og behøver omsorg deretter (Jørgensen & Steinkopf, 2013).

Trygghet handler om at barnet skal bli en del av et miljø hvor det føler seg trygg. Barn som har blitt utsatt for vold føler seg ofte utrygge, og sliter med å skille mellom trygge og utrygge miljøer. Hvordan eleven møtes og ivaretas på skolen vil kunne være avgjørende for hvordan eleven håndterer traumet over tid (Bath, 2020).

Relasjoner er viktig for barnets framtidige liv. De skal gi tryggheten som skal være grunnlaget for at barnet kan utvikle seg på en god måte. Relasjoner innebærer at barnet blir en del av forhold som er basert på tillit, med omsorgsfulle voksne. For å komme i posisjon til å hjelpe barnet er det viktig at skolepersonalet etablerer en god relasjon. Barn som har blitt utsatt for relasjonstraumer sliter med å oppnå støttende relasjoner (Bath, 2020).

Utviklingstraumatiserte barn kan ha behov for å bli innlemmet i det sosiale fellesskapet i klassen, fordi omverden ofte reagerer negativt på atferden til disse barna. Motivet bak barnets atferd kan forstås som en kamp om å høre til, men fører ofte til at barnet havner på utsiden av fellesskapet. I relasjonen til eleven må den ansatte ha tro på at eleven ikke er et vanskelig barn, men et barn som har det vanskelig, og prøver så godt det kan ut fra sine forutsetninger.

Følelsesregulering er det siste elementet som handler om å gjøre det mulig for barnet å møte utfordringer og regulere følelser. Barn som blir utsatt for vold opplever ofte mangel på kontroll ettersom de blir påført noe mot sin vilje. En del av bearbeidingen handler om at voksne må tåle barnets indre smerte. Hvis et barn viser sterke følelsesuttrykk, er det et tegn på at barnet ikke har det bra. Den voksne må da legge tanken om konsekvens til side, ikke avvise, men møte barnet med ro, forståelse, tålmodighet og klarhet. 

Hvem blir vi i møte med barnet?

Voldsutsatte barn er hypersensitive for ny aggresjon og utrygghet. Det er derfor viktig å ikke respondere med sinne og aggressiv grensesetting slik mange barn forventer, og ofte er den erfaringen de har med seg fra tidligere. Slik respons kan forsterke barnets erfaringer. Uregulerte voksne opprettholder barnets stressnivå.

Voldsutsatte barn trenger trygge voksne med aggresjonskontroll som tar hensyn til den voldspregede barnehjernen. Det blir viktig at fokuset flyttes fra hva er galt med deg til hva har du opplevd som gjør at du har denne atferden? Barn som har opplevd vold har behov for at voksne er oppmerksomme og bevisste i sin tilnærming til de spesifikke vanskene barnet har som følge av sin voldserfaring.

Voksnes rolle er å hjelpe barnet til å utvikle trygge, sunne og sosialt kloke strategier for å mestre vanskelige følelser. Når barnet er bevisst egne følelser, og lærer andre måter å uttrykke dem på, bidrar dette til å gi dem hensiktsmessige strategier i møte med utfordringer. Utvikling av verbal kompetanse er et hjelpemiddel som kan hjelpe til selvrefleksjon. Hvis eleven blir møtt av en voksen som snakker til dem på en rolig måte når de er opprørt, kan de speile responsen, og igjen bruke denne strategien på egen hånd senere.

Regulering

Alle har et alarmsystem og et reguleringssystem. Alarmen utløses når vi blir utsatt for fare. På skolen vil eleven bli eksponert for mange situasjoner som aktiverer og utløser alarmsystemet, og som hindrer eleven i å holde fokus på læring. Reguleringssystemet skal hindre falske alarmer ved å hjelpe oss å forstå hva som er fare og ikke. Når vi opplever noe truende eller farlig har dette en formende effekt på hjernen, fordi overlevelse forutsetter at vi husker farer ekstra godt. Dette fører til at en traumatisk opplevelse styrker alarmsystemet og gjør det mer sensitivt. Det skal da mindre til før alarmen utløses igjen. Samtidig fører en slik opplevelse til at reguleringssystemets innflytelse svekkes. Kombinasjonen av styrket alarmsystem og svekket reguleringssystem fører til at man lettere blir invadert av minner om det som har skjedd (Nordanger & Braarud, 2014).

Skolen kan jobbe med dette ved å kartlegge elevens triggere, prøve å unngå at alarmen utløses og vektlegge stressreduserende tiltak. Ved å bli bevisst elevens tilstand i ulike situasjoner, kan en lettere innføre tiltak som kan hjelpe eleven, for eksempel i overgangssituasjoner. En viktig hjelp i dette arbeidet er bevisst bruk av sansestimulering.

Sansestimulering

Vi har sju sanser; syn, hørsel, lukt, smak, balanse, berøring og ledd -og muskelsansen. Stimulering av kropp og sanser er nyttig for å regulere barnets alarm- og reguleringssystem. For at eleven skal være tilgjengelig for læring, er det avgjørende å vite hvilken tilstand den er i og hva som kan hjelpe. Trenger kroppen å vekkes eller reguleres ned? Traumeforskning peker på regulering av kroppen ved sansestimulering som effektive tiltak (Johannessen et al., 2020).

Barnets reguleringssystem påvirkes blant annet av rytme, rutine, repetisjon, sansestimulering og bruk av store muskelgrupper. Ved å hjelpe eleven med regulering gjennom skoledagen, utløses gode sirkler av mestring. Det er derfor av avgjørende betydning at den traumatiserte hjernen opplever variert og gjentakende regulering. Dette gjelder både i forkant av vanskelige situasjoner, men også når krisen er utløst og eleven er uregulert. På denne måten bidrar vi til en mer hjernevennlig skolehverdag. Selv om det tar tid å hjelpe barnet med å finne nye strategier, så er det mulig.

Sansestimulering i praksis

Noen skoler har egne sanserom som tilrettelegger for at elevene får stimulert ulike sanser i løpet av skoledagen, mens andre har fidgetkasse i klasserommet hvor elevene kan låne forskjellige fidget toys (sansestimulerende leker) til å klemme eller snurre i hånden. I hendene har vi utallige sansereseptorer som sender signaler til hjernen og nervesystemet. Slik er hendene en innlæringskanal, men også en kilde til regulering. På den måten kan eleven fungere bedre i stillesittende situasjoner som krever fokus og konsentrasjon.

Mange klasser har innført hyppige brain breaks i løpet av skoledagen. Dette er kjærkomne pauser for både elev og ansatt, men spesielt for elever som strever med regulering. Andre har etablert pusterom som elevene kan benytte hvis de har behov for pause fra stimuli. Det er viktig at skoleansatte har dialog med eleven om hva som hjelper i ulike situasjoner, samt en avtale om hvordan de sammen skal forholde seg til denne.

Lek er særdeles viktig for barns helse og utvikling. Mange voldsutsatte barn trenger lekeerfaring, fordi de har hatt liten kapasitet til å utforske leken. Lek hos utviklingstraumatiserte barn kan ofte ha et forvirrende uttrykk for andre som ikke kjenner barnets bakgrunn. Manglende lekekompetanse kan føre til rigiditet og problemer med konflikthåndtering. Underutviklet lek kan derfor skape konflikter, og begrense barnets naturlige evne til konfliktløsning. Lek sammen med andre bidrar til positive endringer i den voldspregede barnehjernen, og bidrar til å formidle og forstå overveldende erfaringer (Lunde & Brodal, 2022). Det blir derfor viktig å vie plass til leken på alle klassetrinn, både som læring, øving og pause.

Hjelperen

Å arbeide i skolen oppleves lærerikt og meningsfylt. Et arbeidsår inneholder mange gode opplevelser sammen med elever og voksne, og dagene er varierte. De siste årene har det derimot vært fokus i media på at mange lærere har valgt bort læreryrket, og det er utfordrende å få rekruttert kvalifisert personale. Ansatte i skolen beskriver økte krav, stort press og stadig flere oppgaver som skal håndteres innenfor skolens rammer.

Voldsutsatte barn er helt avhengig av trygge ansatte som kan hjelpe dem med å oppleve mestring i skolehverdagen. Langvarig stress vil påvirke den ansattes evne og energi til å følge opp sårbare elever. Ansatte preget av høyt stressnivå vil trolig ha mindre overskudd til å gjøre det viktige arbeidet som sårbare elever trenger. Det kan forsterke stressreaksjoner hos elevene, som igjen kan føre til økt stress hos den ansatte. Dette fører en inn i en negativ spiral.

I en travel skolehverdag er det lett å glemme hvor mange inntrykk en skoledag inneholder. Vår erfaring er at det å snakke om egne følelser og reaksjoner i møte med utviklingstraumatiserte barn har vært lite tematisert blant ansatte i skolen. I prosjektveiledningen har vi hatt fokus på at ansatte får mulighet til å sette søkelyset på seg selv og hva jobben gjør med dem.

Flere ansatte vi har møtt fortalte at de opplevde å være alene med sine følelser, og sjelden delte dem med kollegaer. Ved å normalisere og bevisstgjøre ansatte om at de ikke er alene om å ha det slik, ønsket vi å åpne opp for vanlige reaksjoner i møte med barn som har det vanskelig.

Vi har i dette arbeidet bedt skolepersonell om å stoppe opp og tenke gjennom hvilke sterke inntrykk møter med elever kan innebære. Sterke inntrykk kan gjøre at vi blir preget og endret av jobben. Ofte klarer vi ikke å se sammenhenger i egen fungering med det vi møter i arbeidshverdagen som hjelper. Ser vi ikke dette som en yrkesrisiko, kan vi i ytterste forstand bli syke av jobben. Viktige begreper i denne sammenheng er stress, sekundærtraumatisering, omsorgstretthet og utbrenthet (Isdal, 2017).

Samarbeid

Barn som har vokst opp med vold kan spille ut sine erfaringer i form av atferdsvansker i skolen. Dette gir en risiko for at barna kan komme inn i et fastlåst og destruktivt samspill med skolen.

Det som kan skje er at fosterforeldre og skole ikke klarer å samarbeide, men heller blir to motparter som gjensidig anklager hverandre for dårlig håndtering av barnet. En slik kamp mellom skole og fosterforeldre øker avmakt og frustrasjon hos alle parter, og gagner ikke barnet.

For at skolen best mulig skal kunne tilrettelegge skolehverdagen ut fra elevens evner og forutsetninger, har skolen behov for informasjon fra både fosterforeldre, barnevernstjenesten og instansene rundt. Informasjonsflyt og tett samarbeid er viktig når det kommer til å fremme elevens læring og utvikling.

Instanser som samarbeider med skolen rundt barn i fosterhjem arbeider med spesialiserte arbeidsoppgaver innenfor sitt fagområde, som for eksempel barnevern, helsesykepleier, PPT og BUP. For å oppnå resultater er det viktig at instansene jobber mot et felles mål, nemlig å ivareta en helhet rundt barnet. Det er avgjørende at barnevernstjenesten og skolen har etablert gode rutiner og et system for å gjøre samarbeidet funksjonelt. Skolen ser eleven hver dag, og har viktig erfaring og observasjoner som instansene trenger for å hjelpe. Noen ganger blir skolen en bro mellom elevene og hjelpeapparatet.

Elever med sammensatte utfordringer må møtes med sammensatte løsninger. Dette kan være ekstra voksenstøtte, tilpasset timeplan/undervisning, helseoppfølging, språkopplæring eller lignende. Det krever sammensatte tiltak og samarbeid som krever tid til planlegging, rollefordeling og ressurser.

Å hjelpe voldsutsatte barn er et komplekst rehabiliteringsoppdrag som krever samarbeid over tid. Vi må sørge for å bygge solide lag rundt sårbare barn og deres fosterhjem. ATV har fått tilbakemelding om at nevnte prosjekt har medvirket til å samle dette laget, samt gitt verdifull kunnskap som har bidratt til at skoleansatte kan handle mer proaktivt i møte med de elevene som strever mest.