Carina E. Carlsen, vernepleier og rådgiver ved Likestillingssenteret, Gøril Svae, klinisk vernepleier og Ph.d. stipendiat ved Avdeling for nevrohabilitering/Formi, OUS, og Annette Solberg, seniorrådgiver ved Likestillingssenteret

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Utviklingshemming refererer til en varig og betydelig reduksjon i intellektuell funksjonsevne, som kan påvirke evnen til å lære, kommunisere, oppnå selvstendighet og delta sosialt. Dette er mennesker som ofte trenger støtte og tilrettelegging for å kunne delta fullt ut i samfunnet.

Mange bor i bofellesskap der de mottar helsehjelp fra spesialkompetent helsepersonell. Dessverre er kunnskapen om seksuell helse ofte mangelfull, noe som påvirker kvaliteten på helsetjenestene som tilbys.

Retten til seksuell helse

Kunnskapshullet vi snakker om er dypt og har flere årsaker. En viktig faktor er at undervisning om seksuell helse ikke er prioritert i utdanningen av helsepersonell. Dermed mangler helsepersonell både grunnleggende forståelse og faglig tilnærming.

Seksuell helse er en menneskerett. Det bør anses som like viktig som andre områder i livet, for eksempel ernæring, søvn og hygiene, og følges opp på lik linje med dagliglivets ferdigheter og utfordrende atferd.

Retten til seksuell helse for mennesker med utviklingshemming er nedfelt i en rekke nasjonale dokumenter, blant annet i stortingsmelding om menneskerettigheter til personer med utviklingshemming, NOU-er og regjeringens handlingsplan for seksuell helse «Snakk om det».

Så mye mer enn samleie

Når vi snakker om seksualitet, tenker mange bare på penetrerende samleie. Det er selvfølgelig en viktig del av det hele, men seksuell helse omfatter langt mer enn bare fysiske aspekter. Det innebærer følelser, identitet, nærhet og hygiene, og er et komplekst og omfattende tema som berører alle mennesker.

Mennesker med utviklingshemming blir dessverre ofte ekskludert fra seksualundervisningen og får grunnleggende mangler på kunnskap om grenser, gode og dårlige berøringer og hva som er akseptabelt og ikke. 

Dette er faktorer som bidrar til at mennesker med utviklingshemming er to til seks ganger mer utsatt for seksuelle overgrep enn befolkningen ellers.

Vår plikt

Blant tjenesteytere er det dessverre alarmerende lite kunnskap om hvordan håndtere situasjoner ved mistanke om seksuelle overgrep.

De færreste er klar over sin avverge- og meldeplikt til politiet når mistanke oppstår. Det resulterer i forsøk på å håndtere mistanke om seksuelle overgrep internt, noe som i verste fall kan skade offeret ytterligere. Dette skaper skyhøye mørketall.

I henhold til straffeloven har alle i samfunnet en plikt til å avverge vold og overgrep. For deg som jobber i helse og omsorg har du også en meldeplikt.

Det er viktig å forstå at det er straffbart å unnlate å melde fra til politiet når vi innehar informasjon om vold og overgrep. Slike saker skal overlates til politiet, for å sikre en riktig og trygg håndtering. Husk at avvergingsplikten og meldeplikten alltid går foran taushetsplikten! 

Mennesker med utviklingshemming er en svært sårbar gruppe når det kommer til stigmatisering og diskriminering. Det påvirker hvordan de behandles, også i rettsvesenet.

Rettsvesenets ansvar

Juridiske systemer og rettsapparatet mangler kompetanse og forståelse til å håndtere saker som involverer mennesker med utviklingshemming på en tilstrekkelig måte. Derfor er det svært viktig at politiet har kompetanse om denne gruppen.

Det viktigste budskapet vi ønsker å formidle er at det er essensielt å prioritere opplæring og kunnskap om seksuell helse og forebygging av vold blant mennesker med utviklingshemming, både blant helsepersonell, i rettsvesenet og samfunnet ellers.

Dette er avgjørende for å sikre rettigheter og rettssikkerhet, også for mennesker med utviklingshemming.