Dilvin Hamawandi, Nav Kristiansand, May-Linda Magnussen, Institutt for sosiologi og sosialt arbeid, UiA og Kathrine Bakke-Pedersen, Kristiansand kommune

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Dagens barn og ungdommer er del av et skolesystem hvor de stadig er oppe til vurdering, og hvor de fra tidlig alder også læres opp til å vende blikket innover, og vurdere hvor høy måloppnåelse de har. Etter skolen venter mer skolearbeid, men også en «fritid» som for mange fremstår som veldig lite fri. Mye av denne såkalte fritiden er for mange pepret med idrettsaktiviteter, og mange av disse aktivitetene har over årene blitt veldig profesjonaliserte. De har blitt skoleaktige, eller ligner til forveksling på profesjonell idrett. Dersom barnet ditt eller ungdommen din spiller fotball, er det for eksempel stor sjanse for at hen ikke vil passe inn der dersom hen først og fremst ønsker å ha det moro med venner (altså ha «god psykisk helse»), og får litt fysisk helse med på kjøpet. I stedet er sjansen stor for at laget ledes av fedre med høye ambisjoner for egne barn, og at ditt barn blant annet blir kalt inn til jevnlige «spillersamtaler» med trenerne for å bli bevisst sine sterke og svake sider, og for å sette seg mål for fremtiden. Å være i øyeblikket og ha det moro blir mindre viktig enn å tenke fremover, fremover, fremover. Barna og ungdommen må kikke innover og optimalisere seg selv, både på og utenfor skolen.

Etter hvert må barnet eller ungdommen bruke mer og mer av tiden utenfor skolen på fotball eller andre idrettsaktiviteter, og de voksne som styrer aktivitetene legger opp til at de som «vil satse» skilles fra de som «ikke vil satse». Men sorteringen som skjer handler ikke bare om hvem som vil satse. Satsingen krever enormt med tid, krefter og penger fra foreldrenes side. En skal gjerne på cuper og turneringer rundt i Norge og til og med til utlandet, fordi det visstnok er avgjørende å være best – eller i alle fall så god som overhodet mulig. Det tas for gitt at konkurranse er det som skal til for at barna og ungdommene «presterer» så godt som mulig, og det stilles få spørsmål ved hvorfor det er så viktig at barna skal prestere, også på denne livsarenaen. Mange ser ut til å ta helt for gitt at barna og ungdommene skal fremover, fremover, fremover, på alle fronter. Ikke et gram med uutnyttet potensiale må ligge igjen ubrukt inni dem. Senere synes vi voksne at det er urovekkende og mystisk at mange unge rapporterer om dårlig psykisk helse. Når vi skal prøve å finne ut mer om hvorfor dette skjer, forsker vi ofte på ungdommene og deres familier, i stedet for på de institusjonene og det samfunnet vi voksne spiller hovedrollen i å produsere – og som produserer psykisk uhelse.

I høst fikk en av oss vite at hvis hennes barn skulle fortsette på det idrettslaget hvor alle vennene hens spiller, så måtte barnet være villig til å bruke de fleste ettermiddager/kvelder i uka, og også helger, på trening. Barnet måtte også være med på cup utenbys minst en gang i måneden, og foreldregruppa måtte gjennomføre dette på dugnad. Familiene måtte belage seg på å betale rundt 10.000 kroner i reiseutgifter bare for høstsemesteret, i tillegg til kontingenter og utgifter til utstyr. For ett barn, for ett semester. Sorteringen som ble gjort endte med at barnet sluttet på denne idrettsaktiviteten, og nå ikke deltar i organisert fritidsaktivitet i det hele tatt. Hen har med andre ord «droppet ut» av slik aktivitet, noe vi ifølge dagens offentlige debatt bør bekymre oss for. Og ja, barnet er nå lei seg når hen oftere enn før ikke har noen å henge med, fordi «alle» er på trening store deler av ukedagene, og også er borte på cuper og turneringer i helgene. Mestringen og fellesskapsfølelsen som ble skapt via denne aktiviteten, opplever hen ikke lenger. Men det er ikke barnet det er noe feil med, og som vi bør ha oppmerksomheten vår rettet mot.

«Alle må være med i organiserte fritidsaktiviteter», får vi stadig høre, ellers havner barna eller ungdommen «utenfor». En del tiltak settes i gang overfor de som ikke har råd til å være med på slike aktiviteter, men dette blir bare sminke på det som egentlig er problemet. Det vi trenger å rette oppmerksomheten vår mot, er alle oss som med våre små og store bidrag bidrar til å gjøre fritidsaktiviteter og andre aktiviteter for barn på måter som i praksis fører til storskala ekskludering og utenforskap. Det som skjer ser ikke ut til å være et utslag av vond vilje. Vi ser tvert om massevis av god vilje i sving. Mye av det som skjer ser vi heller som et utslag av at vi alle ser verden fra et bestemt ståsted, og av at mange av oss henger mye med folk som har ståsteder som ligner vårt eget. Vi har selv erfart at det kan være vanskelig å se negative effekter av prestasjonspress og profesjonalitet i barne- og ungdomsidrett når vi har barn som «passer inn», er «gode» eller «lydige», og som trives med en hverdag pepret med trening, kamper, cuper og turneringer. Å ha barn som ikke passer like godt inn i den rådende måten å gjøre organisert barne- og ungdomsidrett på, har gjort ekskluderingsmekanismene mer synlige for oss. Det har gitt oss et annet ståsted å se det hele fra.

Når vi har god råd, god helse, stort sosialt nettverk og mye penger, er det ei heller så lett å se hvor problematiske tilsynelatende uproblematiske og prisverdige praksiser kan være. Har en aleneforelder med flere barn penger, tid og krefter til å kjøre barn til cuper og turneringer utenfor Agder flere ganger i et semester? Har arbeidsledige eller lavtlønte foreldre mulighet til det? Har foreldre med store helseproblemer mulighet til det? Og hvem eller hva er det egentlig vi stresser rundt for? Er det det evige blikket mot fremtiden som gjør at vi ser ut til å i stadig mindre grad kunne være til stede i øyeblikket, og bare være, her og nå? Er det med på å gjøre at vi ikke «har tid» til å bli kjent med mennesker som på forskjellige måter er ulike oss selv, og som kunne gitt oss tilgang til andre ståsteder å se verden fra? Sier vi til barna våre at vi elsker dem akkurat slik de er, mens vi samtidig, med våre handlinger, forteller dem at vi elsker dem spesielt høyt dersom de er «gode», både på skolen og på andre arenaer? Skal fotball og annen barne- og ungdomsidrett rigges med tanke på at noen barn kan ende opp med å gjøre idrett til karriere, og kanskje til og med kan tjene masse penger og bli berømte? Skal barne- og ungdomsidretten rigges opp etter at vi foreldre ofte føler oss vellykkede og «gode» når barna våre er «gode»? Skal vi fylle på med dyre, tidkrevende aktiviteter på grunn av angst for at det ikke skal gå bra med våre egne barn, og at de skal «falle utenfor», og så bidrar vi med det til å skape barndommer og ungdomstider som skaper noen få «vinnere» og massevis av «tapere»?

Over skrev vi om ambisiøse fedre, men også ambisiøse mødre ser ut til å gjøre at hamsterhjulet barn ofte løper i, ser ut til å spinne fortere og fortere. Det er ikke måte på alt barna våre må være med på, hvor fine bursdagsfester de må ha, hvor bra Halloween-fester de må ha… Kanskje gjelder det særlig for mødre som jobber mye, og som vil vise omverden at dette overhodet ikke går utover barna på noen som helst måte? Det er i alle fall en følelse noen av oss kan kjenne oss igjen i. Uansett så spinner hjulet videre, fortere og fortere, også fordi disse ytre, lett synlige tingene kan få oss til å føle oss som gode og engasjerte mødre, som setter barna først. Men er det egentlig barna vi setter først, eller gjør vi dem til gisler i vår «god-mor-konkurranse»?

Vi opplever at mange mødre tenker mye på hvordan aktiviteter for barn og unge kan bli mer inkluderende, og strekker seg langt for å få dette til. Igjen er det altså ikke viljen det står på. Det har tatt oss en stund å innse at for eksempel store bursdagsfester i sum virker mer ekskluderende enn inkluderende, selv om vi setter en grense for hvor mye penger barna våre skal gi til hverandre og tar hensyn til ulike matpreferanser. Virkeligheten er nemlig at en god del familier ikke har en bolig hvor de kan invitere halve eller hele klassen på fest. En del familier har ei heller den digitale kompetansen som kreves for å kunne følge med på eller sende ut invitasjoner via facebook, bil til å kjøre barnet sitt i bursdager flere ganger i måneden eller råd til å betale for gavene til bursdagen, selv om gavebeløpet er satt til «bare 50 kroner». Problemet er at denne måten å gjøre bursdag på er mest oppnåelig for middelklassen, og bidrar til å gjøre middelklassebarn mer «vellykkede», og høyst sannsynlig også mer populære blant jevnaldrende, enn andre barn. Egentlig burde vi foreldre kollektivt slutte med vennebursdager for barn, og i stedet feire med familie, hvis vi feirer i det hele tatt. Det hadde kanskje også gjort at vi slapp å møte på så mange utbrente, sykmeldte mødre rundt oss – og å bli utbrente og sykmeldte selv. Når barn og unge skal løpe fort i hamsterhjulet, må nemlig foreldre også løpe fort, og mye tyder på at mødre – inkludert oss selv – ofte løper spesielt fort.

Vi avslutter denne teksten ved å gå tilbake til skolen, der vi startet ut. Hvis engasjement mot økt sosial ulikhet, ekskludering og utenforskap skal bli noe mer enn fine ord vi kan sole oss i glansen av, må skolen være gratis. En av oss har et barn som for en tid siden kom hjem og fortalte at lærerne hadde tatt initiativ til en adventskalender som gjorde at alle elevene skulle ta med seg liten gave. Selv om intensjonen var god og pengeverdien på gaven skulle være lav, er det likevel problematisk, og vi kan bare tenke oss hvor vanskelig dette kan bli for barn fra familier med skikkelig dårlig råd. Diskusjoner mellom foreldre om slike ting havner ofte ut i forslag om at de som har mer penger, kan betale mer. Noen av oss har selv foreslått slike løsninger. Samtidig fordekker en slik løsning det egentlige problemet (at skolen i realiteten ikke er gratis), og bidrar i tillegg til å konstruere noen som hjelpetrengende («de ressurssvake») og andre som hjelpere («oss ressurssterke»). Mens noe av dette skyldes lærere, er vår erfaring at mye også her skyldes «ressurssterke» foreldres høye ambisjoner og gode intensjoner. Flere pusher for eksempel på for at vi må vise vår takknemlighet overfor lærere ved hjelp av ting som må kjøpes – altså gaver. Foreldre er også en stor drivkraft bak kostbare skoleturer. Vi «ressurssterke» kan selge og kjøpe dopapir av hverandre i en evig runddans, men hva med de familiene som verken har bil til å hente papiret, penger til å legge ut for det, eller masse pengesterke venner og familie å selge det til? Vi ser at disse foreldrene ofte ender opp med å stemples som «uengasjerte» foreldre, mens de som har tid, helse, penger eller andre ressurser som setter dem i stand til å være «engasjerte foreldre», nettopp ofte forstås som særlig engasjerte og gode foreldre. Forskning tyder på det samme.

Det er på høy tid at skoleledere setter foten ned for overambisiøse, «ressurssterke» fedre og mødre: Alt som skjer i skolens regi, må være gratis. Vi kan skrive hyggelige kort til lærere i stedet for å vise takknemlighet ved hjelp av ting. Barna eller ungdommene kan dra på skoletur ute i naturen et sted, og en må ordne det slik at utstyr kan lånes. Hvis barna og ungdommen ikke kan hygge seg der, og må utenbys eller utenlands for å få en bra tur, da må vi kikke oss selv i speilet. Vi er også mange som må begynne å stille enda flere spørsmål ved, og kritisk diskutere, hva slags barndommer, ungdomstider og foreldreskap vi legger opp til, og hvordan det skaper uhelse og ekskludering for mange av oss. I jobbene våre ser vi hvordan de sosiale ulikhetene skader mange av oss, og også hvordan de skader samfunnet. De skader både «norske» og «utenlandske». Likevel bekymrer vi oss ekstra for barn og unge som har innvandret til Norge, eller som har foreldre som har gjort det, som forstås som å være fra «ressurssvake familier» og som også forstås som «problematiske». Det ser særlig ofte ut til å gjelde gutter. Grunnen til den ekstra bekymringen er at slike barn og unge, både uttalt og mer subtilt, også ofte får signaler om at de er «feil», egentlig ikke «hører hjemme» her og egentlig ikke er så verdi- og ressursfulle. Vi har for eksempel sett hvordan barn og unge som har opplevd utenforskap på grunn av både fattigdom, få venner og uttalt eller subtil rasisme, kan ende opp som voksne med et generalisert hat mot det norske samfunnet. I stedet for å forstå slikt hat som en essens ved enkeltmennesker, må vi forstå det som produsert av et uendelig antall bittesmå bidrag fra veldig mange av oss – og også som å ha forbindelser til høye ambisjoner og god vilje på vegne av barn og unge.