Børge Erdal

Seksjonssjef i Uteseksjonen

Cathrine Sundal Jacobsen

Fagkonsulent i Uteseksjonen

Marlene Møller

Fagkonsulent i Uteseksjonen i Velferdsetaten (Oslo kommune)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hva skal til for at ungdom som strever, faktisk vil snakke med oss?

Ungdom i Oslo har svart på dette i en ny brukerundersøkelse om oppsøkende tjenester. Undersøkelsen viser at tillit er avgjørende for om ungdom i det hele tatt ønsker kontakt med oss.

Samtidig er tilliten sårbar, skjør og ofte svekket allerede før første møte.

Dette er et avgjørende funn – også utover oppsøkende arbeid.

Oppsøkende tjenester er et av de viktigste virkemidlene vi har for å nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, nettopp fordi de retter seg mot dem som ikke selv oppsøker hjelp.

Men uten tillit når vi ikke fram.

Ungdommene i undersøkelsen peker på rykter, negative erfaringer og forestillinger om hvem utekontaktene er, som grunner til at de holder avstand.

For mange er ikke utekontakten først og fremst en person, men en representant for et system de er usikre på om de kan stole på.

Det utfordrer oss. For gode intensjoner er ikke nok.

Ungdom vurderer oss ut fra hvordan vi møter dem – hvordan vi tar kontakt, hva vi sier, og hvordan vi håndterer det som er vanskelig.

Samtidig gir ungdommene oss tydelige svar på hva som virker. Tillit bygges når voksne bruker tid, viser genuin interesse og møter dem med respekt. De merker forskjellen på om vi er til stede som mennesker – eller bare som profesjonelle.

For oss som jobber i feltet betyr dette at vi må holde fast i arbeidsformer som gir rom for tid, stabilitet og nærvær.

Det utfordrer også systemene rundt oss: Hvordan organiserer vi tjenester som faktisk gir plass til relasjonsarbeid over tid?

Relasjonsarbeid lar seg vanskelig standardisere og måle. Likevel er det en forutsetning for alt annet vi ønsker å oppnå.

Ungdommene beskriver også hvor lett tillit kan svekkes – i små øyeblikk. Når kontakt oppleves som overvåking, når vi går for raskt fram, eller når vi møter ungdom med moraliserende holdninger.

Da kan det som er ment som omsorg, oppleves som kontroll.

Dette er særlig viktig i en tid hvor ungdomskriminalitet og utenforskap preger den offentlige debatten. Behovet for handling er reelt.

Men når vi leter etter løsninger, risikerer vi å overse det ungdom selv peker på som avgjørende.

Ungdommene snakker ikke først og fremst om nye tiltak. De snakker om voksne som ikke gir dem opp, som tror på dem og som blir over tid. Voksne som får dem til å kjenne at de fortsatt har muligheter.

Det er dette som gjør det mulig å komme i posisjon.

De gir oss også klare føringer: Vær åpne om hvem dere er, forklar hva dere gjør, og involver oss før dere deler noe videre. Enkle formuleringer – men med en tydelig forventning om respekt.

Denne undersøkelsen minner oss om noe grunnleggende: Tillit kan ikke forutsettes. Den må bygges – langsomt og over tid. I en hverdag preget av krav til effektivitet og raske resultater er det lett å miste dette av syne.

Men det er nettopp dette arbeidet som gjør oppsøkende tjenester til et virksomt virkemiddel i arbeidet mot ungt utenforskap. Relasjonen er vårt viktigste verktøy og vårt viktigste handlingsrom.

Den gir oss tilgang til å forstå, påvirke og støtte.

Skal vi nå ungdom som står i fare for å falle utenfor, må vi først være noen de kan stole på.