Marit Hilstad, Arnstein Rønning torpet, Inge K. Solem, Roger A. Hammer og Kristian Brandal

Styret i FO Bufetatklubben, Region Midt

I valgkampen har det vært hyppige referanser til såkalte «svenske tilstander», og debatten mellom høyre- og venstresiden har til tider vært preget av en skarp retorikk. De siste månedene har vi vært vitne til en alvorlig utvikling, der internasjonale kriminelle nettverk har fått fotfeste i Norge og utnyttet sårbare barn og unge til å begå alvorlige voldshandlinger og terrorlignende forbrytelser.

Regjeringen og sentrale politikere opplever nå et betydelig press for å iverksette tiltak mot denne utviklingen. De foreslåtte løsningene synes å gå i retning av økt bruk av lukkede institusjoner, utvidet adgang til innsyn i barns mobiltelefoner, samt lengre fengsling av mindreårige. Barne- og familieminister Vågslid varsler nå at alle institusjoner skal få denne muligheten.

Slike tiltak kan få omfattende konsekvenser for det miljøterapeutiske arbeidsmiljøet i våre institusjoner for barn og unge, og spesielt for det psykososiale arbeidsmiljøet til miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner.

Med regjeringens forslag er det sannsynlig at antallet konfrontasjonssituasjoner mellom miljøterapeuter og barn/unge vil øke. Erfarne miljøterapeuter vil kunne se at det kan medføre mer krevende og truende situasjoner, flere trusler og økt forekomst av vold mot ansatte.

De færreste politikere eller byråkrater har innsikt i den faktiske situasjonen i barnevernsinstitusjonene, og kan derfor vanskelig forutsi konsekvensene av et strengere regime for de ansatte som arbeider direkte med barn og unge. Fagorganisasjoner og tillitsvalgte/verneombud bør derfor lyttes til, og være med i diskusjonene. Det er grunn til å anta at institusjonene per i dag ikke er tilstrekkelig rustet til å håndtere en slik omstilling.

Løsningen bør ikke være å innføre ordninger som gir risikotillegg for å møte de nye utfordringene. I stedet må fokuset rettes mot arbeidsmiljø, bemanning og sikkerhet for de ansatte. Det er avgjørende å anvende tilgjengelig kunnskap for å sikre god ivaretakelse av barn og unge i sårbare situasjoner. Vi må unngå å etablere institusjoner som baserer seg på isolasjon og straff, og som primært har til hensikt å beskytte samfunnet mot barn og unge i denne gruppen. Målet må være å utvikle institusjoner som har rehabilitering og normalutvikling som hovedformål.