Heidi E. Svendsen

Psykologspesialist, satt i ekspertgruppa som har foreslått en ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid

Stian Lid

Forsker/kriminolog, satt i ekspertgruppa som har foreslått en ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid.

En ny lov om informasjonsdeling i kriminalitetsforebyggende arbeid er på høring. Lovforslaget bygger på en viktig juridisk forutsetning: Samtykke fra personen det gjelder, kan som hovedregel ikke brukes som grunnlag for deling av personopplysninger mellom offentlige tjenester for å forebygge kriminalitet. Dette bryter markant med dagens praksis i tjenestene, og kan få store konsekvenser for ansatte i skole, barnehage, helse, barnevern, Nav og politi.

Utredningen foreslår en ny lov som skal gi offentlige tjenester tydeligere regler for når, hvordan og med hvem opplysninger kan deles i kriminalitetsforebyggende arbeid. Vi har sittet i ekspertgruppen bak utredningen. Vi er enige i at dagens regler om taushetsplikt og informasjonsdeling ofte er uklare og vanskelige å bruke. Ansatte kan stå i alvorlige saker hvor de er usikre på hva de kan dele. Vi er også enig i at dagens bruk av samtykke er problematisk fordi samtykke ofte kan oppfattes som «frivillig tvang» for de som samtykker.

Derfor trengs det tydeligere rettslige rammer. Samtidig har vi tatt dissens til lovforslaget slik det er utformet. I høringen mener vi særlig at to spørsmål bør vurderes grundig: Hva betyr det for tjenestene – og for de det skal samarbeides om – at samtykke ikke lenger kan være hovedveien inn i samarbeid? Og treffer lovforslaget de situasjonene og personene tjenestene faktisk møter og trenger å dele informasjon om?

Hva foreslår loven?

Lovforslaget gjelder deling av taushetsbelagte opplysninger og andre personopplysninger for å forebygge tre områder: kriminalitet begått av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Forslaget innebærer ikke fri informasjonsflyt. Deling skal bare kunne skje hvis det er nødvendig og forholdsmessig, det skal ikke deles mer enn mottakeren trenger, og delingen skal dokumenteres. Lovforslaget har en egen bestemmelse om medvirkning. Personen opplysningene gjelder, skal så langt som mulig informeres, høres og kunne påvirke delingen. Det er viktig. Men medvirkning er ikke samtykke.

Samtykke har vært mer enn juss

Samtykke har i mange tjenester vært en vanlig vei inn i samarbeid. Lærere, behandlere, Nav, fastleger, politi og barnevern har ofte avklart med personen hva som kan deles og med hvem. Slik har samtykke ikke bare vært et juridisk grunnlag, men også en faglig arbeidsform: Vi gjør ikke dette bak ryggen din – vi forsøker å samarbeide med deg.

Hvis samtykke ikke lenger kan være det praktiske hovedgrunnlaget, flyttes tyngdepunktet i vurderingen. Spørsmålet blir ikke først: «Har vi samtykke?» Spørsmålet blir: «Har vi lovhjemmel, er delingen nødvendig og forholdsmessig, og hvordan skal personen informeres og involveres?»

Dette kan være juridisk riktig, men innebærer et stort praksisskifte. Personen kan bli informert og hørt, men likevel ikke kunne nekte deling dersom lovens vilkår er oppfylt. Hvordan påvirker det tilliten til tjenestene, og hva mennesker tør å fortelle? Og hva hvis personen selv ønsker at opplysninger deles, skal ikke et samtykke gjelde da heller?

Loven må passe bedre med praksisfeltet

Vår dissens gjelder også hvordan lovforslaget er bygget opp. Flertallet foreslår at loven avgrenses til de tre kriminalitetsområdene nevnt over. Dette er viktige områder, men bekymringer i praksis kommer sjelden ferdig sortert.

En 16-åring kan selge narkotika og true andre, samtidig som han presses av voksne i et kriminelt nettverk. Er han utøver eller utsatt? Han kan være begge deler. Lovforslaget er tydeligst når han forstås som den som kan begå kriminalitet, men mindre tydelig når han trenger beskyttelse – eller når det bør deles opplysninger om de voksne som utnytter ham.

Tilsvarende kan seksuelle overgrep mot barn behandles ulikt etter hvem overgriperen er. Overgrep fra et familiemedlem kan omfattes av loven. Det samme overgrepet fra en trener, lærer eller annen tillitsperson kan falle utenfor da det ikke er innenfor nære relasjoner. Skaden kan være like alvorlig. Forskjellen er relasjonen til overgriperen.

Vi mener at departementet bør vurdere en lov som tar utgangspunkt i handlingen og faren for skade, heller enn å kreve at ansatte plasserer sammensatte bekymringer i forhåndsbestemte kategorier slik det foreliggende forslaget foreslår.

Loven bør omfatte forebygging av alvorlig vold, seksuallovbrudd og alvorlige former for utnyttelse, tvang og kontroll. Den bør også tydelig definere hvilke personer det skal kunne deles informasjon om: både personen som kan begå kriminalitet, den som står i fare for å bli utsatt, og den som rekrutterer eller utnytter andre.

Dette bør høringsinstansene vurdere

Vi håper profesjonsforeninger, kommuner, direktorater, tilsynsmyndigheter, brukerorganisasjoner, forskningsmiljøer og tjenester bruker høringen til å gi innspill til utformingen av loven og beskrive hva lovforslaget vil bety i praksis:

• Hva betyr det for tjenestenes praksis dersom samtykke som hovedregel ikke kan brukes som behandlingsgrunnlag?

• Når kan samtykke fortsatt ha rettslig eller praktisk betydning?

• Omfatter loven tydelig nok både utsatte, utøvere og personer som rekrutterer eller utnytter andre?

• Hvordan utformes lov for informasjonsdeling best for å passe tjenestenes behov, samtidig som det ivaretar personenes personvern?

• Hvilken opplæring, ledelsesforankring og faglig støtte trenger ansatte for å bruke loven riktig?

• Hvordan skal offentlige tjenesters samarbeid med private og frivillige aktører håndteres?

Loven skal både styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet og beskytte borgernes personvern. Da må de som kjenner tjenestene best, bruke høringen til å si tydelig fra om hva som vil fungere i praksis – og hva som ikke vil gjøre det.