Markus Bossmeyer

Formingslærer Sigvor Riksheim tenkte utenfor boksen i 1960 da hun åpnet for fri-forming på Trastad gård, som da ble kalt «sentral institusjon for åndssvake». I årene etterpå ble det laget mange bilder og skulpturer der. Trastad Samlinger, som er en del av Sør-Troms museum, tar vare på disse kunstverkene i dag. 

Hva er rå kunst? Kanskje er upolert, overraskende og nyskapende ord som kan beskrive slike bilder. Den franske kunstneren Jean Dubuffet var blant de første på 1920-tallet som oppdaget at noen av pasientene i de store psykiatrihospitalene på kontinentet var i stand til å lage bilder med et helt eget uttrykk, uten å ha skolering eller noe utdanning på feltet (Peiry, 2001). Han mente at dette var en viktig motvekt mot den heller stagnerte klassiske kunstutdanningen. Andre begreper som brukes er art brut, outsider art og folk art.

Fri-forming for alle?

Hvordan kan et tilbud for mennesker med psykisk utviklingshemming som ivaretar Sigvor Riksheims nybrottsarbeid se ut i dag? Jeg vet ikke om hun var inspirert av fri-formingens storebror billedterapien. Billedterapi satser på vår iboende evne til å være skapende. Går det an å lage noe, uten å måtte få til noe? Er dette bra nok, er jeg flink nok nå?

På nettsiden til OsloMet står det at «bildespråket kan uttrykke noe annet enn ord» (OsloMet, 2023). At det ikke er noen feil måte å gjøre det på er også en viktig grunntanke, som kan sette fart på kreative prosesser. Og vi er i godt selskap der: Denne skapertrangen har fulgt menneskene opp gjennom tiden. Som helleristningene i Norge viser, eller graffitien på en sliten vegg i gamlebyen eller krittkunstverkene som barn lager på fortauet.

Passer billedterapi for alle?

Så hvordan kan vi hjelpe til å forløse denne iboende kreative lengselen innen det inklusive feltet i dag? Sigvors elever boltret seg altså skikkelig på 50-tallet. Hvordan kan denne røde løperen rulles ut slik at flere kan bli med? Hvordan kan energi mobiliseres når arket først ligger på bordet og blyanten er klar for nye oppdrag? Er det like mye plass for nøling og tvil som for skaperglede og flyt?

Hvis du oppsøker en billedterapeut, starter man gjerne med en samtale, det vil være et utvalg materialer tilgjengelig og så får du kanskje 45 minutter til å lage noe. Etterpå kan man se på bildet sammen og billedterapeuten vil da prøve å hjelpe deg med å åpne bildet og dermed kanskje kunne få en bredere forståelse av innholdet. En slags trekant som observeres, altså samtalen mellom klienten, bildet og terapeuten. Dette beskrives av Schaverien (2000). Denne måten å jobbe passer bra for veldig mange mennesker. Men hva med folk med demens, små barn, eller de som har mistet talespråk? Det er litt rart at snakkedelen er så sentralt innen billedterapi, når billedskapningen i seg selv fungerer motsatt nemlig inn i det ordløse. 

De australske billedterapeutene Anita Bragge og Patricia Fenner (1993) har imidlertid utvidet trekantmodellen. Hovedforskjellen er at billedterapeuten inviteres til å bli med og lage noe selv. Min egen tilstedeværelse og lyst til å utforske er viktig og velkommen. Mye av denne tilretteleggingen handler da også om hva slags valg jeg tar underveis. 

Rammer

I billedterapi beskrives noe som er viktig når jeg skal si noe om hvordan kreative økt for våre brukere kan tilrettelegges: Nemlig rammene rundt dette. Som Edwards (2008) forklarer, så har rammene forskjellige funksjoner. De kan støtte oss helt konkret. Vil en 45 minutters tidsramme kunne fungere for våre brukere? Eller det å jobbe med et tema? Eller det å sette seg ned etterpå og snakke om bildet?

Nå er selvsagt alle utøvere helt forskjellige. Men her ser man grunnmodellens begrensninger. Når rammer i utgangspunktet skal trygge klienten og muliggjøre at en våger å gå inn i den kreative prosessen, hvordan bør de da tilpasses for våre venner med utviklingshemninger? La meg forklare dette konkret ved hjelp av en case: Fra håndledning til egne valg.

«Petter» og jeg har jobbet sammen i mange år og er blitt godt kjent. Under en malegruppe for noen år siden, så jeg hvordan assistentene der tok helt konkrete valg for ham. Det var lett å observere at han hadde veldig lite energi til dette. Han la ned penselen veldig fort, nærmest som et fremmed objekt som han ville kvitte seg med fortest mulig.

Mange av brukerne våre har lange historier med opplæring, spesialpedagogiske opplegg eller individuelle planer bak seg. Så de har kanskje grunn til å være skeptiske til nye opplegg uten noe særlig innflytelse på innholdet eller utforming. Hvordan ville du likt at noen blandet seg inn i din måte å lage et bilde på? Fargevalg, hva slags pensel, eller til og med at noen ledet din hånd? Det er riktignok ikke lett å støtte prosessen uten å blande seg inn helt konkret. Men når jeg først tror på billedterapiens tanke om at alle kan uttrykke seg, da er det «Petters» egen måte å gjøre det på jeg ønsker å støtte eller utforske.

Ifølge Rubin (1995) betyr det at billedterapeuten uansett skal ta imot og romme uttrykket på en god måte, verne om den og beskytte den.

Legger jeg virkelig økta til rette for «Petter», eller lurer mine egne ønsker og behov i bakgrunnen? Får han passe mange valgmuligheter? Er det rom for at alt er over på 30 sekunder?

Hvordan kommer vi i gang?

Noen avklaringer som påvirker rammene bør tas i forveien. For eksempel stedet; hvor skal vi være? Er det et rom hvor man kan være i fred? Er det lov å søle litt? Er materialet lett tilgjengelig? Er økta innbakt i en vanlig turnus eller dagsplan på et dagsenter? Det å rigge til og rydde etterpå kan fort ta mye tid hvis det handler om en gruppe. Hvilke brukere og kolleger kan da spørres om å bli med? Og ikke minst, hva slags materialer brukes, fra arkstørrelser til hva slags maling? Er det et budsjett for dette? For «Petter» sin del har det vært en blanding av gruppeopplegg og enkeltarbeid, som jeg vil bruke som case her.

Stedet er da hans hjem, tidspunkt en gang i uka, ofte på tirsdagsettermiddagen. Jeg tilrettelegger vakta etter dagsformen hans.     

Når Fenner og Bragge (2009) oppfordrer oss til å være delaktige, starter det i grunnen med å følge på det som skjer før vi starter. «Petter» har ikke talespråk til å kunne fortelle meg hva han har lyst til å gjøre. Jeg får informasjon om hvordan formen hans har vært tidligere på dagen og om han har hatt gode netter i det siste? Hva ser jeg selv når vakta starter? Uro, glede, stress, klar for nye oppdrag? Bør vi gå en tur først, er det lurt å spise litt? Viser han meg helt konkret at han vil gjøre noe annet nå?

I løpet av de siste 10 årene har jeg etablert tre ritualer foran hver økt. Det første er at jeg henter malegenseren hans, som inviterer ham til en ny maleøkt. Passer det å sette på musikk i dag? Hva slags musikk er egentlig et tema i seg selv. Man kan godt tenke rytme og beats her, til å øke energien, eller rolig musikk til å dempe uro. Billedterapeut Huma Durrani (2021) mener at farger, lyder og lukter kan påvirke våre kreative prosesser. Ofte tar jeg fram bildet som han lagde sist for å sjekke hvordan han reagerer på det. Og så rigger jeg til og forteller og viser litt hvis jeg har tenkt å bruke noe nytt materiale i dag. Kommer han og setter seg med en gang, eller forsvinner han i godstolen og begynner å se på fotobøkene sine? Går han ut av rommet? Setter han kursen mot kjøleskapet på jakt etter drikke? Er rammene trygge nok?

Hvordan kan jeg lage en god overgang her? Iblant inviterer jeg ham til å leke litt stående først. Konkrete valgmuligheter, takk. Da kan han velge arkstørrelsen, for eksempel mellom A4- og A3-format. Eller jeg kan holde blokka og invitere til lek: Klarer jeg å følge dine bevegelser? Vil du bruke pensel og flytende maling på dette eller tusj? 

Denne måten å jobbe på er dynamisk og morsom, men den krever at jeg er våken og på. Hvordan kan jeg støtte han nå? Det er selvsagt viktig å følge det som faktisk skjer.

Når vi har kommet så langt, og den kreative prosessen hans småtripper av gårde, da passer det å si litt om teorien bak. Noe av det beskrives som sagt av Fenner og Bragge. Jeg er nødt å være mer aktiv selv, kan velge å lage noe selv eller speile det han gjør eller lage noen sammen.

«Petters» bilder

"Petters" bilde.

Markus Bossmeyer

Den nederlandske billedterapeuten Marijke Rutten Sarris (1998) foreslår å følge med nøye når «Petter» utforsker kreative prosesser. Det kan være ting som fanger hans oppmerksomhet, det kan være atferd som vanlig miljøarbeid ikke ønsker, som for eksempel å drikke sølevann, helle masse vann på arket, male på veggen, spise maling, kline til med mye maling, ødelegge bildet osv. Rutten Sarris peker på at disse krumspring ofte viser seg som kroppslige uttrykk som vi kan koble oss på. Å finne riktig bølgelengde eller rytmen i en bevegelse for eksempel. Går det an å bli med på det?

Her kommer et bilde som «Petter» lagde i 2017. Det jeg la merke til da var at han prikket med penselen på arket. Jeg speilet bevegelsen og prøvde å prikke litt selv. «Kan vi finne en felles rytme? Klarer jeg å følge deg?» Så kom jeg på at dette kunne forsterkes ved å tilby ham noe nytt, som er neste fase i Rutten Sarris måte å jobbe på. Kunne en flat tromme under arket hjelpe til å utforske prikkingen nærmere? Trommen forsterket prikkelydene. Bilde viser resultatet etter at «Petter» brukte trommeklubber til å male med og etter hvert ble jeg invitert til å tromme sammen i lag.  

Petter startet med en vanlig pensel og så blandet han sort, rød og blå akrylmaling på et dobbelt A3-ark. Så gikk han over til klubbene og runde prikker dukket opp. Jeg koblet meg på energien hans og vi begynte å tromme sammen på arket. Jeg speilet det han gjorde. «Nå trommer vi sammen og det er fortsatt et bilde som lages, jeg ser at du smiler og er så glad for at jeg får bli med på dette og at du slipper meg til». Denne opplevelsen erstattet på en måte samtalen om bildet, vi delte denne erfaringen og jeg så han bruke energi og krefter og ikke holdt igjen bevegelser og at han slapp meg tett innpå seg i over et kvarter, og vi lekte oss. Mulig at vi var litt i grenseland mellom billedterapi og musikkterapi her.    

La oss se på et annet bilde fra 2020, A3-format. De fleste barn vil jo etter hvert utvikle sine tegneferdigheter. Kan billedterapi da bidra til å utvikle ferdigheter, også for «Petter»? Mine egne forventninger er en del av rammene som påvirker han. Er bildene hans alltid bra nok slik de er selv om jeg ikke klarer å se noe læring eller utvikling? Med det mener jeg om han klarer å lage en sol, et hus eller enkle geometriske former. Min motivasjon påvirkes iblant av tanken om at kanskje han kunne blitt en kjent outsider art kunstner, og så kunne jeg sole meg litt i glansen. Eller at autismens grep kanskje måtte løsne litt. Hvis jeg ser de lengre erfaringslinjene her, så er det faktisk lurt å nullstille meg fra uke til uke og heller være åpen for det som skjer i denne økta her og nå. Det å lage noe er jo alltid ferskvare uansett.

«Petter» brukte en sort tusj som oppvarming. Han plasserer ofte det han skal lage på sidene av arket, og her tenkte jeg nok at «ok, i dag er vi fort ferdig, hvis man ser på utformingen av sorte strek. Hva betyr det da å følge hans rytme? Å oppdage den og speile den i første omgang. Man kan bruke ord eller kroppen til å speile det. Hvor er energien, kan vi fortsette likevel? En måte å gjøre det på er å foreslå en annen type maling. Her ble valgmuligheten å fortsette med fettstift, eller å bruke blekk og pensel.    

Iherdigheten og klare kjappe valg var rytmen jeg prøvde å følge og tema ble å velge farger, å jobbe videre, å lage strek i forskjellige retninger. Her ser man at «Petter» jobbet nydelig med å plassere fargeflatene ved siden av hverandre. Jeg satte bare fram blekkhusene og vann og han forsynte seg selv. Det slo meg at her lager han faktisk noe som ligner en komposisjon. Jeg følte meg takknemlig og glad og Rutten Sarris foreslår at vi kan uttrykke våre følelser og støtte økta på denne måten. God evne til å fokusere ble synlig her, at han klarte å se på arket omtrent hele tiden og bare fortsatte å jobbe og utforske.   

Sammendrag

Jeg håper denne artikkelen viser at det går an å tilrettelegge kreative økter for våre brukere med psykiske utviklingshemminger. Jeg har beskrevet konkrete rammer rundt slike økter og ikke minst noe av teorien vi kan dra på.

Hvis jeg skal sette ord på hva det aller viktigste er, må det være gjensidig tillit, og billedterapeutens evne til å se det som faktisk skjer og dermed kunne følge den kreative elven som begynner å piple. Forteller bildene hans noe om hvordan han har det uten at han kan si det selv? Vel, det går an å se forskjellene mellom enkelte kreative prosesser, tenker jeg. Kanskje uroen er for sterk når økta er over veldig fort? Det er en god idé å varme opp til å komme i gang, og håpe på en kreativ blomstring skjer og at fargene kan lokke «Petter» litt lenger ut i det å være skapende. Er jeg flink nok til å lage trygge rammer? Må man regne med tungvinte økter hvor bildene bærer preg av hans særskilte måte å gjøre det på og hvor man muligens ikke ser en stor kontakt mellom kunstneren og verket?

Min læring har vært å øve meg i å akseptere hans uttrykk uansett. Ellers møter man seg fort i døra. Og det er jo billedterapiens mantra; det er ingen feil måte å gjøre på.

PS: Jeg står på skuldrene til dem som har banet vei for billedterapien i Norge: Åse Minde, som over flere tiår bygget opp og ledet kunstterapi-tilbudet ved Gaustad sykehus, og Astri Aakrann Ziesler, som har vært hovedlæreren ved billedterapiutdanningen på OsloMet. Og min heltinne Sigvor Riksheim.